Tag Archives: feltarbeid

SommerLopper: Jakten på det ultimate tokt-postkortet…

Hilde, Anne Helene og Tone på dekk. Foto: AH Tandberg

Hilde, Anne Helene og Tone på dekk. Foto: AH Tandberg

Inspirert av forrige ukes blogpost om GO Sars sin reisebrev-artikkel fra en sommerinnsamlingsreise, har vi bestemt oss for å modernisere sjangeren og skrive våre egne “Beretninger om en i 2017 foretatt zoologisk (og geobiologisk) reise”. Vi er ombord på forskningsfartøyet G.O.Sars, og toktet vi er på er organisert for og av KG Jebsen Senter for DyphavsForskning ved UiB. Biologene som jobber med “store ting” er Hilde og Tone som er straks ferdige masterstudenter fra Institutt for Biologi og Anne Helene fra Universitetsmuseet.

Reisebrev er kanskje ikke så vanlig lengre, men det er ikke lenge siden vi sendte mange postkort fra hver reise vi foretok på land. Siden vi er på havet og det ikke er noen postkasse i nærheten har vi bestemt oss for å sende dere postkortene våre som en blog. Da blir det mange postkort på en gang. Kanskje et av dem er det ultimate for deg? God lesing!

Hilde, Tone, Anne Helene


KGJebsenCDeepSea-tokt-leg2


Hei! Jeg er fortsatt ute på havet, mer nøyaktig langt ute i norske havet. Her er det flatt og nesten ingen bølger! Det er ikke noe som heter en typisk dag her på G.O. Sars. Vi jobber gjerne på skift, noen ganger om natten, noen ganger om dagen. Det kan hende vi sitter oss på møterommet og jobber med arbeidet vårt individuelt, og det er en perfekt plass å diskutere problemstillinger med kollegaer. På båten er det både geologer, biokjemikere, mikrobiologer og marinbiologer som skal få prøver fra dyphavet. Prøvene samples ved hjelp av en ROV, som er et fjernstyrt kjøretøy tilpasset for å jobbe helt ned til 6000 meters dyp! For mange av oss blir det en del tid i ROV rommet hvor man kan se live hvordan det ser ut i dypet. Når ROVen kommer «på land» kommer forskerne løpende for å hente fangsten sin. For oss biologer blir det ganske mange timer på laboratoriet hvor vi sorterer alle dyr vi finner. Disse dyrene kan være 1-2 millimeter og oppover i størrelse, så å gå igjennom prøver med mye sand og stein kan ta lang tid. Men heldigvis er det veldig kjekt arbeid og vi finner mange kule dyr!  Håper alt står bra til på fastlandet!
Livet på forskningsbåten


ROV slurping
En ROV er en ubemannet undervannsbåt, den blir styrt fra et kontrollrom på skipet. ROVen som brukes på dette toktet heter Ægir 6000. I teorien skal den kunne gå ned til 6000 meters dyp. Så langt ned har de ikke testet om den tåler enda, men jeg har personlig sett den slå sin egen rekord med å dykke ned til over 3000 m i fjor. Fun fact: ROVen Ægir 6000 har fått navnet sitt fra en jotun i norrøn mytologi og betyr den som rår over havet. Ifølge norrøn mytologi var jotunen Ægir den som inviterte æsene til ete- og drikkegilde, og Odin mente at Ægir brygget det beste ølet.

ROVen blir heist opp på dekk.

ROVen blir heist opp på dekk.

Videre til de mer seriøse temaene; hvordan fanger man dyr med denne store farkosten? Ægir har 2 armer, høyre heter Titan og venstre heter Atlas. Vi har utstyrt Ægir med noe vi kaller en suction sampler, som kan oversettes til en støvsuger på godt norsk. Ægir har også et utrolig bra kamera, slik at når vi ser interessante dyr kan vi støvsuge det opp. Ved hjelp av ROV gutta på kontrollrommet får vi velge ut hva vi vil plukke med oss. Vi kan ta 5 ulike prøver ettersom vi har 5 kammer som roterer rundt etter hver prøvetaking, da vet vi presis hvor støvsugeprøve nummer 1 er fra, nummer 2 osv. Støvsugeren kan fange dyr som lever nedi og oppå sedimentene, i tillegg til de som svømmer over havbunnen. Om selve fangsten kan dere lese om i Tones postkort. Støvsugeren styres av høyrearmen Titan. Finmotorikken er helt utrolig, kloen på armen kan snurres og bøyes i alle retninger. Utrolig praktisk! Et av dyrene på ønskelisten var å samle inn en spesiell type mangebørstemark. Akkurat disse er så tynne og lange at de ser ut som en gresslette. Sammen med disse bor det ulike typer dyr, og når man støvsuger mangebørstemarken, får man det som lever sammen med den og. Veldig interessant og praktisk at man får flere ulike typer dyr på en gang. Kloen titan kan også brukes til andre ting, ROV teamet fanget for eksempel en fisk med den. De er utrolig dyktige, og det er utrolig kult å se!


