Category Archives: Uncategorized

TangloppeTorsdag: Norske tanglopper?

17-mai feiring i Oslo. Foto: Morten Johnsen CC-BY-SA-3.0, via Wikimedia Commons

17-mai feiring i Oslo. Foto: Morten Johnsen CC-BY-SA-3.0, via Wikimedia Commons

17 mai har nettop blitt feiret over hele landet (og i utlandet med) – og vi har viftet med flagg og vært stolte over landet vårt. Navnet Norge gir god gjenklang rundt i verden – men hvordan er det i den biologiske verden? Hvis vi ser på artsnavn med “Norge” er nok den “vanlige” brune rotten Rattus norvegicus Berkenhout, 1769 den mest kjente. Kanskje var det ikke helt snilt ment å gi den lite likte havnerotten, kloakkrotten eller pestrotten (Rattus norvegicus bragte ifølge mytene Svartedauden til Bergen i 1349) et norsk navn, men vi tror nok ellers at de fleste dyr som heter “norsk” har blitt hetende så med kjærlig henblikk på hvor de finnes, eller hvor typelokaliteten (det første vitenskapelige funnet) er. Norge har en lang kyst, og store havområder, og hvis vi konsentrerer oss om marine dyr, finner vi 130 aksepterte artsnavn med norvegicus/norvegica (“fra norge” eller “norsk”).

10 amfipodearter har en gang i løpet av tiden hatt norvegica/norvegicus som artsepitet. Fire har det fremdeles. Grunnen til at arter skifter navn kan være mange, og flere grunner ser ut til å være representert i listen over “norske” amfipodenavn.

Beskrevet som (navn) Akseptert navn
Anonyx norvegicus Liljeborg, 1851 Anonyx cicada (Fabricius, 1780)
Apherusa norvegica Rathke, 1849 Apherusa jurinei (Milne Edwards, 1830)
Bathyporeia norvegica  G.O. Sars, 1892 Bathyporeia guilliamsoniana (Sp. Bate, 1857)
Oediceros norvegicus Boeck, 1871 Deflexilodes norvegicus (Boeck, 1871)
Lepechinella norvegica Johansen & Vader, 2015 Lepechinella norvegica Johansen & Vader, 2015
Leucothoe norvegica Liljeborg, 1851 Metopa boeckii G.O. Sars, 1892
Parvipalpus norvegicus Stephensen, 1931 Proaeginina norvegica (Stephensen, 1931)
Podoprionella norvegica G.O.Sars, 1895 Podoprionella norvegica G.O.Sars, 1895
Pontocrates norvegicus Pontocrates arcticus G.O.Sars, 1895
Urothoe norvegica Boeck, 1871 Urothoe elegans (Sp. Bate, 1875)

Urothoe bairdii Sp. Bate, 1862

En oversikt over de amfipodene som har hatt norvegicus/a som navn. Fet skrift for de som fremdeles heter norvegicus/a

 

Metopa boeckii - med tidligere navn Leucothoe norvegica (og Metopa norvegica). Foto: AH Tandberg

Metopa boeckii – med tidligere navn Leucothoe norvegica (og Metopa norvegica). Foto: AH Tandberg

Anonyx norvegicus som svensken Liljeborg beskrev i 1851 ble senere oppdaget å være samme art som Anonyx cicada (Beskrevet av Fabricius i 1780). Siden A. cicada er det eldste navnet, ble A. norvegica lagt inn som et synonym, og sluttet å være akseptert. Det samme har skjedd med Apherusa norvegica som ble synonymisert med Apherusa jurinei, og med Bathyporeia norvegica som ble lagt inn under B. guilliamsoniana.

Oediceros norvegicus ble beskrevet av Boeck i 1871. Siden har den hatt en lang navnereise – først som Monoculodes norvegicus (Boeck, 1871) og nå heter den Deflexilodes norvegicus (Boeck, 1871). Her har det ikke vært noen tidligere beskrevet art som har tatt over “navneretten”, men forskere som har spesialisert seg på familien Oedicerotidae (der slektene Oediceros, Monoculodes og Deflexilodes alle er med) har tenkt at Oediceros norvegicus kanskje heller lignet mest på amfipodene i slekten Monoculodes, og så ble den flyttet dit, før andre forskere igjen sa at “Det er jo Deflexilodes den ligner mest på – dit flytter vi den!” Når beskriveren sitt navn og årstall (Boeck, 1871) står i parentes, betyr det at denne arten har startet sitt vitenskapelige liv under en annen slekt, men fremdeles med samme artsepitet.

