Tag Archives: NorBOL

TangloppeTorsdag: avslutning av studentprosjekt.

I løpet av dette semesteret har Christine vært med på NorAmph-prosjektet. En av oppgavene har vært at hun skulle skrive blogger om hvordan det har vært å være på museet og ha studentprosjekt her. Dette er Christines avslutningsblogg, nå er det bare oppgaveskriving igjen…

Hei igjen!

Paramphitoe hystrix - fotografert før innsending til barcoding med NorBOL hos BOLD. Foto: C Østensvig

Paramphitoe hystrix – fotografert før innsending til barcoding med NorBOL hos BOLD. Foto: C Østensvig

For noen måneder siden skrev jeg et blogginnlegg der jeg fortalte at jeg dette semesteret skulle være med Anne Helene på hennes prosjekt om barkoding av amfipoder, blogginnlegget finner du her.

Dette semesteret er nå forbi, og sommeren står og banker på døren. I løpet av de siste 5 månedene har jeg fått ta del i hele prosessen fra man henter inn prøver til man får tilbake resultater av barkoding, og alt innimellom. Det har vært et svært lærerikt semester med mange nye ting å bli kjent med.

På grunn av tidspress for å få sendt inn prøvene til barkodingen, startet vi semesteret med å gjøre dette. Her plukket vi ut 95 ulike individer som var indentifiserte. Vi tok bilder som skulle følge prøvene til barkodingen, og vi registrerte de i samlingene til universitetsmuseet. Etter dette reiste vi på tokt til Raunefjorden der vi hentet inn prøvene (dette kan du lese mer om i blogginnlegget over).

Når vi kom tilbake fra tokt ble prøvene først sortert ned til fylum, med unntak av krepsdyrene, som jeg identifiserte ned til orden. Til slutt sorterte jeg amfipodene ned til familier.

På slutten av semesteret fikk vi tilbake resultatene fra barkodingen. Der var mye interessant å hente fra disse, blant annet var flere individene vi trodde var samme art var muligens ikke det, og vi så også noen individer som var identifisert til ulike arter som potensielt kan være den samme.

En første kikk på resultatene fra barcodingen.

En første kikk på resultatene fra barcodingen.

I dette prosjektet har jeg innsett at barkoding er en veldig viktig prosess som kan gi oss mye informasjon, og enklere tilgang på denne informasjonen. Ved å skape en offentlig database med alle barkodete arter i, kan man enklere finne frem til arter og informasjon om disse. Det har vært veldig artig å få ta del i et prosjekt som er en del av en større sammenheng.

Gjennom tiden min på universitetsmuseet har jeg lært utrolig mye. Jeg har lært mye om ulike biologiske metoder på lab, og ikke minst mye om den spennende gruppen amfipoder. Og som student er det deilig å kunne få et avbrekk fra det å gå på forelesninger hele tiden, så det har vært utrolig deilig å få litt praktisk arbeide inn i hverdagen. Og ikke minst har dette prosjektet gjort meg mer nysgjerrig! Forhåpentligvis får jeg muligheten til å få komme tilbake å fortsette med dette!

Christine

 

TangloppeTorsdag: Svamp, amfipoder, gjørme og gamle damer

Svampegjengen i ekstase (?) over en trål med masse spennende. (Mye morsomt som ikke var svamp også innimellom her!) Foto: AHS Tandberg

Svampegjengen i ekstase (?) over en trål med masse spennende. (Mye morsomt som ikke var svamp også innimellom her!) Foto: AHS Tandberg

Hva gjør en glad forsker i marinbiologi når våren nærmer seg med mange langhelger og løvsprett i lunden? Hun drar ut på bøljan blå, selvsagt! Innsamlingstur dit man kan og får lov, og gjerne med gode venner. Forrige uke dro 8 forskere og studenter fra Universitetet i Bergen og Universitetet i Amsterdam ut på havet med F/F Kristine Bonnevie for å samle inn prøver til det store prosjektet SponGES.

SponGES prosjektet skal undersøke områder der det er svamper på havbunnen – spesielt alle de fine svampene, men også og alt som hører med svampeområdene. Ofte står svampene i store ansamlinger på hvabunnen og der blir de til boligområder for andre dyr – både virvelløse venner og små fisker finner gode gjemmeplasser i og rundt mange svamper. Det passet derfor bra at museet kunne bli med og samle inn de dyrene som holder til sammen med svampene – samarbeid gjør at alle vinner i tillegg til at det er morsomt.

