Tag Archives: populærvitenskap

TangloppeTorsdag: Norske tanglopper?

17-mai feiring i Oslo. Foto: Morten Johnsen CC-BY-SA-3.0, via Wikimedia Commons

17-mai feiring i Oslo. Foto: Morten Johnsen CC-BY-SA-3.0, via Wikimedia Commons

17 mai har nettop blitt feiret over hele landet (og i utlandet med) – og vi har viftet med flagg og vært stolte over landet vårt. Navnet Norge gir god gjenklang rundt i verden – men hvordan er det i den biologiske verden? Hvis vi ser på artsnavn med “Norge” er nok den “vanlige” brune rotten Rattus norvegicus Berkenhout, 1769 den mest kjente. Kanskje var det ikke helt snilt ment å gi den lite likte havnerotten, kloakkrotten eller pestrotten (Rattus norvegicus bragte ifølge mytene Svartedauden til Bergen i 1349) et norsk navn, men vi tror nok ellers at de fleste dyr som heter “norsk” har blitt hetende så med kjærlig henblikk på hvor de finnes, eller hvor typelokaliteten (det første vitenskapelige funnet) er. Norge har en lang kyst, og store havområder, og hvis vi konsentrerer oss om marine dyr, finner vi 130 aksepterte artsnavn med norvegicus/norvegica (“fra norge” eller “norsk”).

10 amfipodearter har en gang i løpet av tiden hatt norvegica/norvegicus som artsepitet. Fire har det fremdeles. Grunnen til at arter skifter navn kan være mange, og flere grunner ser ut til å være representert i listen over “norske” amfipodenavn.

Beskrevet som (navn) Akseptert navn
Anonyx norvegicus Liljeborg, 1851 Anonyx cicada (Fabricius, 1780)
Apherusa norvegica Rathke, 1849 Apherusa jurinei (Milne Edwards, 1830)
Bathyporeia norvegica  G.O. Sars, 1892 Bathyporeia guilliamsoniana (Sp. Bate, 1857)
Oediceros norvegicus Boeck, 1871 Deflexilodes norvegicus (Boeck, 1871)
Lepechinella norvegica Johansen & Vader, 2015 Lepechinella norvegica Johansen & Vader, 2015
Leucothoe norvegica Liljeborg, 1851 Metopa boeckii G.O. Sars, 1892
Parvipalpus norvegicus Stephensen, 1931 Proaeginina norvegica (Stephensen, 1931)
Podoprionella norvegica G.O.Sars, 1895 Podoprionella norvegica G.O.Sars, 1895
Pontocrates norvegicus Pontocrates arcticus G.O.Sars, 1895
Urothoe norvegica Boeck, 1871 Urothoe elegans (Sp. Bate, 1875)

Urothoe bairdii Sp. Bate, 1862

En oversikt over de amfipodene som har hatt norvegicus/a som navn. Fet skrift for de som fremdeles heter norvegicus/a

 

Metopa boeckii - med tidligere navn Leucothoe norvegica (og Metopa norvegica). Foto: AH Tandberg

Metopa boeckii – med tidligere navn Leucothoe norvegica (og Metopa norvegica). Foto: AH Tandberg

Anonyx norvegicus som svensken Liljeborg beskrev i 1851 ble senere oppdaget å være samme art som Anonyx cicada (Beskrevet av Fabricius i 1780). Siden A. cicada er det eldste navnet, ble A. norvegica lagt inn som et synonym, og sluttet å være akseptert. Det samme har skjedd med Apherusa norvegica som ble synonymisert med Apherusa jurinei, og med Bathyporeia norvegica som ble lagt inn under B. guilliamsoniana.

Oediceros norvegicus ble beskrevet av Boeck i 1871. Siden har den hatt en lang navnereise – først som Monoculodes norvegicus (Boeck, 1871) og nå heter den Deflexilodes norvegicus (Boeck, 1871). Her har det ikke vært noen tidligere beskrevet art som har tatt over “navneretten”, men forskere som har spesialisert seg på familien Oedicerotidae (der slektene Oediceros, Monoculodes og Deflexilodes alle er med) har tenkt at Oediceros norvegicus kanskje heller lignet mest på amfipodene i slekten Monoculodes, og så ble den flyttet dit, før andre forskere igjen sa at “Det er jo Deflexilodes den ligner mest på – dit flytter vi den!” Når beskriveren sitt navn og årstall (Boeck, 1871) står i parentes, betyr det at denne arten har startet sitt vitenskapelige liv under en annen slekt, men fremdeles med samme artsepitet.

