Tag Archives: artsdatabanken

TangloppeTorsdag: en offisiell Distrikt-amfipode?

Fossekall. Foto: Thomas Kraft, Wikimedia Commons.

Fossekall. Foto: Thomas Kraft, Wikimedia Commons.

De fleste land har en nasjonalfugl eller en nasjonalblomst – noen steder har de i tillegg et nasjonaldyr. Selv om disse symbolbærerne ikke er fullt så fremtredende som flagg eller nasjonalsang kan mange lett finne på å løfte fram egenskaper ved disse artene som understreker noe om landet de representerer. I Norge har vi fossekallen (Cinclus cinclus) – beskrevet av svenske Linné i 1758 i den tiende utgaven av Systema Naturae. Det er den utgaven som blir sett på som starten for vår vitenskapelige beskriving og navngiving av organismer. Vi valgte fossekallen som nasjonalfugl i en lytteravstemning i NRK radio i mai 1963 – tre år etter at Danmark som første skandinaviske land valgte sin nasjonalfugl – sanglerke (Alauda arvensis Linné, 1758). Normennene valgte fossekallen fordi de mente den var en liten tøffing (akkurat som de selv?) – fossekallen finnes gjerne i tilknytning til rennende vann, der den står på små steiner og dypper hodet nedi det kalde klare fjellfossevannet som har gitt den det norske navnet…

Hvithodehavørn over Alsek elven. Foto: Wikimedia Commons

Hvithodehavørn over Alsek elven. Foto: Wikimedia Commons

Det første landet i verden som valgte seg en nasjonalfugl var USA –  allerede den 20 juni i 1782 valgte de hvithodehavørn (bald eagle – Haliaeetus leucocephalus ) ikke bare som nasjonalfugl, men som selve nasjonalsymbolet. Sjekk neste gang du ser en offisiell uttalelse fra presidenten eller noen av hans menn – det store runde nasjonalsymbolet  er en hvithodehavørn. Det norske riksvåpenet har en løve som holder en hellebard – langt fra fossekallen.   Det var nok sånn at de amerikanske grunnlovsfedrene tenkte at hvithodehavørnen bare fantes på det amerikanske kontinentet, og så var den både majestetisk og levde lenge, på mange måter var den et perfekt symbol. Det var forresten Linné som beskrev denne arten også – så tidlig som i 1776. Utbredelsen er over store deler av nordamerika – fra Canada til nord i Mexico.

 

I hovedstaden til USA – Columbia Distriktet  (Washington DC) – har de tatt nasjonal – eller disktrikt – dyr til nye høyder. De har valgt seg en offisiell “District Amphipod”! Tenk om vi kunne hatt det samme – en offisiell amfipode for store byer, fylker eller andre geografiske områder. Jeg ville vært superglad for å kunne ha en nasjonalamfipode, tror jeg. Men når jeg leser begrunnelsen til at Washington har valgt seg en distriktamfipode blir stemningen litt mindre glad.

Nasjonalfugler og andre nasjonaldyr blir ofte valgt fordi de representerer en eller annen kvalitet man gjerne vil forbinde med landet – en sommerlykkelig sanglerke til Danmark, en liten tøff antihelt til Norge, og en sterk og modig langlivet jeger for USA. Det kunne blitt en hel liten sosialantropoligistudie hvis vi virkelig hadde gitt oss i kast med slike tolkninger. Dyr som blir valgt til å representere mindre geografiske områder blir gjerne plukket ut fordi trenger litt støtte i forvaltningen. De fleste slike arter er endemiske – de finnes bare på et lite, avgrenset område som tar ansvar for opprettholdelsen av en livskraftig mengde av arten – ofte blir dette samtidig lagt inn i  miljøplanene til området.

Når en art bare finnes på en begrenset plass – og gjerne samtidig i små antall – øker sannsynligheten for at den skal utryddes. Det skal ofte veldig lite til i endringer i bruk av landskapet – en ny vei eller et endret elveløp for eksempel – for å ødelegge for hele arten hvis det er akkurat der de holder til. Slike endringer skjer hele tiden når vi bygger ut byene og havnene våre.