Hei alle landkrabber! På G.O Sars har vi klart å fange mange kule dyr! Vi har tatt prøver ved varmekilder på midthavsryggen i Norskehavet. Vi har tatt 2 typer prøver; en støvsuger (suction sampler) som vi bruker til å suge til oss det som lever på/ved varme og kaldekilder. I disse prøvene har vi blant annet funnet snegler (både store og små – butte og spisse!), børstemarker (polychaeta), tanglopper (amfipoder), anemoner, reker og fisk. Det sies at hver varmekilde har sin egen fisk, og denne fisken ved Loke slottet (som området heter) har vi bare hatt 2 av tidligere, men vi har klart å fange 4 til! Vi har også lagt ut noen feller, noe dere kan lese mer om i Hilde sitt postkort. På ROV rommet hvor vi kan se hva som skjer i dyphavet live ble det også gjort en del filming av dyrene som lever nede på lokeslottet. Vi fikk filmet amfipoder (Exitomelita sigynea) som reproduserte seg (some lovin’), tusenvis av snegler som levde på varmekildene og på børstemark matter (som ser ut som flekker med gress). Vi så også flere av disse unike fiskene, samt hvite og mørke anemoner. Vi klarte også å filme en dumbo blekksprut! Filmen er av høy kvalitet og vi skal bruke den til å formidle forskningen vi gjør. Vi skal ta ut stillbilder som skal brukes i artikler til å illustrere hva som faktisk finnes på 2300 meters dyp ved varme og kaldekilder. Og det blir kule bilder det! I år satt vi også ut kubein. Ja, som i beinet inni en faktisk ku – ikke verktøyet. Når store dyr (for eksempel hval) dør, så faller kroppen ned på havbunnen. Mange små dyr kommer da og spiser resten av hvalen, også skjelettet. Slike skjelett fungerer då som en oase av mat. Så ved å plassere ut et kubein (ettersom vi ikke har noen hval bein..) kan vi simulere slike hval fall. Så til neste år skal vi hente kubeinene og se hva som har spist på de. Det blir kjempe spennende! Sees snart?
Tone


En av oppgavene våre på toktet var å sette ut to feller i håp om å fange amfipoder. Fellene består av et plastrør med et finmasket nett i den ene enden, og en trakt i den andre. Trakten gjør at amfipodene kan lett svømme inn i fellen, men vil ha vanskelig for å svømme ut igjen. Ettersom vi vet at noen av amfipodene er åtseletere, la vi en åpnet sild i hver felle som åte. Da vil den lukte godt, og trekke til seg åtseleterne. Dette forsøkte vi på fjorårets tokt også, men med litt dårlig planlegging. Da ble fellene festet på ROVen rett ved propellene. Det ble ikke en suksess, og derfor forsøkte vi noe nytt i år. Denne gangen ble de ankret med en vekt og selve fellen fløt ca 10 – 20 cm over havbunnen. De ble fraktet ned på ca 2300 meter dyp, i nærheten av de varme kildene. De ble liggende der i ca 2 døgn, og resultatet i en av fellene er dere på bildet. Som dere ser hadde amfipodene spist ganske mye av fisken, og det var veldig overraskende for meg. Imponerende mye! Det var også flere forskjellige arter enn forventet, noe som gjorde amfipode-dronningen Anne Helene veldig glad. Innholdet ble fotografert og sortert for å bli tatt vare på, og etter toktet skal Anne Helene få kose seg videre med å identifisere hver enkelt. Vi var fornøyde med fangsten!

Amfipodefangsten sammen med silden. Legg merke til hvor mye de har spist midt på buken! Foto: H Dybevig

Amfipodefangsten sammen med silden. Legg merke til hvor mye de har spist midt på buken! Foto: H Dybevig

Hilde


Nei, dette kan vi ikke streame live på nettet!

Oi!

Det blir pornofilm!

Wow – så akrobatisk!

Det var mange kommentarer som strømmet på i ROV-rommet (Central Operation) da vi fikk de første bildene av vent-amfipodene på Lokeslottet i år. Vi var ferdige med dykkets geologiske innsamlinger, og ROVen svømte opp til foten av skorsteinen der vi vet Exitomelita sigynae holder til. Vi biologene gledet oss stort til det hele, for årets dykk har blitt livestreamet (se lenke nederst i blogposten) og vi var klare til å forklare dyphavsbiologi til alle og enhver som ville innom facebooksiden til toktet. Og hva så vi? E. sigynae i gang med å sikre neste generasjon.

