Category Archives: stedfestede samlinger

Sommerlopper: “Beretning om en i Sommeren 1865 foretagen zoologisk Reise”

Dagens biologer klare for sommerinnsamling! Anne Helene, Tone og Hilse på framdekket på forskningsbåten G. O. Sars. Foto: AH Tandberg

Dagens biologer klare for sommerinnsamling! Anne Helene, Tone og Hilde i vinden på framdekket på forskningsbåten G. O. Sars. Foto: AH Tandberg

Det er sommer, skolene har tatt ferie, og det er det nok flere som godt kan tenke seg å få. Mens vi legger fra kai i Tromsø med forskningsfartøyet G.O. Sars for å undersøke Norskehavets dype hemmeligheter, starter årets “Sommerlopper” – TangloppeTorsdag sin feiring av sommerferietiden.

Det engelske ordet for tokt, “cruise”, får faglige innsamlingsturer til å høres ut som en sommerferie med god mat og soldekk med lek og late stoler. God mat får vi, og sikkert minst like luksuriøst (og ikke minst enestående) som på et mer tradisjonelt cruiseskip, og prislappen tør jeg ikke tenke på. Men ferie vil nok de fleste ikke kalle det – selv om vi har det både spennende og moro her ombord. Det er kanskje slik mange forskere har “ferie” – vi bruker tiden der det er rolig rundt oss til å reise til spennende steder og samle nytt materiale?

En ung G. O. Sars (fotografert i 1871 av F. Klem; eier: Billedsamlingen, Nasjonalbiblioteket)

En ung G. O. Sars (fotografert i 1871 av F. Klem; eier: Billedsamlingen, Nasjonalbiblioteket)

Det er lang tradisjon for å blande arbeid med glede innen marinbiologisk forskning. En sommer kan brukes til så mangt – og gjerne til å samle dyr i fint vær på en behagelig plass. G.O. Sars – han som båten vår er kalt opp etter – visste nok hva han gjorde da han som 28-åring sommeren 1865 bestemte seg for å undersøke “de sydligere Kyster af vort Land”. Turen gikk langs kystene av Christianias og Christiansands Stifter – eller langs Oslofjorden og nedover langs Sørlandskysten. Denne turen er beskrevet i en artikkel i Nyt Magazin for Naturvidenskaperne: “Beretning om en i Sommeren 1865 foretagen zoologisk Reise ved Kysterne af Christianias og Christiansands Stifter”. Slik stilen var for publikasjoner om innsamlingsturer på den tiden, er dette en blanding av reisebrev og en “inventorieliste” over artene han har truffet på.
beretning_intro

Han begynte tilforlatelig i Drøbak – et sted som allerede da var kjent blant marinbiologer. Den danske marinbiologen O.F. Müller hadde allerede vært der midt på 1700-tallet og sjekket dyrelivet i fjæra – det i dag mest synlige resultatet av hans arbeid er det latinske navnet på den grønne kråkebollen: Strongylocentrorus droebachiensis. Men Georg Ossian (han likte visst best å bare bli kalt “Ossian”) hadde et ekstra triks for å samle spennende dyr: han hadde konstruert en særdeles fin bunnskrape som kunne ta prøver av det han kalte “de finere Sødyr” og da spesielt krepsdyr.

"Biologen" - den marinbiologiske stasjonen i Drøbak. Foto: UiO.

“Biologen” – den marinbiologiske stasjonen i Drøbak. Foto: UiO.

Drøbaksundet gav ham også mange og mangfoldige resultater – og Universitetet etablerte nær 30 år seinere en marinbiologisk stasjon i Drøbak – den brukes fremdeles av glade biologer. Selv syntes Sars det var så praktisk med Drøbak – bare to timers dampskipstur unna hjemme – og lett og billig å skaffe seg bosted i Drøbak mens han holdt på med innsamlingene!