 

Kristine Bonnevie (1872-1948) Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” - UiO

Kristine Bonnevie (1872-1948) Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” – UiO

F/F Kristine Bonnevie er kalt opp etter norges første kvinnelige professor. Kristine Elisabeth Heuch Bonnevie ble født i 1872 inn i en både rik og velutdannet familie – der det var forventet at guttene fikk seg en fin og ordentlig utdannelse. Jentene, derimot, trengte ikke slikt mente faren (som var undervisningsminister fra 1889-1891), de hadde mer evner for “de hjemlige plikter”. Allikevel lot han Kristine ta artium, og i 1906 fikk hun doktorgrad i biologi. Men hun kunne ikke få noen akademisk stilling ved universitetet – det var ikke åpning for det i loven. I 1912 fikk hun tilbud om et professorat ved Bergen Museum – som da ikke var et universitet enda. Det skremte nok professorene i Oslo – Bonnevie var nemlig assistent for mange av dem, og hun hadde mye undervisnings- og innsamlingsansvar de nok ikke var helt klare for å takle selv igjen hvis hun skulle forsvinne til Bergen. Så plutselig – et år før kvinner fikk stemmerett i Norge – ble loven endret slik at landet kunne få sin første kvinnelige professor.

 

Kristine Bonnevie på naturhistoriker-møte i Gøteborg. Albert Einstein ved siden. Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” - UiO

Kristine Bonnevie på naturhistoriker-møte i Gøteborg. Albert Einstein ved siden. Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” – UiO

Hovedtyngen av arbeidet til Kristine Bonnevie var “arvelighetsforskning” – genetikk kaller vi det i dag – og mange av dyrene hun  studerte var marine, og hun samlet mange av dyrene inn selv. Spesielt ved den marinbiologiske stasjonen i Drøbak, men også langs kysten ellers. Vi følte oss litt i Bonnevies fotspor denne uken, der vi samlet inn marine dyr for blant annet å kunne studere arvematerialet deres.


Innsamlingene på vårt tokt ble gjort med en kombinasjon av undervannsrobot (ROV), trål, grabb og slede.  De fleste amfipodene kommer til vanlig i sleden, og sånn var det også denne gangen. Områdene vi besøkte (ytterst i Korsfjorden, ytterst i Bømlofjorden, og utenfor Stord, Øygarden og Fedje) har til tider ganske bløt bunn, og det vistes godt i enkelte av sledeprøvene. Til vanlig drømmer vi om å få små og “rene” sledeprøver, og det er mulig å få på sandbunn. På mudderbunn, slik det var i de ytre fjordbassengene vi besøkte, blir det “gjørmeprøver”.

Ganske nedgjørmet av sledeprøven. Foto: K. Kongshavn

Ganske nedgjørmet av sledeprøven. Foto: K. Kongshavn

Det er ikke slik at gjørmeprøver er ille – det er bare så mye mer materiale – og det sprer seg av og til utover både forskere og båt. Allikevel fikk vi spennende resultater fra gjørmen – ikke minst fra den stasjonen som var så gjørmete at vi alle så ut som om vi hadde hatt lekedag i barnehagen da vi var ferdige på dekk. I den veldig bløte og finkornete gjørmen holdt nemlig nesten bare amfipoden Eriopisa elongata (Bruzelius, 1859) til. E. elongata har artsnavnet elongata fordi de har en veldig lang uropode 3 – den er så lang at den nesten alltid detter av når vi samler den inn og legger den på sprit. De kom kravlende på toppen av det bløte mudderet – og de kom kravlende på ryggen! Det visste vi ikke om dem fra før av – og det er spennende å lære nye ting om dyr som har vært “kjent” lenge, men som vi ikke har samlet så mye av før. Det kan hende vi ikke kommer til å samle så mye av dem siden heller – 500L løs gjørme på dekk ble litt i meste laget for lattermusklene… Vi skal derfor bruke de innsamlete E. elongata for alt det er verd – de skal DNA-strekkodes og fotograferes og studeres nøye nå som vi har fått mange av dem.

 

Kristine Bonnevie (1872-1948) malt av Agnes Hiorth (1899-1984). Maleriet er i Universitetet i Oslos eie.

Kristine Bonnevie (1872-1948) malt av Agnes Hiorth (1899-1984). Maleriet er i Universitetet i Oslos eie.

