Tag Archives: feltarbeid

TangloppeTorsdag: Svamp, amfipoder, gjørme og gamle damer

Svampegjengen i ekstase (?) over en trål med masse spennende. (Mye morsomt som ikke var svamp også innimellom her!) Foto: AHS Tandberg

Svampegjengen i ekstase (?) over en trål med masse spennende. (Mye morsomt som ikke var svamp også innimellom her!) Foto: AHS Tandberg

Hva gjør en glad forsker i marinbiologi når våren nærmer seg med mange langhelger og løvsprett i lunden? Hun drar ut på bøljan blå, selvsagt! Innsamlingstur dit man kan og får lov, og gjerne med gode venner. Forrige uke dro 8 forskere og studenter fra Universitetet i Bergen og Universitetet i Amsterdam ut på havet med F/F Kristine Bonnevie for å samle inn prøver til det store prosjektet SponGES.

SponGES prosjektet skal undersøke områder der det er svamper på havbunnen – spesielt alle de fine svampene, men også og alt som hører med svampeområdene. Ofte står svampene i store ansamlinger på hvabunnen og der blir de til boligområder for andre dyr – både virvelløse venner og små fisker finner gode gjemmeplasser i og rundt mange svamper. Det passet derfor bra at museet kunne bli med og samle inn de dyrene som holder til sammen med svampene – samarbeid gjør at alle vinner i tillegg til at det er morsomt.

 

Kristine Bonnevie (1872-1948) Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” - UiO

Kristine Bonnevie (1872-1948) Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” – UiO

F/F Kristine Bonnevie er kalt opp etter norges første kvinnelige professor. Kristine Elisabeth Heuch Bonnevie ble født i 1872 inn i en både rik og velutdannet familie – der det var forventet at guttene fikk seg en fin og ordentlig utdannelse. Jentene, derimot, trengte ikke slikt mente faren (som var undervisningsminister fra 1889-1891), de hadde mer evner for “de hjemlige plikter”. Allikevel lot han Kristine ta artium, og i 1906 fikk hun doktorgrad i biologi. Men hun kunne ikke få noen akademisk stilling ved universitetet – det var ikke åpning for det i loven. I 1912 fikk hun tilbud om et professorat ved Bergen Museum – som da ikke var et universitet enda. Det skremte nok professorene i Oslo – Bonnevie var nemlig assistent for mange av dem, og hun hadde mye undervisnings- og innsamlingsansvar de nok ikke var helt klare for å takle selv igjen hvis hun skulle forsvinne til Bergen. Så plutselig – et år før kvinner fikk stemmerett i Norge – ble loven endret slik at landet kunne få sin første kvinnelige professor.

 

Kristine Bonnevie på naturhistoriker-møte i Gøteborg. Albert Einstein ved siden. Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” - UiO

Kristine Bonnevie på naturhistoriker-møte i Gøteborg. Albert Einstein ved siden. Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” – UiO

Hovedtyngen av arbeidet til Kristine Bonnevie var “arvelighetsforskning” – genetikk kaller vi det i dag – og mange av dyrene hun  studerte var marine, og hun samlet mange av dyrene inn selv. Spesielt ved den marinbiologiske stasjonen i Drøbak, men også langs kysten ellers. Vi følte oss litt i Bonnevies fotspor denne uken, der vi samlet inn marine dyr for blant annet å kunne studere arvematerialet deres.


Innsamlingene på vårt tokt ble gjort med en kombinasjon av undervannsrobot (ROV), trål, grabb og slede.  De fleste amfipodene kommer til vanlig i sleden, og sånn var det også denne gangen. Områdene vi besøkte (ytterst i Korsfjorden, ytterst i Bømlofjorden, og utenfor Stord, Øygarden og Fedje) har til tider ganske bløt bunn, og det vistes godt i enkelte av sledeprøvene. Til vanlig drømmer vi om å få små og “rene” sledeprøver, og det er mulig å få på sandbunn. På mudderbunn, slik det var i de ytre fjordbassengene vi besøkte, blir det “gjørmeprøver”.