Urothoe norvegica Boeck, 1871 har lidd nok en sjebne: ved nærmere ettersyn har det vist seg at beskrivelsen til Boeck omfattet to tidligere beskrevne arter: Urothoe elegans og Urothoe bairdii, begge beskrevet av Spence Bate.

To av amfipodene som ble beskrevet som “norske” har fått beholde det opprinnelige navnet. Lepechinella norvegica Johansen & Vader, 2015 er en ganske nylig beskrevet art, mens Podoprionella norvegica G.O. Sars 1895 leder med 120 år i vitenskapelig alder. Bare fremtiden vil vise om de vil bestå, men vi kan jo håpe..

Metopa boeckii - med tidligere navn Leucothoe norvegica (og Metopa norvegica). Foto: AH Tandberg

Metopa boeckii – med tidligere navn Leucothoe norvegica (og Metopa norvegica). Foto: AH Tandberg

Hvorfor heter noen norvegicus mens andre norvegica? Det har med latinsk grammatikk å gjøre. Hvis slektsnavnet (det første av de to navnene i artsnavnet) er i maskulinum (hannkjønn) eller neuter (intetkjønn) bøyes artsnavnet norvegicus. Slektsnavn i femininum (hunnkjønn) fører til epitetsbøyningen norvegica. Det kan til og med føre til at noe som ble opprinnelig beskrevet som norvegicus blir hetende norvegica, hvis det flyttes til en slekt med navn i et annet kjønn. Det er det som har skjedd med Parvipalpus norvegicus Stephensen, 1931 som ble flyttet til Proaeginina norvegica (Stephensen, 1931).

Med gode hensikter eller ikke – Norge finnes også i den biologiske litteraturen. Med ekte 17-mai stolthet og glede kan vi kanskje være glad for alle de “norske” artene? Navnet skjemmer ingen, sies det.

Anne Helene

TangloppeTorsdag: invaderende mordere?

Dikerogammarus villosus. Foto: Michal Grabowski

Dikerogammarus villosus. Foto: Michal Grabowski

Det er ikke alle amfipoder det er like lett å si noe fint og positivt om. Noen arter har så dårlig rykte at de får nidnavn og blir omtalt i media. Den arten som nok har det værst slik for tiden, er den fersk- og brakkvannslevende Dikerogammarus villosus (Sowinsky, 1894) – eller “The Killer Amphipod” som den ofte kalles på folkemunne – og i flere vitenskapelige artikler! Hvorfor har den fått et sånt ugreit navn? Det er mange grunner.

Elvene som ender i Svartehavet. Illustrasjon fra http://infomapsplus.blogspot.no

Elvene som ender i Svartehavet. Illustrasjon fra http://infomapsplus.blogspot.no

Dikerogammarus villosus er nemlig noe så nifst som en invaderende amfipode. Slik språkbruk kan få en til å tenke på marsjerende hærer og store slag, og om enn i mye mindre skala er det kanskje det som skjer. Opprinnelig kommer D. villosus fra Svartehavskysten – den holdt til i de mange store elvedeltaene som er der Donau, Dnieper og Don kommer ut i havet. Det var sannsynligvis så seint som bare 100-200 år siden, og den har holdt til i deltaet lenge. Men så begynte den å spre seg oppover elvene.

Elvedeltaet til Donau - fotografert av NASA [Public domain], via Wikimedia Commons

Elvedeltaet til Donau – fotografert av NASA [Public domain], via Wikimedia Commons

En ansamling sebramuslinger. Foto fra “Amassing Efforts against Alien Invasive Species in Europe”. Shirley SM, Kark S, PLoS Biology Vol. 4/8/2006, e279. http://dx.doi.org/10.1371/journal.pbio.0040279

En ansamling sebramuslinger. Foto fra “Amassing Efforts against Alien Invasive Species in Europe”. Shirley SM, Kark S, PLoS Biology Vol. 4/8/2006, e279. http://dx.doi.org/10.1371/journal.pbio.0040279