Offisiell amfipode for hovedstaden.Det er slike endringer som har gjort at byadministrasjonen i Washington nå har valgt seg en offisiell amfipode. Hele 13 forskjellge amfipodearter lever i de forskjellige elvene og kildene som finnes innenfor byens grenser, og mange av disse vannveiene blir endret med utbygging av byen. Arten de nå kaller Hays Amphipod (Stygobromus hayi Hubricht & Mackin, 1940) lever i kilden Hay´s spring som ligger i den nasjonale zoologiske hagen. De blir ca 12 mm lange, , lever for det meste i de underjordiske delene av kilden, og er nå regnet som “sterkt truet” for å kunne dø ut. Hvis de skal bygge nye t-baner for å hjelpe på med kollektivtraffikken i byen vil de muligens måtte bryte opp store deler av de underjordiske elveløpene til Hays kilde, og da regner forskerne med at det vil være slutten for amfipoden som bor der. Med å gjøre Stygobromus hayi til et offisielt symbol på naturen i byen Washington håper nok mange at ikke bare amfipodene, men også annen bynatur skal bli mer lagt merke til og satt pris på.

Liten ramsløkflue. Foto: Fritz Geller-Grimm, Wikimedia Commons

Liten ramsløkflue. Foto: Fritz Geller-Grimm, Wikimedia Commons

I Bergen har vi valgt liten ramsløkflue Cheilosia fasciata Schiner & Egger, 1853 som vår ansvarsart. Denne er i Norge regnet som “sterkt truet” i rødlisten – den er bare registrert fra noen få områder ved Bergen og videre nord mot Møre. Det er kanskje ikke så mange som har hørt om den enda, men håpet er, som med Hays amfipode, at den skal hjelpe med oppmerksomhet rundt truet bynatur. Selv skulle jeg nok gjerne sett en amfipode som representant for Bergen – men heldigvis er det få amfipoder på den norske rødlisten over arter. Vi får håpe det er en situasjon som fortsetter.

Nasjonalsymbolet hvithodehavørn var en stund truet i USA. Fra å ha hatt bestander på mellom 300 000 og 500 000 sank de rundt 1950-tallet til 412 hekkende par i fastlands USA, man tror at en av årsakene til dette var forurensing, i tillegg til jakt og dårligere leveområder. Med freding og begrensing av en del av den forurensingen som var værst, har bestandene i USA og Canada kommet seg igjen, og siden 1995 er de ikke lengre regnet som truet.

Fossekallens favorittmat er ferskvannsamfipoder fra slekten Gammarus. Hverken fossekallen eller de Gammarus-artene vi har i ferskvann er rødlistet i Norge, men ornitologisk forening påpeker at store endringer i mange elveløp vil kunne endre fossekallens livsforhold. Slike endringer vil muligens også endre livsforholdene til amfipodene i elvene.

For å hindre en altfor trist avslutning på ukens Tangloppetorsdag vil jeg heller foreslå at vi kan ha en nasjonalamfipode i ren glede over amfipodene vi har rundt oss – blir noen med på det?

Anne Helene


Litteratur:

Holsinger, J.R. (1978) Systematics of the Subterranean Amphipod Genus Stygobromus (Crangonyctidae) Part II: Species of the Eastern United States. Smithsonian Contributions to Zoology 266, 1-148.

Stygobromus Working Group

Tokttid

Som Anne Helene fortalte (se TangloppeTorsdag: Svamp, amfipoder, gjørme og gamle damer) så har museet nylig vært på tokt. Først ut var en uke med SponGES-prosjektet, ledet av prof. Hans Tore Rapp ved institutt for biologi.

Her var vi tre med fra universitetsmuseet: Anne Helene på tangloppejakt, Luis med Hydrozoa til HYPNO-prosjektet på agendaen, og meg som plukket i fra diverse grupper til NorBOL (Norwegian Barcode of Life).

Jeg var også med for å sikre at vi fikk spritfiksert materiale i fra lokaliteter som vi manglet det i fra – det er mange spennende stasjoner som vi kun har formalinfikserte prøver i fra – og mange steder vi ikke har vært og samlet enda!

ROV'en Aglantha, inni den blå boksen, og høyst spesialisert svampeinnsamlingsutstyr

ROV’en Aglantha, inni den blå boksen, og høyst spesialisert svampeinnsamlingsutstyr

Moro på dekk

Moro på dekk – viktig å  holde blodsukkeret oppe og sirkulasjonen i gang!

