Category Archives: publisitet

TangloppeTorsdag: en offisiell Distrikt-amfipode?

Fossekall. Foto: Thomas Kraft, Wikimedia Commons.

Fossekall. Foto: Thomas Kraft, Wikimedia Commons.

De fleste land har en nasjonalfugl eller en nasjonalblomst – noen steder har de i tillegg et nasjonaldyr. Selv om disse symbolbærerne ikke er fullt så fremtredende som flagg eller nasjonalsang kan mange lett finne på å løfte fram egenskaper ved disse artene som understreker noe om landet de representerer. I Norge har vi fossekallen (Cinclus cinclus) – beskrevet av svenske Linné i 1758 i den tiende utgaven av Systema Naturae. Det er den utgaven som blir sett på som starten for vår vitenskapelige beskriving og navngiving av organismer. Vi valgte fossekallen som nasjonalfugl i en lytteravstemning i NRK radio i mai 1963 – tre år etter at Danmark som første skandinaviske land valgte sin nasjonalfugl – sanglerke (Alauda arvensis Linné, 1758). Normennene valgte fossekallen fordi de mente den var en liten tøffing (akkurat som de selv?) – fossekallen finnes gjerne i tilknytning til rennende vann, der den står på små steiner og dypper hodet nedi det kalde klare fjellfossevannet som har gitt den det norske navnet…

Hvithodehavørn over Alsek elven. Foto: Wikimedia Commons

Hvithodehavørn over Alsek elven. Foto: Wikimedia Commons

Det første landet i verden som valgte seg en nasjonalfugl var USA –  allerede den 20 juni i 1782 valgte de hvithodehavørn (bald eagle – Haliaeetus leucocephalus ) ikke bare som nasjonalfugl, men som selve nasjonalsymbolet. Sjekk neste gang du ser en offisiell uttalelse fra presidenten eller noen av hans menn – det store runde nasjonalsymbolet  er en hvithodehavørn. Det norske riksvåpenet har en løve som holder en hellebard – langt fra fossekallen.   Det var nok sånn at de amerikanske grunnlovsfedrene tenkte at hvithodehavørnen bare fantes på det amerikanske kontinentet, og så var den både majestetisk og levde lenge, på mange måter var den et perfekt symbol. Det var forresten Linné som beskrev denne arten også – så tidlig som i 1776. Utbredelsen er over store deler av nordamerika – fra Canada til nord i Mexico.

 

I hovedstaden til USA – Columbia Distriktet  (Washington DC) – har de tatt nasjonal – eller disktrikt – dyr til nye høyder. De har valgt seg en offisiell “District Amphipod”! Tenk om vi kunne hatt det samme – en offisiell amfipode for store byer, fylker eller andre geografiske områder. Jeg ville vært superglad for å kunne ha en nasjonalamfipode, tror jeg. Men når jeg leser begrunnelsen til at Washington har valgt seg en distriktamfipode blir stemningen litt mindre glad.

Nasjonalfugler og andre nasjonaldyr blir ofte valgt fordi de representerer en eller annen kvalitet man gjerne vil forbinde med landet – en sommerlykkelig sanglerke til Danmark, en liten tøff antihelt til Norge, og en sterk og modig langlivet jeger for USA. Det kunne blitt en hel liten sosialantropoligistudie hvis vi virkelig hadde gitt oss i kast med slike tolkninger. Dyr som blir valgt til å representere mindre geografiske områder blir gjerne plukket ut fordi trenger litt støtte i forvaltningen. De fleste slike arter er endemiske – de finnes bare på et lite, avgrenset område som tar ansvar for opprettholdelsen av en livskraftig mengde av arten – ofte blir dette samtidig lagt inn i  miljøplanene til området.

Når en art bare finnes på en begrenset plass – og gjerne samtidig i små antall – øker sannsynligheten for at den skal utryddes. Det skal ofte veldig lite til i endringer i bruk av landskapet – en ny vei eller et endret elveløp for eksempel – for å ødelegge for hele arten hvis det er akkurat der de holder til. Slike endringer skjer hele tiden når vi bygger ut byene og havnene våre.

Offisiell amfipode for hovedstaden.Det er slike endringer som har gjort at byadministrasjonen i Washington nå har valgt seg en offisiell amfipode. Hele 13 forskjellge amfipodearter lever i de forskjellige elvene og kildene som finnes innenfor byens grenser, og mange av disse vannveiene blir endret med utbygging av byen. Arten de nå kaller Hays Amphipod (Stygobromus hayi Hubricht & Mackin, 1940) lever i kilden Hay´s spring som ligger i den nasjonale zoologiske hagen. De blir ca 12 mm lange, , lever for det meste i de underjordiske delene av kilden, og er nå regnet som “sterkt truet” for å kunne dø ut. Hvis de skal bygge nye t-baner for å hjelpe på med kollektivtraffikken i byen vil de muligens måtte bryte opp store deler av de underjordiske elveløpene til Hays kilde, og da regner forskerne med at det vil være slutten for amfipoden som bor der. Med å gjøre Stygobromus hayi til et offisielt symbol på naturen i byen Washington håper nok mange at ikke bare amfipodene, men også annen bynatur skal bli mer lagt merke til og satt pris på.