Ganske nedgjørmet av sledeprøven. Foto: K. Kongshavn

Ganske nedgjørmet av sledeprøven. Foto: K. Kongshavn

Det er ikke slik at gjørmeprøver er ille – det er bare så mye mer materiale – og det sprer seg av og til utover både forskere og båt. Allikevel fikk vi spennende resultater fra gjørmen – ikke minst fra den stasjonen som var så gjørmete at vi alle så ut som om vi hadde hatt lekedag i barnehagen da vi var ferdige på dekk. I den veldig bløte og finkornete gjørmen holdt nemlig nesten bare amfipoden Eriopisa elongata (Bruzelius, 1859) til. E. elongata har artsnavnet elongata fordi de har en veldig lang uropode 3 – den er så lang at den nesten alltid detter av når vi samler den inn og legger den på sprit. De kom kravlende på toppen av det bløte mudderet – og de kom kravlende på ryggen! Det visste vi ikke om dem fra før av – og det er spennende å lære nye ting om dyr som har vært “kjent” lenge, men som vi ikke har samlet så mye av før. Det kan hende vi ikke kommer til å samle så mye av dem siden heller – 500L løs gjørme på dekk ble litt i meste laget for lattermusklene… Vi skal derfor bruke de innsamlete E. elongata for alt det er verd – de skal DNA-strekkodes og fotograferes og studeres nøye nå som vi har fått mange av dem.

 

Kristine Bonnevie (1872-1948) malt av Agnes Hiorth (1899-1984). Maleriet er i Universitetet i Oslos eie.

Kristine Bonnevie (1872-1948) malt av Agnes Hiorth (1899-1984). Maleriet er i Universitetet i Oslos eie.

Kristine Bonnevie var i flere år assistenten til professor G.O. Sars – og han studerte mye amfipoder. Eriopisa elongata er en av artene som er illustrert og omtalt i hans “Crustacea of Norway” – og selv om amfipodebindet kom ut helt i starten på Kristine Bonnevies studietid (hun begynte på universitetet samme året som Sars begynte å gi ut de første heftene med amfipoder), har hun nok sett både den ene og den andre amfipoden fra sine marine innsamlinger. Gjørmeprøver ville kanskje ikke vært like lett å hanskes med i langt skjørt og pen hatt, men det ville sikkert gått. Hun ville kanskje også likt at noen av oss sang på dekk – mangeårig medlem i Kvindelige Studenters Sangforening som hun var…

Anne Helene


Litteratur:

van der Ham JL, Vonk R (2003) A phylogenetic analysis of the Eriopisa complex (Crustacea: Amphipoda: Melitidae) and a new species from beach interstitia in Venezuela. Journal of Natural History 37, 1-18.

Nordal I, Hessen DO, Lie T (2012). Kristine Bonnevie: et forskerliv. Cappelen-Damm, 437pp. ISBN 978-82-02-34580-8

Sars GO (1895) The Crustacea of Norway, 1: Amphipoda. Alb. Cammermeyers forlag, Christiania.

Fotoutstillingen “Alma Maters Døtre

TangloppeTorsdag: bunnlevende dyr for oss og andre?

To glade RP-innsamlere. Foto: A. Hosia

To glade RP-innsamlere. Foto: A. Hosia

En del av NorAmph-prosjektet er knyttet til utdanning av nye ”amfipodologer” – vi er få i Norge som jobber med identifisering av amfipoder. Noen av oss var samlet på Espegrend til en workshop i september, men vi er alltid glade for å utvide gjengen! Dette halvåret er derfor Christine med meg en dag i uken, og her skal hun få presentere begynnelsen av prosjektet sitt. Resultatene fra Christine sine strekkode-DNA-undersøkelser vil bli en del av NorBol.