Noen av dyrene vi har støtt på

Noen av dyrene vi har støtt på – koraller, børstemark, pigghuder, svarthå, svamp og anemoner

SponGES-ferden gikk mellom 26. april og 2. mai. Allerede neste dag sto Sognefjorden – et tokt arrangert av institutt for biologi og ledet av prof. Henrik Glenner – på agendaen for Luis og meg. Her var vi i fra 3.-7. mai,fortsatt om bord på R/V Kristine Bonnevie.

Absolutt aksemptabelt kontor!

Absolutt akseptabelt kontor!

I Sognefjorden fikk vi –  i tillegg til Hydrozoa- og NorBOLprøvejakt – også tatt nye prøver i fra typelokalitetene (stasjonen der arten først ble beskrevet i fra) til noen børstemarkarter beskrevet på 70-tallet av Kristian Fauchald. Håpet er at vi finner de samme artene igjen nå, slik at de kan barcodes. Vi tok også nye prøver i fra stasjoner hvor Sognefjordprosjektet (nylig avsluttet) har funnet nye arter, men hvor vi trenger litt mer materiale før vi kan formelt beskrive dem.

Vi har med andre ord fartet mye rundt, her er stasjonene vi har vært innom de siste to ukene; Sognefjorden i grønne sirkler og SponGES-toktet med lilla stjerner.

2017_sognefjord_sponges_small

Vi har vært helt uforskammet heldige med været, og har fått samlet mange fine prøver med ulike redskaper; vi har brukt ROV, planktonhov, RP-slede, Agassis/bomtrål, reketrål og den alltid like anvendelige grabben.

Rektrål innerst i Sognefjorden

Rektrål innerst i Sognefjorden

Sortering av fangsten

Sortering av fangsten

Havets bunn har mye å by på – ikke minst havbunn! Anne Helene sin episke RP-slede i den linkede posten er et eksempel, reketrålen som vi avsluttet Sognefjordtoktet med er et annet – den bestemte seg for å drive bunndyrinnsamling i stedet for å holde seg i vannmassene, og kom opp med noen tonn stein, grus og gjørme – og spennende dyr!

"Skal dokker ha alt det der inn på dekk?!" V1

“Skal dokker ha alt det der inn på dekk?!” V1: RP-slede

"Skal dokker ha alt det der inn på dekk?!" V2

“Skal dokker ha alt det der inn på dekk?!” V2: liten trål

"Skal dokker ha alt det der inn på dekk?!" V3

“Skal dokker ha alt det der inn på dekk?!” V3: reketrål

Innimellom havbunnen var det masse spennende!

Vi lover: Innimellom havbunnen var det masse spennende!

Luis – som prosesserer sine prøver levende siden de vanskelig lar seg spritfiksere – har totalt samlet 97 nye individer geleplankton til HYPNO (av totalt rett under 700 registrerte prøver i prosjektet). Disse har alle blitt fotografert levende ombord. I tillegg har han samlet en del bentiske (bunnlevende) arter i fra grabb og ulike tråler. Flere av artene har bare blitt sett noen få ganger tidligere, så dette blir spennende!

Luis og Marie undersøker en planktonprøve

Luis og Marie undersøker en planktonprøve

Leuckartiara sp

Leuckartiara sp

Nå står prøvene på kjølerommet og venter på å bli sortert – det blir litt av en jobb, men vi gleder oss til å se hva vi finner. Det kommer nok flere bloggposter om disse to toktene etter hvert 🙂

Ferskt materiale!

Ferskt materiale!

Vi har allerede skrevet en del på den engelske bloggen, klikk deg inn om du vil lese mer om

Fieldwork with the SponGES project on R/V Kristine Bonnevie

Hunting for jellyfish (and some hydroids) with the SponGES Project

Fieldwork with the SponGES project on R/V Kristine Bonnevie – part II

Sognefjorden cruise May 2017

 

Tusen takk for god hjelp ombord til alle på b-skiftet!

Tusen takk for god hjelp ombord til alle på b-skiftet!

img_7644Takk for turen(e)!

-Katrine

TangloppeTorsdag: Aliens – fremmede amfipoder

Caprella mutica. © Hans Hillewaert, CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=14126762

Caprella mutica. © Hans Hillewaert, CC BY-SA 4.0, Wikipedia

Arter som er fremmede for våre marine økosystemer kommer til oss med endringer i klima (havtemperatur og salinitet) som en naturlig del av utvidelse eller endring av leveområdet de har, eller fraktet (uvitende eller med vilje) av mennesker – med ballastvann, via biologisk materiale vi tar med oss, eller fordi vi planlegger å bruke dem til noe spesielt. Det er en slags ironi i at de artene vi tidligere har prøvd å etablere kanskje ikke har klart seg så bra som de som har kommet hit mer som uhell.

