Bakkroppen til Melphidippa macrura GO Sars, 1894. Uropodene (halebeina) er delvis knekt i innsamling. Foto: AH Tandberg
Melphidippidae er en familie amfipoder med kjempelange tynne bein (bortsett fra de to fremste, som er små og ikke særlig kompliserte), og det som i originalbeskrivelsen ble kalt en “armert bakkropp”. At bakkroppen er “armert” betyr ikke at noen har brukt ekstra armeringsjern mens de ble støpt, men heller at bakkroppen er bevæpnet med lange pigger eller sagtakkete kanter. Det er disse bevæpningene sammen med en generelt langstrakt og slank hovedkropp vi vanligvis kjenner Melphidippidaene igjen på; de lange beina og de lange antennene faller lett av når vi samler dem inn – selv om vi prøver vårt beste å være forsiktige.
Melphidippa macrura GO Sars, 1894. Et relativt nyinnsamlet individ som enda har noen bein i behold… Foto: AH Tandberg
De lange, tynne beina er kanskje en tilpasning til å leve på bløt bunn? Vi vet ikke helt, men det vi vet er at de artene vi har observert, er det vi kaller passive suspensjons-spisere. Det betyr at de står i ro og samler de små matpartiklene som faller ned på dem, så litt som kusken i Tre Nøtter til Askepott samler de det som detter på nesen deres… Hittil har vi også bare samlet inn Melphidippidae fra finkornete havbunner som sand eller sandblandet mudder.
Enequist, som studerte amfipodene i Skagerrak på 40-tallet skriver at Melphidippidene er de eneste artene han hadde i akvarier som stod helt knusk i ro på bunnen (eller oppover kantene i akvariet) og spredte ut det de hadde å samle med i helt rolig vann. De fleste andre som fisker med hårete antenner og bein trenger at det er en viss bevegelse i vannet som kan ta maten forbi dem. Melphidippidaene legger seg derimot på ryggen, bretter inn bakbeina, og sprer ut antennene og beinpar 3 og 4 i en liten rosett, og så venter de til maten faller ned på dem. Et ganske behagelig liv!
Enequist tin illustrasjon av hvordan Melphidippella macra står/ligger og spiser. a) fra siden, b) sett ovenfra – legg merke til hvordan 3 og 4 beinpar sprer seg ut sammen med antennene som matfangere. Ill: P Enequist, 1949
Forskere som har undersøkt Melphidippidae fra Antarktis har funnet ut at mageinnholdet for det meste bestod av små planktonbiter og litt rester av andre krepsdyr – og av og til fant de den antarktiske Melphidippa antarktika i feller der de samler åtseldyr, så det er mulig at de en gang i blant blir lei av å vente på nedfallsmaten. En annen ting de fant ut, var at magedelen av tarmen var veldig kort – så de har ikke noe mulighet til å ha et lite matlager der hvis det blir tynt med mat i vannet. Dette er ellers mer vanlig hos åtseletere, så det er kanskje en pekepinn på et blandet matfat?
Det er lett å tenke at de må være noen slappfisker siden de for det meste sitter helt stille på havbunnen og venter på at maten skal falle på dem. Men Enequist skriver at de er raske svømmere hvis de først begynner å svømme – noe som kan passe med at de går etter store nedfalne matrester som andre åtseldyr.
Den av våre tidligere innsamlete Melphidippa macrura som har flest bein igjen. Når vi legger små krepsdyr på sprit blir ytterskallet lett å knekke, og med få muskler til å holde fast lange, tynne bein og antenner knekker de av fort. Foto: AH Tandberg
Nesten alle Melphidippidae holder til i kalde farvann. I Norge har vi 5 arter: fire som holder til ved fastlandet, og en nybeskrevet femte (og to av de fire andre) holder til rundt Svalbard og i arktis. Alle har laaange, tynne bein, pigger på ryggen, og masse hår på antennene. De er med i NorAmph sitt arbeid med DNA strekkoding, men det er ikke lett å finne dem alle.
Til nå har vi samlet inn og strekkodet det vi tror er 3 forskjellige arter, men det kan se ut som om det er store genetiske forskjeller innenfor den ene arten i alle fall. Kanskje er det detaljer som skjuler seg på de beina som alltid knekker av? Vi samler inn mer for å se om vi kan løse opp i det!
Anne Helene
Litteratur:
Boeck A (1871) Crustacea Amphipoda Borealica et Arctica. Videnskaps selskabs forhandlinger, Kristiania 1870. 1-1222
Dauby P, Scaliteur Y, DeBroyer C (2001) Trophic diversity within the eastern Weddell Sea amphipod community. Hydrobiologia 443, 69-86.
