Tag Archives: marin forsøpling

Havmonsterjakt

Vi er ute på tokt med R/V Kristine Bonnevie (det kan du lese mer om her), og nå er vi i Sognefjorden og tar prøver på jakt etter ulike dyregrupper. Her er så vakkert at det er nesten ikke til å tro – men under idyllen lurker «det ekte havmonsteret».

Her er noe av makroplasten som har dukket opp i prøvene vi har tatt de siste tre dagene – de fleste av dem tatt på over 1000 meters dyp i Sognefjorden.

I dag er den nasjonale strandryddedagen – ta turen ut (i sola!) og hjelp til. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe – hver plastbit som plukkes opp og kastes riktig er en plastbit som ikke havner i havet – og i dyrene der, som gåsenebbhvalen.

Søppelmat i ordets rette betydning

Gåsenebbhvalen (Ziphius cavirostris) som ble avlivet utenfor Bergen etter gjentatte grunnstøtinger viste seg å være full av plast; i magen hadde den hele tretti plastposer, i tillegg til diverse mindre biter av søppel.

Plastfunnet i hvalen har ført til mange avisoppslag om marin forsøpling

Plastfunnet i hvalen har ført til mange avisoppslag – og forhåpentligvis økt bevissthet – om marin forsøpling

 

Vi har laget en post om Universitetsmuseet sin obduksjon av hvalen her, og arbeider nå både med å DNA-barcode den for NorBOL, og å forsøke å finne ut hvilke parasitter det var vi fant på hvalen.

Men hva skulle gåsenebbhvalen egentlig spise?

Gåsenebbhvaler er vanskelige å studere fordi de opptrer ensomme eller i små grupper, er sjeldne å se, og ofte befinner seg dypt sjøen. Forskere har funnet at de kan dykke til 3000 m og oppholde seg neddykket opptil to timer. De orienterer seg med ekkolokalisering, men når de kommer nærmere overflaten enn ca 100 meter, blir de stille, kanskje for å unngå å provosere angrep fra spekkhoggere eller haier.

En vet ikke mye om hvordan disse hvalene ernærer seg, men fra obduksjon av strandede hvaler har en observert at denne arten muligens er relativt altetende. Det vil si at den kanskje spiser det som er tilgjengelig i de frie vannmassene den beveger seg gjennom, uten å være spesielt selektiv. Det er heller ikke klart i hvilken grad hvalene har mulighet for å danne et detaljert bilde av potensielle byttedyr ved hjelp av refleksjonen fra egne ekkosignaler. Kanskje er dette den enkle forklaringen på hvorfor dypdykkende hvaler forveksler plastposer med sine vanlige byttedyr. Og kanskje er det slik at den måten disse hvalene svelger byttet på gir liten anledning til å finsmake fangsten på gourmeters vis.

De relativt få strandede gåsenebbhvaler som er undersøkte for mageinnhold viser ulike arter av byttedyr i ulike områder av verden, men hovedgruppene ser ut til å være pelagiske blekkspruter, dypvannsfisk og mellomstore krepsdyr (Santos og andre 2001). Blekksprutene synes å dominere, men det bør ikke utelukkes helt at dette bildet kan være preget av at blekksprutene har kroppsdeler som er lite fordøyelige og lettere å oppdage i en åpnet mage. Skulle det derimot være slik at gåsenebbhvalene også eter store maneter, vi det være langt vanskeligere å påvise i en strandet hval.

Det øverste bildet viser den sagtakkede kitinringen i sugekoppene på en kjempeblekksprut, Architeuthis. Under ser en arrene etter slike sugekopper på huden til en spermhval, som også ernærer seg på blekkspruter.

