Tag Archives: Amphipoda

TangloppeTorsdag: Når ny mat ikke er nok – Ericthonius punctatus (Spence Bate, 1857)

Ericthonius punctatus er en av de artene vi kan finne boende i små rør som de har laget ved hjelp av sand og biter av gamle skjell på stilkene og hapterne (“røttene”) til tare. Her har de en helt egen byggestil – rørene smalner til bakover så det er tydelig de har en inngang og utgang – den bakre åpningen (den smaleste) brukes ikke. Det som er vanlig hos de fleste nære slektningene til E. punctatus, er å bygge et rør med to like store innganger eller utganger.  Hvis vi vil tenke på E. punctatus med menneskelige yrker, kan vi kanskje kalle dem arkitektene blant tangloppene? Ut av hovedåpningen stikker hodet ut – og så veiver de med antennene for å samle mat i vannet.

 

En Ericthonius i huset sitt. Hodet og antennene stikker ut til venstre (a). En liten landsby av tomme hus (b). Figur 5 fra Dixon og Moore.

En Ericthonius i huset sitt. Hodet og antennene stikker ut til venstre (a). En liten landsby av tomme hus (b). Figur 5 fra Dixon og Moore.

Denne oppførselen med antennene er vanlig for det vi kaller detritusspisere (de som spiser organisk dødt materiale.) Som så mange andre detritus-amfipoder, skraper de maten fra antennene og rett inn i munnen. Men hvis de blir presentert med en liten lekkerbisken som for eksempel et byttedyr (et annet krepsdyr eller kanskje et annet virvelløst dyr?), spiser de det også – det er ikke så vanlig blant detritus-amfipodene. Ericthonius punctatus drar byttet ned i røret sitt, og så gnager de i seg alt de kan få tak i ved hjelp av beina og munndelene sine.

Vi pleier å si at amfipodene fungerer som havets rengjøringsassistenter. Med det mener vi at mange av amfipodene spiser opp dødt materiale (som døde dyr og planter) som faller ned til havbunnen enten den er grunn eller dypt nede. De fleste amfipodene er mer detritusspiserer – de spiser organisk materiale mer enn at de leter etter ny-død og deilig duftende fisk. Siden amfipodene er mat for mange andre dyr, kan vi si at de er med på å tilgjengeliggjøre den energien som finnes i for eksempel den døde fisken til de fiskene som liker å spise amfipoder. Hvis vi vil, kan vi si at torsken som spiser amfipoder som spiste død fisk (kanskje til og med død torsk?) spiser sine egne døde – men de gjør det via et mellomledd.

Ericthonius sp. fra norskekysten. Dette er et individ vi har strekkodet ved hjelp av laben. Foto: AH Tandberg.

Ericthonius sp. fra norskekysten. Dette er et individ vi har strekkodet ved hjelp av laben. Foto: AH Tandberg.

Det er kanskje litt ekkelt for oss menensker å tenke at noen spiser sine egne døde (via mellomledd) – men det er nå en gang sånn naturen fungerer. Tilgjengelig energi går ikke til spille. Slik kommer vi også til løsningen denne ukens amfipodegruppe har landet på. De spiser ikke sine egne døde, men de spiser sin egen avføring. Ikke bare sin egen avføring, men i tillegg til å hente inn “nye” matpartikler fra vannet rundt seg, sjekker de om det er noe spiselig igjen i det som har kommet ut igjen. De spiselige bitene blir brukt, og resten kastet bort.

Det er tydeligvis ikke bare fete tider å bo i rør på halvgrunt vann. Eller så kan vi si at Ericthonius punctatus og de nære slektningene dens er veldig flinke til å utnytte alt som er av tilgjengelig næring. Vi mennesker kan kanskje lære oss å ikke kaste så mye brukbar mat, og så la det være disse amfipodenes særegenhet at de spiser maten flere ganger før de får i seg alt?

Anne Helene


Litteratur:

Dixon IMT, Moore PG (1997) A comparative study on the tubes and feeding behaviour o eight species of corophoid Amphipoda and their bearing on  phylogenetic relationships within the Corophoidea. Philosophical transactions of the Royal Society B 352; 93-112.