Anne Helene

 

Hei!

Christine på F/F Hans Brattstrøm. Foto: AHS Tandberg

Christine på F/F Hans Brattstrøm. Foto: AHS Tandberg

Jeg heter Christine Østensvig, er 22 år gammel og kommer fra Halden. Jeg er student ved biologi på UiB, og dette semesteret er jeg med på Anne Helene sitt prosjekt som omhandler barcoding av amfipoder.

Jeg syns dette prosjektet har vært utrolig spennende så langt, og fredag 10 februar reiste vi på tokt for å samle noen tanglopper til prosjektet. Vi reiste sammen med Aino og Luis som skulle samle pelagiske hydrozoa til sitt prosjekt. Turen gikk fra Espegrend til Raunefjorden, Korsfjorden og Fanafjorden og tilbake igjen.

RP-sleden er klar til bruk! Foto: C. Østensvig

RP-sleden er klar til bruk! Foto: C. Østensvig

Vi samlet inn vår prøve i Raunefjorden. For å samle inn prøven brukte vi en RP-slede, som er et redskap for å ta prøver av epi-bentiske dyr. Epi-bentiske dyr er de dyrene som bor like over havbunnen.

Videre vasket vi prøven gjentatte ganger for å få fram dyr fra ulike sjikt – vi ønsket å skille de lette dyrene som bor i overgangen mellom havbunn og sjøvann fra de dyrene som bor nedi havbunnen. Metoden vi brukte kalles ”dekantering” – da bruker vi masse vann til å forsiktig løsne de lette dyrene, og så heller vi det over en sikt så vi kan ta vare på dyrene. Vi var litt ekstra uheldige denne gangen, da prøven vår var fulle av slimåler som slimet ned hele prøven vår, men det tok vi et med smil! Vi plukket slimålene ut så fort som mulig, og da ble resten av prøven, og spesielt ”dekanten” veldig fin.

 

Et helt glass fullt av spennende dyr for Aino og Luis! Foto: AHS Tandberg

Et helt glass fullt av spennende dyr for Aino og Luis! Foto: AHS Tandberg

Vi fikk mange spennende dyr i prøven vår, og vi fant masse amphipoder! I tillegg fant vi en haug med epi-bentiske medusaer (maneter som bor like ved havbunnen) som Aino og Luis kunne bruke til sitt prosjekt! De kommer til å skrive om dette i en blogg om ikke så veldig lenge. Så vi fikk hjulpet de andre i tillegg til å artige saker til oss selv (og det fungerte kanskje som en liten takk for at vi fikk være med dem på tokt!)

Fjæreinnsamling! Mange spennende amfipoder rett under steinene! Foto: AHS Tandberg

Fjæreinnsamling! Mange spennende amfipoder rett under steinene! Foto: AHS Tandberg

 

Dagen ble avsluttet med litt graving og leting etter tanglopper i fjæra på Espegrend, og etter hvert fikk jeg grepet på å fange de der også! Dagen var utrolig lærerik, og det er litt artig, for hver gang jeg føler jeg har forstått tangloppenes verden, så dukker det opp noe helt nytt! Og det er jo det som er så gøy med biologi, man blir aldri helt klok på alt!

Christine

TangloppeTordag: i et hus inni huset…

Ved første øyekast så det ut som en stor tangklase på dekk. Men det kunne jo ikke stemme – prøven kom fra en trekantskrape som hadde samlet fra 120 til 80 meters dyp. Vi var langs Svalbards østkyst – i Heleysundet mellom Spistbergenøya og Barentsøya. Heleysundet er beryktet blant ishavskapteinene – tidevannstrømmene er så sterke der at det er svært sjelden vi får gå gjennom – kun på strømsnu, sier kapteinene jeg har seilt med. Yttest i sundet – nordover mot Hinlopen fikk jeg mast meg til en skrape – og så kom altså denne “tangklasen opp”.