Det øverste bildet viser den sagtakkede kitinringen i sugekoppene på en kjempeblekksprut, Architeuthis.
Under ser en arrene etter slike sugekopper på huden til en spermhval, som også ernærer seg på blekkspruter. (foto. Endre Willassen)

 

De såkalte papegøyenebbene, som finnes i munnåpningen og brukes til å rive av biter av føde når blekksprutene spiser, blir blottlagt fra blekksprutenes munnkapsel under påvirkning av hvalens førdøyelsesvæsker. Nebbene er bygd av det harde stoffet kitin. Dette stoffet finnes også i sugekoppene til mange av  blekksprutartene.

 

Innimellom plastsøppelet i den døde gåsenebbhvalen ble det også funnet enkelte blekksprutnebb. Fordi nebbene har ulik form og størrelse hos ulike grupper av blekkspruter, kan de brukes til å identifisere hvilke arter hvalene har spist.

Innimellom plasten finner vi også noen rester av hvalens naturlige føde

Innimellom plasten finner vi også noen rester av hvalens naturlige føde. Her skimtes mørkbrune “papegøyenebb” fra flere fordøyde blekkspruter Foto: C. Noever

Samlingene ved museet

Blekksprutstudier har lange tradisjoner ved museet. Blant annet var konservator og professor Appellöf spesialist på disse dyrene. Da museet deltok i MAR-ECO-toktene i 2004 fikk våre samlinger tilført et stort og verdifullt materiale fra områder som kan tenkes å være matfatet for gåsenebbhvaler.  Arbeidet med blekksprutene på museet ble omtalt i ulike media, blant annet i disse lenkene:

PÅ HØYDEN: Blekksprutverkstedet

MAR-ECO: Cephalopod workshop

Det ble også publisert flere vitenskapelige arbeider, blant annet en samlet oversikt over funnene fra MAR-ECO, der det til sammen ble registrert 54 forskjellige arter blekkspruter. Hele 34 av disse hadde lave forekomster i fangstene og noen av disse er bunnlevende arter. Noen av disse pelagiske artene er også funnet i magen på gåsenebbhvaler.

Noen arter som tidligere er funnet i magen på gåsenebbhvaler

Her er et utvalg av arter som i følge Santos og andre 2001  har blitt påvist i mageinnholdet til gåsenebbhvaler i europeiske farvann.

 

Teuthowenia megalops fotografert av Richard Young under MAR-ECO-toktet i 2004.

Teuthowenia megalops fotografert av Richard E. Young under MAR-ECO-toktet i 2004.

Teuthowenia megalops er en merkelig blekksprut på rundt 30 cm som flyter fritt i vannmassene ved hjelp av et oppdriftssystem basert på ammoniumklorid, som dyret produserer selv under nedbrytingen av protein. Den har fått navnet «megalops» på grunn av de store øynene, som også inneholder tre lysproduserende organer, “kromatoforer”. Den synes å være vanlig på store dyp i Nordatlanteren (se Vecchione og andre 2008). Mer utfyllende informasjon om denne arten finnes i engelsk Wikipedia.

 

Mastigoteuthis agassizi

Mastigoteuthis agassizi

Mastigoteuthis agassizii ble registrert i hvalmager under navnet Mastigoteuthis schmidti, men som et resultat av arbeidet med MAR-ECO, ble tre arter av Mastigoteuthis ansett å være bare én, som nå heter M. agassizii. Det er imidlertid ennå en viss usikkerhet om artene i denne slekta av oseaniske blekkspruter, som er vidt utbredt i dyp rundt 500 til 1000 m i verdenshavene. De er også vertikalvandrende og kan jakte nærmere overflaten på nattetid.

 

taonius_pavo1

Taonius pavo. Illustrasjon fra Wikipedia.

Taonius pavo Denne lille blekkspruten er også nokså dårlig kjent. T. pavo finnes i Atlanterhavet, men det er usikkert om den også har en større utbredelse. På denne lenken kan du se en video fra 850 m dyp utenfor Bahamas.  I fluktreaksjonen slipper den ut bioluminiserende blekk.  Illustrasjonene viser et individ sett nedenfra (øverst) og fra ryggsiden (nederst).

 

Histioteuthis bonelli illustrert av den berømte Ernst Haeckel.