La oss ta historien om invasjonen av Donau. Vi vet veldig lite om hvilke amfipodearter som fantes i Donau før 1926 da den første systematiske undersøkelsen av faunaen der fant sted. Da fant de noen individer i den ungarske delen av elven – egentlig ganske langt oppe hvis vi ser på kartet. I 1989 ble de registrert i den Østerrikske delen av Donau. 60 år på den korte distansen virker kanskje ikke så agressivt, men vi må huske på at det er motstrøms og amfipoder er lette og små dyr. I de opprinnelige tilholdsområdene i elvedeltaene holder D. villosus ofte til i nærheten av sebramuslingene Dreissena polymorpha. Denne arten har også spredt seg oppover Donau, og den langsomme invasjonen har nok skjedd i et slags fler-artslig samarbeid.

I 1992 åpnet sammenbindingskanalen mellom elvene Donau og Main. Jeg tror D. villosus må ha feiret like mye som politikerne og elveskipperne, for fra det punktet tok invasjonen av. Spredningen fra nesten øverst i Donau til utløpet av Rhinen tok bare to år. Nå har den spredt seg via små og store kanaler til nesten hele det Europeiske fastlandet.

Utbredelse av Dikerogammarus villosus fra det opprinnelige området i Svartehavet (grå skygge) og langs en østlig (grønn) og en vestlig (rød) rute. Kanalene vises med tverrbånd. Årstallene viser første registrerte funn av D. villosus for de forskjellige områdene. Illustrasjon fra Rewicz T, Wattier R, Grabowski M, Rigaud T, Bacela-Spychalska K (2015)

Utbredelse av Dikerogammarus villosus fra det opprinnelige området i Svartehavet (grå skygge) og langs en østlig (grønn) og en vestlig (rød) rute. Kanalene vises med tverrbånd. Årstallene viser første registrerte funn av D. villosus for de forskjellige områdene. Illustrasjon fra Rewicz T, Wattier R, Grabowski M, Rigaud T, Bacela-Spychalska K (2015)

Men hvorfor “killer”? Den tar over plassen og maten til de lokale amfipodene i de europeiske elvene. Den er nemlig litt større, kan reprodusere seg i litt kaldere og litt varmere vann, og når det begynner å bli smått om halvråtne blader og annen god mat, kan den godt spise noen av de lokale amfipodene. Og det blir uhorvelig mange av dem når de først får slått seg til en plass!

Dikerogammarus villosus på vadere etter en fisketur. Foto fra Check-Clean-Dry kampanjen.

Dikerogammarus villosus på vadere etter en fisketur. Foto fra Check-Clean-Dry kampanjen.

Siden 2010 har D. villosus hatt et lite fotfeste på de Britiske øyer, og allerede nå er det så mange av dem i enkelte elver at det har kommet egne holdningskampanjer for å hindre større spredning. Den kom nok med ballastvann over kanalen, men nå sprer den seg ved hjelp av vadestøvler, gummibåter og tauverk som blir fraktet av fritidsfiskere og andre naturelskere.

 

 

Vi skal kke være veldig redd for at de skal komme til Norge. Våre elver er nok enda både for kalde og for det meste for bratte – i tillegg til at de fleste norske havner er i saltvann og ikke i brakkvannsområder. Det kommer også stadig nye og strengere regler for rensing av ballastvann nettop for å forhindre slik spredning. Allikevel: vi følger med, sånn for sikkerhets skyld!

Anne Helene


Litteratur:

Bacela-Spychalska K, Grabowski M, Rewicz T, Konopacka A, Wattier R (2013) The “killer shrimp’ Dikerogammarus villosus (Crustacea, Amphipoda) invading Alpine lakes: overland transport by recreational boats and scuba-diving gear as potential entry vectors? Aquatic Conservation-Marine and Freshwater Ecosystems 23: 606–618.

Ford, A (2015) Coming to a river near you: the invasion of the intersex demon shrimp. The Conversation. http://theconversation.com/coming-to-a-river-near-you-the-invasion-of-the-intersex-demon-shrimp-35935

MacNeil C, Platvoet D, Dick JTA, Fielding N, Constable A, Hall N, Aldridge D, Renals T, Diamond M. 2010. The Ponto-Caspian ‘killer shrimp’, Dikerogammarus villosus (Sowinsky, 1894), invades the British Isles. Aquatic Invasions 5: 441–445.

