Tag Archives: artsprosjektet

TangloppeTorsdag: Svamp, amfipoder, gjørme og gamle damer

Svampegjengen i ekstase (?) over en trål med masse spennende. (Mye morsomt som ikke var svamp også innimellom her!) Foto: AHS Tandberg

Svampegjengen i ekstase (?) over en trål med masse spennende. (Mye morsomt som ikke var svamp også innimellom her!) Foto: AHS Tandberg

Hva gjør en glad forsker i marinbiologi når våren nærmer seg med mange langhelger og løvsprett i lunden? Hun drar ut på bøljan blå, selvsagt! Innsamlingstur dit man kan og får lov, og gjerne med gode venner. Forrige uke dro 8 forskere og studenter fra Universitetet i Bergen og Universitetet i Amsterdam ut på havet med F/F Kristine Bonnevie for å samle inn prøver til det store prosjektet SponGES.

SponGES prosjektet skal undersøke områder der det er svamper på havbunnen – spesielt alle de fine svampene, men også og alt som hører med svampeområdene. Ofte står svampene i store ansamlinger på hvabunnen og der blir de til boligområder for andre dyr – både virvelløse venner og små fisker finner gode gjemmeplasser i og rundt mange svamper. Det passet derfor bra at museet kunne bli med og samle inn de dyrene som holder til sammen med svampene – samarbeid gjør at alle vinner i tillegg til at det er morsomt.

 

Kristine Bonnevie (1872-1948) Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” - UiO

Kristine Bonnevie (1872-1948) Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” – UiO

F/F Kristine Bonnevie er kalt opp etter norges første kvinnelige professor. Kristine Elisabeth Heuch Bonnevie ble født i 1872 inn i en både rik og velutdannet familie – der det var forventet at guttene fikk seg en fin og ordentlig utdannelse. Jentene, derimot, trengte ikke slikt mente faren (som var undervisningsminister fra 1889-1891), de hadde mer evner for “de hjemlige plikter”. Allikevel lot han Kristine ta artium, og i 1906 fikk hun doktorgrad i biologi. Men hun kunne ikke få noen akademisk stilling ved universitetet – det var ikke åpning for det i loven. I 1912 fikk hun tilbud om et professorat ved Bergen Museum – som da ikke var et universitet enda. Det skremte nok professorene i Oslo – Bonnevie var nemlig assistent for mange av dem, og hun hadde mye undervisnings- og innsamlingsansvar de nok ikke var helt klare for å takle selv igjen hvis hun skulle forsvinne til Bergen. Så plutselig – et år før kvinner fikk stemmerett i Norge – ble loven endret slik at landet kunne få sin første kvinnelige professor.

 

Kristine Bonnevie på naturhistoriker-møte i Gøteborg. Albert Einstein ved siden. Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” - UiO

Kristine Bonnevie på naturhistoriker-møte i Gøteborg. Albert Einstein ved siden. Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” – UiO

Hovedtyngen av arbeidet til Kristine Bonnevie var “arvelighetsforskning” – genetikk kaller vi det i dag – og mange av dyrene hun  studerte var marine, og hun samlet mange av dyrene inn selv. Spesielt ved den marinbiologiske stasjonen i Drøbak, men også langs kysten ellers. Vi følte oss litt i Bonnevies fotspor denne uken, der vi samlet inn marine dyr for blant annet å kunne studere arvematerialet deres.


Innsamlingene på vårt tokt ble gjort med en kombinasjon av undervannsrobot (ROV), trål, grabb og slede.  De fleste amfipodene kommer til vanlig i sleden, og sånn var det også denne gangen. Områdene vi besøkte (ytterst i Korsfjorden, ytterst i Bømlofjorden, og utenfor Stord, Øygarden og Fedje) har til tider ganske bløt bunn, og det vistes godt i enkelte av sledeprøvene. Til vanlig drømmer vi om å få små og “rene” sledeprøver, og det er mulig å få på sandbunn. På mudderbunn, slik det var i de ytre fjordbassengene vi besøkte, blir det “gjørmeprøver”.