Sortering av hardbunnsprøven fra Heleysundet, ombord F/F Helmer Hanssen med UNIS-studenter og lærere. Foto: AHS Tandberg

Sortering av hardbunnsprøven fra Heleysundet, ombord F/F Helmer Hanssen med UNIS-studenter og lærere. Foto: AHS Tandberg

Det var selvsagt ikke tang. Securiflustra securifrons (Pallas, 1766) er en bryozoa (mosdyr) – et kolonidannende filsterspisende lite dyr (hvert individ er rundt 1 mm stort). De lager kolonier som står på hard bunn, og for å få tak i så mye næring som mulig, har de organisert seg i noe som til forveklsling kan ligne en tangklase. Centimeter brede “bånd” forgreiner seg utover, slik at så mange individer som mulig kan få spredd locoforene sine (tentakkelkronen de spiser med) ut mot vannstrømmene. Heleysundet med sin sterke strøm må være et lite paradis.

Musculus disors mellom "greinene" på Securiflustra securifrons. Foto: AHS Tandberg

Musculus disors mellom “greinene” på Securiflustra securifrons. Foto: AHS Tandberg

Mens vi stop rundt sorteringsbordet på dekk og prøvde å finne ut om det var noe mer i prøven vår enn bryozoa (det er alltid mye spennende i et hardbunnstekk!), kjente vi at det var noen harde klumper i klasene – ofte der to “grener” delte seg. Noe som så ut som små, brune, hårete baller satt fast på “ikke-trang-klasene” våre. Dette skulle vise seg å være bivalven (muslingen) Musculus discors (L. 1767), det hårete utseendet var fordi mange hadde pakket seg inn med byssustrådene sine. Muslinger lager byssustråder for å henge seg fast i underlaget de vil bo på – du har sikkert sett den lille hårtusten når du har spist blåskjell. I dette tilfellet fikk M. discors både fastholding og kanskje litt kamuflasje fra trådene – det var i alle fall vanskelig å legge merke til dem uten å kjenne klumpene. Litt spennende er det jo å finne slike gjemte skatter, så snart stod alle rundt sorteringsbordet og befølte bryozoene på jakt etter muslinger.

Musculus discors. Foto: AHS Tandberg

Musculus discors. Foto: AHS Tandberg

Musculus discors ligner ganske mye på blåskjell – de er også i samme familie som dem. De har litt andre tegninger på skjellet, og akkurat denne arten har i tillegg en grønn-brun farge, mens andre Musculus arter kan være rent brune, eller svarte, for eksempel. Denne gruppen muslinger spiser ved å filtrere vann gjennom seg. De har to åpninger inn i sitt myke indre: en der vannet bli sugd inn, og en der ferdigfiltrert vann og avfall bli spyttet ut. Når vannet kommer over gjellene fanges matpartikler som små planktonalger opp, og transporteres ned mot munnen og magen, som er ved hengselet på skjellet. Vi la de fleste av skjellene vi fant i et lite akvarium med sjøvann, og satte det i et kjølerom ved laben.

Et akvarium fullt av Musculus discors. Legg merke til sifonene som pumper vann for muslingen. Foto: AHS Tandberg

Et akvarium fullt av Musculus discors. Legg merke til sifonene som pumper vann for muslingen. Foto: AHS Tandberg

25 år før vi var på tokt på østsiden av Svalbard var det et annet tokt som gikk til Bjørnøya. De samlet også inn Musculus discors, og fant ut at de skulle se inni dem. Der fant de liv! Bevepnet med kunnskapen fra deres artikkel (Vader og Beehler, 1983), åpnet vi noen av våre muslinger for å se om vi også kunne finne noe. Vi fant også liv. Masse liv. Spennende liv. Vi fant (som Vader og Beehler før oss) amfipoder som levde i beste velgående inne i muslingene. Dette var så spennende at vi åpnet nesten 300 muslinger for å se om vi kunne si noe ordentlig om disse amfipodene.