Rewicz T, Grabowski M, MacNeil C, Bacela-Spychalska K (2014) The profile of a “perfect “ invader – the case of killer shrimp, Dikerogammarus villosus. Aquatic Invasions 9,  267-288

Rewicz T, Wattier R, Grabowski M, Rigaud T, Bacela-Spychalska K (2015) Out of the Black Sea: Phylogeography of the Invasive Killer Shrimp Dikerogammarus villosus  across Europe. PLoS ONE 10(2): e0118121 doi:10.1371/journal.pone.0118121

TangloppeTorsdag: “spøkelsene” Caprellidae

Metacaprella horrida. Foto: AHS Tandberg

Metacaprella horrida. Foto: AHS Tandberg

Det er ikke alle amfipoder som er like lette å kjenne igjen som amfipoder ut fra utseendet. Hvallusene  er en slik gruppe – den andre store gruppen med litt ugjenkjennelige amfipoder heter Caprellidae. Caprellidaene ser ut som lange, av og til knudrete, pinner med hode og litt bein på. Hvordan kan vi vite at de er amfipoder, og ikke minst: hvordan visste de gamle taksonomene at de var amfipoder?

Hovedregelen med amfipoder et at de har motstående bein (amfi: “mot hverandre” poda: bein). Det har Caprellidae også – selv om noen av beina har forsvunnet gjennom evolusjonen. De fleste Caprellidene har de to fremste parene med gåbein (som peker bakover) og de tre bakerste parena av gåbein (som peker framover) – par 3 og 4  mangler nesten alltid, og bakkroppen (svømmebein, halebein og telson) er borte. Coxalplatene (“sideplatene”), som ellers gir amfipodene et litt sideflattrykt utseende, er også tapt. Det er på mange måter bare et minimum igjen, men det som er igjen stemmer med at de er amfipoder som “har mistet nesten alt”.

Caprellidae på et tareblad. Foto: Geir Johnsen/NTNU

Caprellidae på et tareblad. Foto: Geir Johnsen/NTNU

Vi tror at Caprellidae en gang langt tilbake i evolusjonen skilte seg ut fra de andre amfipodene med med “vanlig” utseende. Fordi de nå er så veldig “reduserte” i forhold til den opprinnelige formen, kan vi lære mye om evolusjonen til krepsdyrene ved å studere denne gruppen.

Caprellidene holder for det meste til på på noenlunde grunt, salt vann – og der bor de på tang, tare og sjøgress, og på fastsittende dyr som svamp (porifera), sjøpunger (ascidia) mosdyr (bryozoa) eller hydroida. Noen jager andre små dyr, men de fleste “gresser” på påvekst (både planter og fastsittende dyr) der de bor. Mange fisk liker godt å spise Caprellida – hvis de kan finne dem – de ser ofte ut som plantene de bor mellom…

Caprellidene sitter tett. Hvor mange ser du? Foto: Geir Johnsen/NTNU

Caprellidene sitter tett. Hvor mange ser du? Foto: Geir Johnsen/NTNU

Mange Caprellidae har det med å bo tett sammen. Dette resulterer i det vi kaller en “flekkvis utbredelse” – det er kjempemange på en liten plass, og så nærmest tomt rundt omkring. På de plassene der mange holder til, er det i tiden før reproduksjon nokså vanlig å se hannene holde seg fast med bakbeina og “bokse” eller kanskje “bryte” med hverande før de finner (eller vinner) en hunn de kan være med. Hunnen har som alle andre amfipoder en rugepose (det er en av de tingene som skiller den gruppen krepsdyr som amfipodene er en del av (peracarida) fra de andre krepsdyrene) – men Caprellidenes rugepose sitter på de kroppleddene som mangler bein – så det kan ofte se ut som en stikkepinne gjennom et nøste når en caprellidae-hunn er gravid.


Den uvante kroppsformen har gjort at caprellidaene – i motsetning til de fleste andre amfipoder – har navn på mange andre språk i tillegg til de vitenskapelige navnene som er på latin. På norsk kaller vi denne gruppen amfipoder for Spøkelseskreps. Det er nok mange som har syntes at de ser litt nifse ut, for på engelsk blir de kalt både Ghost shrimp og Skeleton shrimp. Selv om Shrimp ofte oversettes med reke på norsk, brukes det ofte på engelsk om små krepsdyr som ligner reker, litt som det lett kan brukes i en del norske dialekter. På tysk kalles de Gespenstkrebs (spøkelseskreps), mens på spansk er de Gambas esqueleto (skjelettreker).