Ganske nedgjørmet av sledeprøven. Foto: K. Kongshavn

Ganske nedgjørmet av sledeprøven. Foto: K. Kongshavn

Det er ikke slik at gjørmeprøver er ille – det er bare så mye mer materiale – og det sprer seg av og til utover både forskere og båt. Allikevel fikk vi spennende resultater fra gjørmen – ikke minst fra den stasjonen som var så gjørmete at vi alle så ut som om vi hadde hatt lekedag i barnehagen da vi var ferdige på dekk. I den veldig bløte og finkornete gjørmen holdt nemlig nesten bare amfipoden Eriopisa elongata (Bruzelius, 1859) til. E. elongata har artsnavnet elongata fordi de har en veldig lang uropode 3 – den er så lang at den nesten alltid detter av når vi samler den inn og legger den på sprit. De kom kravlende på toppen av det bløte mudderet – og de kom kravlende på ryggen! Det visste vi ikke om dem fra før av – og det er spennende å lære nye ting om dyr som har vært “kjent” lenge, men som vi ikke har samlet så mye av før. Det kan hende vi ikke kommer til å samle så mye av dem siden heller – 500L løs gjørme på dekk ble litt i meste laget for lattermusklene… Vi skal derfor bruke de innsamlete E. elongata for alt det er verd – de skal DNA-strekkodes og fotograferes og studeres nøye nå som vi har fått mange av dem.

 

Kristine Bonnevie (1872-1948) malt av Agnes Hiorth (1899-1984). Maleriet er i Universitetet i Oslos eie.

Kristine Bonnevie (1872-1948) malt av Agnes Hiorth (1899-1984). Maleriet er i Universitetet i Oslos eie.

Kristine Bonnevie var i flere år assistenten til professor G.O. Sars – og han studerte mye amfipoder. Eriopisa elongata er en av artene som er illustrert og omtalt i hans “Crustacea of Norway” – og selv om amfipodebindet kom ut helt i starten på Kristine Bonnevies studietid (hun begynte på universitetet samme året som Sars begynte å gi ut de første heftene med amfipoder), har hun nok sett både den ene og den andre amfipoden fra sine marine innsamlinger. Gjørmeprøver ville kanskje ikke vært like lett å hanskes med i langt skjørt og pen hatt, men det ville sikkert gått. Hun ville kanskje også likt at noen av oss sang på dekk – mangeårig medlem i Kvindelige Studenters Sangforening som hun var…

Anne Helene


Litteratur:

van der Ham JL, Vonk R (2003) A phylogenetic analysis of the Eriopisa complex (Crustacea: Amphipoda: Melitidae) and a new species from beach interstitia in Venezuela. Journal of Natural History 37, 1-18.

Nordal I, Hessen DO, Lie T (2012). Kristine Bonnevie: et forskerliv. Cappelen-Damm, 437pp. ISBN 978-82-02-34580-8

Sars GO (1895) The Crustacea of Norway, 1: Amphipoda. Alb. Cammermeyers forlag, Christiania.

Fotoutstillingen “Alma Maters Døtre

TangloppeTorsdag: Ampeliscidae – få eller mange øyne?

Haploops setosa. Foto: K Kongshavn

Haploops setosa. Foto: K Kongshavn

Krepsdyr har som oftest det vi kan kalle fasettøyne – eller sammensatte øyne. Et eksempel på de som satser stort på øyne er hyperiidae amfipoder – de har øyne over hele hodet!

En hel del krepsdyr – for eksempel tifotkrepsene (reker, krabber og hummer er grupper som alle hører til tifotkreps) – har fasettøynene på stilk. Da kan de bevege øynene litt, og muligens kan de få en bedre oversikt over hva som skjer rundt dem. Amfipoder har alle det vi kaller fastsittende øyne – øynene sitter “inni” eller “fast på” hodet og i alle fall ikke på stilk.