Myers AA, McGrath D (1984) A revision of the North-East Atlantic species of Erichthonius (Crustacea: Amphipoda). Journal of the Marine Biological Association of the UK 64: 379-400.

TangloppeTorsdag: når amfipodologene møtes.

Hvert andre år skjer det: tangloppeforskerne reiser til en eller annen ofte liten plass, og så snakker de om tanglopper sammen en hel uke. Det er Tangloppekonferanse – eller “International Colloquium on Amphipoda” som vi liker å kalle det på fint. Selv vil jeg kanskje mest av alt sammenligne det med et slektstevne.

Masse glade amfipodeforskere i Trapani (alle foto: AH Tandberg)

Masse glade amfipodeforskere i Trapani (alle foto: AH Tandberg)

 

Årets t-skjorte fra den polske gjengen. (foto: AH Tandberg)

Årets t-skjorte fra den polske gjengen. (foto: AH Tandberg)

For det er slik stemningen er. Nesten som Gitarkameratene synger “Hver gang vi møtes har vi det bra” består ofte den første dagen av amfipodemøtet for det meste av klemmer og “neimen, der er du – hvordan går det med familien – hvordan har du hatt det – så godt å se deg igjen!” Ti minutter seinere har vanligvis den store polske delegasjonen organisert at vi alle skal gå ut og spise middag, samtidig som alle beundrer de nye “team-t-skjordene” de har.

Praten går både i tanglopper og om Livet – mange har besøkt hverandre – på arbeidsplassen eller også hjemme hos hverandre – på andre siden av jorden – siden forrige amfipodemøte, og så må historiene deles med de andre. Noen har sendt ungene ut i verden på universitetet – andre har forlovet seg, andre igjen har byttet jobb og by og kanskje kjøpt nytt hus – mange planlegger en ferie med andre amfipodologer i etterkant av møtet.

En ekte amfipodekonferanse-treat: hvis man er tidlig nok til postersesjonen kan man sikre seg heklete amfipoder! (foto: AH Tandberg)

En ekte amfipodekonferanse-treat: hvis man er tidlig nok til postersesjonen kan man sikre seg heklete amfipoder! (foto: AH Tandberg)

Selvsagt snakker vi også om amfipoder – mest av alt snakker vi om amfipoder. De som bor i havet, de som bor i elver og innsjøer og de som bor i huler, i fuktig jord og på stranden. Noen studerer hvilke arter som finnes og hvordan evolusjonen av disse artene kanskje kan ha foregått, andre studerer spredningshistorien til en art eller en gruppe arter, det er de som studerer reproduktive strategier, og igjen andre som ser på hvordan amfipoder orienterer seg i verden.

Viktigst av alt på en konferanse er det faglige innholdet. Det var mye spennende å lære i Trapani. (alle foto: AH Tandberg)

Viktigst av alt på en konferanse er det faglige innholdet. Det var mye spennende å lære i Trapani. (alle foto: AH Tandberg)

I en kombinasjon av foredrag og postere forteller vi hverandre hva vi jobber med og hva vi prøver å finne ut av  – og pausene er fulle av diskusjoner om hvordan vi kan finne ut mer, dele prøver og hjelpe hverandre. Dette er selvsagt ikke så veldig sjokkerende – det er sånn vi ønsker at et vitenskapelig samfunn skal fungere.

Årets amfipodekonferanse fant sted i Trapani – på Sicilia i Italia. I behagelig varme på en øy sør i Europa møttes vi over små kopper med sterk kaffe og store porsjoner pizza. Dette var en konferanse som fram til i fjor egentlig skulle organiseres i Tyrkia, men på grunn av politiske uroligheter ble den flyttet. På et års varsel arrangerte Trapani-gjengen et møte med 3 dager faglige aktiviteter fra morgen til kveld, med muligheter for ekskursjoner og innsamling av amfipoder både før og etter. Tilsammen litt mer enn 60 foredrag og 60 postere ble presentert.