Ferden fortsatte videre til Vallø, så til Langesund, Risør, Flekkefjord og til slutt Farsund. Han noterte både bunnforhold, strømretninger og dyreliv, og i løpet av turen beskrev han ikke mindre enn 15 nye arter (flere også med ny slekt) i artikkel-reisebrevet sitt!

Kart over sørNorge, med G.O. Sars sin sommertur i 1865 inntegnet. 1: Drøbak 2: Vallø 3: Langesund 4: Risør 5: Flekkefjord 6: Farsund. (kart fra Google maps, inntegninger AH Tandberg)

Kart over sørNorge, med G.O. Sars sin sommertur i 1865 inntegnet. 1: Drøbak 2: Vallø 3: Langesund 4: Risør 5: Flekkefjord 6: Farsund. (kart fra Google maps, inntegninger AH Tandberg)

Sars sin bunnskrape. Illustrasjon 17 fra Den Norske Nordhavsekspedisjon (Vol 1).

Sars sin bunnskrape. Illustrasjon 17 fra Den Norske Nordhavsekspedisjon (Vol 1).

Han traff også på Pandalus borealis – det vi i dag ofte kaller ishavsreke – og som er den vanlige reken vi spiser på smørbrød eller til sommerfest. Han var dog ganske usikker på om det han hadde funnet noen få eksemplarer av utenfor Langesund virkelig var P. borealis – og han sammenlignet den med Svelvigsrekene (ofte fanget ved Svelvig utenfor Drammen) – de skulle være både særdeles gode og ha “fin Smag”. Langesund hadde flere kaldtvannsarter: pungreken Mysis erythropthalma som Goes hadde funnet på Svalbard tidligere ble registrert av Sars, som også diskuterte hvorfor en så kaldtlevende art skulle være her. Det kan nok godt hende at Georg Ossian ikke badet så mye som en vanlig sommergjest gjør i dag, men jeg er ganske sikker på at han kjente på vannet og ville ha skrevet det ned om det var ekstra kaldt i Langesund.

Amfipodene han fant var mange og mangeartede. Spesielt på mudder bunn fant han mange – men han likte spesielt de litt mer uvanlige artene han fant på sandbunn.

Helt på slutten av reisebrevet skriver Sars: “En Times Gang (fra Farsund) fører os i Vest til den sandige for Havet utsatte Listerkyst, hvorhen man især efter en stærk Sydveststorm bør tage sig en Udflugt, ikke alene for at nyde det storartede Syn af de sig fraadende mor den flade Strand brydende Bølger, men ogsåå for at undersøge de af Brændingerne opkastede løsrevne Tangstykker, hvor ikke alene Algologen, men også Zoologen vel vil kunne finde adskilligst af Interesse.“ Dette er et sommertips som ikke bare er gyldig i Farsund, men langs hele kysten: finn deg et avrevet stykke tang og se hvor mye morsomt som bor på den!

Anne Helene


Litteratur:

Sars, G.O. (1867)  Beretning om en i Sommeren 1865 foretagen zoologisk Reise ved Kysterne af Christianias og Christiansands Stifter. Nyt Magazin for Naturvidenskaperne, 84-128.

TangloppeTorsdag: På skriveren i Hamburg

Publikumsinngangen til Zoologisk Museum i Hamburg. Foto: AH Tandberg

Publikumsinngangen til Zoologisk Museum i Hamburg. Foto: AH Tandberg

“Publiser eller forsvinn” hører man ofte i vitenskapelige kretser. Det virker kanskje ikke helt høflig å si til folk at de bare kan forsvinne (fra vitenskapen, altså), men kunnskap vi ikke deler med andre har nokså liten verdi. Vitenskapelige teorier og ideer må testes for at vi kan sjekke om de holder mål, og vi kan ikke teste ting vi ikke vet om. Så kunnskapsdeling er en viktig del av vitenskapen.