Kristine Bonnevie var i flere år assistenten til professor G.O. Sars – og han studerte mye amfipoder. Eriopisa elongata er en av artene som er illustrert og omtalt i hans “Crustacea of Norway” – og selv om amfipodebindet kom ut helt i starten på Kristine Bonnevies studietid (hun begynte på universitetet samme året som Sars begynte å gi ut de første heftene med amfipoder), har hun nok sett både den ene og den andre amfipoden fra sine marine innsamlinger. Gjørmeprøver ville kanskje ikke vært like lett å hanskes med i langt skjørt og pen hatt, men det ville sikkert gått. Hun ville kanskje også likt at noen av oss sang på dekk – mangeårig medlem i Kvindelige Studenters Sangforening som hun var…

Anne Helene

Litteratur:

van der Ham JL, Vonk R (2003) A phylogenetic analysis of the Eriopisa complex (Crustacea: Amphipoda: Melitidae) and a new species from beach interstitia in Venezuela. Journal of Natural History 37, 1-18.

Nordal I, Hessen DO, Lie T (2012). Kristine Bonnevie: et forskerliv. Cappelen-Damm, 437pp. ISBN 978-82-02-34580-8

Sars GO (1895) The Crustacea of Norway, 1: Amphipoda. Alb. Cammermeyers forlag, Christiania.

Fotoutstillingen “Alma Maters Døtre”

TangloppeTorsdag: IceAGE-amfipoder i de polske skoger

img_2610Sommeren for 26 år siden begynte en 13 år lang utforskning av biologien på havbunnen rundt Island – BioICE. Sammen med de to norske havbunnsforskerne Torleiv Brattegard (Universitetet i Bergen) og Jon-Arne Sneli (fra det som nå heter Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet) var tre islandske forskere (Jörundur Svavarsson og Guðmundur V. Helgasson fra Universitetet på Island og Guðmundur Guðmundsson fra det islandske Naturhistoriske Museet) – og etterhvert fulgte mange studenter med både til havs og på land, – i alt ble det 19 tokt og en hel masse havbunnsdyr og veldig mange fine artikler og mye vitenskap.

Selv om mye arbeid ble gjort med forskning på arvestoff (DNA) for 25 år siden, var det ikke tradisjon for å ta vare på havbunnsprøver på en sånn måte at de kunne brukes i denne forskningen. Det aller meste av forskningen foregikk på morfologi (utseendet) til de forskjellige dyrene, og det er ofte lettere å studere utseendet på mange virvelløse havdyr hvis de har blitt bevart på formalin. Ting som skal brukes til DNA-undersøkelser må være oppbevart slik at DNA-strengene inne i cellene ikke blir ødelagt, og vi bruker ofte etanol (sprit) til dette. Problemet med å oppbevare evertebrater i sprit, er at de ofte blir sprø og knekker, eller de krymper til en skrukk vi ikke kan se noe særlig utseende på. Noen dyr som muslinger lukker seg sammen og slipper ikke inn noe sprit, og så råtner de bare inni der de myke delene er. Amfipoder og andre krepsdyr er blant de som blir sprø og knekker – og veldig lite er mindre morsomt enn å prøve å identifisere en amfipode uten antenner og bein.


Men, DNA-undersøkelser kan gi veldig mange spennende resultater, og det kan hjelpe oss til å stille spørsmål vi ofte ikke visste at vi lurte på. Dette gjelder både når vi undersøker hva som egentlig er samme arten, og hvis vi vil undersøke historien til utbredelsen av en art, for eksempel.

Dette var en av bakgrunnene for at et nytt prosjekt som skulle undersøke Islands bunndyrsfauna ble startet. Det nye prosjektet – IceAGE – er ledet av forskere fra Universitetet i Hamburg, og har med en større internasjonal gruppe havbunnsforskere. Universitetet på Island og Universitetet i Bergen har vært med fra starten, som vi var i BioICE.

Teori-gruppen på workshopen. Foto: Christian Bomholt (www.instagram.com/mcb_pictures)

Teori-gruppen på workshopen. Foto: Christian Bomholt (www.instagram.com/mcb_pictures)

Til nå har det vært 2 IceAGE-tokt – et i 2011 og et i 2013. Vi håper det skal bli flere, men det er allerede mye materiale å jobbe med. Denne uken har vi hatt workshop for IceAGE. Noen har jobbet med tekniske og teoretiske detaljer til rapportering og artikler. 10 av oss har jobbet med å identifisere amfipoder.