E. sigynae er den mest karakteristiske av de amfipodene vi bare finner på varmekilder i Norskehavet, mest fordi den holder til så nært selve utblåsningspunktet der den sitter på skorsteinen. Men den er ikke den eneste amfipoden som finnes på Lokeslottet – det  er flere andre arter også. Familien Oedicerotidae (her står det litt om noen Oedicerotidae) er kanskje mest vanlig – og der har vi har en ny art som vi er i ferd med å beskrive! I tillegg er barittfeltet rundt en liten urskog av amfipoder (inni urskogen av polychaeter). Her finner vi både store og små amfipoder, og det har blitt mye spennende med hjem til laben. Fellene som Hilde skrev om var også fulle av åtseletende Lysianassider (slike som Tmetonyx cicada – selv om den ikke var i prøvene nå) – blant annet Eurythenes gryllus, så nå har vi har både mange arter fra mange familier og noe vi ikke helt vet hva er…

Anne Helene


Lenker:

KG Jebsen Centre for Deep Sea Research
Twitter: @KGJebsenCDeepSea
Facebook: @KGJebsenCDeepSea
Livestreaming av dykk (vi er like nord for Jan Mayen)

TangloppeTorsdag: Svamp, amfipoder, gjørme og gamle damer

Svampegjengen i ekstase (?) over en trål med masse spennende. (Mye morsomt som ikke var svamp også innimellom her!) Foto: AHS Tandberg

Svampegjengen i ekstase (?) over en trål med masse spennende. (Mye morsomt som ikke var svamp også innimellom her!) Foto: AHS Tandberg

Hva gjør en glad forsker i marinbiologi når våren nærmer seg med mange langhelger og løvsprett i lunden? Hun drar ut på bøljan blå, selvsagt! Innsamlingstur dit man kan og får lov, og gjerne med gode venner. Forrige uke dro 8 forskere og studenter fra Universitetet i Bergen og Universitetet i Amsterdam ut på havet med F/F Kristine Bonnevie for å samle inn prøver til det store prosjektet SponGES.

SponGES prosjektet skal undersøke områder der det er svamper på havbunnen – spesielt alle de fine svampene, men også og alt som hører med svampeområdene. Ofte står svampene i store ansamlinger på hvabunnen og der blir de til boligområder for andre dyr – både virvelløse venner og små fisker finner gode gjemmeplasser i og rundt mange svamper. Det passet derfor bra at museet kunne bli med og samle inn de dyrene som holder til sammen med svampene – samarbeid gjør at alle vinner i tillegg til at det er morsomt.

 

Kristine Bonnevie (1872-1948) Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” - UiO

Kristine Bonnevie (1872-1948) Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” – UiO

F/F Kristine Bonnevie er kalt opp etter norges første kvinnelige professor. Kristine Elisabeth Heuch Bonnevie ble født i 1872 inn i en både rik og velutdannet familie – der det var forventet at guttene fikk seg en fin og ordentlig utdannelse. Jentene, derimot, trengte ikke slikt mente faren (som var undervisningsminister fra 1889-1891), de hadde mer evner for “de hjemlige plikter”. Allikevel lot han Kristine ta artium, og i 1906 fikk hun doktorgrad i biologi. Men hun kunne ikke få noen akademisk stilling ved universitetet – det var ikke åpning for det i loven. I 1912 fikk hun tilbud om et professorat ved Bergen Museum – som da ikke var et universitet enda. Det skremte nok professorene i Oslo – Bonnevie var nemlig assistent for mange av dem, og hun hadde mye undervisnings- og innsamlingsansvar de nok ikke var helt klare for å takle selv igjen hvis hun skulle forsvinne til Bergen. Så plutselig – et år før kvinner fikk stemmerett i Norge – ble loven endret slik at landet kunne få sin første kvinnelige professor.

 

Kristine Bonnevie på naturhistoriker-møte i Gøteborg. Albert Einstein ved siden. Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” - UiO

Kristine Bonnevie på naturhistoriker-møte i Gøteborg. Albert Einstein ved siden. Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” – UiO

Hovedtyngen av arbeidet til Kristine Bonnevie var “arvelighetsforskning” – genetikk kaller vi det i dag – og mange av dyrene hun  studerte var marine, og hun samlet mange av dyrene inn selv. Spesielt ved den marinbiologiske stasjonen i Drøbak, men også langs kysten ellers. Vi følte oss litt i Bonnevies fotspor denne uken, der vi samlet inn marine dyr for blant annet å kunne studere arvematerialet deres.