Noen ganger kan en låse seg inn på et stille rom og skrive for seg selv i mange uker før verket sendes til en journal eller en forlegger som vil trykke det – men som oftest, og mer så nå enn i tidligere tider, er det flere forfattere for hver minste lille notis i et vitenskapelig tidsskrift. Av og til kan det ta litt av – det finnes visstnok artikler der listen med medforfatternavn var lengre enn selve teksten – men for det meste er det en liten gruppe mennesker som har prøvd å finne ut av noe sammen, og så skriver de om det sammen.

Anne-Nina sjekker ut samlingen med Eusirider fra tidligere innsamlinger. Foto: AH Tandberg

Anne-Nina sjekker ut samlingen med Eusirider fra tidligere innsamlinger. Foto: AH Tandberg

Å være flere folk som skal bli enige om en tekst kan ha både fordeler og ulemper – vi kan hjelpe hverandre med hva vi kan og hvordan vi kan formulere ting, eller vi kan ende opp med en tekst som ikke helt har samme stil hele veien gjennom. Det er nok mange som har vært med på leker der hele klassen lager en fortelling – en setning fra hver elev – slike historier kan ofte bli morsomme selv om de ikke alltid er helt sammenhengende.

Disse ukene er jeg i Hamburg for å skrive på to artikler sammen med gode kolleger her. Sammen skal vi prøve å si noe fornuftig om amfipodene som finnes rundt Island og langs norskekysten. Er det de samme artene? Har en art som finnes både ved Island og ved norskekysten likt arvemateriale? Lever de på samme måte – på samme dyp, bunntype og i samme vanntemperatur? Det er mange spørsmål vi lurer på, og noen av dem kan vi klare å svare på.

Arbeidet som ligger til grunn for disse artiklene er delvis fra workshopene vi hadde på Espegrend og i Polen (Spała) – og delvis fra alt labarbeidet som har kommet etter disse og andre workshoper, fra prosjektene NorAmph og IceAGE. Begge disse prosjektene ser på strekkode-DNA fra artene som registreres – og dette kan vi se videre på for å finne ut om det vi tror er den samme arten virkelig er det genetisk også.


Uten å foregripe begivenhetene for mye, kan jeg si at vi ser på Eusirider og Amphilohider. Dette er to veldig forskjellige familier amfipoder – Eusiridene er ganske store (de største vi har i våre farvann er opp mot to cm lange, men i dag så jeg noen i samlingene her som var nesten syv cm lange!), de er jegere og er flinke til å svømme. Amphilochidaene er mye mindre (her snakker vi noen få mm i lengde), og for de artene vi vet noe om livet til, lever mange inni eller utenpå andre bunnlevende dyr, eller de spiser pittesmå dyr som sitter fast på bunnen. De er ikke så veldig flinkge til å svømme, men er nok bedre til å gjemme seg innimellom smågrus og sand.

 

Inn en dør og opp en trapp - og inn mange flere dører og opp enda flere trapper... Det er en labyrint å finne fram til krepsdyrforskerne! Foto: AH Tandberg

Inn en dør og opp en trapp – og inn mange flere dører og opp enda flere trapper… Det er en labyrint å finne fram til krepsdyrforskerne! Foto: AH Tandberg

Diskusjonene pågår for fullt, både om hva vi egentlig kan si ut fra de dataene vi har, og hvordan vi skal formulere setningene. Det blir lange dager, mye kaffe og mye latter. Det er lurt å sitte sammen på samme kontor – da går både samarbeidet om setningene bedre og ideene får lettere bli til ordentlige teorier. Ikke minst får vi testet is-sjappen nedi gaten – det er akkurat nok dager til at vi kan prøve en ny smak hver dag.

Resultatene? De kommer i artiklene – og kanskje også i en seinere TangloppeTorsdag!

Anne Helene

 

TangloppeTorsdag: Med opprinnelsessted sørishavet?

Årets siste tangloppetorsdag starter med et bilde av en av de vakre, lett gjenkjennelige artene vi har i norske farvann: Epimeria cornigera (Fabricius, 1776). Dette er en av de “piggete” artene – og i tillegg har den en flott rødfarge. I motsetning til de fleste andre sterkt fargete amfipodene, beholder den til og med fargen sin etter at den er lagt på sprit i våre samlinger! Ikke rart både garvete forskere og glade amatører liker denne krabaten!