Deltagerne på workshopen. Foto: Christian Bomholt (www.instagram.com/mcb_pictures)

Deltagerne på workshopen. Foto: Christian Bomholt (www.instagram.com/mcb_pictures)

Workshopen er organisert av den polske delen av IceAGE – og siden de hører til universitetet i Łodz, sitter vi på feltstasjonen deres i Spała – midt i en stor skog der det ryktes at det er bison og bever (vi har ikke sett noen, men vi har sett beverdammen). Der har vi sittet siden mandag – og det er kjempeflott å sitte tett sammen og jobbe med nesten de samme dyrene. Det er alltid noen rundt  deg som har et lurt triks for å identifisere en spesiell gruppe, og alle har sine favorittgrupper som de gjerne lærer bort til de andre som er der. Ofte ropes det “kom hit og se det stilige dyret jeg har under lupen”, og vi har alle fått se arter og grupper vi ikke har sett før, bare lest om. Innimellom alt vi har litteratur til å identifisere finner vi også ting som gir oss større problemer, og vi har en liten boks med arter vi tror ikke har vært beskrevet tidligere.


Amfipodegjengen denne gangen har kommet fra Australia, Storbritannia, Canada, Tyskland, Spania, Polen og Norge. Vi har kjent hverandre lenge, og innimellom all amfipodepraten blir det både historier om andre amfipodevenner, vennskapelig kappestrid om hvem som kan spise mest sjokolade, ville planer om “den aller beste tangloppeferien vi kunne ha laget sammen” og – når noen har en spesielt fin prøve under lupen kanskje til og med litt sang eller i alle fall lykkelig nynning. Av og til har det også vært noen frustrerte utbrudd – for siden vi denne gangen ser på dyr som bare har vært oppbevart i sprit, knekker de hvis du ser strengt på dem, og ingen har noe særlig farge (spriten trekker ut fargen de har mens de lever).

 

Isopodeforskerne Marina og Jörundur kom på besøk til amfipodefolkene. Foto: AH Tandberg

Isopodeforskerne Marina og Jörundur kom på besøk til amfipodefolkene. Foto: AH Tandberg

Prøvene fra IceAGE kommer fra et geografisk område som grenser opp til de norske farvannene NorAmph prosjektet fokuserer på, og det er derfor spesielt fint å kunne samarbeide prosjektene mellom. Akkurat nå plukker vi derfor ut prøver av amfipoder fra familien Eusiridae til DNA-strekkoding, sånn at vi kan sammenligne dem med DNA-strekkodene vi har levert til NorBOL fra den samme familien. Hvorfor Eusiride? En plass må man jo starte, og Eusiridene er fine amfipoder. Det skal nok komme en egen blogg om dem om ikke så alt for lenge – men Eusirus holmii er en av dem…

God påske fra tangloppene og alle tangloppologene!

Anne Helene

Litteratur:

Brix S (2014) The IceAGE project – a follow up of BIOICE. Polish Polar Research 35, 1-10

Dauvin J−C, Alizier S, Weppe A, Guðmundsson G (2012) Diversity and zoogeography of Ice−
landic deep−sea Ampeliscidae (Crustacea: Amphipoda). Deep Sea Research Part I: 68: 12–23.

Svavarsson J (1994) Rannsóknir á hryggleysingjum botns umhverfis Ísland. Íslendingar og hafiđ.
Vísindafélag Íslendinga, Ráđstefnurit 4: 59–74.
Svavarsson J, Strömberg J−O,  Brattegard T (1993) The deep−sea asellote (Isopoda,
Crustacea) fauna of the Northern Seas: species composition, distributional patterns and origin. Journal of Biogeography 20: 537–555.

TangloppeTorsdag: bunnlevende dyr for oss og andre?

To glade RP-innsamlere. Foto: A. Hosia

To glade RP-innsamlere. Foto: A. Hosia

En del av NorAmph-prosjektet er knyttet til utdanning av nye ”amfipodologer” – vi er få i Norge som jobber med identifisering av amfipoder. Noen av oss var samlet på Espegrend til en workshop i september, men vi er alltid glade for å utvide gjengen! Dette halvåret er derfor Christine med meg en dag i uken, og her skal hun få presentere begynnelsen av prosjektet sitt. Resultatene fra Christine sine strekkode-DNA-undersøkelser vil bli en del av NorBol.