Innsamlingene på vårt tokt ble gjort med en kombinasjon av undervannsrobot (ROV), trål, grabb og slede.  De fleste amfipodene kommer til vanlig i sleden, og sånn var det også denne gangen. Områdene vi besøkte (ytterst i Korsfjorden, ytterst i Bømlofjorden, og utenfor Stord, Øygarden og Fedje) har til tider ganske bløt bunn, og det vistes godt i enkelte av sledeprøvene. Til vanlig drømmer vi om å få små og “rene” sledeprøver, og det er mulig å få på sandbunn. På mudderbunn, slik det var i de ytre fjordbassengene vi besøkte, blir det “gjørmeprøver”.

Ganske nedgjørmet av sledeprøven. Foto: K. Kongshavn

Ganske nedgjørmet av sledeprøven. Foto: K. Kongshavn

Det er ikke slik at gjørmeprøver er ille – det er bare så mye mer materiale – og det sprer seg av og til utover både forskere og båt. Allikevel fikk vi spennende resultater fra gjørmen – ikke minst fra den stasjonen som var så gjørmete at vi alle så ut som om vi hadde hatt lekedag i barnehagen da vi var ferdige på dekk. I den veldig bløte og finkornete gjørmen holdt nemlig nesten bare amfipoden Eriopisa elongata (Bruzelius, 1859) til. E. elongata har artsnavnet elongata fordi de har en veldig lang uropode 3 – den er så lang at den nesten alltid detter av når vi samler den inn og legger den på sprit. De kom kravlende på toppen av det bløte mudderet – og de kom kravlende på ryggen! Det visste vi ikke om dem fra før av – og det er spennende å lære nye ting om dyr som har vært “kjent” lenge, men som vi ikke har samlet så mye av før. Det kan hende vi ikke kommer til å samle så mye av dem siden heller – 500L løs gjørme på dekk ble litt i meste laget for lattermusklene… Vi skal derfor bruke de innsamlete E. elongata for alt det er verd – de skal DNA-strekkodes og fotograferes og studeres nøye nå som vi har fått mange av dem.

 

Kristine Bonnevie (1872-1948) malt av Agnes Hiorth (1899-1984). Maleriet er i Universitetet i Oslos eie.

Kristine Bonnevie (1872-1948) malt av Agnes Hiorth (1899-1984). Maleriet er i Universitetet i Oslos eie.

Kristine Bonnevie var i flere år assistenten til professor G.O. Sars – og han studerte mye amfipoder. Eriopisa elongata er en av artene som er illustrert og omtalt i hans “Crustacea of Norway” – og selv om amfipodebindet kom ut helt i starten på Kristine Bonnevies studietid (hun begynte på universitetet samme året som Sars begynte å gi ut de første heftene med amfipoder), har hun nok sett både den ene og den andre amfipoden fra sine marine innsamlinger. Gjørmeprøver ville kanskje ikke vært like lett å hanskes med i langt skjørt og pen hatt, men det ville sikkert gått. Hun ville kanskje også likt at noen av oss sang på dekk – mangeårig medlem i Kvindelige Studenters Sangforening som hun var…

Anne Helene


Litteratur:

van der Ham JL, Vonk R (2003) A phylogenetic analysis of the Eriopisa complex (Crustacea: Amphipoda: Melitidae) and a new species from beach interstitia in Venezuela. Journal of Natural History 37, 1-18.

Nordal I, Hessen DO, Lie T (2012). Kristine Bonnevie: et forskerliv. Cappelen-Damm, 437pp. ISBN 978-82-02-34580-8

Sars GO (1895) The Crustacea of Norway, 1: Amphipoda. Alb. Cammermeyers forlag, Christiania.

Fotoutstillingen “Alma Maters Døtre

TangloppeTorsdag: bunnlevende dyr for oss og andre?

To glade RP-innsamlere. Foto: A. Hosia

To glade RP-innsamlere. Foto: A. Hosia

En del av NorAmph-prosjektet er knyttet til utdanning av nye ”amfipodologer” – vi er få i Norge som jobber med identifisering av amfipoder. Noen av oss var samlet på Espegrend til en workshop i september, men vi er alltid glade for å utvide gjengen! Dette halvåret er derfor Christine med meg en dag i uken, og her skal hun få presentere begynnelsen av prosjektet sitt. Resultatene fra Christine sine strekkode-DNA-undersøkelser vil bli en del av NorBol.

Anne Helene

 

Hei!

Christine på F/F Hans Brattstrøm. Foto: AHS Tandberg

Christine på F/F Hans Brattstrøm. Foto: AHS Tandberg

Jeg heter Christine Østensvig, er 22 år gammel og kommer fra Halden. Jeg er student ved biologi på UiB, og dette semesteret er jeg med på Anne Helene sitt prosjekt som omhandler barcoding av amfipoder.