Universitetet i Trapani ligger rett på stranden. Bading og is i lunchpausen - selvsagt etter en ordentlig kaffe! (alle foto: AH Tandberg)

Universitetet i Trapani ligger rett på stranden. Bading og is i lunchpausen – selvsagt etter en ordentlig kaffe! (alle foto: AH Tandberg)

Nyhetsbrevet Amphipod Newsletter kommer ut en gang i året, og i år med tangloppekonferanse kommer det ut i forbindelse med møtet. Mye av dette nyhetsbrevet skrives i Norge, du kan finne dem på World Amphipoda Database og Biodiversity Heritage Library. Her kan man finne en så komplett som vi kan få til liste over artikler fra siste år som handler om amfipoder, det er en oversikt over nye arter (i år var det 79 nye arter amfipoder beskrevet for vitenskapen – i fjor var det 156 (!) nye arter) – og så er det referater fra arbeidsmøter og invitasjoner til nye kurs. Siden vi er en kollega-gruppe som bor spredt rundt hele kloden er dette en nyttig måte å holde alle orientert om hva som skjer – de fleste av oss sitter nok som eneste amfipodeforsker på sin arbeidsplass (sånn bortsett fra den store polske gjengen fra Łodz og den stadig voksende gruppen fra Sevilla i Spania).

Den japanske t-skjorten var litt mer behjelpelig faglig... (nå er det bare å se de store forskjellene mellom familiene) (foto: AH Tandberg)

Den japanske t-skjorten var litt mer behjelpelig faglig… (nå er det bare å se de store forskjellene mellom familiene) (foto: AH Tandberg)

Om to år skal vi møtes i Dijon, vi gleder oss allerede! Kanskje skal den norske gjengen stille med de kuleste t-skjortene?

Anne Helene

TorsdagsTangloppen: Bruzelia typica Boeck, 1870 – en ridder i rustning?

Det hele begynte med et ubevisst kappløp om å være først ute med nesten den samme avhandlingen fra to forskjellige vitenskapere i hvet sitt nordiske land i 1859. Axel Boeck satt i Norge og skrev på avhandlingen “De Norske Amphipoder og deres Naturhistorie” mens Magnus Ragnar Bruzelius satt i Sverige og skrev på “Skandinaviens amphipoda gammarina”. Begge avhandlingene må ha vært eksepsjonelt gode, for Boeck fikk en kongelig gullmedalje for sin avhandling, mens Bruzelius fikk det svenske Vitenskapsakademiets Flormanska pris for sin avhandling. Begge de nasjonale vitenskapsakademiene ville publisere avhandlingene, og den som kom ut først var Bruzelius sin avhandling. Boeck fikk ikke medaljen sin før i 1860.


Boeck syntes nok dette var ganske så kjipt, for hans arbeid ble liksom litt usynlig siden det kom ut bare noen måneder etter et arbeid som var nesten likt. Bruzelius hadde beskrevet 77 arter fra området, mens Boeck hadde beskrevet 92. Med medaljen kom litt penger til en ordentlig publisering av hele oppgaven, og siden Bruzelius´ arbeid hadde tatt litt viden fra Boeck, jobbet han først litt videre for å få til et enda grundigere verk, kanskje han ville vise en gang for alle hvem som var den store zoologen av de to?

Zoologien var nok Boecks domene. Bruzelius begynte allerede i 1865 å studere medisin, og han skulle ende opp som en av de viktigste legene i Sverige på sin tid. Han ble overlege på Karolinska Institusjonen, og livlege for kong Oscar II, og veldig lenge sveriges eneste lungespesialist. Boeck kunne kanskje ha trengt Bruzelius – han døde allerede i 1873, bare 40 år gammel.

Det kan nok mye heller være at Boeck bare ville gjøre et grundig arbeid når han først fikk finansene til å publisere. Som så ofte skjer, oppdaget han når han så litt nærmere på detaljene at det jo var mye mer som han ikke visste noe om, og det resulterte i studiereiser til bibliotekene og samlingene i København, og plutselig var en skandinavisk undersøkelse blitt til en skandinavisk og Arktisk undersøkelse. Grunnen til det var at Boeck i København fikk studere Krøyers Grønlandske samlinger. Plutselig var de 92 artene blitt til 260 arter, og det som nok allermest står igjen var mye av den “systematiske ryddingen” Boeck gjorde.


Alle de ekstra artene, og ikke minst alle de nye slektene, familiene og høyere innordningene Boeck opprettet for å rydde i “den systematiske oppstilling” gjorde at den store og utvidete versjonen av amfipodeverket ikke kom ut før i 1870 – på latin – og i 1871-76 på norsk. (Bind to av den norske utgaven er det egentlig broren Håkon Boeck som har gitt ut, da var Axel Boeck død).

