Caprella mutica. © Hans Hillewaert, CC BY-SA 4.0, Wikipedia
Arter som er fremmede for våre marine økosystemer kommer til oss med endringer i klima (havtemperatur og salinitet) som en naturlig del av utvidelse eller endring av leveområdet de har, eller fraktet (uvitende eller med vilje) av mennesker – med ballastvann, via biologisk materiale vi tar med oss, eller fordi vi planlegger å bruke dem til noe spesielt. Det er en slags ironi i at de artene vi tidligere har prøvd å etablere kanskje ikke har klart seg så bra som de som har kommet hit mer som uhell.
Det at temperaturen og saltholdigheten på havet endrer seg er tydelige effekter av klimaendringene – og slik sett kan vi kanskje si at de artene som utvider eller endrer leveområdene sine som en effekt av dette også er menneskeinnførte, men i dette blogginnlegget vil jeg skrive om de fremmede artene som har blitt “hjulpet” med spredningen sin av mennesker.
Det som kjennetegner arter som har suksess i nye leveområder, er arter som har en vid tålegrense for fysiske variabler (temperatur og saltinnhold i vann, for eksempel), som kan spise en mengde forskjellige ting istedenfor bare den ene favorittmaten som bare finnes en plass, og som klarer å få mange unger. Det er også en fordel å være motstandsdyktig mot parasitter og andre som vil ta knekken på en – når en art kommer til et nytt sted, vil det være helt andre parasitter og fiender (de som vil spise deg) enn der de opprinnelig holder til. Arter som oppfyller slike kriterier, og som på en eller anenn måte klarer å “haike” med noen til nye steder, sier vi at har stort sprediningspotensiale.
Caprella mutica slik den holder til i Boston havn. Foto: Bensha24 – Own work, Public Domain.
I Norge kjenner vi til kun en amfipode som har kommet med mennesker – Caprella mutica – opprinnelig en Japansk art. Denne har antageligvis kommet med fersk tang som blir brukt når de pakker inn og sender levende østers fra Japan. Caprella mutica har blitt tallrik rundt en del akvakultur-fasiliteter, der den sitter på tau- og ankerfester, og i nærheten av menneskelig aktivitet ellers: vi kaller dette for en synantropisk oppførsel (syn = sammen med, anthro = mennesker). Som art er den ikke veldig etablert og den har ikke utgjort noe særlig problem i Norge. Vi finner den nå rundt hele Nordsjøen, og langs den amerikanske østkysten. Den er ikke synantropisk i Japanhavet, der den opprinnelig holder til. Opprinnelig holder Caprella mutica til i Japansk drivtang Sargassum muticum – og også denne arten er funnet i Norge – første gang drivende i 1984 og første gang fastsittende i 1989. Tangen er funnet i Norge nord til Møre og Romsdal.
-
-
Sargassum muticum i Norge. Foto: VIvian Husa.
-
-
Caprella mutica. Hann øverst, gravid hunn underst. Foto: Scottish Association of Marine Science, SAMS.
-
-
Caprella mutica – hann. Legg merke til den hårete framtoningen! Foto: Anders Jelmert
-
-
Caprella mutica. Gnathopoda (fremste bein) hos en hann. Foto: Anders Jelmert
Østers er forresten også et problem: Stillehavsøsters (
Crassostrea gigas) overtar mer og mer for europeisk flatøsters (
Ostrea edulis), etter at den mest sannsynlig har blitt satt ut mer eller mindre planlagt. På sørlandet er det nesten mer stillehavsøsters enn europeisk østers snart, og stillehavsøstersen finnes nord til Hordaland nå. Begge artene smaker godt, så her er det en smakfull mulighet til å begrense stillehavsøstersens spredning!
I fastlands-Europa har de store problemer med svartehavsartene Dikerogammarus villosus og Dikerogammarus haemobaphes. Disse amfipodene har spredd seg gjennom elvesystemene til Donau, Dnieper og Rhinen – og har begynt å utkonkurrere de amfipode-artene som opprinnelig holdt til der. Dette har blitt et så stort problem at store flernasjonale kampanjer for å hindre spredning er satt igang – og amfipodene har fått navn som “Killershrimp” og “Demonshrimp”. Dette er arter som ser ut til å spre seg ganske hemninsløst på kontinentet, men siden vi ikke har noen elver som forbinder oss med dette området, er det svært liten sannsynlighet for at akkurat disse skal komme til oss.
Asiatisk strandkrabbe, foto Jan Beermann
En krepsdyrart som det nok er litt større sannsynlighet for at skal komme til våre kyster, er den Asiatiske strandkrabben Hemigrapsus sanguineus, som har kommet til vestkysten av Sverige. Dette er en art som sikkert også vil kunne klare seg bra langs våre sørøstnorske kyster, og det er verd å følge med og være obs på om den kommer. Den holder til i samme leveområde som vår hjemlige vanlige strandkrabbe (Carcinus maenas), og vil kanskje være en hard konkurrent til denne.
På engelsk er faguttrykket for fremmede arter “Alien species”. Det får meg til å tenke på selve sjefsmonsteret i Ridley Scotts film Alien fra 1979 – filmen der Sigourney Weaver hamler opp med monstere som har kommet ombord i romskipet hennes. Modermonsteret har nok brent seg inn i mange sinn som noe ordentlig utenomverdslig og nifst. Vi kan selvsagt ikke vite helt sikkert, men det er flere hentydninger til at akkurat dette monsteret er inspirert av den hyperiide amfipodeslekten Phromina – de som har så store øyne. Det er spesielt den karakteristiske hodeformen, og øye-formene, som bidrar til dette, i tillegg til at mange av artene innen slekten Phromina er det vi kaller necro-parasitter: de finner en vert (for det meste frittlevende sekkedyr (Tunicata)) som de spiser nesten opp, og så bruker de de gjenværende delene som et beskyttende “hus” mens de flyter videre i vannmassene. Det kan jo minne om oppførselen til den storhodete Alien-modermorfen?
Sammenligning mellom Phromina sedentaria (foto: Pål Abrahamsen) og moderAlien (Foto fra film)
Det er uten tvil mange nifse ting i havet – men mange av de “nifse” detaljene blir bare skremmende når vi forstørrer dem opp og tenker på hvordan de ville vært om vi var på størrelse med byttet som blir jaget. Det som derimot er nifst, er hvordan økosystemene våre kanskje vil endre seg på grunn av vår (u)bevisste introdusjon av arter som er tilpasset andre system. Vi har heldigvis mange overvåkningsprogram for å følge med hvilke fremmede arter som finnes i Norge, og det kommer hele tiden bedre regler for å hindre uvitende spredning. Vi får brette opp ermene og fortsette!
Anne Helene
Litteratur:
Bacela-Spychalska K, Grabowski M, Konopacka A 2008. Dikerogammarus villosus (Sowinsky, 1894) (Crustacea, Amphipoda) enters Vistula – the biggest river in the Baltic basin. Aquatic Invations 3, 95-98.
Cook EJ et al 2009. European expansion of the introduced amphipod Caprella mutica Schurin 1935. Aquatic Invasions Special Issue “Alien species in European coastal waters”. vol 2(4). 411-421.
Minchin D et al 2013. Alien species in British brackish and marine waters. Aquatic Invasions 8; 3-19.
Eksterne lenker:
Du kan lese mer om fremmede arter, og se svartelisten over de registrerte fremmede artene i norsk natur hos Artsdatabanken.
Fremmede arter i det marine miljø kan du også lese om hos Havforskningsinstituttet
Alien – Phromina inspirert? se denne siden for en større fordypning om filmbruken av amfipodene…
