Tag Archives: Fotografering

TangloppeTorsdag: Lepechinella Stebbing, 1908

Noen amfipoder er mindre like enn andre amfipoder. Kanskje skal vi si at noen amfipoder ser litt mer ut som om de har stukket en antenne inn i stikkontakten – og så ble de seende ut deretter? Selvfølgelig skal vi ikke si det – ingen amfipoder har noensinne stukket antennene inn i stikkontakten. Men noen kan kanskje se litt sånn ut. Det er ingen overraskelse av disse uvanlig-utseende artene holder til utelukkende i de dype havområdene.

Lepechinella chrysotheras Stebbing, 1908. Denne illustrasjonen fulgte med den trykte utgaven av Stebbings foredrag fra 1907.

Lepechinella chrysotheras Stebbing, 1908. Denne illustrasjonen fulgte med den trykte utgaven av Stebbings foredrag fra 1907.

Den første Lepechinella ble beskrevet fra funn på 850 m dyp vest av det nordlige Skottland – i et foredrag som TRR Stebbing leste opp for the Linnean Society i London 21 november 1907. I foredraget beskrev Stebbing en 5 mm lang, nesten gjennomsiktig men ganske hårete amfipode med lange, tynne bein og lange, nesten trådaktige, pigger over hele ryggen. Noe så hårete og piggete amfipoder hadde de ikke sett før – ikke engang Paramphitoe hystrix har denne typen pigger. Ikke holder de til på samme dyp heller, og det er kanskje mer informativt når vi undersøker dyrene nøyere.

Lepechinella arctica fra dype norske farvann. Foto: AH Tandberg

Lepechinella arctica fra dype norske farvann. Foto: AH Tandberg

De dype delene av havet er de vanskeligste å undersøke – vi sier ofte at vi vet mer om månen enn om dyphavets bunn. Heldigvis finner vi stadig mer ut om dyphavet – og til og med om amfipodene der. Det begynte forsiktig med den norske nordhavsekspedisjonen, men det var først på 1950-tallet at undersøkelsene av de store dypene – – de dypere enn 3000 meter tok virkelig fart. Bare navnene som ble gitt disse dypene: abyssale (3000-6000 meters dyp – fra gresk ἄβυσσος – bunnløst) og hadale (dypere enn 6000 meter – kalt opp etter den greske dødsguden Hades) vitner om hvor lite liv man trodde fantes der.

Laben ombord på Galathea 2. Fra venstre T Wolf, PH Krarup og Sv Aa Horsted. (bilde fra Galathearapporten)

Laben ombord på Galathea 2. Fra venstre T Wolf, PH Krarup og Sv Aa Horsted. (bilde fra Galathearapporten)

Det var danskene som skulle lede an i den store utforskningen av havbunnen på dypet. Den andre Galathea-ekspedisjonen (1950-52) hadde som uttalt formål å undersøke de store havdypene på din reise rundt jorden. De samlet inn tusenvis av prøver på turen, men ifølge forskerne som var ombord, var høydepunktet en prøve fra 10190 meters dyp i Philipine trench – det dypeste noen noensinne hadde samlet inn prøver til da. Blant anemoner, sjøpølser og muslinger samlet de også tre arter amfipoder fra denne prøven i det største dypet.

Lepechinella wolffi. Figur 19 fra Dahl 1959.

Lepechinella wolffi. Figur 19 fra Dahl 1959.

På relativt grunnere dyp (“bare” 6670 meter) i Kermadec trench nord for New Zealand var mangfoldet av amfipoder enda større, hele 10 arter fantes i prøvene. Ikke overraskende var 8 av dise artene nye og totalt ukjente – og en av dem var en Lepechinella. Lepechinella wolffi Dahl, 1959 fikk navnet sitt etter den unge danske bunndyrsforskeren som hadde hovedansvaret for bunndyrsinnsamlingene hele Galathea-ekspedisjonen, Torben Wolff. De to årene på verdensomseiling gav mer enn nok materiale til en doktorgrad om dyphavskrepsdyr, og siden ekspedisjonen har flere hundre vitenskapelige artikler blitt skrevet på grunnlag av det Torben og hans kolleger samlet inn. Kanskje gav det ham også ekstra masse energi og forskningsglede? I alle fall fortsatte han langt inn i pensjonisttilværelsen sin med å studere dyphavets dyr. Som den siste av deltagerne på den andre Galathea-ekspedisjonen gikk Torben Wolff bort 2 mai i år. Kanskje må vi nå si at dyphavsutforskningen er ferdig med sine tidlige år?