En samling Caprellidae. Foto: Geir Johnsen/NTNU

En samling Caprellidae. Foto: Geir Johnsen/NTNU

Det er kanskje i Nederland at de har de mest beskrivende navnene på disse dyrene: her har de navn på en del forskjellige arter, ikke bare gruppen som helhet. Vi kan finne Hongerlijdertje (den som sulter) (Caprella linearis), Teringlijdertje (den som har tæring) (Phtisica marina), Machospookkreeft (macho spøkelseskreps) (Caprella mutica) og  Wanderlend geraamte (vandrende skjelett) om gruppen Caprellidae. Akkurat Caprella mutica, som er en art som har kommet fra Japan ble beskrevet med det vitenskapelige navnet Caprella macho (fordi den har så hårete “overkropp” og så store “hender” på frambeina) før det ble oppdaget at den for lenge siden hadde blitt beskrevet som Caprella mutica i Japan. Da ble navnet Caprella macho (enn så tøft det er) det vi kaller et junior-synonym, og vi beholdt det eldre Caprella mutica. Det var en gruppe nederlandske forskere som hadde foreslått navnet C. macho, så kanskje det var derfor nederlenderne tok navnet sånn til seg at de har beholdt det når de ikke snakker med latinske navn?

To Caprella ser på hverandre fra hvert sitt tareblad. Foto: Geir Johnsen/NTNU

To Caprella ser på hverandre fra hvert sitt tareblad. Foto: Geir Johnsen/NTNU

Navnet skjemmer ingen. Selv om spøkelser egentlig ikke finnes og krepsdyr ikke har skjelett slik vi tenker på det til vanlig (inni kroppen), er Caprellidae en av de gruppene de fleste studenter først lærer seg at er en del av amfipodene. Nå har du også lært det…

 
Anne Helene


Litteratur:

  • Guerra-García, J.M. 2002a. Redescription of Caprella linearis (Linnaeus, 1767) and C. septentrionalis Kröyer, 1838 (Crustacea: Amphipoda: Caprellidea) from Scotland, with an ontogenetic comparison between the species and a study of the clinging behaviour. Sarsia 87: 216-235
  • Guerra-García, J.M. & J.M. Tierno de Figueroa, 2009. What do caprellids feed on? Marine Biology 156: 1881-1890
  • Ito, A., M.N. Aoki & H. Wada, 2011. Complicated evolution of the caprellid (Crustacea: Malacostraca: Peracarida: Amphipoda) body plan, reacquisition or multiple losses of the thoracic limbs and pleons. Dev. Genes Evol., DOI 10.1007/s00427-011-0365-5.
  • Takeuchi, I., 1993. Is the Caprellidea a monophyletic group? Journal of Natural History 27: 947-964.

TangloppeTorsdag “…Men hvorfor har du så store øyne, Hyperiidae?”

Hyperia macrocephala. Foto: Uwe Kils, engelsk utgave av Wikipedia, Wikimedia Commons

Hyperia macrocephala. Foto: Uwe Kils, engelsk utgave av Wikipedia, Wikimedia Commons

Tidlig i amfipodenes tilstedeværelse tror vi at tre hovedgrupper skilte seg fra hverandre.  Fra hovedgruppen (Gammaridae) ble først de små og rare Ingolfiellidae skilt ut, siden gruppen vi kaller Hyperiidae.

Hva skiller Hyperiidae-amfipodene fra de andre amfipodene? Mest av alt levestilen. I motsetning til alle andre amfipoder, holder de til i de frie vannmassene – svømmende opp og ned og rundtomkring i det vi kaller vannsøylen. De kan komme helt opp i vannflaten, men de trives ikke lenge nede ved bunnen. Alle hyperiidaene holder til i salt vann.

Utseendemessig skiller hyperiidaene seg fra alle andre amfipoder mest av alt fordi de har så store øyne. Hos de aller fleste dekker øynene hele hodet! Veldig ofte er det også sånn at hodet ser nesten gjennomsiktig ut – langt inne i øynene ser vi noe som kan se ut som en øyebunn – midt inne i hodet…

Lysfølsomme organer (vi kan gjerne kalle dem “øyne”) har gjennom tidenes løp utviklet seg uavhengig av hverandre i flere dyrerekker: hos nesledyr (Cnidaria), virveldyr (Vertebrata), bløtdyr (Mollusca), leddormer (Annelida), fløyelsdyr (Onychophora) og leddyr (Arthropoda). Ingen av de andre dyrerekkene har slike organer. Øynene som er utviklet i de forskjellige dyrerekkene følger ikke alle samme utforming – men hovedfunksjonen er at de gir informasjon om lys, og bevegelse av lyset.