Enequist P (1949) Studies on the Soft-Bottom Amphipods of the Skagerrak. Zoologiska Bidrag från Uppsala 28, 1-196
Spøkelseskreps – Caprellidae – samler seg for å finne en partner. Foto: G. Johnsen (NTNU)
Denne tangloppetorsdagen skulle handle om de mange rare aktivitetene amfipoder holder på med som en del av reproduksjonen. Den blogposten skal sikkert komme, men det må bli seinere. Hva gjør så en tangloppeforsker når nøden for en blogtekst rammer?
skriver limericks, selvsagt!
En spøkelseskreps utfor kysten hadde nesten helt mistet lysten. Han stjal seg en bok: Kama Sutra han tok- “Nå er jeg klar for den dysten!”
Tøy og bøy-øvelser før de setter i gang? Caprellidae er lange og tynne og bruker gjerne bakbeina til å holde seg (eller partneren) fast så de står friere til å utforlde seg med framkroppen… Foto: G Johnsen (NTNU)
To caprellider finner tonen, flere bak leter fremdeles etter “den rette”. Foto: G. Johnsen (NTNU)
En Caprella med hårete overarmer? Kanskje et sjekketriks i denne Caprella-artens kretser? Foto K Kongshavn
Jeg er sikker på du kan bedre enn dette!
Derfor vil TangloppeTorsdag invitere til Limerick-konkurranse. Send inn ditt bidrag til Anne Helene før 30 november – de beste bidragene vil komme på boggen i desember. Og ja – hvis du skriver på engelsk kan du bli en del av en limerick-luke i adventskalenderen til evertebratavdelingen! Du trenger ikke skrive om amfipoder – alt om marine evertebrater er veldig velkomment.
Hvert andre år skjer det: tangloppeforskerne reiser til en eller annen ofte liten plass, og så snakker de om tanglopper sammen en hel uke. Det er Tangloppekonferanse – eller “International Colloquium on Amphipoda” som vi liker å kalle det på fint. Selv vil jeg kanskje mest av alt sammenligne det med et slektstevne.
Masse glade amfipodeforskere i Trapani (alle foto: AH Tandberg)
Årets t-skjorte fra den polske gjengen. (foto: AH Tandberg)
For det er slik stemningen er. Nesten som Gitarkameratene synger “Hver gang vi møtes har vi det bra” består ofte den første dagen av amfipodemøtet for det meste av klemmer og “neimen, der er du – hvordan går det med familien – hvordan har du hatt det – så godt å se deg igjen!” Ti minutter seinere har vanligvis den store polske delegasjonen organisert at vi alle skal gå ut og spise middag, samtidig som alle beundrer de nye “team-t-skjordene” de har.
Praten går både i tanglopper og om Livet – mange har besøkt hverandre – på arbeidsplassen eller også hjemme hos hverandre – på andre siden av jorden – siden forrige amfipodemøte, og så må historiene deles med de andre. Noen har sendt ungene ut i verden på universitetet – andre har forlovet seg, andre igjen har byttet jobb og by og kanskje kjøpt nytt hus – mange planlegger en ferie med andre amfipodologer i etterkant av møtet.
En ekte amfipodekonferanse-treat: hvis man er tidlig nok til postersesjonen kan man sikre seg heklete amfipoder! (foto: AH Tandberg)
Selvsagt snakker vi også om amfipoder – mest av alt snakker vi om amfipoder. De som bor i havet, de som bor i elver og innsjøer og de som bor i huler, i fuktig jord og på stranden. Noen studerer hvilke arter som finnes og hvordan evolusjonen av disse artene kanskje kan ha foregått, andre studerer spredningshistorien til en art eller en gruppe arter, det er de som studerer reproduktive strategier, og igjen andre som ser på hvordan amfipoder orienterer seg i verden.
Viktigst av alt på en konferanse er det faglige innholdet. Det var mye spennende å lære i Trapani. (alle foto: AH Tandberg)
I en kombinasjon av foredrag og postere forteller vi hverandre hva vi jobber med og hva vi prøver å finne ut av – og pausene er fulle av diskusjoner om hvordan vi kan finne ut mer, dele prøver og hjelpe hverandre. Dette er selvsagt ikke så veldig sjokkerende – det er sånn vi ønsker at et vitenskapelig samfunn skal fungere.
