Tag Archives: tokt

Tokttid

Som Anne Helene fortalte (se TangloppeTorsdag: Svamp, amfipoder, gjørme og gamle damer) så har museet nylig vært på tokt. Først ut var en uke med SponGES-prosjektet, ledet av prof. Hans Tore Rapp ved institutt for biologi.

Her var vi tre med fra universitetsmuseet: Anne Helene på tangloppejakt, Luis med Hydrozoa til HYPNO-prosjektet på agendaen, og meg som plukket i fra diverse grupper til NorBOL (Norwegian Barcode of Life).

Jeg var også med for å sikre at vi fikk spritfiksert materiale i fra lokaliteter som vi manglet det i fra – det er mange spennende stasjoner som vi kun har formalinfikserte prøver i fra – og mange steder vi ikke har vært og samlet enda!

ROV'en Aglantha, inni den blå boksen, og høyst spesialisert svampeinnsamlingsutstyr

ROV’en Aglantha, inni den blå boksen, og høyst spesialisert svampeinnsamlingsutstyr

Moro på dekk

Moro på dekk – viktig å  holde blodsukkeret oppe og sirkulasjonen i gang!

Noen av dyrene vi har støtt på

Noen av dyrene vi har støtt på – koraller, børstemark, pigghuder, svarthå, svamp og anemoner

SponGES-ferden gikk mellom 26. april og 2. mai. Allerede neste dag sto Sognefjorden – et tokt arrangert av institutt for biologi og ledet av prof. Henrik Glenner – på agendaen for Luis og meg. Her var vi i fra 3.-7. mai,fortsatt om bord på R/V Kristine Bonnevie.

Absolutt aksemptabelt kontor!

Absolutt akseptabelt kontor!

I Sognefjorden fikk vi –  i tillegg til Hydrozoa- og NorBOLprøvejakt – også tatt nye prøver i fra typelokalitetene (stasjonen der arten først ble beskrevet i fra) til noen børstemarkarter beskrevet på 70-tallet av Kristian Fauchald. Håpet er at vi finner de samme artene igjen nå, slik at de kan barcodes. Vi tok også nye prøver i fra stasjoner hvor Sognefjordprosjektet (nylig avsluttet) har funnet nye arter, men hvor vi trenger litt mer materiale før vi kan formelt beskrive dem.

Vi har med andre ord fartet mye rundt, her er stasjonene vi har vært innom de siste to ukene; Sognefjorden i grønne sirkler og SponGES-toktet med lilla stjerner.

2017_sognefjord_sponges_small

Vi har vært helt uforskammet heldige med været, og har fått samlet mange fine prøver med ulike redskaper; vi har brukt ROV, planktonhov, RP-slede, Agassis/bomtrål, reketrål og den alltid like anvendelige grabben.

Rektrål innerst i Sognefjorden

Rektrål innerst i Sognefjorden

Sortering av fangsten

Sortering av fangsten

Havets bunn har mye å by på – ikke minst havbunn! Anne Helene sin episke RP-slede i den linkede posten er et eksempel, reketrålen som vi avsluttet Sognefjordtoktet med er et annet – den bestemte seg for å drive bunndyrinnsamling i stedet for å holde seg i vannmassene, og kom opp med noen tonn stein, grus og gjørme – og spennende dyr!

"Skal dokker ha alt det der inn på dekk?!" V1

“Skal dokker ha alt det der inn på dekk?!” V1: RP-slede

"Skal dokker ha alt det der inn på dekk?!" V2

“Skal dokker ha alt det der inn på dekk?!” V2: liten trål

"Skal dokker ha alt det der inn på dekk?!" V3

“Skal dokker ha alt det der inn på dekk?!” V3: reketrål

Innimellom havbunnen var det masse spennende!

Vi lover: Innimellom havbunnen var det masse spennende!

Luis – som prosesserer sine prøver levende siden de vanskelig lar seg spritfiksere – har totalt samlet 97 nye individer geleplankton til HYPNO (av totalt rett under 700 registrerte prøver i prosjektet). Disse har alle blitt fotografert levende ombord. I tillegg har han samlet en del bentiske (bunnlevende) arter i fra grabb og ulike tråler. Flere av artene har bare blitt sett noen få ganger tidligere, så dette blir spennende!