En av de mange nye slektene som Boeck laget, heter Bruzelia. Navnet fikk den for å gjøre ære på Bruzelius som altså hadde publisert først – kanskje det var Boeck sin måte å si “jeg er ikke sur på deg” på? Et eksempel på høflighet mange av oss kanskje burde se på til etterfølgelse?

Når jeg tenker på Bruzelia tenker jeg på riddere i full rustning. Spesielt på hodet – seinere forfattere har beskrevet hodet som hjelm-formet. Sånn veldig tidlige hjelmer – kanskje mer vikinger eller grekere – med nesebeskytter og lang over ørene og nakken. Denne hjelmen er så godt trykt ned over hodet at den presser begge antenneparene til å peke nedover, litt som om noen med langt hår tok på seg en sånn tidlig krigerhjelm. Resten av kroppen er ikke så allerværst beskyttet den heller  Boeck har med i beskrivelsen for Bruzelia typica at sideplatene (coxa) er stive og kan vippes utover fra kroppen.

Bruzelia er en slekt som i dag har 13 godkjente arter. 8 av disse er beskrevet de siste 45 årene, det er en ganske typisk fordeling for arter som holder til på dypt hav – den største delen av dyphavsutforskningen har foregått de siste 45 årene, og selv om vi også finner nye arter overalt, er det kanskje i de dype og fremdeles relativt uutforskete områdene at vi har størst sjanse til å oppdage hittil ukjente arter.


Mange av de slektene Boeck opprettet i 1870 finnes fremdeles. Men, akkurat som Boeck prøvde er det fremdeles en mengde omorganiseringer av de mer omfattende gruppene av amfipoder – systematikken. Senest i vår kom en ny fylogeni (organisering) for amfipodene, men det er ikke dermed sagt at det er den som de fleste amfipodeforskere er enige med, eller at den kommer til å bli stående lenge. Arbeidet vi gjør med NorAmph gjennom NorBOL med å kartlegge strekkode-DNA for så mange arter som mulig vil forhåpentligvis kunne være en brikke i nye studier av amfipodenes overordnete fylogeni. Vi får følge med framover.

Anne Helene


Litteratur:

Barnard JL (1972) A review of the Family Synopiidae (= Tironidae), Mainly Distributed in the Deep Sea (Crustacea: Amphipoda). Smithsonian Contributions to Zoology 124, 1-104.

Boeck A (1870) Crustacea amphipoda borealia et arctica. Særskilt avtrykk av Forhandlinger i Videnskapsselskapet i Christiania Aar 1870

Boeck A (1872) De skandinaviske og arktiske amfipoder. AW Brøgger, Christiania

Bruzelius RM (1860) Bidrag til Kännedomen om Skandinaviens Amphipoder. Lund Universitet.

Loerz AN (2013) The Marine Fauna of New Zealand and the Ross Sea: Amphipoda, Synopiidae (Crustacea). NIWA-publications 127, 1-162.

Lowry JK & Myers AA (2017) A Phylogeny and Classification of the Amphipoda with the establishment of the new order Ingolfiellida (Crustacea: Peracarida). Zootaxa 4265, 1-89.

TangloppeTorsdag: graverne Bathyporeia Lindstrøm, 1855

Noen amfipodegrupper er lettere å kjenne igjen enn andre. En av slektene jeg liker best å finne er Bathyporeia – og lenge var hovedgrunnen for det at de ser litt rare ut. Grunnen til at de ser så rare ut, er fordi de har tilpasset seg et gravende liv.

Den rare øvre antennen til Bathyporeia elegans. Foto: C d'Udekem d'Acoz

Den rare øvre antennen til Bathyporeia elegans. Foto: C d’Udekem d’Acoz

Hvorfor kaller jeg dem rare? Det mest iøyefallende er det inderste leddet på den øverste antennen – dette leddet er i hele slekten stort og klumpete og stikker rett ut framover og så henger liksom resten av antennen ned fra det, som en slapp sytråd. Noen ganger har jeg tenkt at dette må være amfipodenes neseaper, men det viser seg at denne antennen/nesen brukes til mer enn å sjekke opp stilige damer.