Originalfull (typelokaliteter) for forskjellige Lepechinella i det nordlige Atlanterhav. Figur 1 i Johansen & Vader, 2015.

Originalfull (typelokaliteter) for forskjellige Lepechinella i det nordlige Atlanterhav. Figur 1 i Johansen & Vader, 2015.

Lepechinella-utforskningen derimot, er nok ikke helt ferdig med noe som helst. For tiden er det 34 godkjente arter innen slekten, av de er 27 beskrevet etter Lepechinella wolffi. Alle finnes på store dyp, og en stor andel av dem (hele 11 arter!) både finnes i og har sin typelokalitet i nord-Atlanteren. Kanskje er det sånn at slekten ikke bare trives med dypt hav, men at de også liker seg med kaldt vann og veldig finkornete sedimenter? Dette henger ofte sammen – de dype havbunnslettene er gjerne bløte mudderbunner, og kaldt vann er tyngre enn varmt vann.

Det virker kanskje ikke helt praktisk å være pigg-hårete mens man bor på bløt mudderbunn, men det kan virke som om Lepechinella har munndeler som passer perfekt til å suge opp mudder og spytte ut det som ikke er organisk og spiselig, og kanskje liker ikke predatorene på dype havbunner små, sprø og stikkete matbiter? Det er i alle fall ikke mye “kjøtt på beina” i forhold til hvor mye pigger og hår de må spise seg gjennom om de vil spise Lepechinella. Vi som jobber med å finne ut av hvilke arter som er hvilke er veldig glade for alle piggene og hårene – nøklene som hjelper oss til å finne ut hvilken art vi ser på er fulle av detaljer om pigger som er hele eller delte, og om hår på piggene. Det største problemet vi har er ofte at når disse dyrene skal bli med mudder og gjørme opp fra dype havdyp knekker både pigger og hår veldig lett.

Lepechinella norvegica Johansen & Vader, 2015. Legg merke til alle detaljene på hårene og piggene!

Lepechinella norvegica Johansen & Vader, 2015. Legg merke til alle detaljene på hårene og piggene!

Det er slike problemer vi håper skal bli lettere å løse hvis vi får laget et genetisk strekkode bibliotek som vi kan sammenligne prøvene våre med. NorAmph prosjektet har hittil laget biblioteksfiler for 3 av artene som finnes i norske farvann, og her samarbeider vi med IceAge prosjektet som har samlet prøver rundt Island – sånn at vi tilsammen har kartlagt 5 av artene i det nordlige Atlanterhavet. Vi leter stadig gjennom nyinnsamlet dyp-materiale etter flere arter, slik at vi kan få kartlagt resten av artene. Et problem da er selvsagt at vi må ha veldig hele og fine individer som vi kan bruke til “biblioteks-typer” – og vi må klare å få arvemateriale ut av dyr uten så veldig mye kjøtt på beina.

I foredraget sitt i 1907 sa Stebbing  “In writing to me on the subject, Prof. Thompson observes: “It is remarkable how few new species turn up nowadays in our collections: we seem to be getting very near to the bottom of our local fauna.”  Han skulle bare visst hva som kom med utforskningene av dypere hav, og med moderne genetiske metoder! Lepechinella er kanskje en av de slektene vi vil finne mye nytt fra? Den som dykker dypt vil se…

Anne Helene


Litteratur:

Barnard JL 1973. Deep-sea Amphipoda of the Genus Lepechinella (Crustacea). Smithsonian Contributions to Zoology 133, 1-40.

Dahl E 1959. Amphipoda from depths exceeding 6000 meters. Galathea Report Vol 1, 211-241.

Johansen PO, Vader W 2015. New and little known species of Lepechinella (Crustacea, Amphipoda, Lepechinellidae) and an allied new genus Lepesubchela from the North Atlantic. European Journal of Taxonomy 127, 1-35.

Stebbing TRR 1908. On two new species of northern Amphipoda. Journal of the Linnean Society of London, Zoology 30, 191-197.

Thurston MH 1980. Abyssal benthic Amphipoda (Crustacea) from the East Iceland Basin. 2. Lepechinella and an allied new genus. Bulletin of the British Museum (Natural History) Zoology 38, 69-87.