Luis og Marie undersøker en planktonprøve

Luis og Marie undersøker en planktonprøve

Leuckartiara sp

Leuckartiara sp

Nå står prøvene på kjølerommet og venter på å bli sortert – det blir litt av en jobb, men vi gleder oss til å se hva vi finner. Det kommer nok flere bloggposter om disse to toktene etter hvert 🙂

Ferskt materiale!

Ferskt materiale!

Vi har allerede skrevet en del på den engelske bloggen, klikk deg inn om du vil lese mer om

Fieldwork with the SponGES project on R/V Kristine Bonnevie

Hunting for jellyfish (and some hydroids) with the SponGES Project

Fieldwork with the SponGES project on R/V Kristine Bonnevie – part II

Sognefjorden cruise May 2017

 

Tusen takk for god hjelp ombord til alle på b-skiftet!

Tusen takk for god hjelp ombord til alle på b-skiftet!

img_7644Takk for turen(e)!

-Katrine

TangloppeTorsdag: Svamp, amfipoder, gjørme og gamle damer

Svampegjengen i ekstase (?) over en trål med masse spennende. (Mye morsomt som ikke var svamp også innimellom her!) Foto: AHS Tandberg

Svampegjengen i ekstase (?) over en trål med masse spennende. (Mye morsomt som ikke var svamp også innimellom her!) Foto: AHS Tandberg

Hva gjør en glad forsker i marinbiologi når våren nærmer seg med mange langhelger og løvsprett i lunden? Hun drar ut på bøljan blå, selvsagt! Innsamlingstur dit man kan og får lov, og gjerne med gode venner. Forrige uke dro 8 forskere og studenter fra Universitetet i Bergen og Universitetet i Amsterdam ut på havet med F/F Kristine Bonnevie for å samle inn prøver til det store prosjektet SponGES.

SponGES prosjektet skal undersøke områder der det er svamper på havbunnen – spesielt alle de fine svampene, men også og alt som hører med svampeområdene. Ofte står svampene i store ansamlinger på hvabunnen og der blir de til boligområder for andre dyr – både virvelløse venner og små fisker finner gode gjemmeplasser i og rundt mange svamper. Det passet derfor bra at museet kunne bli med og samle inn de dyrene som holder til sammen med svampene – samarbeid gjør at alle vinner i tillegg til at det er morsomt.

 

Kristine Bonnevie (1872-1948) Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” - UiO

Kristine Bonnevie (1872-1948) Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” – UiO

F/F Kristine Bonnevie er kalt opp etter norges første kvinnelige professor. Kristine Elisabeth Heuch Bonnevie ble født i 1872 inn i en både rik og velutdannet familie – der det var forventet at guttene fikk seg en fin og ordentlig utdannelse. Jentene, derimot, trengte ikke slikt mente faren (som var undervisningsminister fra 1889-1891), de hadde mer evner for “de hjemlige plikter”. Allikevel lot han Kristine ta artium, og i 1906 fikk hun doktorgrad i biologi. Men hun kunne ikke få noen akademisk stilling ved universitetet – det var ikke åpning for det i loven. I 1912 fikk hun tilbud om et professorat ved Bergen Museum – som da ikke var et universitet enda. Det skremte nok professorene i Oslo – Bonnevie var nemlig assistent for mange av dem, og hun hadde mye undervisnings- og innsamlingsansvar de nok ikke var helt klare for å takle selv igjen hvis hun skulle forsvinne til Bergen. Så plutselig – et år før kvinner fikk stemmerett i Norge – ble loven endret slik at landet kunne få sin første kvinnelige professor.

 

Kristine Bonnevie på naturhistoriker-møte i Gøteborg. Albert Einstein ved siden. Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” - UiO

Kristine Bonnevie på naturhistoriker-møte i Gøteborg. Albert Einstein ved siden. Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” – UiO

Hovedtyngen av arbeidet til Kristine Bonnevie var “arvelighetsforskning” – genetikk kaller vi det i dag – og mange av dyrene hun  studerte var marine, og hun samlet mange av dyrene inn selv. Spesielt ved den marinbiologiske stasjonen i Drøbak, men også langs kysten ellers. Vi følte oss litt i Bonnevies fotspor denne uken, der vi samlet inn marine dyr for blant annet å kunne studere arvematerialet deres.