VI fant to veldig forskjellige arter amfipoder assosiert med Musculus discors. Den største arten var Anonyx affinis Ohlin, 1895. Dette er en Lysianassidae, og som de fleste av sine nærmeste slektninger, liker den å spise kjøtt. Vi tror nok at den spiser litt av muslingen den besøker, og derfor tror vi også at den nok er mer på besøk enn at den lever inni muslingen hele tiden. Så mange som 14% av alle muslingene hadde A. affinis i seg.

Korvetten La Recherche i isen ved Bjørnøya. Tegning av ekspedisjonens kunstner: August Mayer.

Korvetten La Recherche i isen ved Bjørnøya. Tegning av ekspedisjonens kunstner: August Mayer.

Den andre arten amfipode vi fant inni Musculus discors, tror vi derimot at lever hele livet sitt inni skjellet. Dette er Metopa glacialis (Krøyer, 1842). Rett nok beskrev Krøyer den fra et enkelt individ som virket som om det levde fritt, fra en trekantskrape som forsknigstoktet til krovetten La Recherche samlet med på sørvestsiden av Svalbard i 1839. Krepsdyrprøvene kom til museet i København, der Henrik Krøyer så gjennom dem og beskrev flere nye arter. Det var bare det at hans bind av de vitenskapelige resultatene fra La Recherche aldri ble publisert – pengene til ekspedisjonen strakk ikke til. Dette har ført til en rekke problemer forbundet med de artene som Krøyer trodde at han hadde sent til publisering i dette bindet, men heldigvis finnes typene til disse artene i Zoologisk Museum i København sine samlinger. Metopa glacialis er en av disse artene. Etter Krøyers (ikke)publisering av arten, har den svært sjelden blitt funnet, og de få gangene den er funnet, har den vært inne i Musculus discors. I hele 75% av våre muslinger fra Heleysundet bodde det M. glacialis.


Men hva gjør en amfipode inne i en musling? Det mest innlysende svaret er at den spiser. Og den spiser godt, og mye. Vi undersøkte mageinnholdet fra både muslingen Musculus discors og amfipoden Metopa glacialis, og vi fant ut at de spiste hver sin del av planktonalgene som finnes i vannet som pumpes gjennom muslingen. M. discors spiser diatomeer, mens M. glacialis spiser flagellater. Metopa glacialis sitter på og inni gjellene til Musculus discors, og der er det bare å ta for seg. Snakk om å sitte rett i matfatet!

Den andre tingen amfipodene har i muslingen er det vi kan kalle en sikker bolig. Det er vanskelig for predatorer å komme til – vi tror ikke at Anonyx affinis spiser Metopa glacialis, men heller Musculus discors. Dette gjør at M. glacialis kan ha en litt uvanlig strategi for å få barn. Det vanlige i arktisk vann er at amfipodene får et eneste kull med barn – og at disse kommer fra få og store egg. Det tar vanligvis lang tid fra eggene befruktes til de små juvenile kravler ut til sitt eget liv – de må være store og tøffe nok til å tåle den harde virkeligheten kaldt vann og sesongstyrt mat er.

En familie Metopa glacialis inni et Musculus discors. Stor pil på moren, små piler til ungene. Muslingen er 31 mm lang. Foto: AHS Tandberg

En familie Metopa glacialis inni et Musculus discors. Stor pil på moren, små piler til ungene. Muslingen er 31 mm lang. Foto: AHS Tandberg