Anne Helene

 

Hei!

Christine på F/F Hans Brattstrøm. Foto: AHS Tandberg

Christine på F/F Hans Brattstrøm. Foto: AHS Tandberg

Jeg heter Christine Østensvig, er 22 år gammel og kommer fra Halden. Jeg er student ved biologi på UiB, og dette semesteret er jeg med på Anne Helene sitt prosjekt som omhandler barcoding av amfipoder.

Jeg syns dette prosjektet har vært utrolig spennende så langt, og fredag 10 februar reiste vi på tokt for å samle noen tanglopper til prosjektet. Vi reiste sammen med Aino og Luis som skulle samle pelagiske hydrozoa til sitt prosjekt. Turen gikk fra Espegrend til Raunefjorden, Korsfjorden og Fanafjorden og tilbake igjen.

RP-sleden er klar til bruk! Foto: C. Østensvig

RP-sleden er klar til bruk! Foto: C. Østensvig

Vi samlet inn vår prøve i Raunefjorden. For å samle inn prøven brukte vi en RP-slede, som er et redskap for å ta prøver av epi-bentiske dyr. Epi-bentiske dyr er de dyrene som bor like over havbunnen.

Videre vasket vi prøven gjentatte ganger for å få fram dyr fra ulike sjikt – vi ønsket å skille de lette dyrene som bor i overgangen mellom havbunn og sjøvann fra de dyrene som bor nedi havbunnen. Metoden vi brukte kalles ”dekantering” – da bruker vi masse vann til å forsiktig løsne de lette dyrene, og så heller vi det over en sikt så vi kan ta vare på dyrene. Vi var litt ekstra uheldige denne gangen, da prøven vår var fulle av slimåler som slimet ned hele prøven vår, men det tok vi et med smil! Vi plukket slimålene ut så fort som mulig, og da ble resten av prøven, og spesielt ”dekanten” veldig fin.

 

Et helt glass fullt av spennende dyr for Aino og Luis! Foto: AHS Tandberg

Et helt glass fullt av spennende dyr for Aino og Luis! Foto: AHS Tandberg

Vi fikk mange spennende dyr i prøven vår, og vi fant masse amphipoder! I tillegg fant vi en haug med epi-bentiske medusaer (maneter som bor like ved havbunnen) som Aino og Luis kunne bruke til sitt prosjekt! De kommer til å skrive om dette i en blogg om ikke så veldig lenge. Så vi fikk hjulpet de andre i tillegg til å artige saker til oss selv (og det fungerte kanskje som en liten takk for at vi fikk være med dem på tokt!)

Fjæreinnsamling! Mange spennende amfipoder rett under steinene! Foto: AHS Tandberg

Fjæreinnsamling! Mange spennende amfipoder rett under steinene! Foto: AHS Tandberg

 

Dagen ble avsluttet med litt graving og leting etter tanglopper i fjæra på Espegrend, og etter hvert fikk jeg grepet på å fange de der også! Dagen var utrolig lærerik, og det er litt artig, for hver gang jeg føler jeg har forstått tangloppenes verden, så dukker det opp noe helt nytt! Og det er jo det som er så gøy med biologi, man blir aldri helt klok på alt!

Christine

TangloppeTorsdag: hvallusen på gåsenebbhvalen fra Sotra

Det er ikke ofte en hval går iland – det er noe som skjer mye oftere med sjømenn. Men når en hval gjentatte ganger forsøker å gå på land (på engelsk bruker de uttrykket at den “beacher” – den forsøker å svømme opp på stranden), blir det ofte stor ståhei. Sånn ble det også da en, for oss, ganske uvanlig hval prøvde å gå iland på Sotra. Hvalen var tydelig ikke frisk, og det endte med at Viltnemda mente den viste så store tegn på sykdom at den ble besluttet avlivet. Universitetsmuseet i Bergen fikk så overta dyret, og det var dessverre ingen tvil om at gåsenebbhvalen Ziphius cavirostris var syk og svak: den hadde for det meste spist plast-søppel.