Årets amfipodekonferanse fant sted i Trapani – på Sicilia i Italia. I behagelig varme på en øy sør i Europa møttes vi over små kopper med sterk kaffe og store porsjoner pizza. Dette var en konferanse som fram til i fjor egentlig skulle organiseres i Tyrkia, men på grunn av politiske uroligheter ble den flyttet. På et års varsel arrangerte Trapani-gjengen et møte med 3 dager faglige aktiviteter fra morgen til kveld, med muligheter for ekskursjoner og innsamling av amfipoder både før og etter. Tilsammen litt mer enn 60 foredrag og 60 postere ble presentert.
Universitetet i Trapani ligger rett på stranden. Bading og is i lunchpausen – selvsagt etter en ordentlig kaffe! (alle foto: AH Tandberg)
Nyhetsbrevet Amphipod Newsletter kommer ut en gang i året, og i år med tangloppekonferanse kommer det ut i forbindelse med møtet. Mye av dette nyhetsbrevet skrives i Norge, du kan finne dem på World Amphipoda Database og Biodiversity Heritage Library. Her kan man finne en så komplett som vi kan få til liste over artikler fra siste år som handler om amfipoder, det er en oversikt over nye arter (i år var det 79 nye arter amfipoder beskrevet for vitenskapen – i fjor var det 156 (!) nye arter) – og så er det referater fra arbeidsmøter og invitasjoner til nye kurs. Siden vi er en kollega-gruppe som bor spredt rundt hele kloden er dette en nyttig måte å holde alle orientert om hva som skjer – de fleste av oss sitter nok som eneste amfipodeforsker på sin arbeidsplass (sånn bortsett fra den store polske gjengen fra Łodz og den stadig voksende gruppen fra Sevilla i Spania).
Den japanske t-skjorten var litt mer behjelpelig faglig… (nå er det bare å se de store forskjellene mellom familiene) (foto: AH Tandberg)
Om to år skal vi møtes i Dijon, vi gleder oss allerede! Kanskje skal den norske gjengen stille med de kuleste t-skjortene?
Hilde, Anne Helene og Tone på dekk. Foto: AH Tandberg
Inspirert av forrige ukes blogpost om GO Sars sin reisebrev-artikkel fra en sommerinnsamlingsreise, har vi bestemt oss for å modernisere sjangeren og skrive våre egne “Beretninger om en i 2017 foretatt zoologisk (og geobiologisk) reise”. Vi er ombord på forskningsfartøyet G.O.Sars, og toktet vi er på er organisert for og av KG Jebsen Senter for DyphavsForskning ved UiB. Biologene som jobber med “store ting” er Hilde og Tone som er straks ferdige masterstudenter fra Institutt for Biologi og Anne Helene fra Universitetsmuseet.
Reisebrev er kanskje ikke så vanlig lengre, men det er ikke lenge siden vi sendte mange postkort fra hver reise vi foretok på land. Siden vi er på havet og det ikke er noen postkasse i nærheten har vi bestemt oss for å sende dere postkortene våre som en blog. Da blir det mange postkort på en gang. Kanskje et av dem er det ultimate for deg? God lesing!
Hilde, Tone, Anne Helene
Hei! Jeg er fortsatt ute på havet, mer nøyaktig langt ute i norske havet. Her er det flatt og nesten ingen bølger! Det er ikke noe som heter en typisk dag her på G.O. Sars. Vi jobber gjerne på skift, noen ganger om natten, noen ganger om dagen. Det kan hende vi sitter oss på møterommet og jobber med arbeidet vårt individuelt, og det er en perfekt plass å diskutere problemstillinger med kollegaer. På båten er det både geologer, biokjemikere, mikrobiologer og marinbiologer som skal få prøver fra dyphavet. Prøvene samples ved hjelp av en ROV, som er et fjernstyrt kjøretøy tilpasset for å jobbe helt ned til 6000 meters dyp! For mange av oss blir det en del tid i ROV rommet hvor man kan se live hvordan det ser ut i dypet. Når ROVen kommer «på land» kommer forskerne løpende for å hente fangsten sin. For oss biologer blir det ganske mange timer på laboratoriet hvor vi sorterer alle dyr vi finner. Disse dyrene kan være 1-2 millimeter og oppover i størrelse, så å gå igjennom prøver med mye sand og stein kan ta lang tid. Men heldigvis er det veldig kjekt arbeid og vi finner mange kule dyr! Håper alt står bra til på fastlandet!