Jeg syns dette prosjektet har vært utrolig spennende så langt, og fredag 10 februar reiste vi på tokt for å samle noen tanglopper til prosjektet. Vi reiste sammen med Aino og Luis som skulle samle pelagiske hydrozoa til sitt prosjekt. Turen gikk fra Espegrend til Raunefjorden, Korsfjorden og Fanafjorden og tilbake igjen.

RP-sleden er klar til bruk! Foto: C. Østensvig

RP-sleden er klar til bruk! Foto: C. Østensvig

Vi samlet inn vår prøve i Raunefjorden. For å samle inn prøven brukte vi en RP-slede, som er et redskap for å ta prøver av epi-bentiske dyr. Epi-bentiske dyr er de dyrene som bor like over havbunnen.

Videre vasket vi prøven gjentatte ganger for å få fram dyr fra ulike sjikt – vi ønsket å skille de lette dyrene som bor i overgangen mellom havbunn og sjøvann fra de dyrene som bor nedi havbunnen. Metoden vi brukte kalles ”dekantering” – da bruker vi masse vann til å forsiktig løsne de lette dyrene, og så heller vi det over en sikt så vi kan ta vare på dyrene. Vi var litt ekstra uheldige denne gangen, da prøven vår var fulle av slimåler som slimet ned hele prøven vår, men det tok vi et med smil! Vi plukket slimålene ut så fort som mulig, og da ble resten av prøven, og spesielt ”dekanten” veldig fin.

 

Et helt glass fullt av spennende dyr for Aino og Luis! Foto: AHS Tandberg

Et helt glass fullt av spennende dyr for Aino og Luis! Foto: AHS Tandberg

Vi fikk mange spennende dyr i prøven vår, og vi fant masse amphipoder! I tillegg fant vi en haug med epi-bentiske medusaer (maneter som bor like ved havbunnen) som Aino og Luis kunne bruke til sitt prosjekt! De kommer til å skrive om dette i en blogg om ikke så veldig lenge. Så vi fikk hjulpet de andre i tillegg til å artige saker til oss selv (og det fungerte kanskje som en liten takk for at vi fikk være med dem på tokt!)

Fjæreinnsamling! Mange spennende amfipoder rett under steinene! Foto: AHS Tandberg

Fjæreinnsamling! Mange spennende amfipoder rett under steinene! Foto: AHS Tandberg

 

Dagen ble avsluttet med litt graving og leting etter tanglopper i fjæra på Espegrend, og etter hvert fikk jeg grepet på å fange de der også! Dagen var utrolig lærerik, og det er litt artig, for hver gang jeg føler jeg har forstått tangloppenes verden, så dukker det opp noe helt nytt! Og det er jo det som er så gøy med biologi, man blir aldri helt klok på alt!

Christine

TangloppeTordag: i et hus inni huset…

Ved første øyekast så det ut som en stor tangklase på dekk. Men det kunne jo ikke stemme – prøven kom fra en trekantskrape som hadde samlet fra 120 til 80 meters dyp. Vi var langs Svalbards østkyst – i Heleysundet mellom Spistbergenøya og Barentsøya. Heleysundet er beryktet blant ishavskapteinene – tidevannstrømmene er så sterke der at det er svært sjelden vi får gå gjennom – kun på strømsnu, sier kapteinene jeg har seilt med. Yttest i sundet – nordover mot Hinlopen fikk jeg mast meg til en skrape – og så kom altså denne “tangklasen opp”.

Sortering av hardbunnsprøven fra Heleysundet, ombord F/F Helmer Hanssen med UNIS-studenter og lærere. Foto: AHS Tandberg

Sortering av hardbunnsprøven fra Heleysundet, ombord F/F Helmer Hanssen med UNIS-studenter og lærere. Foto: AHS Tandberg

Det var selvsagt ikke tang. Securiflustra securifrons (Pallas, 1766) er en bryozoa (mosdyr) – et kolonidannende filsterspisende lite dyr (hvert individ er rundt 1 mm stort). De lager kolonier som står på hard bunn, og for å få tak i så mye næring som mulig, har de organisert seg i noe som til forveklsling kan ligne en tangklase. Centimeter brede “bånd” forgreiner seg utover, slik at så mange individer som mulig kan få spredd locoforene sine (tentakkelkronen de spiser med) ut mot vannstrømmene. Heleysundet med sin sterke strøm må være et lite paradis.