Det at temperaturen og saltholdigheten på havet endrer seg er tydelige effekter av klimaendringene – og slik sett kan vi kanskje si at de artene som utvider eller endrer leveområdene sine som en effekt av dette også er menneskeinnførte, men i dette blogginnlegget vil jeg skrive om de fremmede artene som har blitt “hjulpet” med spredningen sin av mennesker.

Det som kjennetegner arter som har suksess i nye leveområder, er arter som har en vid tålegrense for fysiske variabler (temperatur og saltinnhold i vann, for eksempel), som kan spise en mengde forskjellige ting istedenfor bare den ene favorittmaten som bare finnes en plass, og som klarer å få mange unger. Det er også en fordel å være motstandsdyktig mot parasitter og andre som vil ta knekken på en – når en art kommer til et nytt sted, vil det være helt andre parasitter og fiender (de som vil spise deg) enn der de opprinnelig holder til. Arter som oppfyller slike kriterier, og som på en eller anenn måte klarer å “haike” med noen til nye steder, sier vi at har stort sprediningspotensiale.

Caprella mutica slik den holder til i Boston havn. Foto: Bensha24 - Own work, Public Domain.

Caprella mutica slik den holder til i Boston havn. Foto: Bensha24 – Own work, Public Domain.

I Norge kjenner vi til kun en amfipode som har kommet med mennesker – Caprella mutica – opprinnelig en Japansk art. Denne har antageligvis kommet med fersk tang som blir brukt når de pakker inn og sender levende østers fra Japan. Caprella mutica har blitt tallrik rundt en del akvakultur-fasiliteter, der den sitter på tau- og ankerfester,  og i nærheten av menneskelig aktivitet ellers: vi kaller dette for en synantropisk oppførsel (syn = sammen med, anthro = mennesker).  Som art er den ikke veldig etablert og den har ikke utgjort noe særlig problem i Norge. Vi finner den nå rundt hele Nordsjøen, og langs den amerikanske østkysten. Den er ikke synantropisk i Japanhavet, der den opprinnelig holder til. Opprinnelig holder Caprella mutica til i Japansk drivtang Sargassum muticum – og også denne arten er funnet i Norge – første gang drivende i 1984 og første gang fastsittende i 1989. Tangen er funnet i Norge nord til Møre og Romsdal.


Østers er forresten også et problem: Stillehavsøsters (Crassostrea gigas) overtar mer og mer for europeisk flatøsters (Ostrea edulis), etter at den mest sannsynlig har blitt satt ut mer eller mindre planlagt. På sørlandet er det nesten mer stillehavsøsters enn europeisk østers snart, og stillehavsøstersen  finnes nord til Hordaland nå. Begge artene smaker godt, så her er det en smakfull mulighet til å begrense stillehavsøstersens spredning!

I fastlands-Europa har de store problemer med svartehavsartene Dikerogammarus villosus og Dikerogammarus haemobaphes. Disse amfipodene har spredd seg gjennom elvesystemene til Donau, Dnieper og Rhinen – og har begynt å utkonkurrere de amfipode-artene som opprinnelig holdt til der. Dette har blitt et så stort problem at store flernasjonale kampanjer for å hindre spredning er satt igang – og amfipodene har fått navn som “Killershrimp” og “Demonshrimp”. Dette er arter som ser ut til å spre seg ganske hemninsløst på kontinentet, men siden vi ikke har noen elver som forbinder oss med dette området, er det svært liten sannsynlighet for at akkurat disse skal komme til oss.

Asiatisk strandkrabbe, foto Jan Beermann

Asiatisk strandkrabbe, foto Jan Beermann

En krepsdyrart som det nok er litt større sannsynlighet for at skal komme til våre kyster, er den Asiatiske strandkrabben Hemigrapsus sanguineus, som har kommet til vestkysten av Sverige. Dette er en art som sikkert også vil kunne klare seg bra langs våre sørøstnorske kyster, og det er verd å følge med og være obs på om den kommer. Den holder til i samme leveområde som vår hjemlige vanlige strandkrabbe (Carcinus maenas), og vil kanskje være en hard konkurrent til denne.