Ofte bruker vi fasongen på øynene til å hjelpe oss med å identifisere hvilken gruppe amfipoder vi ser på – som for eksempel når hele hodet er dekket av øyne (da vet vi at vi ser på en Hyperiidae). Andre ganger kan det være at øynene har vokst sammen til et øye på toppen av hodet, eller – som det er for Ampeliscidae-familien: det er to øyne på hver side av hodet.

Fasettøyne består altså av en mengde linser (ommatidier) som ser i litt forskjellig retning (Hyperiidaene har ofte store lysbrønner ned til linsene, derfor ser det ut som om hodet bare er øyne), og tilsammen gir de nok et felles inntrykk av verden rundt. Hvordan det ser ut å se gjennom et fasettøye kan vi nok ikke helt forestille oss, – vårt hjerne tolker uansett bildene veldig anderledes enn sentralvervebuntene til de forskjellige dyregruppene som har sammensatte øyne.

Ampelisca aequicornis tegnet av GO Sars i 1892. Legg merke til det "korte" hodet og de to øynene.

Ampelisca aequicornis tegnet av GO Sars i 1892. Legg merke til det “korte” hodet og de to øynene.

Ampeliscidae er den eneste familien innen amfipodene der øynene bare har et enkelt ommatidium (linse) hver seg – så istedenfor sammensatte øyne heller enkle linser. Til gjengjeld har de to øyne på hver side av hodet! Disse er ofte ganske store, og ofte stikker de litt ut fra hodet – det kan nesten se ut som om det er festet to små perler på hver side av hodet. Vi kan kanskje tenke at de kan bevege linsen en liten smule, og slik få litt bredere utsyn, men dette er det ingen dokumentasjon på enda.

Ampeliscidaene bor ofte på lett mudrete bunn, der de graver seg U-formete tuneller som de bor i. Ofte ligger de og hviler i toppen av tunellen og “fisker” etter mat med antennene. Maten de liker er det vi kaller detritus (dødt organisk materiale som allerede er litt i småbiter) – disse små matbitene fester seg til de lange hårene på antennene. Tuneller er også praktiske hvis de blir skremt, da kan de lett trekke seg tilbake til den mer beskyttete tilværelsen lengre ned i tunellen. Noen arter Ampeliscidae kan gjemme seg i flere dager nedi tunellen sin om livet er nifst på overflaten.

Haploops tubicola hviler på toppen av tunellen sin. Fig 63 fra P. Enequist, 1949.

Haploops tubicola hviler på toppen av tunellen sin. Fig 63 fra P. Enequist, 1949.

Paul Enequist, som på 40-tallet hadde mange Ampeliscidae i akvarier der han observerte både hvordan de bygget tuneller og fisket fra toppen av dem, skriver at de alltid orienterer seg mot vannstrømmen slik at det som fester seg i antennene lett kan kjemmes av med de fremste beina. Bevegelsen i vannet var så viktig at Enequist mente at Ampeliscidae ikke ville kunne holde til på havbunner som hadde korrekt mudrete leirbunn hvis de ikke i tillegg hadde litt vannstrømninger. Muligens kan vi også si at hvis ikke maten kommer rekende til dem med vannbevegelsene, klarer de ikke å få den i seg selv om de sitter midt i matfatet? Enequist sa ingenting om øynene til Ampeliscidaene…


Selv om vi bruker antall øyne til å hjelpe oss med identifikasjon når vi ser på amfipodene, vet vi nesten ingenting om hvorfor denne familien amfipoda har så forskjellige øyne fra resten av amfipodene med øyne, eller hvordan det påvirker livene deres, og hvordan de egentlig ser verden rundt seg. Få eller mange øyne – det kommer kanskje an på øyet som ser?

Anne Helene


Litteratur:

Bellan-Santini D (2015) Order Amphipoda. Chapter in “The Crustacea”, ed: von Vaupel Klein JC, Charmantier-Daures M, Schram FR.

Bellan-Santini D, Dauvin JC (1988) Elements de synthèse sur les Ampelisca du nord-est Atlantique. Crustaceana Suppl 13:20–60

Enequist P (1949) Studies of the Soft-Bottom Amphipods of the Skagerak. Zoologiska Bidrag från Uppsala 28, 1-196.