Musculus disors mellom "greinene" på Securiflustra securifrons. Foto: AHS Tandberg

Musculus disors mellom “greinene” på Securiflustra securifrons. Foto: AHS Tandberg

Mens vi stop rundt sorteringsbordet på dekk og prøvde å finne ut om det var noe mer i prøven vår enn bryozoa (det er alltid mye spennende i et hardbunnstekk!), kjente vi at det var noen harde klumper i klasene – ofte der to “grener” delte seg. Noe som så ut som små, brune, hårete baller satt fast på “ikke-trang-klasene” våre. Dette skulle vise seg å være bivalven (muslingen) Musculus discors (L. 1767), det hårete utseendet var fordi mange hadde pakket seg inn med byssustrådene sine. Muslinger lager byssustråder for å henge seg fast i underlaget de vil bo på – du har sikkert sett den lille hårtusten når du har spist blåskjell. I dette tilfellet fikk M. discors både fastholding og kanskje litt kamuflasje fra trådene – det var i alle fall vanskelig å legge merke til dem uten å kjenne klumpene. Litt spennende er det jo å finne slike gjemte skatter, så snart stod alle rundt sorteringsbordet og befølte bryozoene på jakt etter muslinger.

Musculus discors. Foto: AHS Tandberg

Musculus discors. Foto: AHS Tandberg

Musculus discors ligner ganske mye på blåskjell – de er også i samme familie som dem. De har litt andre tegninger på skjellet, og akkurat denne arten har i tillegg en grønn-brun farge, mens andre Musculus arter kan være rent brune, eller svarte, for eksempel. Denne gruppen muslinger spiser ved å filtrere vann gjennom seg. De har to åpninger inn i sitt myke indre: en der vannet bli sugd inn, og en der ferdigfiltrert vann og avfall bli spyttet ut. Når vannet kommer over gjellene fanges matpartikler som små planktonalger opp, og transporteres ned mot munnen og magen, som er ved hengselet på skjellet. Vi la de fleste av skjellene vi fant i et lite akvarium med sjøvann, og satte det i et kjølerom ved laben.

Et akvarium fullt av Musculus discors. Legg merke til sifonene som pumper vann for muslingen. Foto: AHS Tandberg

Et akvarium fullt av Musculus discors. Legg merke til sifonene som pumper vann for muslingen. Foto: AHS Tandberg

25 år før vi var på tokt på østsiden av Svalbard var det et annet tokt som gikk til Bjørnøya. De samlet også inn Musculus discors, og fant ut at de skulle se inni dem. Der fant de liv! Bevepnet med kunnskapen fra deres artikkel (Vader og Beehler, 1983), åpnet vi noen av våre muslinger for å se om vi også kunne finne noe. Vi fant også liv. Masse liv. Spennende liv. Vi fant (som Vader og Beehler før oss) amfipoder som levde i beste velgående inne i muslingene. Dette var så spennende at vi åpnet nesten 300 muslinger for å se om vi kunne si noe ordentlig om disse amfipodene.

VI fant to veldig forskjellige arter amfipoder assosiert med Musculus discors. Den største arten var Anonyx affinis Ohlin, 1895. Dette er en Lysianassidae, og som de fleste av sine nærmeste slektninger, liker den å spise kjøtt. Vi tror nok at den spiser litt av muslingen den besøker, og derfor tror vi også at den nok er mer på besøk enn at den lever inni muslingen hele tiden. Så mange som 14% av alle muslingene hadde A. affinis i seg.

Korvetten La Recherche i isen ved Bjørnøya. Tegning av ekspedisjonens kunstner: August Mayer.

Korvetten La Recherche i isen ved Bjørnøya. Tegning av ekspedisjonens kunstner: August Mayer.

Den andre arten amfipode vi fant inni Musculus discors, tror vi derimot at lever hele livet sitt inni skjellet. Dette er Metopa glacialis (Krøyer, 1842). Rett nok beskrev Krøyer den fra et enkelt individ som virket som om det levde fritt, fra en trekantskrape som forsknigstoktet til krovetten La Recherche samlet med på sørvestsiden av Svalbard i 1839. Krepsdyrprøvene kom til museet i København, der Henrik Krøyer så gjennom dem og beskrev flere nye arter. Det var bare det at hans bind av de vitenskapelige resultatene fra La Recherche aldri ble publisert – pengene til ekspedisjonen strakk ikke til. Dette har ført til en rekke problemer forbundet med de artene som Krøyer trodde at han hadde sent til publisering i dette bindet, men heldigvis finnes typene til disse artene i Zoologisk Museum i København sine samlinger. Metopa glacialis er en av disse artene. Etter Krøyers (ikke)publisering av arten, har den svært sjelden blitt funnet, og de få gangene den er funnet, har den vært inne i Musculus discors. I hele 75% av våre muslinger fra Heleysundet bodde det M. glacialis.