Levende Epimeria cornigera fra Trondheimsfjorden. Foto: F Pleijel

Levende Epimeria cornigera fra Trondheimsfjorden. Foto: F Pleijel

I våre farvann kan vi finne fire arter innen slekten Epimeria: E. cornigera, E. loricata, E. parasitica, E. tuberculata. Epimeria loricata finner vi også rundt Svalbard.  Alle artene er beskrevet tidlig, og er med i Sars sine fine illustrasjoner. Han må også ha blitt fasinert av fargen, for i Sars sin personlige utgave av amfipodebindet av The Crustacea of Norway har han brukt akvarellmaling og fargelagt en del av bildene sine – blandt dem alle Epimeria-artene.


Når vi skal identifisere disse amfipodene, ser vi etter coxalplatene til bein 4 og 5. Dette er det øverste leddet – det so ofte lager sidekanter på amfipodene. Hos slekten Epimeria stikker disse ut i to spisser som sammen danner en halvmåne. Det er nok en beskyttelsesmekanisme å være piggete – Epimeria-arter har i tillegg ganske tykt skall, så det er sikkert ikke så lett å spise dem selv om en liker at det stikker i munnen..

Epimeria loricata (etter oppbevaring på sprit). Foto: K Kongshavn

Epimeria loricata (etter oppbevaring på sprit). Foto: K Kongshavn

Slekten Epimeria er en av de amfipodeslektene som understøtter teorien om at de opprinnelige amfipodene holdt til rundt det området vi i dag tenker på som sørishavet. Undersøkelser av Epimeria fra områdene rundt Antarktis viser at det er en liten overflod av arter der, i motsetning til de mye færre artene innen slekten lengre nordover.

Områdene rundt Antarktis har på mange måter blitt undersøkt mer systematisk enn våre nære områder – når det gjelder biosystematikk på bunnlevende organismer. Dette er nok fordi det har vært flere store prosjekter som har fokusert på nettop disse detaljene. Slik har man blant annet funnet ut at Epimeria fra sørlige kalde hav består av flere grupper arter, disse gruppene er ganske langt fra hverandre hvis vi ser på arvematerialet (DNA). Innen hver gruppe finnes det flere arter som er mye nærmere hverandre genetisk, men som fremdeles er egne arter.

Hvordan de nord-Atlantiske Epimeria-artene vil passe inn i dette mønsteret vet vi ikke helt enda. Men vi har begynt å undersøke dette. NorAmph samarbeider med et tyskledet prosjekt som har materiale fra havområdene rundt Island. Sammen vil vi se nærmere på akkurat Epimeria fra våre nordlige kalde farvann. Hvis du følger med TangloppeTorsdag videre i 2017, kan det hende vi finner noen svar?

Levende Epimeria cornigera fra Trondheimsfjorden. Foto: F Pleijel

Levende Epimeria cornigera fra Trondheimsfjorden. Foto: F Pleijel

Godt nyttår – både til deg og til alle amfipodene!

Anne Helene


Litteratur:

Lecointre G, Améziane N et al (2013) Is the Species Flock Concept Operational? The Antarctic Shelf Case. PLoS ONE 8, e68767.

Lörz AN, Maas EW, Linse K, Coleman CO (2009) Do circum-Antarctic species exist in peracarid Amphipoda? A case study in the genus Epimeria Costa, 1851 (Crustacea, Peracarida, Epimeriidae).  ZooKeys, 1-36.

Sars GO (1895) The Crustacea of Norway. Vol 1: Amphipoda. Alb Cammermeyers Forlag, Christiania.

Verheye M,  Backeljau T, dUdekem dAcoz C (2016) Looking beneath the tip of the iceberg: diversification of the genus Epimeria on the Antactic shelf (Crustacea, Amphipoda). Polar Biology 39, 925-945.