ROV slurping
En ROV er en ubemannet undervannsbåt, den blir styrt fra et kontrollrom på skipet. ROVen som brukes på dette toktet heter Ægir 6000. I teorien skal den kunne gå ned til 6000 meters dyp. Så langt ned har de ikke testet om den tåler enda, men jeg har personlig sett den slå sin egen rekord med å dykke ned til over 3000 m i fjor. Fun fact: ROVen Ægir 6000 har fått navnet sitt fra en jotun i norrøn mytologi og betyr den som rår over havet. Ifølge norrøn mytologi var jotunen Ægir den som inviterte æsene til ete- og drikkegilde, og Odin mente at Ægir brygget det beste ølet.
ROVen blir heist opp på dekk.
Videre til de mer seriøse temaene; hvordan fanger man dyr med denne store farkosten? Ægir har 2 armer, høyre heter Titan og venstre heter Atlas. Vi har utstyrt Ægir med noe vi kaller en suction sampler, som kan oversettes til en støvsuger på godt norsk. Ægir har også et utrolig bra kamera, slik at når vi ser interessante dyr kan vi støvsuge det opp. Ved hjelp av ROV gutta på kontrollrommet får vi velge ut hva vi vil plukke med oss. Vi kan ta 5 ulike prøver ettersom vi har 5 kammer som roterer rundt etter hver prøvetaking, da vet vi presis hvor støvsugeprøve nummer 1 er fra, nummer 2 osv. Støvsugeren kan fange dyr som lever nedi og oppå sedimentene, i tillegg til de som svømmer over havbunnen. Om selve fangsten kan dere lese om i Tones postkort. Støvsugeren styres av høyrearmen Titan. Finmotorikken er helt utrolig, kloen på armen kan snurres og bøyes i alle retninger. Utrolig praktisk! Et av dyrene på ønskelisten var å samle inn en spesiell type mangebørstemark. Akkurat disse er så tynne og lange at de ser ut som en gresslette. Sammen med disse bor det ulike typer dyr, og når man støvsuger mangebørstemarken, får man det som lever sammen med den og. Veldig interessant og praktisk at man får flere ulike typer dyr på en gang. Kloen titan kan også brukes til andre ting, ROV teamet fanget for eksempel en fisk med den. De er utrolig dyktige, og det er utrolig kult å se!
Hei alle landkrabber! På G.O Sars har vi klart å fange mange kule dyr! Vi har tatt prøver ved varmekilder på midthavsryggen i Norskehavet. Vi har tatt 2 typer prøver; en støvsuger (suction sampler) som vi bruker til å suge til oss det som lever på/ved varme og kaldekilder. I disse prøvene har vi blant annet funnet snegler (både store og små – butte og spisse!), børstemarker (polychaeta), tanglopper (amfipoder), anemoner, reker og fisk. Det sies at hver varmekilde har sin egen fisk, og denne fisken ved Loke slottet (som området heter) har vi bare hatt 2 av tidligere, men vi har klart å fange 4 til! Vi har også lagt ut noen feller, noe dere kan lese mer om i Hilde sitt postkort. På ROV rommet hvor vi kan se hva som skjer i dyphavet live ble det også gjort en del filming av dyrene som lever nede på lokeslottet. Vi fikk filmet amfipoder (Exitomelita sigynea) som reproduserte seg (some lovin’), tusenvis av snegler som levde på varmekildene og på børstemark matter (som ser ut som flekker med gress). Vi så også flere av disse unike fiskene, samt hvite og mørke anemoner. Vi klarte også å filme en dumbo blekksprut! Filmen er av høy kvalitet og vi skal bruke den til å formidle forskningen vi gjør. Vi skal ta ut stillbilder som skal brukes i artikler til å illustrere hva som faktisk finnes på 2300 meters dyp ved varme og kaldekilder. Og det blir kule bilder det! I år satt vi også ut kubein. Ja, som i beinet inni en faktisk ku – ikke verktøyet. Når store dyr (for eksempel hval) dør, så faller kroppen ned på havbunnen. Mange små dyr kommer da og spiser resten av hvalen, også skjelettet. Slike skjelett fungerer då som en oase av mat. Så ved å plassere ut et kubein (ettersom vi ikke har noen hval bein..) kan vi simulere slike hval fall. Så til neste år skal vi hente kubeinene og se hva som har spist på de. Det blir kjempe spennende! Sees snart?