Themisto abyssorum. Foto AHS Tandberg

Themisto abyssorum. Foto AHS Tandberg

Innenfor rekken leddyr finnes det flere forskjellige øyetyper – de fleste krepsdyrene har det vi ofte kaller fasettøyne når vi snakker om undergruppen insecta (insekter), dette er øyne som er satt sammen av mange små lysinnsamlere (ommatidier). Hvordan fungerer slike sammensatte øyne, og hva slags bilde av verden får de som har det?

Hyperiidaen Pronoe sp. Legg merke til hvordan øynene har en lang gjennomsiktig del ytterst. Foto: (c) Smithsonian Institution, fotograf KJ Osborn

Hyperiidaen Pronoe sp. Legg merke til hvordan øynene har en lang gjennomsiktig del ytterst. Foto: (c) Smithsonian Institution, fotograf KJ Osborn

Vi vet selvsagt ikke helt hvordan de dyrene som har sammensatte øyne oppfatter det de ser. Det finnes fasettøyne som kan polarisere lyset, det finnes de som bare kan se forskjell på lys og ikke lys, og det finnes nok helt sikkert alle mulige varianter imellom. Hovedfordelen med et sammensatt øye er at det samler lys fra mange forskjellige områder (gjerne i forskjellige retninger), slik at eieren kan få med seg informasjon fra et stort område rundt seg. Siden de mange øynene alle ser i litt forskjellig reting vil bevegelse veldig fort bli registrert, og det er jo bra hvis bevegelsen betyr mat – eller hvis den betyr at noen vil spise deg…

Jo større slike øyne er, jo mer detaljert vil de se, og i et større område. Dette er nok en årsak til at de amfipodene som har klart seg bra midt i de frie vannmassene har hele hodet dekket av øyne; det er nok en klar fordel å fort kunne se både mat og fiender. Jo dypere ned i vannet en kommer, jo mindre lys trenger ned. De siste fotonene med lys som presser seg ned i havet rekker omtrent 1000m ned. Nedenfor de øverste 60-70 metrene er alt lyset som kommer ensformig blått. Ting som  er over en selv vil kunne observeres som skygger mot det “lyse” området som er oppover, mens ting dypere enn en selv vil være vanskeligere å legge merke til.


Detaljerte studier av hyperiidene sine øyne har vist oss enda mer enn at det sikkert er bra med store øyne. Det finnes mange forskjellige løsninger av øyne innen gruppen Hyperiidae – alt fra “ser generelt rundt seg til alle kanter samtidig” som vi finner hos for eksempel Themisto abyssorum – en art vi har mye av i de dype delene av våre farvann, til “følger med på det som skjer over seg med en helt annen type øyne enn de som brukes til å se under seg” som er tilfellet for Paraphromina gracilis – en art som har blitt samlet utenfor California og studert av forskere fra Smithsonian Institution i USA.

Figur 1 fra Fergus et al (2015). A: Paraphromina  gracilis B: Øynene til P. gracilis. Lysinnsamlingsområdet til et ommatidium er fremhevet. C: Hodet til P. gracilis, pil på et nedre øye D: Illustrasjon av  øye til P. gracilis.

Figur 1 fra Fergus et al (2015). A: Paraphromina gracilis B: Øynene til P. gracilis. Lysinnsamlingsområdet til et ommatidium er fremhevet. C: Hodet til P. gracilis, pil på et nedre øye D: Illustrasjon av øye til P. gracilis.

Paraphromina gracilis er nesten gjennomsiktige amfipoder – dette hjelper dem nok i å gjemme seg fra de som vil spise dem. Men som alle hyperiidae er de avhengige av å jakte på mat – andre dyreplankton som lever sammen med dem – og løsningen er å se godt. Øynene deres består av 12 ommatidier hver med flere lysbrønner på tvers av hele øyet som samler lys til hvert ommatidium fra oppsiden (oppoversøkende øyne), og som hver har koblet til seg et sett av kortere nedoversøkende lysbrønner. Dette gjør at de kan se forskjellige bølgelengder av lyset med de oppoversøkende og de nedoversøkende delene av øyet. Slik øynene til P. gracilis fungerer, ser de nok litt bedre oppover enn nedover, så vi kan gå ut fra at de leter etter mat, fiender og partnere mest over seg.