TangloppeTordag: i et hus inni huset…

Ved første øyekast så det ut som en stor tangklase på dekk. Men det kunne jo ikke stemme – prøven kom fra en trekantskrape som hadde samlet fra 120 til 80 meters dyp. Vi var langs Svalbards østkyst – i Heleysundet mellom Spistbergenøya og Barentsøya. Heleysundet er beryktet blant ishavskapteinene – tidevannstrømmene er så sterke der at det er svært sjelden vi får gå gjennom – kun på strømsnu, sier kapteinene jeg har seilt med. Yttest i sundet – nordover mot Hinlopen fikk jeg mast meg til en skrape – og så kom altså denne “tangklasen opp”.

Sortering av hardbunnsprøven fra Heleysundet, ombord F/F Helmer Hanssen med UNIS-studenter og lærere. Foto: AHS Tandberg

Sortering av hardbunnsprøven fra Heleysundet, ombord F/F Helmer Hanssen med UNIS-studenter og lærere. Foto: AHS Tandberg

Det var selvsagt ikke tang. Securiflustra securifrons (Pallas, 1766) er en bryozoa (mosdyr) – et kolonidannende filsterspisende lite dyr (hvert individ er rundt 1 mm stort). De lager kolonier som står på hard bunn, og for å få tak i så mye næring som mulig, har de organisert seg i noe som til forveklsling kan ligne en tangklase. Centimeter brede “bånd” forgreiner seg utover, slik at så mange individer som mulig kan få spredd locoforene sine (tentakkelkronen de spiser med) ut mot vannstrømmene. Heleysundet med sin sterke strøm må være et lite paradis.

Musculus disors mellom "greinene" på Securiflustra securifrons. Foto: AHS Tandberg

Musculus disors mellom “greinene” på Securiflustra securifrons. Foto: AHS Tandberg

Mens vi stop rundt sorteringsbordet på dekk og prøvde å finne ut om det var noe mer i prøven vår enn bryozoa (det er alltid mye spennende i et hardbunnstekk!), kjente vi at det var noen harde klumper i klasene – ofte der to “grener” delte seg. Noe som så ut som små, brune, hårete baller satt fast på “ikke-trang-klasene” våre. Dette skulle vise seg å være bivalven (muslingen) Musculus discors (L. 1767), det hårete utseendet var fordi mange hadde pakket seg inn med byssustrådene sine. Muslinger lager byssustråder for å henge seg fast i underlaget de vil bo på – du har sikkert sett den lille hårtusten når du har spist blåskjell. I dette tilfellet fikk M. discors både fastholding og kanskje litt kamuflasje fra trådene – det var i alle fall vanskelig å legge merke til dem uten å kjenne klumpene. Litt spennende er det jo å finne slike gjemte skatter, så snart stod alle rundt sorteringsbordet og befølte bryozoene på jakt etter muslinger.

Musculus discors. Foto: AHS Tandberg

Musculus discors. Foto: AHS Tandberg

Musculus discors ligner ganske mye på blåskjell – de er også i samme familie som dem. De har litt andre tegninger på skjellet, og akkurat denne arten har i tillegg en grønn-brun farge, mens andre Musculus arter kan være rent brune, eller svarte, for eksempel. Denne gruppen muslinger spiser ved å filtrere vann gjennom seg. De har to åpninger inn i sitt myke indre: en der vannet bli sugd inn, og en der ferdigfiltrert vann og avfall bli spyttet ut. Når vannet kommer over gjellene fanges matpartikler som små planktonalger opp, og transporteres ned mot munnen og magen, som er ved hengselet på skjellet. Vi la de fleste av skjellene vi fant i et lite akvarium med sjøvann, og satte det i et kjølerom ved laben.