Innsamlingene på vårt tokt ble gjort med en kombinasjon av undervannsrobot (ROV), trål, grabb og slede.  De fleste amfipodene kommer til vanlig i sleden, og sånn var det også denne gangen. Områdene vi besøkte (ytterst i Korsfjorden, ytterst i Bømlofjorden, og utenfor Stord, Øygarden og Fedje) har til tider ganske bløt bunn, og det vistes godt i enkelte av sledeprøvene. Til vanlig drømmer vi om å få små og “rene” sledeprøver, og det er mulig å få på sandbunn. På mudderbunn, slik det var i de ytre fjordbassengene vi besøkte, blir det “gjørmeprøver”.

Ganske nedgjørmet av sledeprøven. Foto: K. Kongshavn

Ganske nedgjørmet av sledeprøven. Foto: K. Kongshavn

Det er ikke slik at gjørmeprøver er ille – det er bare så mye mer materiale – og det sprer seg av og til utover både forskere og båt. Allikevel fikk vi spennende resultater fra gjørmen – ikke minst fra den stasjonen som var så gjørmete at vi alle så ut som om vi hadde hatt lekedag i barnehagen da vi var ferdige på dekk. I den veldig bløte og finkornete gjørmen holdt nemlig nesten bare amfipoden Eriopisa elongata (Bruzelius, 1859) til. E. elongata har artsnavnet elongata fordi de har en veldig lang uropode 3 – den er så lang at den nesten alltid detter av når vi samler den inn og legger den på sprit. De kom kravlende på toppen av det bløte mudderet – og de kom kravlende på ryggen! Det visste vi ikke om dem fra før av – og det er spennende å lære nye ting om dyr som har vært “kjent” lenge, men som vi ikke har samlet så mye av før. Det kan hende vi ikke kommer til å samle så mye av dem siden heller – 500L løs gjørme på dekk ble litt i meste laget for lattermusklene… Vi skal derfor bruke de innsamlete E. elongata for alt det er verd – de skal DNA-strekkodes og fotograferes og studeres nøye nå som vi har fått mange av dem.

 

Kristine Bonnevie (1872-1948) malt av Agnes Hiorth (1899-1984). Maleriet er i Universitetet i Oslos eie.

Kristine Bonnevie (1872-1948) malt av Agnes Hiorth (1899-1984). Maleriet er i Universitetet i Oslos eie.

Kristine Bonnevie var i flere år assistenten til professor G.O. Sars – og han studerte mye amfipoder. Eriopisa elongata er en av artene som er illustrert og omtalt i hans “Crustacea of Norway” – og selv om amfipodebindet kom ut helt i starten på Kristine Bonnevies studietid (hun begynte på universitetet samme året som Sars begynte å gi ut de første heftene med amfipoder), har hun nok sett både den ene og den andre amfipoden fra sine marine innsamlinger. Gjørmeprøver ville kanskje ikke vært like lett å hanskes med i langt skjørt og pen hatt, men det ville sikkert gått. Hun ville kanskje også likt at noen av oss sang på dekk – mangeårig medlem i Kvindelige Studenters Sangforening som hun var…

Anne Helene


Litteratur:

van der Ham JL, Vonk R (2003) A phylogenetic analysis of the Eriopisa complex (Crustacea: Amphipoda: Melitidae) and a new species from beach interstitia in Venezuela. Journal of Natural History 37, 1-18.

Nordal I, Hessen DO, Lie T (2012). Kristine Bonnevie: et forskerliv. Cappelen-Damm, 437pp. ISBN 978-82-02-34580-8

Sars GO (1895) The Crustacea of Norway, 1: Amphipoda. Alb. Cammermeyers forlag, Christiania.

Fotoutstillingen “Alma Maters Døtre

TangloppeTorsdag: Sletvik feltuke del III – fersk-innsamling av amfipoder!

Marinogammarus stoerensis fra fjæra nær Sletvik feltstasjon. Foto: AHS Tandberg

Marinogammarus stoerensis fra fjæra nær Sletvik feltstasjon. Foto: AHS Tandberg

Det har sikkert ikke gått mange forbi at evertebratlaben var på Sletvik feltstasjon i forrige uke for å gjøre innsamlinger. Blant mange prosjekter vi samlet inn til, var amfipodeprosjektet NorAmph. Det meste materialet vi har tilgjengelig på Universitetsmuseet i Bergen kommer fra områdene rundt Bergen, fra Svalbard, og fra Mareano  sine innsamlinger i Nord-Norge. Områdene rundt Trondheimsfjorden er rike på marint liv – her møtes ofte nordlige og sørlige arter (relativt for Norge). Det er også en del kaldtvanns-korallrev rundt Trondheimsfjorden, og derfor en del korallgrus – som er et leveområde som gir helt egne artssammensetninger. I tillegg til samling i disse spennende havområdene samlet vi en hel del i fjæresonen. Det var derfor et stort potensiale for å få tak i materiale av arter vi ikke har hatt i samlingene fra før.