Urothoe norvegica Boeck, 1871 har lidd nok en sjebne: ved nærmere ettersyn har det vist seg at beskrivelsen til Boeck omfattet to tidligere beskrevne arter: Urothoe elegans og Urothoe bairdii, begge beskrevet av Spence Bate.

To av amfipodene som ble beskrevet som “norske” har fått beholde det opprinnelige navnet. Lepechinella norvegica Johansen & Vader, 2015 er en ganske nylig beskrevet art, mens Podoprionella norvegica G.O. Sars 1895 leder med 120 år i vitenskapelig alder. Bare fremtiden vil vise om de vil bestå, men vi kan jo håpe..

Metopa boeckii - med tidligere navn Leucothoe norvegica (og Metopa norvegica). Foto: AH Tandberg

Metopa boeckii – med tidligere navn Leucothoe norvegica (og Metopa norvegica). Foto: AH Tandberg

Hvorfor heter noen norvegicus mens andre norvegica? Det har med latinsk grammatikk å gjøre. Hvis slektsnavnet (det første av de to navnene i artsnavnet) er i maskulinum (hannkjønn) eller neuter (intetkjønn) bøyes artsnavnet norvegicus. Slektsnavn i femininum (hunnkjønn) fører til epitetsbøyningen norvegica. Det kan til og med føre til at noe som ble opprinnelig beskrevet som norvegicus blir hetende norvegica, hvis det flyttes til en slekt med navn i et annet kjønn. Det er det som har skjedd med Parvipalpus norvegicus Stephensen, 1931 som ble flyttet til Proaeginina norvegica (Stephensen, 1931).

Med gode hensikter eller ikke – Norge finnes også i den biologiske litteraturen. Med ekte 17-mai stolthet og glede kan vi kanskje være glad for alle de “norske” artene? Navnet skjemmer ingen, sies det.

Anne Helene

TangloppeTorsdag: Syrrhoites serrata (Sars, 1879)

Dampskipet Vøringen. Tegning: Waldermar Waldor, bilde fra "Den Norske Nordhavsekspedisjonen" bind 1

Dampskipet Vøringen. Tegning: Waldermar Waldor, bilde fra “Den Norske Nordhavsekspedisjonen” bind 1

Denne historien begynner med den norske nordhavsekspedisjonen – tre tokt ut i havet vest og nord for Norge med dampskipet Vøringen i løpet av somrene 1876, 1877 og 1878, ledet av professorene Henrik Mohn og Georg Ossian Sars. Et av de mange resultatene vi har fra disse toktene er at havområdet nå kalles Norskehavet – etter ekspedisjonen. Akkurat det var det H. Mohn som fikk ordnet.

 

 

Henrik Mohn. Foto: Fredrik Klem, Norge i det nittende århundre, bind 1.

Henrik Mohn. Foto: Fredrik Klem, Norge i det nittende århundre, bind 1.

…havet skal for Eftertiden bære Navnet ’Det norske Hav’, saavel fordi det siden umindelige Tider har været befaret af vore Sømænd, som fordi den norske Nation nu har overtaget dets videnskabelige Undersøgelse… (H. Mohn)

 

 

 

 

 

Oversikt over stasjonene i Den Norske Nordhavsekspedisjonen.

Oversikt over stasjonene i Den Norske Nordhavsekspedisjonen.