Et akvarium fullt av Musculus discors. Legg merke til sifonene som pumper vann for muslingen. Foto: AHS Tandberg

Et akvarium fullt av Musculus discors. Legg merke til sifonene som pumper vann for muslingen. Foto: AHS Tandberg

25 år før vi var på tokt på østsiden av Svalbard var det et annet tokt som gikk til Bjørnøya. De samlet også inn Musculus discors, og fant ut at de skulle se inni dem. Der fant de liv! Bevepnet med kunnskapen fra deres artikkel (Vader og Beehler, 1983), åpnet vi noen av våre muslinger for å se om vi også kunne finne noe. Vi fant også liv. Masse liv. Spennende liv. Vi fant (som Vader og Beehler før oss) amfipoder som levde i beste velgående inne i muslingene. Dette var så spennende at vi åpnet nesten 300 muslinger for å se om vi kunne si noe ordentlig om disse amfipodene.

VI fant to veldig forskjellige arter amfipoder assosiert med Musculus discors. Den største arten var Anonyx affinis Ohlin, 1895. Dette er en Lysianassidae, og som de fleste av sine nærmeste slektninger, liker den å spise kjøtt. Vi tror nok at den spiser litt av muslingen den besøker, og derfor tror vi også at den nok er mer på besøk enn at den lever inni muslingen hele tiden. Så mange som 14% av alle muslingene hadde A. affinis i seg.

Korvetten La Recherche i isen ved Bjørnøya. Tegning av ekspedisjonens kunstner: August Mayer.

Korvetten La Recherche i isen ved Bjørnøya. Tegning av ekspedisjonens kunstner: August Mayer.

Den andre arten amfipode vi fant inni Musculus discors, tror vi derimot at lever hele livet sitt inni skjellet. Dette er Metopa glacialis (Krøyer, 1842). Rett nok beskrev Krøyer den fra et enkelt individ som virket som om det levde fritt, fra en trekantskrape som forsknigstoktet til krovetten La Recherche samlet med på sørvestsiden av Svalbard i 1839. Krepsdyrprøvene kom til museet i København, der Henrik Krøyer så gjennom dem og beskrev flere nye arter. Det var bare det at hans bind av de vitenskapelige resultatene fra La Recherche aldri ble publisert – pengene til ekspedisjonen strakk ikke til. Dette har ført til en rekke problemer forbundet med de artene som Krøyer trodde at han hadde sent til publisering i dette bindet, men heldigvis finnes typene til disse artene i Zoologisk Museum i København sine samlinger. Metopa glacialis er en av disse artene. Etter Krøyers (ikke)publisering av arten, har den svært sjelden blitt funnet, og de få gangene den er funnet, har den vært inne i Musculus discors. I hele 75% av våre muslinger fra Heleysundet bodde det M. glacialis.


Men hva gjør en amfipode inne i en musling? Det mest innlysende svaret er at den spiser. Og den spiser godt, og mye. Vi undersøkte mageinnholdet fra både muslingen Musculus discors og amfipoden Metopa glacialis, og vi fant ut at de spiste hver sin del av planktonalgene som finnes i vannet som pumpes gjennom muslingen. M. discors spiser diatomeer, mens M. glacialis spiser flagellater. Metopa glacialis sitter på og inni gjellene til Musculus discors, og der er det bare å ta for seg. Snakk om å sitte rett i matfatet!

Den andre tingen amfipodene har i muslingen er det vi kan kalle en sikker bolig. Det er vanskelig for predatorer å komme til – vi tror ikke at Anonyx affinis spiser Metopa glacialis, men heller Musculus discors. Dette gjør at M. glacialis kan ha en litt uvanlig strategi for å få barn. Det vanlige i arktisk vann er at amfipodene får et eneste kull med barn – og at disse kommer fra få og store egg. Det tar vanligvis lang tid fra eggene befruktes til de små juvenile kravler ut til sitt eget liv – de må være store og tøffe nok til å tåle den harde virkeligheten kaldt vann og sesongstyrt mat er.