Galathea-ekspedisjonens rapporter

TangloppeTorsdag: Ampeliscidae – få eller mange øyne?

Haploops setosa. Foto: K Kongshavn

Haploops setosa. Foto: K Kongshavn

Krepsdyr har som oftest det vi kan kalle fasettøyne – eller sammensatte øyne. Et eksempel på de som satser stort på øyne er hyperiidae amfipoder – de har øyne over hele hodet!

En hel del krepsdyr – for eksempel tifotkrepsene (reker, krabber og hummer er grupper som alle hører til tifotkreps) – har fasettøynene på stilk. Da kan de bevege øynene litt, og muligens kan de få en bedre oversikt over hva som skjer rundt dem. Amfipoder har alle det vi kaller fastsittende øyne – øynene sitter “inni” eller “fast på” hodet og i alle fall ikke på stilk.

Ofte bruker vi fasongen på øynene til å hjelpe oss med å identifisere hvilken gruppe amfipoder vi ser på – som for eksempel når hele hodet er dekket av øyne (da vet vi at vi ser på en Hyperiidae). Andre ganger kan det være at øynene har vokst sammen til et øye på toppen av hodet, eller – som det er for Ampeliscidae-familien: det er to øyne på hver side av hodet.

Fasettøyne består altså av en mengde linser (ommatidier) som ser i litt forskjellig retning (Hyperiidaene har ofte store lysbrønner ned til linsene, derfor ser det ut som om hodet bare er øyne), og tilsammen gir de nok et felles inntrykk av verden rundt. Hvordan det ser ut å se gjennom et fasettøye kan vi nok ikke helt forestille oss, – vårt hjerne tolker uansett bildene veldig anderledes enn sentralvervebuntene til de forskjellige dyregruppene som har sammensatte øyne.

Ampelisca aequicornis tegnet av GO Sars i 1892. Legg merke til det "korte" hodet og de to øynene.

Ampelisca aequicornis tegnet av GO Sars i 1892. Legg merke til det “korte” hodet og de to øynene.

Ampeliscidae er den eneste familien innen amfipodene der øynene bare har et enkelt ommatidium (linse) hver seg – så istedenfor sammensatte øyne heller enkle linser. Til gjengjeld har de to øyne på hver side av hodet! Disse er ofte ganske store, og ofte stikker de litt ut fra hodet – det kan nesten se ut som om det er festet to små perler på hver side av hodet. Vi kan kanskje tenke at de kan bevege linsen en liten smule, og slik få litt bredere utsyn, men dette er det ingen dokumentasjon på enda.

Ampeliscidaene bor ofte på lett mudrete bunn, der de graver seg U-formete tuneller som de bor i. Ofte ligger de og hviler i toppen av tunellen og “fisker” etter mat med antennene. Maten de liker er det vi kaller detritus (dødt organisk materiale som allerede er litt i småbiter) – disse små matbitene fester seg til de lange hårene på antennene. Tuneller er også praktiske hvis de blir skremt, da kan de lett trekke seg tilbake til den mer beskyttete tilværelsen lengre ned i tunellen. Noen arter Ampeliscidae kan gjemme seg i flere dager nedi tunellen sin om livet er nifst på overflaten.

Haploops tubicola hviler på toppen av tunellen sin. Fig 63 fra P. Enequist, 1949.

Haploops tubicola hviler på toppen av tunellen sin. Fig 63 fra P. Enequist, 1949.

Paul Enequist, som på 40-tallet hadde mange Ampeliscidae i akvarier der han observerte både hvordan de bygget tuneller og fisket fra toppen av dem, skriver at de alltid orienterer seg mot vannstrømmen slik at det som fester seg i antennene lett kan kjemmes av med de fremste beina. Bevegelsen i vannet var så viktig at Enequist mente at Ampeliscidae ikke ville kunne holde til på havbunner som hadde korrekt mudrete leirbunn hvis de ikke i tillegg hadde litt vannstrømninger. Muligens kan vi også si at hvis ikke maten kommer rekende til dem med vannbevegelsene, klarer de ikke å få den i seg selv om de sitter midt i matfatet? Enequist sa ingenting om øynene til Ampeliscidaene…


Selv om vi bruker antall øyne til å hjelpe oss med identifikasjon når vi ser på amfipodene, vet vi nesten ingenting om hvorfor denne familien amfipoda har så forskjellige øyne fra resten av amfipodene med øyne, eller hvordan det påvirker livene deres, og hvordan de egentlig ser verden rundt seg. Få eller mange øyne – det kommer kanskje an på øyet som ser?