Tone
En av oppgavene våre på toktet var å sette ut to feller i håp om å fange amfipoder. Fellene består av et plastrør med et finmasket nett i den ene enden, og en trakt i den andre. Trakten gjør at amfipodene kan lett svømme inn i fellen, men vil ha vanskelig for å svømme ut igjen. Ettersom vi vet at noen av amfipodene er åtseletere, la vi en åpnet sild i hver felle som åte. Da vil den lukte godt, og trekke til seg åtseleterne. Dette forsøkte vi på fjorårets tokt også, men med litt dårlig planlegging. Da ble fellene festet på ROVen rett ved propellene. Det ble ikke en suksess, og derfor forsøkte vi noe nytt i år. Denne gangen ble de ankret med en vekt og selve fellen fløt ca 10 – 20 cm over havbunnen. De ble fraktet ned på ca 2300 meter dyp, i nærheten av de varme kildene. De ble liggende der i ca 2 døgn, og resultatet i en av fellene er dere på bildet. Som dere ser hadde amfipodene spist ganske mye av fisken, og det var veldig overraskende for meg. Imponerende mye! Det var også flere forskjellige arter enn forventet, noe som gjorde amfipode-dronningen Anne Helene veldig glad. Innholdet ble fotografert og sortert for å bli tatt vare på, og etter toktet skal Anne Helene få kose seg videre med å identifisere hver enkelt. Vi var fornøyde med fangsten!
Amfipodefangsten sammen med silden. Legg merke til hvor mye de har spist midt på buken! Foto: H Dybevig
Hilde
“Nei, dette kan vi ikke streame live på nettet!”
“Oi!”
“Det blir pornofilm!”
“Wow – så akrobatisk!”
Det var mange kommentarer som strømmet på i ROV-rommet (Central Operation) da vi fikk de første bildene av vent-amfipodene på Lokeslottet i år. Vi var ferdige med dykkets geologiske innsamlinger, og ROVen svømte opp til foten av skorsteinen der vi vet Exitomelita sigynae holder til. Vi biologene gledet oss stort til det hele, for årets dykk har blitt livestreamet (se lenke nederst i blogposten) og vi var klare til å forklare dyphavsbiologi til alle og enhver som ville innom facebooksiden til toktet. Og hva så vi? E. sigynae i gang med å sikre neste generasjon.
E. sigynae er den mest karakteristiske av de amfipodene vi bare finner på varmekilder i Norskehavet, mest fordi den holder til så nært selve utblåsningspunktet der den sitter på skorsteinen. Men den er ikke den eneste amfipoden som finnes på Lokeslottet – det er flere andre arter også. Familien Oedicerotidae (her står det litt om noen Oedicerotidae) er kanskje mest vanlig – og der har vi har en ny art som vi er i ferd med å beskrive! I tillegg er barittfeltet rundt en liten urskog av amfipoder (inni urskogen av polychaeter). Her finner vi både store og små amfipoder, og det har blitt mye spennende med hjem til laben. Fellene som Hilde skrev om var også fulle av åtseletende Lysianassider (slike som Tmetonyx cicada – selv om den ikke var i prøvene nå) – blant annet Eurythenes gryllus, så nå har vi har både mange arter fra mange familier og noe vi ikke helt vet hva er…
17-mai feiring i Oslo. Foto: Morten Johnsen CC-BY-SA-3.0, via Wikimedia Commons
17 mai har nettop blitt feiret over hele landet (og i utlandet med) – og vi har viftet med flagg og vært stolte over landet vårt. Navnet Norge gir god gjenklang rundt i verden – men hvordan er det i den biologiske verden? Hvis vi ser på artsnavn med “Norge” er nok den “vanlige” brune rotten Rattus norvegicus Berkenhout, 1769 den mest kjente. Kanskje var det ikke helt snilt ment å gi den lite likte havnerotten, kloakkrotten eller pestrotten (Rattus norvegicus bragte ifølge mytene Svartedauden til Bergen i 1349) et norsk navn, men vi tror nok ellers at de fleste dyr som heter “norsk” har blitt hetende så med kjærlig henblikk på hvor de finnes, eller hvor typelokaliteten (det første vitenskapelige funnet) er. Norge har en lang kyst, og store havområder, og hvis vi konsentrerer oss om marine dyr, finner vi 130 aksepterte artsnavn med norvegicus/norvegica (“fra norge” eller “norsk”).
10 amfipodearter har en gang i løpet av tiden hatt norvegica/norvegicus som artsepitet. Fire har det fremdeles. Grunnen til at arter skifter navn kan være mange, og flere grunner ser ut til å være representert i listen over “norske” amfipodenavn.