Bathyporeia er en av de gruppene vi vet noe mer om enn hvordan de ser ut. Det har vist seg at vi kanskje til og med vet mer om oppførselen og levemåten enn vi vet om hvordan de forskjellige artene egentlig ser ut og hva som er forskjellen på de alle – dette er en gruppe der det er store forskjeller på voksne og yngre amfipoder, og det er også store forskjeller på hannene og hunnene i mange arter. I tillegg holder ofte flere arter til i samme område, og det gjør det ikke noe særlig lettere for de som observerer dem.

Bathyporeia elegans, samlet inn på Kvaløya i Tromsø kommune. Foto: C d'Udekem d'Acoz

Bathyporeia elegans, samlet inn på Kvaløya i Tromsø kommune. Foto: C d’Udekem d’Acoz

Alle Bathyporeia-arter bor i havet, og bortsett fra noen få arter som også tåler litt brakkere vann, er alle ordentlig marine. I Norge har vi seks arter av Bathyporeia. Alle liker seg kun i sand – og da gjerne finkornet sand. Mange av artene lever i tidevannsonen – mellom høyvannslinjen og lavvannslinjen – resten lever på veldig grunt vann. Ofte holder de til i store ansamlinger – med over 1000 individer på en kvadratmeter registrert på både franske og engelske strender langs den engelske kanal. Dette gjør at det er rimelig lett å samle inn en liten mengde av disse amfipodene, og fra 30tallet til rundt 70tallet var det flere forskere som holdt på med akvariestudier av Bathyporeia. Flotte artikler med detaljert informasjon om bevegelse og matauk finnes for de som ønsker å lese.

De fleste Bathyporeia-artene svømmer sjelden, men når de svømmer er det med en viktig grunn – ofte er det for å finne seg en partner. Langs Kanalen er dette spesielt om våren – rundt vårjevndøgn – men mest av alt virker det som at månefasene styrer sjekke-aktiviteten:  det er allerflest som svømmer om natten like før fullmåne og like før nymåne. Det kan henge sammen med at det tar ca 15 dager fra eggene befruktes til de er små juvenile som er klare for å klatre ut i verden på egenhånd, for så “langt sør” kan hunnene få to kull i løpet av et år. Langs våre kyster får de bare et kull i året. Hos hannene som er klare for å reprodusere er det underste antenneparet ekstra langt, så det er nok her lukteorganene deres sitter – amfipodehanner (som så mange andre dyr) kan lukte seg fram til hunnene.

Graving, derimot, er det denne gruppen er eksperter på! Selve nedgravingen i sanden tar ofte kun et sekund (!), alle artiklene som beskriver dette sier at bevegelsene går for fort til at de klarer å si nøyaktig hva som skjer…  Kanskje dette ville vært noe for moderne filmkamera med masse slowmotion? Vi vet de begynner med å presse antennene og hodet ned i sanden med farten fra svømmingen (omtrent som om de tar en selvvalgt frontkollisjon med bunnen), og så bruker de svømmefarten til å presse seg langt nok ned til at beina kan hjelpe til. Her fungerer det store antenneleddet som en plog som deler sanden for at resten av dyret skal kunne bevege seg gjennom sanden.

Illustrasjon av hvordan Bathyporeia sarsi ligger nede i sanden. Legg merke til at ingen del av amfipoden stikker opp av sanden, men at det er en åpning ved hodet/antennene. Fig 1 Nicolaisen & Kanneworff 1969

Illustrasjon av hvordan Bathyporeia sarsi ligger nede i sanden. Legg merke til at ingen del av amfipoden stikker opp av sanden, men at det er en åpning ved hodet/antennene. Fig 1 Nicolaisen & Kanneworff 1969

Når amfipoden har gravd seg helt ned i sanden slapper den litt mer av – nå pumper den store antennen opp og ned ca en gang i sekundet mens tuppen løsner sandkorn foran i hulen. Pumpingen løfter et og et sandkort opp mot munnen – for nå ligger de på ryggen – og så spiser de forsiktig av alt av biologisk materiale som henger fast til sandkornet, før det blir dyttet videre bakover av det fremste beinparet. Beina videre bakover har delvis i oppgave å holde oppe sandtaket i hulen, og delvis dytte sand bakover og amfipoden framover. Bakkroppen ligger framoverbøyd over magen – nesten som en halvlukket foldekniv – og halebeina (uropodene) er spredd ut for å holde oppe taket.