Eriopisa elongata, legg merke til den veldig lange 3 uropoden. Foto: K Kongshavn

Eriopisa elongata, legg merke til den veldig lange 3 uropoden. Foto: K Kongshavn

En bieffekt av å samle inn nytt materiale på en tur der alt materiale var ment for taksonomisk forskning, var de mange mulighetene til å observere (og fotografere) levende og uskadde dyr.  Ofte blir det slik at når vi samler inn amfipoder og putter dem rett på sprit, brekker de lange beina og antennene av, og det blir mye vanskeligere å kjenne dem igjen. Dette skjer spesielt når vi må bulk-fiksere prøver: da blir alt vi har samlet opp av sand, grus og dyr lagt på en bøtte som fylles opp med sprit – og så sorterer vi det når vi kommer hjem til laben og har bedre tid. Dette er en tøff behandling for mange dyr med tynt skall (eksoskjelett).

 

En art vi ofte har funnet i slike bulkfikserte prøver – men uten de lange, karakteristiske 3. par halebein (uropode 3) som gjør det superlett å identifisere den, er Eriopisa elongata (Bruzelius, 1859). Den fant vi også i prøvene fra Trondheimsleia – men nå levende og med alle bein intakt! Er den ikke fin?

Laetmatophilus tuberculatus fra fjæra nær Sletvik feltstasjon. Foto: AHS Tandberg

Laetmatophilus tuberculatus fra fjæra nær Sletvik feltstasjon. Foto: AHS Tandberg

Andre dyr vi ofte har i prøvene våre, men som vi sjelden har mulighet for å nyte i levende live, er Laetmatophilus tuberculatus Bruzelius, 1859. Nå kunne vi observere de fine fargeflekkene på den ellers nesten gjennomsiktige kroppen – det er også helt umulig å se når vi sitter med materiale som har ligget på sprit lenge – sprit tar bort mye av fargene fra dyrene våre.

 

 

I fjæresonen fant vi også flere arter av Caprellidae – spøkelseskreps. Dette er en gruppe det ikke alltid er så lett å samle, så turen til Sletvik var svært innbringende for NorAmph prosjektet. Ofte er det mange Caprellida sammen, og da kan man ende opp med en hel floke amfipoder.

Nå skal de fleste av dyrene vi samlet inn DNA-strekkodes som en del av NorBol prosjektet og så kan vi begynne å se om det er enda flere ting vi kan lære om de små, fine havbunnsdyrene våre.

Anne Helene

TangloppeTorsdag: Nytt år – ny dag på havet!!

Med oppstarten av et nytt prosjekt – selv et som i stor grad skal basere seg på allerede innsamlet materiale – er det ønskelig med en viss grad av fersk innsamling. NorAmph prosjektet har vært heldig og allerede hatt en feltdag før prosjektet begynte, og torsdag 21 januar ble feltdag nummer to.

Denne dagen var en del av planen å besøke et par stasjoner som var undersøkt jevnlig på 60-tallet. Med avgang klokken 08 en kald og klar januarmorgen fra Espegrend Marinbiologiske Stasjon satte vi ut første slede før solen fikk stått opp. Men det skulle vise seg at vårt moderne (i forhold til hva de hadde på 60-tallet) utstyr nok var for stort og ikke minst tungt, for sleden kom opp full av leirete mudder. De mindre og lettere sledene som var mer vanlig tidligere ville nok ha seilt oppå den bløte bunnen og samlet inn dyrene som bor i overgangen mellom havbunn og vann, men vi fikk en times god trening med å spa “gjørme”, og kanskje fikk mormor rett i at jeg egentlig ikke har vokst fra barnehagens sandkasselek? En soldag i Bergen skal vel uansett ikke brukes inne i en kahytt..

På vei hjem med prøvene. Foto: AHS Tandberg

På vei hjem med prøvene. Foto: AHS Tandberg

Skitten kjeledress ikke noe hinder – vi la planer for annet utstyr ved neste besøk, og dro videre nordover til Hjeltefjorden der vi fikk to fine prøver fulle av masse små dyr. Prøvene var så rike på liv at det tok nesten hele hjemturen til Bergen før dyr og gjørmete vann var skilt, og dyrene trygt oppbevart for videre undersøkelser på laben.