Anne Helene


Litteratur:

Bellan-Santini D (2015) Order Amphipoda. Chapter in “The Crustacea”, ed: von Vaupel Klein JC, Charmantier-Daures M, Schram FR.

Bellan-Santini D, Dauvin JC (1988) Elements de synthèse sur les Ampelisca du nord-est Atlantique. Crustaceana Suppl 13:20–60

Enequist P (1949) Studies of the Soft-Bottom Amphipods of the Skagerak. Zoologiska Bidrag från Uppsala 28, 1-196.

King RA (2009) Ampeliscidae. Zootaxa 2260:132–142

TangloppeTorsdag: IceAGE-amfipoder i de polske skoger

img_2610Sommeren for 26 år siden begynte en 13 år lang utforskning av biologien på havbunnen rundt Island – BioICE. Sammen med de to norske havbunnsforskerne Torleiv Brattegard (Universitetet i Bergen) og Jon-Arne Sneli (fra det som nå heter Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet) var tre islandske forskere (Jörundur Svavarsson og Guðmundur V. Helgasson fra Universitetet på Island og Guðmundur Guðmundsson fra det islandske Naturhistoriske Museet) – og etterhvert fulgte mange studenter med både til havs og på land, – i alt ble det 19 tokt og en hel masse havbunnsdyr og veldig mange fine artikler og mye vitenskap.

Selv om mye arbeid ble gjort med forskning på arvestoff (DNA) for 25 år siden, var det ikke tradisjon for å ta vare på havbunnsprøver på en sånn måte at de kunne brukes i denne forskningen. Det aller meste av forskningen foregikk på morfologi (utseendet) til de forskjellige dyrene, og det er ofte lettere å studere utseendet på mange virvelløse havdyr hvis de har blitt bevart på formalin. Ting som skal brukes til DNA-undersøkelser må være oppbevart slik at DNA-strengene inne i cellene ikke blir ødelagt, og vi bruker ofte etanol (sprit) til dette. Problemet med å oppbevare evertebrater i sprit, er at de ofte blir sprø og knekker, eller de krymper til en skrukk vi ikke kan se noe særlig utseende på. Noen dyr som muslinger lukker seg sammen og slipper ikke inn noe sprit, og så råtner de bare inni der de myke delene er. Amfipoder og andre krepsdyr er blant de som blir sprø og knekker – og veldig lite er mindre morsomt enn å prøve å identifisere en amfipode uten antenner og bein.


Men, DNA-undersøkelser kan gi veldig mange spennende resultater, og det kan hjelpe oss til å stille spørsmål vi ofte ikke visste at vi lurte på. Dette gjelder både når vi undersøker hva som egentlig er samme arten, og hvis vi vil undersøke historien til utbredelsen av en art, for eksempel.

Dette var en av bakgrunnene for at et nytt prosjekt som skulle undersøke Islands bunndyrsfauna ble startet. Det nye prosjektet – IceAGE – er ledet av forskere fra Universitetet i Hamburg, og har med en større internasjonal gruppe havbunnsforskere. Universitetet på Island og Universitetet i Bergen har vært med fra starten, som vi var i BioICE.

Teori-gruppen på workshopen. Foto: Christian Bomholt (www.instagram.com/mcb_pictures)

Teori-gruppen på workshopen. Foto: Christian Bomholt (www.instagram.com/mcb_pictures)

Til nå har det vært 2 IceAGE-tokt – et i 2011 og et i 2013. Vi håper det skal bli flere, men det er allerede mye materiale å jobbe med. Denne uken har vi hatt workshop for IceAGE. Noen har jobbet med tekniske og teoretiske detaljer til rapportering og artikler. 10 av oss har jobbet med å identifisere amfipoder.