På engelsk er faguttrykket for fremmede arter “Alien species”. Det får meg til å tenke på selve sjefsmonsteret i Ridley Scotts film Alien fra 1979 – filmen der Sigourney Weaver hamler opp med monstere som har kommet ombord i romskipet hennes. Modermonsteret har nok brent seg inn i mange sinn som noe ordentlig utenomverdslig og nifst. Vi kan selvsagt ikke vite helt sikkert, men det er flere hentydninger til at akkurat dette monsteret er inspirert av den hyperiide amfipodeslekten Phrominade som har så store øyne. Det er spesielt den karakteristiske hodeformen, og øye-formene, som bidrar til dette, i tillegg til at mange av artene innen slekten Phromina er det vi kaller necro-parasitter: de finner en vert (for det meste frittlevende sekkedyr (Tunicata)) som de spiser nesten opp, og så bruker de de gjenværende delene som et beskyttende “hus” mens de flyter videre i vannmassene. Det kan jo minne om oppførselen til den storhodete Alien-modermorfen?

Sammenligning mellom Phromina sedentaria (foto: Pål Abrahamsen) og moderAlien (Foto fra film)

Sammenligning mellom Phromina sedentaria (foto: Pål Abrahamsen) og moderAlien (Foto fra film)

Det er uten tvil mange nifse ting i havet – men mange av de “nifse” detaljene blir bare skremmende når vi forstørrer dem opp og tenker på hvordan de ville vært om vi var på størrelse med byttet som blir jaget. Det som derimot er nifst, er hvordan økosystemene våre kanskje vil endre seg på grunn av vår (u)bevisste introdusjon av arter som er tilpasset andre system. Vi har heldigvis mange overvåkningsprogram for å følge med hvilke fremmede arter som finnes i Norge, og det kommer hele tiden bedre regler for å hindre uvitende spredning. Vi får brette opp ermene og fortsette!

Anne Helene


Litteratur:

Bacela-Spychalska K, Grabowski M, Konopacka A 2008. Dikerogammarus villosus (Sowinsky, 1894) (Crustacea, Amphipoda) enters Vistula – the biggest river in the Baltic basin. Aquatic Invations 3, 95-98.

Cook EJ et al 2009. European expansion of the introduced amphipod Caprella mutica Schurin 1935. Aquatic Invasions Special Issue “Alien species in European coastal waters”. vol 2(4). 411-421.

Minchin D et al 2013. Alien species in British brackish and marine waters. Aquatic Invasions 8; 3-19.


Eksterne lenker:

Du kan lese mer om fremmede arter, og se svartelisten over de registrerte fremmede artene i norsk natur hos Artsdatabanken.

Fremmede arter i det marine miljø kan du også lese om hos Havforskningsinstituttet

Alien – Phromina inspirert? se denne siden for en større fordypning om filmbruken av amfipodene…

TangloppeTorsdag: Odius carinatus

Når en sitter med en hel skål med ferskt innsamlete amfipoder, der det ofte fargene, bevegelsene eller veldig avvikende utseende som fanger oppmerksomheten først. En av de artene som ofte fanger mitt øye er den lille, kantete Odius carinatus – en art som finnes i store deler av det området vi kaller “borealt” (nordlig): nord i Stillehavet, hele det nordlige Atlanterhavet, og langs kantene av Polhavet, på hard bunn ned til rundt 200m – der det vokser alger eller der det finnes hydroider. Her på museet har vi prøver fra Svalbard, fra nordnorge og fra vestlandet.

Odius carinatus - fra en prøve samlet inn på Svalbard. Foto: Anne Helene Tandberg

Odius carinatus – fra en prøve samlet inn på Svalbard. Foto: Anne Helene Tandberg

En av grunnene til at jeg ofte “zoomer inn” på denne lille vennen, er fordi den skiller seg fra de andre med fargene den har. Med et tydelig fargeskille midt på kroppen og øyne som enhver sminkeartist kan være misunnelig over, stikker den seg ut fra de ofte mindre synlige amfipodene i de fleste prøvene. Den er litt punkete – en “hanekam” går langs hele ryggen, og i det meste av litteraturen beskrives den som “bevæpnet” (armoured) – det er nok på gunn av de spisse coxalplatene (sideplatene) og dens litt sammenkrøllete utseende – omtrent som om den har på seg en rustning.