Metopa glacialis gjør dette på sin egen måte. Når vi åpnet skjellene, var det nesten så det rant over av barn i enkelte Musculus – men det var aldri mer enn et par voksne. Det kan rett og slett virke som om det er familieliv inne i muslingen. Ved nærmere studier fant vi ut at Metopa glacialis kan få opptil 20 barn på et kull, og at det kunne være opp til to kull og en “gravid mamma” (en voksen hunn med egg) i en musling! Da er det trangt om plassen. Når vi så nøyere på hvor i muslingen de forskjellige holdt til, var alltid ungene plassert pent innimellom gjelledelene, mens foreldrene kunne være litt rundt omkring. Det er tydelig at foreldrene plasserer ungene sine en plass der de kan finne mye mat så de kan vokse seg sterke.  Dette kaller vi ofte utvidet ungepass (“extended parental care”) – og det har ikke blitt vist særlig ofte hos amfipodene. Det kan selvsagt være fordi det er vanskelig å vise, og vi kan innvende at vi heller ikke helt har vist det, bare kommet med indikasjoner på at det kan være slik. Sånn er det ofte i forskningen.

Anonyx affinis stikker ut av den øvre halvdelen og Metopa glacialis ligger i den nedre halvdelen av en Musculus discors. Foto: AHS Tandberg

Anonyx affinis stikker ut av den øvre halvdelen og Metopa glacialis ligger i den nedre halvdelen av en Musculus discors. Foto: AHS Tandberg

Det vi kan si med sikkerhet er at samboerskapet Securiflustra-Musculus-Metopa (og Anonyx) er komplisert, og sikkert til tider litt overfylt. Kanskje slamrer de halvvoksne Metopaene som fremdeles bor hjemme litt ekstra med dørene når mamma nok en gang skal ha barn, eller kanskje sloss småsøsknene litt om plassen? Det kan minne om russiske matrusjka-dukker. Amfipodene som bor inni muslinger som sitter “inni” bryozoer har fått meg til å tenke på et dikt André Bjerke skrev i 1960.

I dukkehuset i Dukkevei 2
skal verdens heldigste dukke få bo.
Med lampe i taket og bittesmå stoler
og blomstervase til dukke-fioler,
og flaggstang med flagg og en dukke-garasje,
og kjøkken med godter og kake og brus
og innerst i hjørnet i første etasje
skal dukken til dukken ha dukkehus.

I et hus inni huset i Dukkevei 2
skal den knøttlille dukken til dukken få bo
og ha eget bad og en dukke-do.
Og teppe på gulvet og hyller med bøker,
og askebeger til dukker som røker,
og vinduer oppe og vinduer nede,
et spennende loft og en kjeller med mus.
Og innerst så lite at ingen kan se det- skal dukken til dukken – ha dukkehus.
ANDRE BJERKE

Juleferien står for døren, med julebesøk av besteforeldre, gamle tanter og unge søskenbarn. Det kan bli fullt hos de fleste, men “the more, the merrier” gjelder kanskje i julen? Når du føler det blir litt mye og trangt kan du trøste deg med at Metopa glacialis nok har det endra trangere i sitt hus. God jul!

Anne Helene

(PS: this post can be read in english as part of our adventcalendar.)


Litteratur:

Just J (1983) Anonyx affinis (Crust., Amphipoda: Lysianassidae), commensal in the bivalve Musculus laevigatus, with notes on Metopa glacialis (Amphipoda: Stenothoidae). Astarte 12, 69-74

Tandberg AHS, Schander C, Pleijel F (2010) First record of the association between the amphipod Metopa alderii and the bivalve Musculus. Marine Biodiversity Records 3:e5 doi:10.1017/S1755267209991102

Tandberg AHS, Vader W, Berge J (2010) Studies on the association of Metopa glacialis (Amphipoda, Crustacea) and Musculus discors (Mollusca, Mytilidae). Polar Biology 33, 1407-1418

Vader W, Beehler CL (1983) Metopa glacialis (Amphipoda, Stenothoidae) in the Barents and Beaufort Seas, and its association with the lamellibranchs Musculus niger and M. discors s. l. Astarte 12:57–61

TangloppeTorsdag: Sletvik feltuke del III – fersk-innsamling av amfipoder!