Andre krepsdyr har demonstrert bedre mulighet til å observere lys enn P. gracilis – og veldig få arter har blitt studert i detalj nok til at vi vet noe om hvilke bølgelengder som gir best informasjon. Av de artene der vi har god informasjon om øynene, ser vi at P. gracilis nok har det “videste” utsynet – lyset kan komme hele 2.5 grader “feil” på lysbrønnene og allikevel treffe de lysfølsomme cellene nederst (øynene som ser nedover kan få lys hele 5.5 grader utenfor den direkte linjen ned mot lys-reseptorene). Kombinert med det at det finnes slike lysbrønner over hele hodet, vil de derfor kunne se bevegelse nesten rundt hele seg (ikke bakover, der sperrer resten av kroppen litt for utsikten).

Themisto abyssorum. Foto AHS Tandberg

Themisto abyssorum. Foto AHS Tandberg

Mange av de hyperiidaene som har et mer ensformig øye – selv om det fremdeles dekker hele hodet – er nok å finne litt høyere opp i vannmassene enn Paraphromina. De skal vi komme tilbake til i en senere blogg.

Lederen av laben som undersøkte øynene til Paraphromina sier at hver gang hun begynner å studere en ny art krepsdyr fra de frie vannmassene finner hun en ny variant av sammensatte øyne, og alle avspeiler hvordan de lever. Det er bare å glede seg til neste publikasjon fra dem for å finne ut av enda flere nye og rare øye-løsninger!

Anne Helene


Litteratur:
Fergus JLB, Johnsen S, Osborn KJ (2015) A unique apposition compound eye in the mesopelagic hyperiid amphipod Paraphromina gracilis. Current Biology 25, 473-478.

Eksterne lenker:
Londons Natural History Museum har for tiden en temautstilling om syn  – om evolusjon av organer som kan hjelpe bærerne til å ta inn informasjon om lys og mørke, om bevegelse, og om farge.

TangloppeTorsdag: Musikalske tanglopper?

Festspillene har åpnet, og Bergen skal de to neste ukene boble over av musikk, teater og dans. Åpningsforestillingen i år hadde fått tilbake det lydinnslaget som gjør at enhver bergenser hvorsomhelst kan kjenne igjen en annen bergenser: “Nystemten” ble stolt avsunget av hele torgalmenningens befolkning.

Det er mange eksempler på lyd under vann – hvalsang (et eksempel fra Oceania kan høres her) og sildepromping  (eksempel kan høres her) er kanskje de eksemplene som er mest kjent. Hval og fisk lager lyd for å kommunisere med hverandre – enten som familiegrupper, som stimer, eller i en-til-en forhold som partneroppsjekking.

Athanas nitenscens. Tegning: fig 10 i ME Christensen: Crustacea Decapoda

Athanas nitenscens. Tegning: fig 10 i ME Christensen: Crustacea Decapoda

Flere krepsdyr lager også lyd. Mest kjent her er kanskje snapperekene (Alpheidae) – på engelsk kalles de ofte “pistol shrimp” på grunn av den skarpe lyden de lager med en spesialisert klo. Lyden er så høy (for noen arter over 200 decibel!) at den ofte blir nevnt i konkurranse med hvalsang som den sterkeste naturlige lyden i havet.  (video av en snappereke kan du se her) Snapperekene bruker den raske (mindre enn et millisekund) og veldig sterke lyden som et jaktvåpen – de slår bokstavelig talt byttet sitt i svime med smellet. I Norge har vi en art snappereke – Athanas nitescens Leach, 1813 – som finnes fra vestlandskysten og rundt til Svenskegrensen. Den er ikke farlig for mennesker.