Vi vet ikke hva Odius carinatus spiser, men om vi undersøke munndelene er de spisse de også – og enkelte forskere har tenkt at dette er munndeler som kan brukes til å stikke hull på andre dyr og suge ut innholdet. Så kanskje vi har med et lite rovdyr i rustning å gjøre? De store øynene kan kanskje tyde på det – og det er de som mener at noen små organer som ser ut som små prikker på antennene kan brukes til å “lukte” byttedyr. Noen rask svømmer er den kanskje ikke – den har ikke kraftige svømmebein, og “rustningen” gjør den nok litt tung. Kanskje spiser den dyr som sitter ganske i ro?

Vi vet at på Svalbard er den ferdig med reproduksjonen i slutten av juli – da har ungene svømt sin vei – og den er såpass liten (ca 5mm lang) at det er sannsynlig at den bare lever et år i så kaldt vann. Hvordan dette er i de sørlige delene av utbredelsesområdet dens (i sørnorge, langs kysten av Skottland) vet vi ikke – det er ikke noen som har undersøkt den her så nøye på omtrent de siste 100 årene. En annen ting som gjør det vanskelig å undersøke livshistorien dens detaljert, er at den aldri blir funnet i mange eksemplarer i noen prøver – vår lille rustningskledde amfipode er nok en ensom ridder.

Tegning av Odius carinatus - håndkolorert . Ill: G.O.Sars (1895)

Tegning av Odius carinatus – håndkolorert for å vise fargemønsteret. Ill: G.O.Sars (1895)

Det som i utgangspunktet gjør at den ser litt rar ut, er det klare fargeskillet midt på kroppen. Kanskje det er en del av beskyttelsen Odius carinatus har mot å bli andres middag før de får sin egen? I omgivelser som alger eller hydroider, som begge deler kan ligne litt på en undersjøisk “skog” – det er 3-dimensjonale strukturer å svømme mellom og gjemme seg blant – er det kanskje praktisk å være litt lys og litt mørk, for å gå litt i ett med omgivelsene? Uansett er det ikke så praktisk når den kommer i mitt sorteringsfat – da blir den plukket først ut, og nå skal vi sende den av gårde til barcoding. Kanskje vi finner ut litt mer om den da?

Anne Helene

 


Litteratur:

G.O.Sars (1895) The Crustacea of Norway. Part 1. The Amphipoda. Alb Cammermeyers Forlag, Kristiania.

J.M. Weslawski & J. Legezynska (2002) Life cycles of some Arctic Amphipods. Polar Biology 23, 2-53.

Arter på nett – boblesnegler (Cephalaspidea)

Nyhetssak Artsdatabanken: Boblesnegler i “Arter på nett”

Cephalaspidacea

Forsiden av “Arter på nett” med boblesnegler

Artsdatabanken har et konsept de kaller “Arter på nett” hvor forskere kan presentere artene de jobber med. Tidligere har det blitt lagt ut informasjon om insektordener,sommerfugler,gullveps, bier og humler, og i går kom første marine bidrag i form av boblesnegler (Cephalaspidea).  Det er malacologene våre (sneglegjengen!), særskilt Lena Ohnheiser og Manuel Malaquias som har gjort den store jobben med å samle informasjon og dyr, revidere og beskrive arter, fotografere og på annet vis dokumentere artene, og tilrettelegge dette for presentasjon i arter på nett.

nettsidene finner du en oversikt med bilder av norske arter. Noen av artene har særlig fyldig omtale av biologi og har med kart over dokumenterte forekomster.

Lena

Lena på tokt utenfor Bergen med en nyfunnet boblesnegl på en en bit av en tare.

GBIF

Den marine boblesneglen Cylichna alba forekommer i følge Artskart og GBIF også i Folldal i Hedmark. Dette er neppe riktig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sidene har også koblinger til Artskart. Dessverre er disse noe skjemmet av Artsdatabankens ukritiske utlegg av artsregistreringer fra kilder med tvilsom kvalitet. I følge Artsdatabankens artskart finnes det nemlig mange marine arter i fjellene i Sørnorge. Boblesneglen Cylichna alba er for eksempel registrert i GBIF av en utenlandsk institusjon som forekommende i Folldal i Hedmark. Les selv om denne arten i “Arter på nett” og bedøm om denne forekomsten synes å være sannsynlig.

Arter på nett