Deltagerne på workshopen. Foto: Christian Bomholt (www.instagram.com/mcb_pictures)

Deltagerne på workshopen. Foto: Christian Bomholt (www.instagram.com/mcb_pictures)

Workshopen er organisert av den polske delen av IceAGE – og siden de hører til universitetet i Łodz, sitter vi på feltstasjonen deres i Spała – midt i en stor skog der det ryktes at det er bison og bever (vi har ikke sett noen, men vi har sett beverdammen). Der har vi sittet siden mandag – og det er kjempeflott å sitte tett sammen og jobbe med nesten de samme dyrene. Det er alltid noen rundt  deg som har et lurt triks for å identifisere en spesiell gruppe, og alle har sine favorittgrupper som de gjerne lærer bort til de andre som er der. Ofte ropes det “kom hit og se det stilige dyret jeg har under lupen”, og vi har alle fått se arter og grupper vi ikke har sett før, bare lest om. Innimellom alt vi har litteratur til å identifisere finner vi også ting som gir oss større problemer, og vi har en liten boks med arter vi tror ikke har vært beskrevet tidligere.


Amfipodegjengen denne gangen har kommet fra Australia, Storbritannia, Canada, Tyskland, Spania, Polen og Norge. Vi har kjent hverandre lenge, og innimellom all amfipodepraten blir det både historier om andre amfipodevenner, vennskapelig kappestrid om hvem som kan spise mest sjokolade, ville planer om “den aller beste tangloppeferien vi kunne ha laget sammen” og – når noen har en spesielt fin prøve under lupen kanskje til og med litt sang eller i alle fall lykkelig nynning. Av og til har det også vært noen frustrerte utbrudd – for siden vi denne gangen ser på dyr som bare har vært oppbevart i sprit, knekker de hvis du ser strengt på dem, og ingen har noe særlig farge (spriten trekker ut fargen de har mens de lever).

 

Isopodeforskerne Marina og Jörundur kom på besøk til amfipodefolkene. Foto: AH Tandberg

Isopodeforskerne Marina og Jörundur kom på besøk til amfipodefolkene. Foto: AH Tandberg

Prøvene fra IceAGE kommer fra et geografisk område som grenser opp til de norske farvannene NorAmph prosjektet fokuserer på, og det er derfor spesielt fint å kunne samarbeide prosjektene mellom. Akkurat nå plukker vi derfor ut prøver av amfipoder fra familien Eusiridae til DNA-strekkoding, sånn at vi kan sammenligne dem med DNA-strekkodene vi har levert til NorBOL fra den samme familien. Hvorfor Eusiride? En plass må man jo starte, og Eusiridene er fine amfipoder. Det skal nok komme en egen blogg om dem om ikke så alt for lenge – men Eusirus holmii er en av dem…

God påske fra tangloppene og alle tangloppologene!

Anne Helene


Litteratur:

Brix S (2014) The IceAGE project – a follow up of BIOICE. Polish Polar Research 35, 1-10

Dauvin J−C, Alizier S, Weppe A, Guðmundsson G (2012) Diversity and zoogeography of Ice−
landic deep−sea Ampeliscidae (Crustacea: Amphipoda). Deep Sea Research Part I: 68: 12–23.

Svavarsson J (1994) Rannsóknir á hryggleysingjum botns umhverfis Ísland. Íslendingar og hafiđ.
Vísindafélag Íslendinga, Ráđstefnurit 4: 59–74.
Svavarsson J, Strömberg J−O,  Brattegard T (1993) The deep−sea asellote (Isopoda,
Crustacea) fauna of the Northern Seas: species composition, distributional patterns and origin. Journal of Biogeography 20: 537–555.

TangloppeTorsdag: Med usynlighetskappe i havdypet

Harry Potter prøver usynlighetskappen for flrste gang. Stillbilde fra filmen "Harry Potter and the Philosphers Stone", (c) Warner Bros

Harry Potter prøver usynlighetskappen for første gang. Stillbilde fra filmen “Harry Potter and the Philosophers Stone”, (c) Warner Bros

Hvert år i det siste har jeg ønsket meg samme julegaven som Harry Potter fikk det første året på Galtvort – men heller ikke denne julen fikk jeg noen usynlighetskappe. Hvordan skal jeg nå kunne snike meg usynlig rundt omkring? Kanskje kan jeg gjøre som amfipodene i slekten Cystisoma?