Men hva gjør en amfipode inne i en musling? Det mest innlysende svaret er at den spiser. Og den spiser godt, og mye. Vi undersøkte mageinnholdet fra både muslingen Musculus discors og amfipoden Metopa glacialis, og vi fant ut at de spiste hver sin del av planktonalgene som finnes i vannet som pumpes gjennom muslingen. M. discors spiser diatomeer, mens M. glacialis spiser flagellater. Metopa glacialis sitter på og inni gjellene til Musculus discors, og der er det bare å ta for seg. Snakk om å sitte rett i matfatet!

Den andre tingen amfipodene har i muslingen er det vi kan kalle en sikker bolig. Det er vanskelig for predatorer å komme til – vi tror ikke at Anonyx affinis spiser Metopa glacialis, men heller Musculus discors. Dette gjør at M. glacialis kan ha en litt uvanlig strategi for å få barn. Det vanlige i arktisk vann er at amfipodene får et eneste kull med barn – og at disse kommer fra få og store egg. Det tar vanligvis lang tid fra eggene befruktes til de små juvenile kravler ut til sitt eget liv – de må være store og tøffe nok til å tåle den harde virkeligheten kaldt vann og sesongstyrt mat er.

En familie Metopa glacialis inni et Musculus discors. Stor pil på moren, små piler til ungene. Muslingen er 31 mm lang. Foto: AHS Tandberg

En familie Metopa glacialis inni et Musculus discors. Stor pil på moren, små piler til ungene. Muslingen er 31 mm lang. Foto: AHS Tandberg

Metopa glacialis gjør dette på sin egen måte. Når vi åpnet skjellene, var det nesten så det rant over av barn i enkelte Musculus – men det var aldri mer enn et par voksne. Det kan rett og slett virke som om det er familieliv inne i muslingen. Ved nærmere studier fant vi ut at Metopa glacialis kan få opptil 20 barn på et kull, og at det kunne være opp til to kull og en “gravid mamma” (en voksen hunn med egg) i en musling! Da er det trangt om plassen. Når vi så nøyere på hvor i muslingen de forskjellige holdt til, var alltid ungene plassert pent innimellom gjelledelene, mens foreldrene kunne være litt rundt omkring. Det er tydelig at foreldrene plasserer ungene sine en plass der de kan finne mye mat så de kan vokse seg sterke.  Dette kaller vi ofte utvidet ungepass (“extended parental care”) – og det har ikke blitt vist særlig ofte hos amfipodene. Det kan selvsagt være fordi det er vanskelig å vise, og vi kan innvende at vi heller ikke helt har vist det, bare kommet med indikasjoner på at det kan være slik. Sånn er det ofte i forskningen.

Anonyx affinis stikker ut av den øvre halvdelen og Metopa glacialis ligger i den nedre halvdelen av en Musculus discors. Foto: AHS Tandberg

Anonyx affinis stikker ut av den øvre halvdelen og Metopa glacialis ligger i den nedre halvdelen av en Musculus discors. Foto: AHS Tandberg

Det vi kan si med sikkerhet er at samboerskapet Securiflustra-Musculus-Metopa (og Anonyx) er komplisert, og sikkert til tider litt overfylt. Kanskje slamrer de halvvoksne Metopaene som fremdeles bor hjemme litt ekstra med dørene når mamma nok en gang skal ha barn, eller kanskje sloss småsøsknene litt om plassen? Det kan minne om russiske matrusjka-dukker. Amfipodene som bor inni muslinger som sitter “inni” bryozoer har fått meg til å tenke på et dikt André Bjerke skrev i 1960.

I dukkehuset i Dukkevei 2
skal verdens heldigste dukke få bo.
Med lampe i taket og bittesmå stoler
og blomstervase til dukke-fioler,
og flaggstang med flagg og en dukke-garasje,
og kjøkken med godter og kake og brus
og innerst i hjørnet i første etasje
skal dukken til dukken ha dukkehus.

I et hus inni huset i Dukkevei 2
skal den knøttlille dukken til dukken få bo
og ha eget bad og en dukke-do.
Og teppe på gulvet og hyller med bøker,
og askebeger til dukker som røker,
og vinduer oppe og vinduer nede,
et spennende loft og en kjeller med mus.
Og innerst så lite at ingen kan se det- skal dukken til dukken – ha dukkehus.
ANDRE BJERKE

Juleferien står for døren, med julebesøk av besteforeldre, gamle tanter og unge søskenbarn. Det kan bli fullt hos de fleste, men “the more, the merrier” gjelder kanskje i julen? Når du føler det blir litt mye og trangt kan du trøste deg med at Metopa glacialis nok har det endra trangere i sitt hus. God jul!