Marinogammarus stoerensis fra fjæra nær Sletvik feltstasjon. Foto: AHS Tandberg

Marinogammarus stoerensis fra fjæra nær Sletvik feltstasjon. Foto: AHS Tandberg

Det har sikkert ikke gått mange forbi at evertebratlaben var på Sletvik feltstasjon i forrige uke for å gjøre innsamlinger. Blant mange prosjekter vi samlet inn til, var amfipodeprosjektet NorAmph. Det meste materialet vi har tilgjengelig på Universitetsmuseet i Bergen kommer fra områdene rundt Bergen, fra Svalbard, og fra Mareano  sine innsamlinger i Nord-Norge. Områdene rundt Trondheimsfjorden er rike på marint liv – her møtes ofte nordlige og sørlige arter (relativt for Norge). Det er også en del kaldtvanns-korallrev rundt Trondheimsfjorden, og derfor en del korallgrus – som er et leveområde som gir helt egne artssammensetninger. I tillegg til samling i disse spennende havområdene samlet vi en hel del i fjæresonen. Det var derfor et stort potensiale for å få tak i materiale av arter vi ikke har hatt i samlingene fra før.

Eriopisa elongata, legg merke til den veldig lange 3 uropoden. Foto: K Kongshavn

Eriopisa elongata, legg merke til den veldig lange 3 uropoden. Foto: K Kongshavn

En bieffekt av å samle inn nytt materiale på en tur der alt materiale var ment for taksonomisk forskning, var de mange mulighetene til å observere (og fotografere) levende og uskadde dyr.  Ofte blir det slik at når vi samler inn amfipoder og putter dem rett på sprit, brekker de lange beina og antennene av, og det blir mye vanskeligere å kjenne dem igjen. Dette skjer spesielt når vi må bulk-fiksere prøver: da blir alt vi har samlet opp av sand, grus og dyr lagt på en bøtte som fylles opp med sprit – og så sorterer vi det når vi kommer hjem til laben og har bedre tid. Dette er en tøff behandling for mange dyr med tynt skall (eksoskjelett).

 

En art vi ofte har funnet i slike bulkfikserte prøver – men uten de lange, karakteristiske 3. par halebein (uropode 3) som gjør det superlett å identifisere den, er Eriopisa elongata (Bruzelius, 1859). Den fant vi også i prøvene fra Trondheimsleia – men nå levende og med alle bein intakt! Er den ikke fin?

Laetmatophilus tuberculatus fra fjæra nær Sletvik feltstasjon. Foto: AHS Tandberg

Laetmatophilus tuberculatus fra fjæra nær Sletvik feltstasjon. Foto: AHS Tandberg

Andre dyr vi ofte har i prøvene våre, men som vi sjelden har mulighet for å nyte i levende live, er Laetmatophilus tuberculatus Bruzelius, 1859. Nå kunne vi observere de fine fargeflekkene på den ellers nesten gjennomsiktige kroppen – det er også helt umulig å se når vi sitter med materiale som har ligget på sprit lenge – sprit tar bort mye av fargene fra dyrene våre.

 

 

I fjæresonen fant vi også flere arter av Caprellidae – spøkelseskreps. Dette er en gruppe det ikke alltid er så lett å samle, så turen til Sletvik var svært innbringende for NorAmph prosjektet. Ofte er det mange Caprellida sammen, og da kan man ende opp med en hel floke amfipoder.

Nå skal de fleste av dyrene vi samlet inn DNA-strekkodes som en del av NorBol prosjektet og så kan vi begynne å se om det er enda flere ting vi kan lære om de små, fine havbunnsdyrene våre.

Anne Helene

Feltarbeid på Sletvik del II: Fotogene børstemark

En av deltagerne på feltarbeidet, Arne Nygren i fra Sjöfartsmuseet Akvariet i Göteborg, har sendt oss følgende tekst og bilder i fra uka som gikk – det ble mange spennende funn, og flotte fotografier! Ekstra spennende var det at han fant en ny art i familien Phyllodocidae (atpåtil en man kan kjenne igjen uten å måtte ty til DNA, da denne er uten øyne), og et nydelig eksemplar av den så langt ubeskrevne Syllid-arten nederst.