Cystisoma hører til blant hyperiidene – denne gruppen amfipoder holder til i vannsøylen istedenfor på havbunnen, og de regnes med blant dyreplankton. De har store øyne og er rimelig flinke til å svømme, i motsetning til mange av sine bunnlevende slektninger. Men de lever et farlig liv. De hyperiide amfipodene er blant de større dyreplanktonene, og de er ganske næringsrike hvis man vil spise dem, så det er nok mange som vil prøve seg. Det er mange forskjellige strategier man kan bruke for å unngå å bli et lett bytte – noen prøver seg på å gjemme seg i det mørke dypet og andre igjen kamuflerer seg med lys. Cystisoma har funnet en tredje vei.

De fleste store dyreplankton er nesten gjennomsiktige – da er det ikke så lett for de som vil jakte på dem å få øye på dem. Hvis de bor litt dypt er det heller ikke så mye lys som trenger ned gjennom vannet, så selv om de har litt ugjennomsiktige organer går det ofte bra. Men – det er ofte en liten bit lys som kommer ned, og andre arter kan lage lys, enten for å jakte, eller for å skremme eller skjule seg, og alt dette lyset kan få en nesten gjennomsiktig amfipode til å blinke som et juletre selv om den prøver å være usynlig for fiendene sine. Det er fordi amfipoder og andre krepsdyr har et skall, eller et “utenpåskjelett” (eksoskjelett) som er hardt, og som bryter lyset på en annen måte enn sjøvannet de bor i. Det blir som når du ser på et sugerør som står i et vannglass – det ser ut som om sugerørert har en knekk på seg akkurat i overgangen mellom luft og vann. Dette kalles lysbrytning eller refraksjon, og det er det at det er en forskjell i refraksjonen mellom sjøvann og amfipode-skall som gjør at de gjennomsiktige dyrene allikevel blir synlige. Det er denne forskjellen i lysbrytning Cystisoma har en hittil ukjent løsning på.

Amfipoden Cystisoma: gjennomsiktig og med usynlighetskappe. Foto: David Littenswager, National Geographic

Amfipoden Cystisoma: gjennomsiktig og med usynlighetskappe. Foto: David Littenswager, National Geographic

Det ligner kanskje mest på James Bond teknologi det forskere fra Duke University og Smithsonian Institution har funnet ut at disse amfipodene har. Ved hjelp av Scanning Elektron Mikroskop (SEM) har de undersøkt eksoskjelettet til en del hyperiide amfipoder. De fant ikke små kamera som kan kopiere det de filmer ned på seg selv, men noe som er minst like kult.

Figur 1 fra Bagge et al 2016. SEM-bilder av de små nano-utvekstene og kulene fra skallet til Cystisoma spp.

Figur 1 fra Bagge et al 2016. SEM-bilder av de små nano-utvekstene og kulene fra skallet til Cystisoma spp.

Beina til Cystisoma er dekket av bittesmå utstikkende avlange klumper, så små som 200nm høye. (1 nm er 1/ 1 000 000 mm!) Videre fant de at resten av kroppen til Cystisoma er dekket med et tynt lag av små kuler – så små som 50-60nm i diameter. Undersøkelser av kulene viste at hos noen arter av hyperiide amfipoder er de små kulene bittesmå nano-bakterier som bor utenpå skallet til amfipodene! Både de avlange klumpene og de små kulene/nano-bakteriene står i veldig organisete mønstre, og disse gjør at refraksjonen til amfipode-skallet blir mye mer likt refraksjonen til sjøvannet. Da blir ikke lyset bøyd så forskjellig når det treffer amfipoden, og resultatet blir at den blir nesten usynlig. Det er nesten om om de har en usynlighetskappe på seg hele tiden!

Det er mange som jobber med usynlighetsteknologi. Det er ikke så mange som har gode løsninger enda, men det går an å håpe at det snart kommer en kappe vi kan ønske oss til jul. I dyreriket er det kun denne lille gruppen med amfipoder som har en løsning (som vi vet om). Kanskje det er noe vi kan bruke i forskningen videre? Vi får si fra til Q, så blir kanskje neste Bond-bil dekket av nano-bakterier?

Anne Helene


Litteratur:

Bagge LE, Osborn KJ, Johnsen S (2016) Nanostructures and Monolayers of Spheres Reduce Surface Reflections in Hyperiid Amphipods. Current Biology 26, 3071-3076

Johnsen S (2011) Hidden in Plain Sight: The Ecology and Physiology of Organismal Transparency. Biological Bulletin 201, 301-318.