Beskrevet som (navn)
Akseptert navn
Anonyx norvegicus Liljeborg, 1851
Anonyx cicada (Fabricius, 1780)
Apherusa norvegica Rathke, 1849
Apherusa jurinei (Milne Edwards, 1830)
Bathyporeia norvegicaG.O. Sars, 1892
Bathyporeia guilliamsoniana (Sp. Bate, 1857)
Oediceros norvegicus Boeck, 1871
Deflexilodes norvegicus (Boeck, 1871)
Lepechinella norvegica Johansen & Vader, 2015
Lepechinella norvegica Johansen & Vader, 2015
Leucothoe norvegica Liljeborg, 1851
Metopa boeckii G.O. Sars, 1892
Parvipalpus norvegicus Stephensen, 1931
Proaeginina norvegica (Stephensen, 1931)
Podoprionella norvegica G.O.Sars, 1895
Podoprionella norvegica G.O.Sars, 1895
Pontocrates norvegicus
Pontocrates arcticus G.O.Sars, 1895
Urothoe norvegica Boeck, 1871
Urothoe elegans (Sp. Bate, 1875)
Urothoe bairdii Sp. Bate, 1862
En oversikt over de amfipodene som har hatt norvegicus/a som navn. Fet skrift for de som fremdeles heter norvegicus/a
Metopa boeckii – med tidligere navn Leucothoe norvegica (og Metopa norvegica). Foto: AH Tandberg
Anonyx norvegicus som svensken Liljeborg beskrev i 1851 ble senere oppdaget å være samme art som Anonyx cicada (Beskrevet av Fabricius i 1780). Siden A. cicada er det eldste navnet, ble A. norvegica lagt inn som et synonym, og sluttet å være akseptert. Det samme har skjedd med Apherusa norvegica som ble synonymisert med Apherusa jurinei, og med Bathyporeia norvegica som ble lagt inn under B. guilliamsoniana.
Oediceros norvegicus ble beskrevet av Boeck i 1871. Siden har den hatt en lang navnereise – først som Monoculodes norvegicus (Boeck, 1871) og nå heter den Deflexilodes norvegicus (Boeck, 1871). Her har det ikke vært noen tidligere beskrevet art som har tatt over “navneretten”, men forskere som har spesialisert seg på familien Oedicerotidae (der slektene Oediceros, Monoculodes og Deflexilodes alle er med) har tenkt at Oediceros norvegicus kanskje heller lignet mest på amfipodene i slekten Monoculodes, og så ble den flyttet dit, før andre forskere igjen sa at “Det er jo Deflexilodes den ligner mest på – dit flytter vi den!” Når beskriveren sitt navn og årstall (Boeck, 1871) står i parentes, betyr det at denne arten har startet sitt vitenskapelige liv under en annen slekt, men fremdeles med samme artsepitet.
Urothoe norvegica Boeck, 1871 har lidd nok en sjebne: ved nærmere ettersyn har det vist seg at beskrivelsen til Boeck omfattet to tidligere beskrevne arter: Urothoe elegans og Urothoe bairdii, begge beskrevet av Spence Bate.
To av amfipodene som ble beskrevet som “norske” har fått beholde det opprinnelige navnet. Lepechinella norvegica Johansen & Vader, 2015 er en ganske nylig beskrevet art, mens Podoprionella norvegica G.O. Sars 1895 leder med 120 år i vitenskapelig alder. Bare fremtiden vil vise om de vil bestå, men vi kan jo håpe..
Metopa boeckii – med tidligere navn Leucothoe norvegica (og Metopa norvegica). Foto: AH Tandberg
Hvorfor heter noen norvegicus mens andre norvegica? Det har med latinsk grammatikk å gjøre. Hvis slektsnavnet (det første av de to navnene i artsnavnet) er i maskulinum (hannkjønn) eller neuter (intetkjønn) bøyes artsnavnet norvegicus. Slektsnavn i femininum (hunnkjønn) fører til epitetsbøyningen norvegica. Det kan til og med føre til at noe som ble opprinnelig beskrevet som norvegicus blir hetende norvegica, hvis det flyttes til en slekt med navn i et annet kjønn. Det er det som har skjedd med Parvipalpus norvegicus Stephensen, 1931 som ble flyttet til Proaeginina norvegica (Stephensen, 1931).
Med gode hensikter eller ikke – Norge finnes også i den biologiske litteraturen. Med ekte 17-mai stolthet og glede kan vi kanskje være glad for alle de “norske” artene? Navnet skjemmer ingen, sies det.