Hvallusen sittende på gåsenebbhvalen. Foto: Katrine Kongshavn

Hvallusen sittende på gåsenebbhvalen. Foto: Katrine Kongshavn

Gåsenebbhvalen gav oss også noen mer hyggelige “gaver” – blant annet to hvallus, amfipoder fra familien Cyamidae. Bilder av hvalen fra like etter den ble tatt på land viser at det nok var flere enn to hvallus, men mange falt nok av i transporten til Espegrend Marinbiologiske Stasjon der vi undersøkte hvalen. Hvallus er ektoparasitter (parasitter som sitter utenpå dyret) på hvaler, og i store ansamlinger sikkert kan de være litt plagsomme, omtrent som hodelus er for mennesker. Det er allikevel ingen grunn til å tro at det var de som var skyld i denne hvalens triste helsetilstand.

Hvis en ikke kjenner til hvallus på forhånd, er det ikke så lett å se at de kan være amfipoder, dette er dyr som gjennom tiden har endret seg mye fra “standardamfipoden”. Mest iøyenfallende er at de er flatklemt “feil vei” (som om noen har skvist dem med tommelen ned mot et bord mer enn å fange dem mellom hender som klapper), men i tillegg mangler hele bakkroppen, og der to av beinparene burde vært, er det bare gjellene som synes.

Dette gjør at det ikke er så lett å identifisere Cyamidae som en skulle tro, og som jeg naivt kanskje håpet. Det er ikke mange artene, bare 31 arter fordelt på 6 små slekter, og de fleste av hvallusene holder bare til på en hvalart, eller en gruppe hvaler. Men det er ikke mye litteratur som finnes om denne gruppen, og beskrivelsene som finnes er ofte av typen “andre fot litt større enn første fot” eller “andre fot litt mer større enn første fot” – uten å si noe om hva “litt større” er i forhold til “litt mer større”. Vi har sittet på laben i mange timer og lest og sett til øynene er store og våte, men vi kan enda ikke si med sikkerhet hvilken art vi har å gjøre med. Vi må sammenligne med materiale fra samlingene til blant annet Natural History Museum i London, og kanskje vil analyser av arvestoffet hjelpe oss litt på vei? Vi kan ikke annet enn å håpe.

Våre to skatter: Hvallusene fra gåsenebbhvalen. Foto: AHS Tandberg

Våre to skatter: Hvallusene fra gåsenebbhvalen. Foto: AHS Tandberg

Siden det ble slutt på generell hvalfangst fra fangstsesongen 1985/86 da det internasjonale hvalfangsmoratoriet startet, har det vært veldig lite nytt forskningsmateriale av dyr som lever hele livet sitt på eller i hval. Nesten alt materiale som finnes av Cyamidae, er fra gamle museumssamlinger. Enn så fantastisk og viktig materale dette er, er det fryktelig spennende å få nytt materiale! Nå har vi altså to nye individer av Cyamidae – og det er bare å håpe at de er ferske nok til at vi kan få arvemateriale fra dem. De døde nok sammen med verten sin: da hvalen ble dratt opp på land, ble det tørt rundt dem, og for dyr som må ha vann rundt seg for å kunne “puste”, er det vanskelig å leve i det tørre.


Hvalen, og hvallusene som satt på den, kom inn fra sidelinjen og tok over en del av arbeidsplanene våre disse siste ukene. Det er selvsagt spennende, og hvallusen vil være et lite “sideprosjekt” som kan være en flott og uventet bit av NorAmph-prosjektet. Hvis vi får til å analysere strekkode-DNA fra dem, blir dette registrert i NorBol, sammen med DNA fra hvalen de bodde på. Fra før finnes det DNA-prøver fra 8 av artene hvallus; halvparten av dem er av Strekkode-DNA.

Anne Helene

Litteratur:

Berzin AA & Vlasova LP (1982) Fauna of the Cetacea Cyamidae (Amphipoda) of the World Ocean. Investigations on Cetacea 13, 149-164

Leung YM (1967) An Illustrated Key to the species of Whale-lice (Amphipoda, Cyamidae), Ectoparasites of Cetacea, with a guide to the literature. Crustacea 12(3), 279-291.

Martin JW & Heyning JE (1999) First record of Isocyamus kogiae Sedlak-Weinstein, 1992 (Crustacea, Amphipoda, Cyamidae) from the Eastern Pacific, with Comments on Morphological Characters, a Key to the Genera of Cyamidae, and a Checklist of Cyamids and their Hosts. Bulletin of the Southern California Academy of Sciences 98 (1), 26-38.

Mignucci-Giannoni AA et al. (1998) Metazoan Parasites and Other Symbionts of Cetaceans in the Caribbean. Faculty Publications from the Harold W. Manter Laboratory of Parasittology, paper 823.