TangloppeTorsdag: Med opprinnelsessted sørishavet?

Årets siste tangloppetorsdag starter med et bilde av en av de vakre, lett gjenkjennelige artene vi har i norske farvann: Epimeria cornigera (Fabricius, 1776). Dette er en av de “piggete” artene – og i tillegg har den en flott rødfarge. I motsetning til de fleste andre sterkt fargete amfipodene, beholder den til og med fargen sin etter at den er lagt på sprit i våre samlinger! Ikke rart både garvete forskere og glade amatører liker denne krabaten!

Levende Epimeria cornigera fra Trondheimsfjorden. Foto: F Pleijel

Levende Epimeria cornigera fra Trondheimsfjorden. Foto: F Pleijel

I våre farvann kan vi finne fire arter innen slekten Epimeria: E. cornigera, E. loricata, E. parasitica, E. tuberculata. Epimeria loricata finner vi også rundt Svalbard.  Alle artene er beskrevet tidlig, og er med i Sars sine fine illustrasjoner. Han må også ha blitt fasinert av fargen, for i Sars sin personlige utgave av amfipodebindet av The Crustacea of Norway har han brukt akvarellmaling og fargelagt en del av bildene sine – blandt dem alle Epimeria-artene.


Når vi skal identifisere disse amfipodene, ser vi etter coxalplatene til bein 4 og 5. Dette er det øverste leddet – det so ofte lager sidekanter på amfipodene. Hos slekten Epimeria stikker disse ut i to spisser som sammen danner en halvmåne. Det er nok en beskyttelsesmekanisme å være piggete – Epimeria-arter har i tillegg ganske tykt skall, så det er sikkert ikke så lett å spise dem selv om en liker at det stikker i munnen..

Epimeria loricata (etter oppbevaring på sprit). Foto: K Kongshavn

Epimeria loricata (etter oppbevaring på sprit). Foto: K Kongshavn

Slekten Epimeria er en av de amfipodeslektene som understøtter teorien om at de opprinnelige amfipodene holdt til rundt det området vi i dag tenker på som sørishavet. Undersøkelser av Epimeria fra områdene rundt Antarktis viser at det er en liten overflod av arter der, i motsetning til de mye færre artene innen slekten lengre nordover.

Områdene rundt Antarktis har på mange måter blitt undersøkt mer systematisk enn våre nære områder – når det gjelder biosystematikk på bunnlevende organismer. Dette er nok fordi det har vært flere store prosjekter som har fokusert på nettop disse detaljene. Slik har man blant annet funnet ut at Epimeria fra sørlige kalde hav består av flere grupper arter, disse gruppene er ganske langt fra hverandre hvis vi ser på arvematerialet (DNA). Innen hver gruppe finnes det flere arter som er mye nærmere hverandre genetisk, men som fremdeles er egne arter.

Hvordan de nord-Atlantiske Epimeria-artene vil passe inn i dette mønsteret vet vi ikke helt enda. Men vi har begynt å undersøke dette. NorAmph samarbeider med et tyskledet prosjekt som har materiale fra havområdene rundt Island. Sammen vil vi se nærmere på akkurat Epimeria fra våre nordlige kalde farvann. Hvis du følger med TangloppeTorsdag videre i 2017, kan det hende vi finner noen svar?

Levende Epimeria cornigera fra Trondheimsfjorden. Foto: F Pleijel

Levende Epimeria cornigera fra Trondheimsfjorden. Foto: F Pleijel

Godt nyttår – både til deg og til alle amfipodene!

Anne Helene


Litteratur:

Lecointre G, Améziane N et al (2013) Is the Species Flock Concept Operational? The Antarctic Shelf Case. PLoS ONE 8, e68767.

Lörz AN, Maas EW, Linse K, Coleman CO (2009) Do circum-Antarctic species exist in peracarid Amphipoda? A case study in the genus Epimeria Costa, 1851 (Crustacea, Peracarida, Epimeriidae).  ZooKeys, 1-36.

Sars GO (1895) The Crustacea of Norway. Vol 1: Amphipoda. Alb Cammermeyers Forlag, Christiania.

Verheye M,  Backeljau T, dUdekem dAcoz C (2016) Looking beneath the tip of the iceberg: diversification of the genus Epimeria on the Antactic shelf (Crustacea, Amphipoda). Polar Biology 39, 925-945.