King RA (2009) Ampeliscidae. Zootaxa 2260:132–142

TangloppeTorsdag: Corophium – overvåkningsagenten

Corophium volutator, fra de skotske hebridene. Foto: Bill Crighton, Natural Sciences Volunteer, National Museums Scotland.

Corophium volutator, fra de skotske hebridene. Foto: Bill Crighton, Natural Sciences Volunteer, National Museums Scotland.

Den tingen som lett skiller amfipoder fra slekten Corophium fra de fleste andre amfipoder vi finner i Norge, er de store antennene. Antennene til hannene, altså. Ikke at de er så superlange, men de er så tykke! Det er nesten som om kroppen og antennen kan forveksles før man ser nøyere på dem. Men når man ser nøyere på dem, legger vi merke til at det er det tredje inderste leddet på det nederste antennepartet som er en stor, tykk, og av og til piggete sak hos hannene. Resten av amfipoden (både hannene og hunnene) er ganske langsmale – på laben min blir de ofte først sortert opp i glasset “de lange, tynne” før en mer nøyaktig identifikasjon tar til.

Corophium affine, slik G.O.Sars tegnet hannen i 1895.

Corophium affine, slik G.O.Sars tegnet hannen i 1895.

Corophium volutator fra Bay of Fundy, Canada. Hann øverst, hunn nederst. Foto: S. Mautner, University of Ottawa

Corophium volutator fra Bay of Fundy, Canada. Hann øverst, hunn nederst. Foto: S. Mautner, University of Ottawa

Når det er sånn at hannene og hunnene ser forskjellige ut (seksuell dimorfisme kaller vi det), da er det også ofte sånn at hannene på en eller annen måte kappes om hunnenes gunst – enten det er med å sloss slik for eksempel tiuren leiker om våren, holde hunnene fast sånn som elefantselene liker det, vise seg fram slik påfuglene fjaser rundt, eller vise hvor sterke og staute de er som kan bære rundt på noe ekstrekt tungt og upraktisk sånn som geviret til kronhjorten. De store, kraftige og til tider piggete antennene Corophium-hannene drasser rundt på kan nok brukes på alle disse måtene, og vi vet ikke helt hvilken metode de har valgt. Men vi vet at det til slutt er hunnene som gjør valget om hvilken hann de vil ha – sånn er det alltid hos arter der hunnene bruker mer tid og krefter på reproduksjonen enn hannene…

Mange Corophium volutator leker på en mudderbit. Foto: C. Löser - Own work, CC BY 3.0 de,  https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=11068940

Mange Corophium volutator leker på en mudderbit. Foto: C. Löser – Own work, CC BY 3.0 de, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=11068940

De fleste kjente arter av Corophium bor i tidevannssonen – på mudder og gjørmeflater som er tørre eller under vann alt etter som om det er fjære eller flo. Dette har gjort at det er mye lettere å studere adferden til denne gruppen enn til mange andre amfipoder, og mye av den tidlige forskningen på adferd benyttet seg av Corophiider. En annen grunn til at de var et yndet forskningsobjekt er at hvis man først finner dem, finner man ganske mange av dem – de liker seg i store ansamlinger.

Hovedaktiviteten til mange Corophiider er å grave i mudderet de bor i. Og her får de bruk for de store antennene sine – som de dytter inn i gjørmen mens de sparker fra med beina og bakkroppen (uropodene) lager en vannstrøm langs dyret slik at de bøyer og åler på seg mens de lager lange ganger nesten 10 cm under overflaten. De “limer” veggen i hulen sin med en slags slim som de lager, slik at veggene ikke kollapser rundt dem. Ofte har gangen en U-form, med en åpning i hver ende. Forskere som hadde Corophium sp. i akvarier over lang tid, fant ut at om de ikke fikk nok mudder å grave i, begynte de å lage mudderrør som de kunne gjemme seg inni. Kanskje de var litt sjenerte? Det er nok mer sannsynlig at de trenger tunnellen til hjelp for å pumpe vann (og på den måten også oksygen) over gjellene sine.