 

Alle de mange børstene på bakkroppen (urosomet) til en generalisert Bathyporeia. Fig 2  fra d'Udekem d'Acoz 2004

Alle de mange børstene på bakkroppen (urosomet) til en generalisert Bathyporeia. Fig 2 fra d’Udekem d’Acoz 2004

De fleste av børstene både på antennene og beina er bevegelige, og det kan virke som om de styres av amfipoden – ikke bare passivt etter hvor motstanden i vannet og sanden dytter dem. Studier danskene Nicolaisen og Kanneworff gjorde på slutten av 1960tallet med Bathyporeia pilosa og B. sarsi i akvarier viste at begge artene brukte børstene aktivt til å plukke opp og flytte sandkorn inn mot munnen og så videre bakover.

Selv om dette kan virke som en ganske beskyttet og rolig tilværelse, er ikke alt bare fryd og gammen for amfipodene i slekten Bathyporeia. Copepoden Sphaeronella paradoxa Hansen, 1897 parasitterer ofte hunner fra artene B. pelagica og B. sarsi – da setter de seg inne i rugeposen og dette hindrer som oftest at det kan være egg eller unger der. Mest sannsynlig kommer copepodene på hunnene når de kommer ut av sanden og svermer. Kanskje kan vi si det er sjekkingen som er den farligste perioden i livet?

Anne Helene


Litteratur:

Fish, J.D., 1975. Development, hatching and brood size in Bathyporeia pilosa and B. pelagica (Crustacea: Amphipoda). Journal of the marine biological Association of the United Kingdom 55: 357-368.

Nicolaisen W, Kanneworff E (1969) On the burrowing and feeding habits of the amphipod Bathyporeia pilosa Lindstrom and Bathyporeia sarsi Watkin. Ophelia 6, 231-250.

d’Udekem d’Acoz C (2004) The genus Bathyporeia Lindström, 1855, in western Europe (Crustacea: Amphipoda: Pontoporeiidae). Zoologische Verhandelingen 348, 1-160.

Watkin, E.E., 1939b. The pelagic phase in the life history of the amphipod genus Bathyporeia. Journal of the marine biological Association of the United Kingdom 23: 467-481

TangloppeTorsdag: Når amfipodene angriper…

Forrige uke eksploderte mediene av amfipodehistorier. I alle fall en amfipodehistorie – fra den andre siden av jorden – fra like ved Melbourne, Australia. (Her er lenke til NRK sin versjon av historien).  Vi har fått se skrekkfilmaktige bilder av blodige bein og det er i alle fall helt sikkert at den 16 år unge mannen som ville avkjøle beina sine etter fotballkampen både har hatt store smerter og nok har blitt veldig skremt. Historien – slik den er blitt fremstilt i media – har nok også skremt mange andre rundt om i verden – mange sier nå  de er redde for å bade, de vil ikke ende opp som skrekkfilmmateriale. Kolleger fra Museum Victoria i Melbourne måtte plutselig svare på masse spørsmål om hvilke dyr det egentlig var, om de var farlige, hvordan skulle man behandle skaden, etc – her er deres gode oppsummering av arbeidet med saken.

Forsiden på Euronews sin nettside-sak om angrepet på guttens bein. Teksten dekker over mesteparten av skadene, heldigvis?. Foto: Faksimile fra euronews.com

Forsiden på Euronews sin nettside-sak om angrepet på guttens bein. Teksten dekker over mesteparten av skadene, heldigvis?. Foto: Faksimile fra euronews.com

Sakens fakta – slik det er mulig å sammenstille dem fra forskjellige medier og etter spørsmål og diskusjoner med andre krepsdyrforskere – er

* en ung mann stod ca 30 minutter i vinterkaldt sjøvann (Melborune style – så ikke så kaldt som Norsk vintersjøvann!) så langt ut han kunne stå uten av shortsen ble våt – direkte etter fotballspilling – ingen dusj eller fotvask – men sokker og sko var tatt av
* da den unge mannen kom opp av vannet, merket han at noe satt fast på beina, og da han prøvde å børste det bort, oppdagen han at han blødde fra masse små sår – disse sårene er beskrevet som “pinpricks” av de fleste, inkludert faren hans, og både familien og legene på sykehuset han ble tatt til, har sagt at det som var mest uvanlig med disse småsårene var at de ikke ville stoppe å blø