De zoologiske resultatene fra ekspedisjonen ble skrevet opp av flere forskere som vi i dag ser på som “gullaldergenerasjonen” av norske forskere. Herman Friele skrev om bløtdyrene, Daniel Cornelius Danielssen skrev om pigghudene, Kristine Bonnevie fikk ikke være med ut på havet, men fikk skrive om de innsamlete hydroidene i etterkant, Gerhard Armauer Hansen, han med leprabasillen, var heller ikke med ut, men skrev om leddormene og svampene etterpå, og G.O. Sars skrev om krepsdyr og havedderkopper – i tillegg til å være marinbiologisjef. Bortsett fra Sars og Bonnevie var alle de andre zoologene knyttet til Bergen Museum. Fritjof Nansen gjorde både “hovedfag” og videre studier basert på materiale fra denne ekspedisjonen i løpet av sin tid ved Bergen Museum.

En del av den vitenskapelige staben ved Bergens Museum på 1880-tallet. Fra venstre Jørgen Brunchorst, naturforsker og politiker, direktør for Bergens Museum, Gerhard Armauer Hansen, overlege og naturforsker, Fridtjof Nansen som student (og forsker) i zoologi, Daniel Cornelius Danielssen, overlege, preses ved museet og stortingsrepresentant, og Herman Friele, kjøpmann og zoolog. Foto: «Fridtjof Nansen bildearkiv», Nasjonalbiblioteket

En del av den vitenskapelige staben ved Bergens Museum på 1880-tallet. Fra venstre Jørgen Brunchorst, naturforsker og politiker, direktør for Bergens Museum, Gerhard Armauer Hansen, overlege og naturforsker, Fridtjof Nansen som student (og forsker) i zoologi, Daniel Cornelius Danielssen, overlege, preses ved museet og stortingsrepresentant, og Herman Friele, kjøpmann og zoolog. Foto: «Fridtjof Nansen bildearkiv», Nasjonalbiblioteket

En ung G.O. Sars. Foto: ukent. Bilde fra Oslo Museums byhistoriske samlinger. (bilde no  OB.F03334D)

En ung G.O. Sars. Foto: ukent. Bilde fra Oslo Museums byhistoriske samlinger. (bilde no OB.F03334D)

Sars var så ivrig etter å dele sine zoologiske funn med resten av den vitenskapelige verden at han allerede i 1879 publiserte de første nye artene av krepsdyr og havedderkopper – som et kort notat før de vitenskapelige funnene fra ekspedisjonen ble oppsummert i store og tunge trykksaker i løpet av 1880årene. En av artene han fant fra dype (350 favner eller rundt 640 meter) og kalde vann ut i havet vest for Helgeland, var amfipoden som etterhvert skulle få navnet Syrrhoites serrata.

Original illustrasjon av Syrrhoites serrata. Tre av munndelene er illustrert under hele dyret. G.O. Sars, Norske Nordhavsekspedisjon bind 6, Zoologi.

Original illustrasjon av Syrrhoites serrata. Tre av munndelene er illustrert under hele dyret. G.O. Sars, Norske Nordhavsekspedisjon bind 6, Zoologi.

Dette er en robust liten amfipode – med masse tagger langs hele ryggen. De er nok grunnen til navnet serrata – “som en sag”, selv om det er mye tagger og kanter på resten av kroppen også. Hele familien (Synopiidae) består av arter med mye tykkere skall enn mange av de andre amfipodene rundt omkring, og med ekstra mange skarpe kanter kan en lett se for seg at det er en god beskyttelse mot å bli spist.

Syrrhoites serrata. Foto: AHS Tandberg

Syrrhoites serrata. Foto: AHS Tandberg

Syrrhoites serrata er helt blind, men den bruker kanskje antennene til å finne ut om omgivelsene sine? Det kan i alle fall se ut som om de spiller en rolle i partnersøk, for hannene har mye lengre og mye mer hårete antenner enn hunnene. Mange, men ikke alle artene i familien er blinde, men dette er også en familie som for det meste finnes i dype, kalde havområder, og for de fleste artene er det ikke mye lys å se med uansett.

Syrrhoites serrata hunn øverst, hann under - med illustrasjon av mandibelen med den store molaren (tyggeflaten). Ill: G.O.Sars, Crustacea of Norway bind 1, plansje 137.

Syrrhoites serrata hunn øverst, hann under – med illustrasjon av mandibelen med den store molaren (tyggeflaten). Ill: G.O.Sars, Crustacea of Norway bind 1, plansje 137.