To Corophium sp vandrer på bunnen av et akvarium. Foto: Aquatonics ltd

To Corophium sp vandrer på bunnen av et akvarium. Foto: Aquatonics ltd

Så lenge de graver tunneller, spiser de nok små organiske biter de finner i mudderet de dytter på, men med det samme de er ferdig med å grave, skjer all spising utenfor hjemmet. Da kan de enten fortsette med å plukke ut små organiske biter av gjørmen eller de kan sette seg i åpningen til hulen og forsiktig plukke matbiter ut fra vannstrømmen de pumper inn gjennom hjemmet. Da hjelper det at de har lange hår på undersiden av de fremste beina – der kan nemlig god mat feste seg. Når de plukker mat fra gjørmen gjør de det også på en velordnet måte: utenfor huleåpningen kan man se en stjerneform der hver stjernearm er den gropen de har samlet mat fra. Orden både i og utenfor hjemmet, altså!

Vi vet også at Corophium-artene kan klare seg i både salt og mindre salt vann – det er ganske vanlig for dyr som lever i fjæresonen, der det ofte kan bli mindre salt bare det regner nok, for eksempel, eller i nærheten av bekker og elver. Det de er mye mer kresne på, er den kjemiske sammensetningen av mudderet – og hvor mye sand og grus som er blandet inn i mudderet. Derfor finner vi dem ofte i områder som stadig får nytt påfyll av friskt slam – som for eksempel i nærheten av elveutløp.

Det at vi har så mye kunnskap om økologien til artene i denne slekten amfipoder (hvordan de lever), og spesielt at vi vet hvor kresne de er for kjemien i mudderet, har gjort at de har blitt mye brukt i studier som undersøker toksisitet  (hvor giftig noe er) av ting som kan blandes i vann. Mange ganger holdes Corophium volutator i akvarier, og så tilsetter man et eller annet giftstoff og ser om oppførselen endrer seg. Forskjellige Corophium-arter brukes også som indikatorarter ved overvåkningsstudier i grunne mudderområder, og de er tatt med i flere metodebeskrivelser for europeiske forurensingsstudier. Slik har denne gjengen med kanskje jålete hulegravende amfipoder blitt overvåkningsagenter for forurensing, og det er nesten så kult at man kan like dem ekstra godt?

Anne Helene


Litteratur:

  • Dauvin JC, Ruellet T (2009) The estuarine quality paradox: Is it possible to define an ecological quality status for specific modified and naturally stressed estuarine ecosystems? Marine Pollution Bulletin 59, 38-47.
  • Dixon IMT, Moore PG (1997) A comparative study on the tubes and feeding behaviour of eight species of corophioid Amphipoda and their bearing on phylogenetic relationships within the Corophioidea. Philosophical Transactions of the Royal Society B 352, 93-112.
  • Droulet D, Barbeau MA (2010) Population structure of resident, immigrant, and swimming Corophium volutator (Amphipoda) on an intertidal mudflat in the Bay of Fundy, Canada. Journal of Sea Research 70, 1-13.
  • Enequist P (1949) Studies of the Soft-Bottom Amphipods of the Skagerak. Zoologiska Bidrag från Uppsala 28, 1-196.

TangloppeTorsdag: Hyperia galba (Montagu, 1815)

Hyperia galba sittende inne i en manet. Foto: Expedition Aqualis/ Alexander Semenov

Hyperia galba sittende inne i en manet. Foto: Expedition Aqualis/ Alexander Semenov

Det finnes noen mennesker i enhver forskerkarriere som har vært viktige for hvilken retning de faglige interessene har tatt. Det er sjelden den faglige veien er rett og bred som en motorvei, men av og til kan vi se en faglig rød tråd. Som for mange andre forskere er den personen som har vist meg både hovedinteressen (“Amfipoda”) og ikke minst alle de spennende sidesporene til det sentrale temaet min veileder Wim. Han ser de store sammenhengene – og en av mange interesser er hvordan forskjellige arter lever sammen i en større eller mindre avhengighet, spesielt om i alle fall en av artene er en amfipode. Et eksempel på slikt samboerskap er historien om amfipoden Metopa glacialis og muslingen Musculus discors. Et annet slikt eksempel er Hyperia galba og de fleste manetene den bor i nærheten av.