Bilde av (en av) lysianassoid amfipode som ble samlet inn av guttens far like etter angrepet på guttens bein. Foto: C Farrelly, Museum Victoria

Bilde av (en av) lysianassoid amfipode som ble samlet inn av guttens far like etter angrepet på guttens bein. Foto: C Farrelly, Museum Victoria

* den unge guttens far dro dagen etter tilbake til samme stranden, og hadde med seg et nett med kjøtt og beinbiter (rå), og lot de henge ute i vannet i ca 30 minutter, før han tok dem opp igjen og samlet inn de dyrene som hadde kommet til for å spise. Faren filmet også fangsten mens dyrene fremdeles spiste på åtet
* “fangsten” ble tatt med til Museum Victoria i Melbourne, der krepsdyrforskere fant at de fleste dyrene i innsamlingen var amfipoder fra gruppen Lysianassoidea.

 

 

Først av alt: angrepet ser heldigvis ikke ut til få noen varige fysiske konsekvenser for den unge mannen. Om han – eller andre – blir redde for å bade, vil det være trist – det er ikke farligere å vasse langs stranden i dag enn det var for to uker siden. Og før noen kommer og sier “det er massevis av farlige dyr i Austraila” – la oss med en gang si at amfipoder ikke blant de farlige dyrene.

Det gikk mellom et halvt og et døgn mellom “angrepet” og innsamlingen faren utførte. Svette idrettsbein er heller ikke det samme som rå grillmat, det kan også tenkes at en del arter varierer veldig i spisevanene sine med døgn (og lys-) forhold. Men farens innsamling fikk nok med seg i alle fall deler av den faunaen som er tilbøyelig til å spise kjøtt ved den stranden sønnen ble skadet.

En "sverm" av lysianassoide amfipoder spiser på rur-larve-oppsamlinger. Bildet er tatt i et akvarium, men både amfipoder og larver kom sammen i innsamling. Foto: AH Tandberg

En “sverm” av lysianassoide amfipoder spiser på rur-larve-oppsamlinger. Bildet er tatt i et akvarium, men både amfipoder og larver kom sammen i innsamling. Foto: AH Tandberg

Det er ikke noe overraskende at farens innsamling for det meste resulterte i dyr vi vet er åtseletere – han hang ut en hel liten fastfood-restaurant for dem. Det er heller ikke uvanlig at små åtseletere i havet opptrer i det som med et litt løst uttrykk kan beskrives som “svermer” – det har kanskje mest av alt å gjøre med måten maten de leter etter er distribuert. Det er heldigvis ikke et jevnt lag med åtsel (død fisk, døde evertebrater, døde hvaler, døde fugler, etc) på havets bunn – disse matfatene er det vi kan tenke på som “klumpvis fordelt” mat. Noen av disse matfatene vil være små – som for eksempel et annet evertebrat dyr – andre vil være gigantiske – som foreksepmel en hval som har blitt gammel og trett av dage. I havet (og i ferskvann med) vil dyr som før synke til bunnen – hvis det er langt ned til bunnen vil de kanskje bli gnafset litt på på veien, men de ender opp på bunnen. Det er jammen bra vi har åtseletende dyr – og det er mange grupper dyr som har åtseletere – ellers ville det sikkert ikke sett så digg ut i havet. Renovasjonsarbeidere kan være en god måte å tenke på disse dyrene som. Det kan også tenkes at en del av disse dyrene vil være med på en rovjakt hvis de finner et bytte som er saktegående nok (eller helt stillestående) – men de er i utgangspunktet ikke rovjegere – de liker at maten står/ligger i ro. Måten de finner maten (åtselen) på, er ved hjelp av lukteorganer, så jo mer det lukter jo flere åtseletere vil finne veien.