En familie Metopa glacialis inni et Musculus discors. Stor pil på moren, små piler til ungene. Muslingen er 31 mm lang. Foto: AHS Tandberg

En familie Metopa glacialis inni et Musculus discors. Stor pil på moren, små piler til ungene. Muslingen er 31 mm lang. Foto: AHS Tandberg

Metopa glacialis gjør dette på sin egen måte. Når vi åpnet skjellene, var det nesten så det rant over av barn i enkelte Musculus – men det var aldri mer enn et par voksne. Det kan rett og slett virke som om det er familieliv inne i muslingen. Ved nærmere studier fant vi ut at Metopa glacialis kan få opptil 20 barn på et kull, og at det kunne være opp til to kull og en “gravid mamma” (en voksen hunn med egg) i en musling! Da er det trangt om plassen. Når vi så nøyere på hvor i muslingen de forskjellige holdt til, var alltid ungene plassert pent innimellom gjelledelene, mens foreldrene kunne være litt rundt omkring. Det er tydelig at foreldrene plasserer ungene sine en plass der de kan finne mye mat så de kan vokse seg sterke.  Dette kaller vi ofte utvidet ungepass (“extended parental care”) – og det har ikke blitt vist særlig ofte hos amfipodene. Det kan selvsagt være fordi det er vanskelig å vise, og vi kan innvende at vi heller ikke helt har vist det, bare kommet med indikasjoner på at det kan være slik. Sånn er det ofte i forskningen.

Anonyx affinis stikker ut av den øvre halvdelen og Metopa glacialis ligger i den nedre halvdelen av en Musculus discors. Foto: AHS Tandberg

Anonyx affinis stikker ut av den øvre halvdelen og Metopa glacialis ligger i den nedre halvdelen av en Musculus discors. Foto: AHS Tandberg

Det vi kan si med sikkerhet er at samboerskapet Securiflustra-Musculus-Metopa (og Anonyx) er komplisert, og sikkert til tider litt overfylt. Kanskje slamrer de halvvoksne Metopaene som fremdeles bor hjemme litt ekstra med dørene når mamma nok en gang skal ha barn, eller kanskje sloss småsøsknene litt om plassen? Det kan minne om russiske matrusjka-dukker. Amfipodene som bor inni muslinger som sitter “inni” bryozoer har fått meg til å tenke på et dikt André Bjerke skrev i 1960.

I dukkehuset i Dukkevei 2
skal verdens heldigste dukke få bo.
Med lampe i taket og bittesmå stoler
og blomstervase til dukke-fioler,
og flaggstang med flagg og en dukke-garasje,
og kjøkken med godter og kake og brus
og innerst i hjørnet i første etasje
skal dukken til dukken ha dukkehus.

I et hus inni huset i Dukkevei 2
skal den knøttlille dukken til dukken få bo
og ha eget bad og en dukke-do.
Og teppe på gulvet og hyller med bøker,
og askebeger til dukker som røker,
og vinduer oppe og vinduer nede,
et spennende loft og en kjeller med mus.
Og innerst så lite at ingen kan se det- skal dukken til dukken – ha dukkehus.
ANDRE BJERKE

Juleferien står for døren, med julebesøk av besteforeldre, gamle tanter og unge søskenbarn. Det kan bli fullt hos de fleste, men “the more, the merrier” gjelder kanskje i julen? Når du føler det blir litt mye og trangt kan du trøste deg med at Metopa glacialis nok har det endra trangere i sitt hus. God jul!

Anne Helene

(PS: this post can be read in english as part of our adventcalendar.)


Litteratur:

Just J (1983) Anonyx affinis (Crust., Amphipoda: Lysianassidae), commensal in the bivalve Musculus laevigatus, with notes on Metopa glacialis (Amphipoda: Stenothoidae). Astarte 12, 69-74

Tandberg AHS, Schander C, Pleijel F (2010) First record of the association between the amphipod Metopa alderii and the bivalve Musculus. Marine Biodiversity Records 3:e5 doi:10.1017/S1755267209991102

Tandberg AHS, Vader W, Berge J (2010) Studies on the association of Metopa glacialis (Amphipoda, Crustacea) and Musculus discors (Mollusca, Mytilidae). Polar Biology 33, 1407-1418

Vader W, Beehler CL (1983) Metopa glacialis (Amphipoda, Stenothoidae) in the Barents and Beaufort Seas, and its association with the lamellibranchs Musculus niger and M. discors s. l. Astarte 12:57–61

TangloppeTorsdag: Sletvik feltuke del III – fersk-innsamling av amfipoder!