Stridulasjonsorganer hos Metopa aequicornis. Tegning: AHS Tandberg

Stridulasjonsorganer hos Metopa aequicornis. Tegning: AHS Tandberg

Men amfipoder da? Små og stilige, javel – men lager de noe lyd? En del amfipoder har det vi kaller “stridulatory pearls and ridges” (på norsk bruker vi det ikke helt gode uttrykket “stridulasjonsorganer”) – små folder eller klumper som stikker litt opp fra resten av eksoskjelettet (skallet), og som kan lage lyd når de glir mot tilsvarende folder eller perler andre steder på amfipoden. Litt som når man drar en pinne langs et stakittgjerde for å lage en pop-pop-pop-lyd. Innen instrumentklassifikasjon ville vi kanskje kalt det “perkusjon”?

Det var dansken Knud Stephensen som først beskrev slike stridulasjonsorganer fra amfipoder, først fra munndelene på Hyperiopsis voringi G.O.Sars, 1885 (originalt beskrevet fra materiale fra den Norske Nordhavsekspedisjonen), og siden fra frambeina til hannene hos Grandidierella japonica Stephensen, 1938. Etter at Stephensen beskrev slike organer fra disse to amfipodeartene har vi funnet dette også innen gruppene Corophiidae, Melitidae, Phoxocephalidae og Stenothoidae, for noen få arter.


Vi vet ikke hva slik lydlaging brukes til, men vi kan spekulere. Vi har sett stridulasjonsorganer både på munndeler og på bein. Hos noen arter er det kun hannen som har slike “instrumenter”, hos andre arter finnes det hos begge kjønnene. Vi vet heller ikke helt hvordan amfipodene oppfatter den lyden som blir laget, men en del arter har egne organer på antennene som kanskje registrerer lydbølger – andre kjenner kanskje vibrasjonene andre steder i kroppen.

Vi tror at der det kun er hannene som kan lage lyd, har den en sammenheng med partnervalg – enten det er som en flørt, eller for å konkurrere med andre hanner. Dette ser vi hos andre krepsdyr der bare hannene kan lage lyd, og hos mange dyrearter der hannene konkurrerer om å få tak i den beste damen. Der det ikke er noen forskjell på kjønnene har det kanskje med annen kommunikasjon å gjøre – enten det er et forsvarssignal, eller ren “snakking”. I så fall er det nok mest informasjon om at de er av samme art det går i, det er viktig å kjenne igjen “sine egne” – enten man er bergenser eller Metopa aequicornis

Åpningsnotene til "Nystemten". Fløyen, over Bergen.

Åpningsnotene til “Nystemten”. Fløyen, over Bergen. Foto: AHS Tandberg

Det er ingen som har tatt opp slik amfipodelyd enda, det er i det hele tatt ikke mange amfipodearter vi har observert over lengre tid i live. De fleste artene kjenner vi kun fra innsamlet materiale – og innsamling betyr for det meste at dyrene dør. Men hvem vet – kanskje sitter det en liten gruppe amfipoder utenfor Vågen i Bergen og gnikker beina til de lager rytmelyder som passer til deres versjon av “Nystemten”?

Anne Helene


Litteratur:

Barnard, JL (1962) Benthic Marine Amphipoda of Southern California: Families Aoridae, Photidae, Ischyroeridae, Corophiidae, Podoceridae. Pacific Naturalist 3, 1-71.

Boon PY, Yeo DCJ, Todd PA (2009) Sound production and reception in mangrove crabs Perisesarma spp. (Brachyura: Sesarmidae). Aquatic Biology 5, 107-116.

Chapman, JW (1998) Invasions of the Northeast Pacific by Asian and Atlantic Gammaridean Amphipod Crustaceans, including a new species of Corophium. Journal of Crustacean Biology 8, 364-382.

Chapman, JW (2007) Amphipoda: Gammaridea.  Chapter in The Light and Smith Manual: Intertidal Invertebrates from Central California to Oregon. University of California Press, Berkeley

Munari C, Bocchi N, Mistri M (2016) Grandidierella japonica (Amphipoda: Aoridae): a non-indigenous species in a Po-delta lagoon of the northern Adriatic (Mediterranean Sea). Marine Biodiversity Records doi:10.1186/s41200-016-0018-5

Stephensen KH (1934) Re-description of Hyperiopsis vøringi G.O.Sars (Crust. Amphip). Tromsø Museums Årshefter 53, 1-12.

Stephensen KH (1938) Grandidierella japonica n.sp. a new amphipod with stridulating (?) organs from brackish water in Japan.  Annotationes Zoologicæ Japonensensis 17 (2)