Anne Helene

(PS: this post can be read in english as part of our adventcalendar.)


Litteratur:

Just J (1983) Anonyx affinis (Crust., Amphipoda: Lysianassidae), commensal in the bivalve Musculus laevigatus, with notes on Metopa glacialis (Amphipoda: Stenothoidae). Astarte 12, 69-74

Tandberg AHS, Schander C, Pleijel F (2010) First record of the association between the amphipod Metopa alderii and the bivalve Musculus. Marine Biodiversity Records 3:e5 doi:10.1017/S1755267209991102

Tandberg AHS, Vader W, Berge J (2010) Studies on the association of Metopa glacialis (Amphipoda, Crustacea) and Musculus discors (Mollusca, Mytilidae). Polar Biology 33, 1407-1418

Vader W, Beehler CL (1983) Metopa glacialis (Amphipoda, Stenothoidae) in the Barents and Beaufort Seas, and its association with the lamellibranchs Musculus niger and M. discors s. l. Astarte 12:57–61

TangloppeTorsdag: Sletvik feltuke del III – fersk-innsamling av amfipoder!

Marinogammarus stoerensis fra fjæra nær Sletvik feltstasjon. Foto: AHS Tandberg

Marinogammarus stoerensis fra fjæra nær Sletvik feltstasjon. Foto: AHS Tandberg

Det har sikkert ikke gått mange forbi at evertebratlaben var på Sletvik feltstasjon i forrige uke for å gjøre innsamlinger. Blant mange prosjekter vi samlet inn til, var amfipodeprosjektet NorAmph. Det meste materialet vi har tilgjengelig på Universitetsmuseet i Bergen kommer fra områdene rundt Bergen, fra Svalbard, og fra Mareano  sine innsamlinger i Nord-Norge. Områdene rundt Trondheimsfjorden er rike på marint liv – her møtes ofte nordlige og sørlige arter (relativt for Norge). Det er også en del kaldtvanns-korallrev rundt Trondheimsfjorden, og derfor en del korallgrus – som er et leveområde som gir helt egne artssammensetninger. I tillegg til samling i disse spennende havområdene samlet vi en hel del i fjæresonen. Det var derfor et stort potensiale for å få tak i materiale av arter vi ikke har hatt i samlingene fra før.

Eriopisa elongata, legg merke til den veldig lange 3 uropoden. Foto: K Kongshavn

Eriopisa elongata, legg merke til den veldig lange 3 uropoden. Foto: K Kongshavn

En bieffekt av å samle inn nytt materiale på en tur der alt materiale var ment for taksonomisk forskning, var de mange mulighetene til å observere (og fotografere) levende og uskadde dyr.  Ofte blir det slik at når vi samler inn amfipoder og putter dem rett på sprit, brekker de lange beina og antennene av, og det blir mye vanskeligere å kjenne dem igjen. Dette skjer spesielt når vi må bulk-fiksere prøver: da blir alt vi har samlet opp av sand, grus og dyr lagt på en bøtte som fylles opp med sprit – og så sorterer vi det når vi kommer hjem til laben og har bedre tid. Dette er en tøff behandling for mange dyr med tynt skall (eksoskjelett).

 

En art vi ofte har funnet i slike bulkfikserte prøver – men uten de lange, karakteristiske 3. par halebein (uropode 3) som gjør det superlett å identifisere den, er Eriopisa elongata (Bruzelius, 1859). Den fant vi også i prøvene fra Trondheimsleia – men nå levende og med alle bein intakt! Er den ikke fin?

Laetmatophilus tuberculatus fra fjæra nær Sletvik feltstasjon. Foto: AHS Tandberg

Laetmatophilus tuberculatus fra fjæra nær Sletvik feltstasjon. Foto: AHS Tandberg

Andre dyr vi ofte har i prøvene våre, men som vi sjelden har mulighet for å nyte i levende live, er Laetmatophilus tuberculatus Bruzelius, 1859. Nå kunne vi observere de fine fargeflekkene på den ellers nesten gjennomsiktige kroppen – det er også helt umulig å se når vi sitter med materiale som har ligget på sprit lenge – sprit tar bort mye av fargene fra dyrene våre.

 

 

I fjæresonen fant vi også flere arter av Caprellidae – spøkelseskreps. Dette er en gruppe det ikke alltid er så lett å samle, så turen til Sletvik var svært innbringende for NorAmph prosjektet. Ofte er det mange Caprellida sammen, og da kan man ende opp med en hel floke amfipoder.

Nå skal de fleste av dyrene vi samlet inn DNA-strekkodes som en del av NorBol prosjektet og så kan vi begynne å se om det er enda flere ting vi kan lære om de små, fine havbunnsdyrene våre.

Anne Helene