Innsamling og undervisning rundt Svalbard

Når Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) skal ha kurstokt for Arktisk Marinbiologi (AB202) er det i år evertebratlaben som står for undervisningen om havbunnsdyr (benthos). 7. mai la vi fra kai i Longyearbyen, og ombord på F/F Helmer Hanssen er 18 glade studenter og 11 minst like glade lærere. Vi skal være ombord til 14. mai – og på denne tiden skal vi ta prøver i Isfjorden, Kongsfjorden, Hinlopen og i og under isen både i Hinlopen og nord for Svalbard.

I tillegg til de stasjonene studentene skal undersøke, har vi samlet flere rene forskningsprøver av benthos (dyr som lever i tilknytning til havbunnen) – både i Kongsfjorden ved Ny Ålesund, ved Smeerenburg, i Hinlopen og ved hvalrossøya Moffen. Dette er for det meste prøver med epibenthisk slede – som er et redskap som samler de små dyrene som lever rett over havbunnen. Vi har fått både polychaeta (børstemark) og krepsdyr, og mange av disse skal brukes videre i arbeidet med barcoding.

Vi har også samlet grabprøver til museet ved hver studentstasjon – det er flott når vi får så god hjelp til å vaske alle prøvene! Grabprøver er 0.1m^2 store biter av den bløte havbunnen, og i disse kan vi undersøke hvilke dyr som bor nede i de øverste sedimentlagene. Det er nok mest polychaeta der, men både mollusker og krepsdyr har også blitt observert av studentene som har vasket prøvene.

Det er ikke alltid det er like behagelig å stå på dekk og vaske prøver: en morgen var det -10C og sterk vind – alt sjøvannet vi spylte prøvene med frøs til en issørpe med det samme det traff dekket, og alle som bevegde seg på dekk hadde veldig glatte turer. Da er det ikke lett å balansere bakker med femti kilo gjørme som ikke skal sprute over kanten.

På stasjonen i pakk-isen satte vi ut amfipode-feller som vi hang rett under isen i nesten et døgn. Allikevel var det ingen amfipoder i fellene da vi samlet dem inn. Undersøkelsene av planktonalger i vannet avslører hvorfor: det var helt grønt vann som kom opp i prøvetakningsutstyret vårt. Med slike gode matforhold er det ikke å undres over at våre gamle reker ikke rakk opp på menyen for amfipodene. Vi vet det var dyr under isen: de ble filmet med en lite undervannsrobot (ROV) som vi kjørte under isen.

AHT_3356Ikke lenge etter at vi ankret til isflaket vårt så vi den første isbjørnen – den var nok nysgjerrig på oss, for den sirkulerte båten med omtrent en kilometers avstand – før den kom 500 meter fra oss og vi måtte avbryte iskjernearbeidet og få alle mennesker ombord i båten.

Seinere på kvelden kom en binne med unge sakte vandrende mot oss. Da hadde vi ikke noen folk ute på isen – men de fleste stod på fremdekket og knipset mens mor og barn spaserte forbi oss og fortsatte til en åpen råk nesten en kilometer bak oss. Tilsammen 5 isbjørner var innom isflaket vårt i løpet av det døgnet vi lå ankret til det. Den samme tiden drev isflaket 5 nautiske mil – og vi beveget oss fra 1500 meters dyp via 400 meter og tilbake til 700meter. Med slik fart blir alle bunnprøver fra helt forskjellig sted; våre to grabb-prøver kommer fra henholdsvis 1260m og 600m.

Samarbeidet med UNIS er fint for alle involverte; museet får prøver vi ellers ville hatt vanskelig for å få og UNIS får støtte til undervisningen på fagområder de ikke har nok folk på. Jeg som har fått dra på tokt er veldig glad – en uke med snø, sol og bløte sedimenter gjør sitt for smilemusklene. Det er vakker natur rundt oss hele tiden, og i tillegg til de organismene vi har studert på toktet og de evertebratene jeg har samlet inn, har vi sett både hvalross, knølhval og isbjørn.

15. mai setter jeg nesen sørover mot Bergen igjen, prøvene kommer etter med båt. Nå er det bare å glede seg til å få arktiske prøver inn på laben.

Anne Helene