Innholdet fra en amfipodefelle som har stått ute ca 24 timer på 2350m dyp i Norskehavet. Silden ble brukt som åte, og var død i hele samlingsprosessen. Denne prøven inneholdt minst 9 forskjellige arter lysianassoide amdipoder - de fleste ligger under silden. Foto: AH Tandberg

Innholdet fra en amfipodefelle som har stått ute ca 24 timer på 2350m dyp i Norskehavet. Silden ble brukt som åte, og var død i hele samlingsprosessen. Denne prøven inneholdt minst 9 forskjellige arter lysianassoide amdipoder – de fleste ligger under silden. Foto: AH Tandberg

De fleste tidligere registrerte historier av bitt fra åtseletende små krepsdyr i fjæresonen, er at isopoder (tanglus) fra gruppen Cirolinidae eller Aegidae har tatt et eller to små bit på beina til folk som vasser. Disse tanglusene er ca en cm lange, og til vanlig graver de seg litt ned i sanden når de ikke spiser på gammel råtten fisk. Bittene kan minne om kleggbitt, men kleggen er en mye mer standhaftig plager, og kleggbitt er mye vanligere enn tanglusbitt. De fleste reagerer vanligvis på tanglusbitt med å børste dem bort og kanskje sprelle litt i vannet, og så forsvinner de. Det er derfor sjelden at vi hører om folk som har fått mer enn et bitt i løpet av et bad (og det kan ofte være det eneste bittet de får i livet av tanglus). Munndelene  – og spesielt framdelen av mandibelen (incisor) er formet slik at de lett kan bite av en liten bit kjøtt. Det er derfor vi kjenner når de biter. Slike munndeler er logisk hvis man lever av å gnafse i seg (dødt) kjøtt.

En mengde lysianassoide amfipoder (alle de orange dyrene) spiser på en død Gammarus setosus. Bildet er fra akvarium, både de lysianassoide amfipodene og Gammarus setosus levde sammen i begynnelsen, og kom fra samme innsamlingssted og tid. Foto: AH Tandberg

En mengde lysianassoide amfipoder (alle de orange dyrene) spiser på en død Gammarus setosus. Bildet er fra akvarium, både de lysianassoide amfipodene og Gammarus setosus levde sammen i begynnelsen, og kom fra samme innsamlingssted og tid. Foto: AH Tandberg

Mange – både i media og blant forskerne som har diskutert hendelsen i søraustralia – har lurt på hvorfor sårene blødde så mye. En av teoriene, som vi ikke har noe annet belegg for enn spekulasjon, er at det kan ha vært noe som stopper blodet fra å levre seg i spyttet – eller magejuicene – til de dyrene som spiste på ham. Dette er ting som ikke har blitt påvist i noen amfipoder, hos isopoder er det foreslått som noe de blodsugende fiskeparasittene i familien Rocinela kan ha – men vi har ikke påvist det der heller. Det kan være logisk å ha slike antikoagulanter hvis man skal suge blod – ellers vil det fort bli tungt å få i seg noe annet enn dannende skorpe på alle hull som blir laget.

Det er viktig å understreke at dette er første gangen vi har hørt om så sterke resultater av møter med amfipoder og isopoder i fjæra. Vi kjenner ikke til noen giftige amfipoder eller isopoder, og det er ikke farlig å holde dem i hånden, eller å vasse eller bade i områder der de holder til. Artikler som beskriver skader fra krepsdyr nevner dem kun såvidt, og da kun fordi det finnes noen isopoder som kan gi et ufarlig men irriterende lite bit. Artikler som beskriver hvor fort åtsel blir spist av disse dyrene er en annen ting. Da kan vi snakke både tempo og volum oppspist åtsel. Det holder badestrendene dine rene for biologisk “søppel”, og er en “tjeneste” vi vanligvis liker at disse dyrene utfører for livet i havet. Det er ikke farlig for noen som ikke er åtsel.

Anne Helene


Litteratur:

Burke WA 2002. Skin problems from marine arthropods. Dermatologic Therapy 15, 43-36.

Duband S, Forest F, Gaillard Y, Dumollard JM, Debout M & Péoc’h M 2011. Macroscopic, histological and toxicological aspects of early Gammarus pulex scavenging. Forensic science international, 209(1), e16-e22.

Vanin S & Zancaner S 2011. Post-mortal lesions in freshwater environment. Forensic science international, 212(1), e18-e20.