Inni boblen? To hyperia galba og en samboer. Foto: Lill Haugen (c)

Inni boblen? To hyperia galba og en samboer. Foto: Lill Haugen (c)

Hyperia galba er en liten amfipode fra familien Hyperiidae  – de med øyne som dekker hele hodet. De fleste artene i denne familien svømmer rundt i de frie vannmassene og leter etter mat der, så det er ikke rart de trenger store øyne for å holde seg med nok å spise. Hyperia galba har en kjempelur løsning på akkurat det problemet: den bor inni de den spiser.

Samboerskapet – eller skal vi kanskje heller kalle det Hyperia galbas favoritt-bosted – er en av disse fler-arts-assosiasjonene vi har kjent til lenge. De er nesten gjennomsiktige, opp til 15 mm lange, ¼ av kroppens lengde er hode (og altså øyne), og veldig ofte er de funnet inne i maneter. Det er ikke så lett å få øye på dem, men når man vet at de finnes der, blir de lettere å se.

Undersøkelser av tarmen til Hyperia galba har avslørt nesleceller (“brennceller”) fra manetene den bor inni – men det ser ikke ut til å være hovedmaten. Det kan hende at det de egentlig driver på med, er å spise på alle de ande som sitter på og i manetene – og så får de med seg litt manet sånn i samme jafsen.  Munndelene er store og kraftige, og kan sikkert knuse mer enn geleaktige manetceller. Og ville ikke maneten ha spist en liten deilig knask av et krepsdyr som satt inne i kroppshulen dens? Kanskje de allikevel er mer som samboere å regne? Noen forskere har observert at hvis bare maneten har nok mat, “deler” den maten sin med Hyperia galba mer enn å prøve å spise amfipode-samboerne sine. Det kan hende H. galba er en slags “renholdsarbeider” som tar bort (spiser) de bitene manetene ikke selv vil ha?

Hyperia galba sitter på en ribbemanet. Foto: Lill Haugen (c)

Hyperia galba sitter på en ribbemanet. Foto: Lill Haugen (c)

Når jeg skriver “maneter” og ikke mer spesifikt, er det fordi vi har funnet Hyperia galba i så mange forskjellige maneter. Glassmanet (Aurelia aurita) og brennmaneter (for eksempel Cyanea capillata eller Cyanea lamarckii) er nok kjente eksempler for de fleste, men også mindre og mindre kjente maneter av alle grupper har vært registrert som samboer for vår storøyde venn.

Litteraturen om hvordan forskjellige arter lever – og ikke minst lever sammen – øker hele tiden. Det kan virke som om hver gang vi tror at “nå vet vi alle løsninger på samboerskap”, så overrasker naturen oss med noe nytt. Heldige meg som får være med Wim når han undersøker amfipodenes mange samboerskap.

I dag er fyller Wim 80 unge år – gratulerer med dagen!

Anne Helene


Litteratur:

Blanc H (1884) Die Amphipoden der Kieler Bucht nebst einer histologischen Darstellung der “Calceoli”. Nova Acta der Ksl. Leopold-Carol. Deutschen Akademie der Naturforscher XLVII (2), 1-90.

Bowman TE (1973) Pelagic Amphipods of the Genus Hyperia and Closely Related Genera (Hyperiidea: Hyperiidae). Smithsonian Contributions to Zoology 136, 1-84.

Bowman TE, Gruner HE (1973) The Families and Genera of Hyperiidea (Crustacea: Amphipoda). Smithsonian Contributions to Zoology 146, 1-72.

Dittrich B (1988) Studies of the life cycle and reproduction of the parasitic amphipod Hyperia galba in the North Sea. Helgolander Meeresuntersuchungen 42, 79-98.