Marinogammarus stoerensis fra fjæra nær Sletvik feltstasjon. Foto: AHS Tandberg

Marinogammarus stoerensis fra fjæra nær Sletvik feltstasjon. Foto: AHS Tandberg

Det har sikkert ikke gått mange forbi at evertebratlaben var på Sletvik feltstasjon i forrige uke for å gjøre innsamlinger. Blant mange prosjekter vi samlet inn til, var amfipodeprosjektet NorAmph. Det meste materialet vi har tilgjengelig på Universitetsmuseet i Bergen kommer fra områdene rundt Bergen, fra Svalbard, og fra Mareano  sine innsamlinger i Nord-Norge. Områdene rundt Trondheimsfjorden er rike på marint liv – her møtes ofte nordlige og sørlige arter (relativt for Norge). Det er også en del kaldtvanns-korallrev rundt Trondheimsfjorden, og derfor en del korallgrus – som er et leveområde som gir helt egne artssammensetninger. I tillegg til samling i disse spennende havområdene samlet vi en hel del i fjæresonen. Det var derfor et stort potensiale for å få tak i materiale av arter vi ikke har hatt i samlingene fra før.

Eriopisa elongata, legg merke til den veldig lange 3 uropoden. Foto: K Kongshavn

Eriopisa elongata, legg merke til den veldig lange 3 uropoden. Foto: K Kongshavn

En bieffekt av å samle inn nytt materiale på en tur der alt materiale var ment for taksonomisk forskning, var de mange mulighetene til å observere (og fotografere) levende og uskadde dyr.  Ofte blir det slik at når vi samler inn amfipoder og putter dem rett på sprit, brekker de lange beina og antennene av, og det blir mye vanskeligere å kjenne dem igjen. Dette skjer spesielt når vi må bulk-fiksere prøver: da blir alt vi har samlet opp av sand, grus og dyr lagt på en bøtte som fylles opp med sprit – og så sorterer vi det når vi kommer hjem til laben og har bedre tid. Dette er en tøff behandling for mange dyr med tynt skall (eksoskjelett).

 

En art vi ofte har funnet i slike bulkfikserte prøver – men uten de lange, karakteristiske 3. par halebein (uropode 3) som gjør det superlett å identifisere den, er Eriopisa elongata (Bruzelius, 1859). Den fant vi også i prøvene fra Trondheimsleia – men nå levende og med alle bein intakt! Er den ikke fin?

Laetmatophilus tuberculatus fra fjæra nær Sletvik feltstasjon. Foto: AHS Tandberg

Laetmatophilus tuberculatus fra fjæra nær Sletvik feltstasjon. Foto: AHS Tandberg

Andre dyr vi ofte har i prøvene våre, men som vi sjelden har mulighet for å nyte i levende live, er Laetmatophilus tuberculatus Bruzelius, 1859. Nå kunne vi observere de fine fargeflekkene på den ellers nesten gjennomsiktige kroppen – det er også helt umulig å se når vi sitter med materiale som har ligget på sprit lenge – sprit tar bort mye av fargene fra dyrene våre.

 

 

I fjæresonen fant vi også flere arter av Caprellidae – spøkelseskreps. Dette er en gruppe det ikke alltid er så lett å samle, så turen til Sletvik var svært innbringende for NorAmph prosjektet. Ofte er det mange Caprellida sammen, og da kan man ende opp med en hel floke amfipoder.

Nå skal de fleste av dyrene vi samlet inn DNA-strekkodes som en del av NorBol prosjektet og så kan vi begynne å se om det er enda flere ting vi kan lære om de små, fine havbunnsdyrene våre.

Anne Helene