Histioteuthis bonelli illustrert av den berømte Ernst Haeckel.

Histioteuthis bonelli fotografert av Richard E.Young under Mar-Eco-toktene I 2004.

Histioteuthis bonelli fotografert av Richard E.Young under Mar-Eco-toktene i 2004.

Histioteuthis bonnellii blir omtalt med ulike navn på engelsk. Ett av dem kunne vi oversette til «paraplyblekksprut».  Dette navnet har den fått på grunn av den lange skjørtelignende membranen mellom armene.  Når armene er utspilte kan det minne om en paraply. En vet nokså lite om biologien til H. bonellii, bare at den har flere nære slektninger i verdenshavene og at det som hittil har vært ansett som H. bonellii til og med kanskje består av flere ulike arter.

 

 

 

 

Todarodes sagittatus -akkar.

Todarodes sagittatus -akkar.

Todarodes sagittatus  er en av de tiarmede blekksprutene som kan opptre i stimer oppover norskekysten.  På norsk er den kjent som akkar, men dette navnet brukes av noen også om blekkspruter av arten Loligo forbesi. Den sistnevnte har en langt mer langstrakt form på finnene og det bør derfor være nokså greit å kjenne de to artene fra hverandre. Disse artene drives det også fiskerier på.

 

Vampyroteuthis infernalis ble først beskrevet av den tyske zoologen Chun. Her er en illustrasjon fra et verk publisert i 1915.

Vampyroteuthis infernalis ble først beskrevet av den tyske zoologen Chun. Her er en illustrasjon fra et verk publisert i 1915.

Vampyroteuthis infernalis er en dyphavsblekksprut med åtte armer og et sidt “skjørt” mellom armene. Den har også bevegelige vinger på bakkroppen som den manøvrerer med. Navnet vampyrblekksprut er litt misvisende for dette er ingen blodsuger. Den fanger organisk materiale fra vannmassene ved hjelp av klebrige lange tråder. V. infernalis beskytter seg mot å bli spist ved å vrenge skjørtet bakover over bakkroppen slik at den minner om et pinnsvin. Den kan også forvirre en angriper med øyelignende lysorganer i bakenden og med skyer av bioluminesens. Likevel kan den bli offer for gåsenebbhvaler på jakt.

Her er lenker til tre videofilmer som viser V. infernalis i sitt rette element.


youtube 1 (samme som ovenfor)
youtube 2
youtube 3
youtube 4

Andre byttedyr

Pelagiske krepsdyr og dyphavsfisk er også registrert i gåsenebbhvaler fra andre geografiske områder. Blant disse er de relativt storvokste og rekelignende Gnathophausia, i gruppen Lophogastrida, som har vært inngående studert ved UiB. Hvalen fra Sotra hadde også et skjell i magen. Det vites ikke om slike bunndyr normalt etes av gåsenebbhvaler.

Plast eller mat?

Det kan synes underlig at hvalene får i seg store plastflak av den størrelsen som ble registrert under obduksjonen av hvalen fra Sotra. Men dersom det som hvalen fanger først og fremst oppdages og sanses med ekkosignaler i stummende mørke, kan det tenkes at den lett tar feil. Eksperimenter med tumler-delfin har blitt tolket slik at de leser egenskapene til et objekt direkte fra ekkosignalene og det har vært antatt at akustiske signaler kan gi hvaler et svært detaljert 3D-bilde av omgivelsene.  Vi ser at noen av blekksprutene som er funnet i magen kan innta en nesten paraplylignende form, og det kan tenkes at refleksene fra en flytende plastflate kan ligne på refleksene fra en blekksprut. Om hvalene er i stand til å skjelne mellom enkeltidivider av relativt små dyr, som Gnathophausia, er også et spørsmål. Kanskje kan det være ekkosignaler fra tette stimer av pelagiske krepsdyr som gjør at også slike blir spist. Og igjen, er det mulig at plast fortoner seg som en ansamling av små byttedyr i hvalens fortolkning?

-EW & Katrine