En av de tingene som skiller Syrrhoites-artene ut fra de andre Synopiidaene er at de har en veldig stor molar – noe som gir oss en pekepinn på at de kanskje spiser ting som må knuses litt før de kan fordøyes. Vi mener de spiser andre havbunnsdyr.

I norske farvann finnes to arter Syrrhoites  – den andre arten heter Syrrhoites pusillus Enequist, 1949 – og det navnet (pusillus) betyr “liten” (de voksne er 3-4 mm lange). De kommer også fra rimelig dype farvann: den første plassen de ble funnet (“typelokaliteten”) er fra de dypere delene av Skagerrak.

Som for mange andre grupper av dyr fra dyphavet var det relativt få beskrevne arter fram til 1950-60 tallet. Da var det flere studier av dype havområder fra rundt om hele jorden, og beskrivelsen av dyr fra store havdyp har nærmest “eksplodert”. Før dette var det nesten bare det nordlige Atlanterhavet som var noenlunde godt undersøkt biologisk av dypere havområder. De senere årene har undersøkelser av dyphavsområder i Stillehavet, rundt Antarktis og i det sørlige Atlanterhavet resultert i  at en mengde nye arter har blitt oppdaget og beskrevet. Sånn vil det nok fremdeles være – når vi kommer til et område vi ikke har samlet fra før finner vi nesten alltid nye ting. Det er en spennende verden!

Anne Helene


Litteratur:

Barnard JL (1972) A review of the Family Synopiidae (=Tironidae), Mainly Distributed in the Deep Sea. Smithsonian Contributions to Zoology 124, 1-104.

Enequist P (1949) Studies of the Soft-Bottom Amhipods of the Skagerak. Zoologiska Bidrag från Uppsala 28, 1-196.

Lörz A-N, Coleman CO (2013) The Marine Fauna of New Zealand and the Ross Sea: Amphipoda, Synopiidae (Crustacea). NIWA-publications 127, 1-162.

Sars GO (1879) Crustacea et Pycnogonida nova. In itinere 2do et 3tio expeditionis Norvegicae anno 1877 & 1878 collecta. (Prodomus descriptionis). Archiv for Mathematik og Naturvidenskab 4, 427-476.

Mer undervisning

Til praksisdelen av kurset BIO332 Fylogenetiske metoder inviterer vi også studenter og forskere fra Forskerskolen i biosystematikk, ForBio. I år hadde vi deltakere fra fra Universitetet i Island, Universitetet i Tromsø, Universitetet i Nordland, Norges Tekniske og Naturvitenskapelige Universitet, Universitetet i Oslo, Uppsala Universitet, og KøbeForBio_Phylogenetics_2015nhavns Universitet.

Tingenes tilstand

I dag tidlig kunne vi lese i UiBs nyhetsbrev om statlig statistikk, som noen kanskje tror de blir kloke av. Den store overraskelsen blant redaktørens kulepunkter var at: “Universitetsmuseet ligg bak dei fleste andre liknande institusjonar med 30,2 publiseringspoeng i perioden 2007 til 2014.”  Litt senere på dagen ble dette umerkelig rettet til “….30,2 publiseringspoeng i 2014“. Altså, tallet gjaldt for ett år og ikke for åtte, og det er  jo faktisk det som tabell V6.8  i det statlige dokumentet viser. publiseringspoengMen hva om vi bruker disse data til å regne på publikasjonspoeng per faglig ansatt (p.a.)? Av tabellen ser vi at vårt museum gjennom årene presterer godt sammenlignet med “andre lignende institusjoner“.  I 2014 er snittet falt fra 1.35 til 0.8 poeng per ansatt. Kanskje er det prisen vi betaler for en langdryg omorganiseringsprosess? For UiB som helhet er dette tallet 0.95 poeng per ansatt for 2014, mens det årlige snittet for museet gjennom de siste seks år er 1.21 publikasjonspoeng per ansatt. Kanskje står det ikke så dårlig til som en først kunne få inntrykk av fra “Høyden”.

EW