Dette arbeidet inngår i Arnes Artsprosjekt på kryptiske børstemarkarter, som du kan lese mer om her


Phyllodoce citrina – från skalgrus på c. 60 meters djup – ca 6 cm långt. Ett fantastiskt vackert djur som i alla fall jag (Arne) såg för första gången i levande skick.

Phyllodoce citrina Foto: A. Nygren CC-BY-SA

Phyllodoce citrina Foto: A. Nygren CC-BY-SA


Axiokebuita Foto: A. Nygren CC_BY_SA

Axiokebuita Foto: A. Nygren CC_BY_SA

 

 

Axiokebuita – från korallgrusskrap – ett litet knappt 2 mm långt exemplar med en framände som håller på att regenereras. Längst bak (nedtill i bild) syns två runda utskott. Dessa är täckta av papiller som både kan utsöndra ett lim som gör att de kan sätta sig fast på underlaget, och ett sekret som gör att limmet löser upp sig så att de kan flytta sig vidare.

 

 

 


Notophyllum foliosum – från skalgrus på c. 60 meters djup – ca 2 cm lång. Phyllodociden Notophyllum folisoum skiljer sig från den snarlika arten Notophyllum crypticum på att den har vita fläckar på sina stora dorsalcirrer.

Notophyllum foliosum Foto: A. Nygren CC_BY_SA

Notophyllum foliosum Foto: A. Nygren CC-BY-SA


Paranaitis sp. n. – från korallgrus utanför Galgenes på cirka 200 meters djup – c a1,5 cm lång. En ny art av familjen Phyllodocidae hör inte till vanligheterna då gruppen är väl undersökt i området. Därför kom det som en stor överraskning under expeditionen att en ny art som går att känna igen på utseendet utan att först analysera dess DNA dök upp i proverna.

Paranaitis n.sp Foto: A.Nygren CC-BY-SA

Paranaitis n.sp Foto: A.Nygren CC-BY-SA


Polynoidae – från skalgrus på c. 60 meters djup – c. 5 mm lång. En hittills oidentifierad art av Polynoidae. Det kan tänkas att det är en juvenil individ då den bara har 13 par fjäll på kroppen. Det vanliga är att de har 15 par eller fler.

Polynoidae Foto: A. Nygren CC-BY-SA

Polynoidae Foto: A. Nygren CC-BY-SA


Pygospio elegans – från tidvattenszonen, c. 1 cm lång – en spionid som lever i rör på grunt vatten.

Pygospio elegans Foto: A. Nygren CC-BY-SA

Pygospio elegans Foto: A. Nygren CC-BY-SA


Trypanosyllis sp – en obeskriven art av Syllid-släktet Trypanosyllis som mest liknar en art som beskrivits från Medelhavet som heter Trypanosyllis coeliaca. Den norska arten är vanlig i korallgrus och anledningen till att den fortfarande är obeskriven är att man antagit att detta är samma art som den redan beskrivna arten från Medelhavet. Genetiska undersökningar visar dock att det inte stämmer, och att denna art alltså saknar ett vetenskapligt namn. Individen har en honlig könsindivid baktill på kroppen. Man kan se att hela könsindividen är fylld av oranga ägg. Könsindividens två ögon går att se i mitten av djuret, precis framför äggen. Könsindividen kommer att slita sig loss från moderdjuret och simma iväg och leta reda på en hanlig könsindivid. En ny könsindivid kommer därefter att växa till baktill på moderdjuret.

Trypanosyllis Foto: A. Nygren CC-BY-SA

Trypanosyllis Foto: A. Nygren CC-BY-SA

-Arne Nygren