Laval P (1972) Comportement, parasitisme ct ecologie d’Hyperia schizogeneios Stebb. (Amphipode Hyperide) dans le plancton de Villefranche-sur-Mer. Annales de I’Institut Oce’anographique, Paris, 48(l):49-74.

TangloppeTorsdag: bunnlevende dyr for oss og andre?

To glade RP-innsamlere. Foto: A. Hosia

To glade RP-innsamlere. Foto: A. Hosia

En del av NorAmph-prosjektet er knyttet til utdanning av nye ”amfipodologer” – vi er få i Norge som jobber med identifisering av amfipoder. Noen av oss var samlet på Espegrend til en workshop i september, men vi er alltid glade for å utvide gjengen! Dette halvåret er derfor Christine med meg en dag i uken, og her skal hun få presentere begynnelsen av prosjektet sitt. Resultatene fra Christine sine strekkode-DNA-undersøkelser vil bli en del av NorBol.

Anne Helene

 

Hei!

Christine på F/F Hans Brattstrøm. Foto: AHS Tandberg

Christine på F/F Hans Brattstrøm. Foto: AHS Tandberg

Jeg heter Christine Østensvig, er 22 år gammel og kommer fra Halden. Jeg er student ved biologi på UiB, og dette semesteret er jeg med på Anne Helene sitt prosjekt som omhandler barcoding av amfipoder.

Jeg syns dette prosjektet har vært utrolig spennende så langt, og fredag 10 februar reiste vi på tokt for å samle noen tanglopper til prosjektet. Vi reiste sammen med Aino og Luis som skulle samle pelagiske hydrozoa til sitt prosjekt. Turen gikk fra Espegrend til Raunefjorden, Korsfjorden og Fanafjorden og tilbake igjen.

RP-sleden er klar til bruk! Foto: C. Østensvig

RP-sleden er klar til bruk! Foto: C. Østensvig

Vi samlet inn vår prøve i Raunefjorden. For å samle inn prøven brukte vi en RP-slede, som er et redskap for å ta prøver av epi-bentiske dyr. Epi-bentiske dyr er de dyrene som bor like over havbunnen.

Videre vasket vi prøven gjentatte ganger for å få fram dyr fra ulike sjikt – vi ønsket å skille de lette dyrene som bor i overgangen mellom havbunn og sjøvann fra de dyrene som bor nedi havbunnen. Metoden vi brukte kalles ”dekantering” – da bruker vi masse vann til å forsiktig løsne de lette dyrene, og så heller vi det over en sikt så vi kan ta vare på dyrene. Vi var litt ekstra uheldige denne gangen, da prøven vår var fulle av slimåler som slimet ned hele prøven vår, men det tok vi et med smil! Vi plukket slimålene ut så fort som mulig, og da ble resten av prøven, og spesielt ”dekanten” veldig fin.

 

Et helt glass fullt av spennende dyr for Aino og Luis! Foto: AHS Tandberg

Et helt glass fullt av spennende dyr for Aino og Luis! Foto: AHS Tandberg

Vi fikk mange spennende dyr i prøven vår, og vi fant masse amphipoder! I tillegg fant vi en haug med epi-bentiske medusaer (maneter som bor like ved havbunnen) som Aino og Luis kunne bruke til sitt prosjekt! De kommer til å skrive om dette i en blogg om ikke så veldig lenge. Så vi fikk hjulpet de andre i tillegg til å artige saker til oss selv (og det fungerte kanskje som en liten takk for at vi fikk være med dem på tokt!)

Fjæreinnsamling! Mange spennende amfipoder rett under steinene! Foto: AHS Tandberg

Fjæreinnsamling! Mange spennende amfipoder rett under steinene! Foto: AHS Tandberg

 

Dagen ble avsluttet med litt graving og leting etter tanglopper i fjæra på Espegrend, og etter hvert fikk jeg grepet på å fange de der også! Dagen var utrolig lærerik, og det er litt artig, for hver gang jeg føler jeg har forstått tangloppenes verden, så dukker det opp noe helt nytt! Og det er jo det som er så gøy med biologi, man blir aldri helt klok på alt!

Christine