Liten ramsløkflue. Foto: Fritz Geller-Grimm, Wikimedia Commons

Liten ramsløkflue. Foto: Fritz Geller-Grimm, Wikimedia Commons

I Bergen har vi valgt liten ramsløkflue Cheilosia fasciata Schiner & Egger, 1853 som vår ansvarsart. Denne er i Norge regnet som “sterkt truet” i rødlisten – den er bare registrert fra noen få områder ved Bergen og videre nord mot Møre. Det er kanskje ikke så mange som har hørt om den enda, men håpet er, som med Hays amfipode, at den skal hjelpe med oppmerksomhet rundt truet bynatur. Selv skulle jeg nok gjerne sett en amfipode som representant for Bergen – men heldigvis er det få amfipoder på den norske rødlisten over arter. Vi får håpe det er en situasjon som fortsetter.

Nasjonalsymbolet hvithodehavørn var en stund truet i USA. Fra å ha hatt bestander på mellom 300 000 og 500 000 sank de rundt 1950-tallet til 412 hekkende par i fastlands USA, man tror at en av årsakene til dette var forurensing, i tillegg til jakt og dårligere leveområder. Med freding og begrensing av en del av den forurensingen som var værst, har bestandene i USA og Canada kommet seg igjen, og siden 1995 er de ikke lengre regnet som truet.

Fossekallens favorittmat er ferskvannsamfipoder fra slekten Gammarus. Hverken fossekallen eller de Gammarus-artene vi har i ferskvann er rødlistet i Norge, men ornitologisk forening påpeker at store endringer i mange elveløp vil kunne endre fossekallens livsforhold. Slike endringer vil muligens også endre livsforholdene til amfipodene i elvene.

 

For å hindre en altfor tidt avslutning på ukens Tangloppetorsdag vil jeg heller foreslå at vi kan ha en nasjonalamfipode i ren glede over amfipodene vi har rundt oss – blir noen med på det?

Anne Helene


Litteratur:

Holsinger, J.R. (1978) Systematics of the Subterranean Amphipod Genus Stygobromus (Crangonyctidae) Part II: Species of the Eastern United States. Smithsonian Contributions to Zoology 266, 1-148.

Stygobromus Working Group

Evertebratjulekalender

Om du synes julefreden har senket seg i overkant tidlig her på bloggen (med hederlig unntak av Torsdagstangloppene som går som vanlig), så skyldes det at vi kjører julekalender med en post hver dag på den engelske utgaven av bloggen.

Glimt i fra første halvdel av kalenderen

Glimt i fra første halvdel av kalenderen

Vi har vært innom – og kommer t il å fortsette med – et bredt utvalg av tema. Kalenderen finner du her, klikk deg inn her for å se!

Havforskermøtet 2016

Universitetsmuséet deltok på årets Havforskermøte med foredrag om Jellyfish diversity in Norway and its implications av Aino Hosia, som har Artsprosjekt gående på “Småmaneter og kolonimaneter i norske farvann (HYPNO)” (se også bloggposter her for mer om prosjektet).

Vi hadde også med oss en poster om den marine, samlingsbaserte biodiversitetsforskingen som gjøres på og med muséets samlinger – som lesere av denne bloggen vet, har vi høy aktivitet på materialet vårt. Posteren ser du her:

havforsk

 

Barcoding på vestkysten av Afrika

Vi har som kjent et stort prosjekt gående på “Marine Invertebrates of Western Africa” (MIWA), og i disse dager skjer det en god del på prosjektet sin nettside. Vi har for eksempel fått lagt ut en publikasjonsliste, begynt å legge ut prosjektbeskrivelser for pågående og avsluttede prosjekter (mer kommer!), og laget et fancy interaktiv kart hvor dere kan se hvilke dyr vi har barcodet i fra hvilke stasjoner. Klikk dere rundt!

miwa stations zoomed in

 

 

 

 

 

 

 

ps: Den generelle publikasjonslisten for evertebratavdelingen er også oppdatert, den finner du her

TangloppeTorsdag: Superstore, superdype, superkule?

Av og til skjer de kule vitenskapelige oppdagelsene fordi vi egentlig lette etter noe helt annet.  I 2012 var Oceanlab-gruppen fra univeristetet i Aberdeen i Skottland på tokt nord for New Zealand for å undersøke en av de dypeste undersjøiske områdene som finnes: Kemadec Trench.  Planen var å lete etter dyphavsfisker innen gruppen ringbuker – en av gruppene innen ulkefiskene. Disse fiskene er lette å fange i ruser med åte, og gjengen fra Oceanlab sendte ned ruser og andre feller med fine store fiskebiter av makrellfisker. Da fe fikk fellene tilbake til overflaten var det nok en del ringbuker i fangsten, men det mest spennende – og som gikk verden rundt på nyhetene – var de superstore amfipodene

Kart over havet nord for New Zealand, med Kermadec Trench. Originalkart fra Google maps.

Kart over havet nord for New Zealand, med Kermadec Trench. Originalkart fra Google maps.

Det er ikke mange amfipode-arter som er mye større enn 15mm i lengde. De største vi vet om i norske farvann er Eurythenes gryllus  – de kan bli opp mot 10 cm (100mm) på det største. Amfipodene som ble fanget i fellene fra Kermadec Trench var mellom 10 og 28 cm lange! Det vitenskapelige navnet på beistene er logisk nok Alicella gigantea Chevreux, 1899 – men i media og på nett (til og med i artikkelen som fortalte om funnet) heter de nå bare “supergiant amphipods”. De største individene som er blitt funnet av denne arten er 34 cm lange. Det er uten tvil den største amfipoden som noensinne har blitt funnet.

A Jamieson holder opp et eksemplar av Alicella gigantea. Foto: Oceanlab, U Aberdeen

A Jamieson holder opp et eksemplar av Alicella gigantea. Foto: Oceanlab, U Aberdeen

Det er mange ting som er rart med Alicella gigantea. I tillegg til at den er så kjempestor, har den blitt funnet i tre geografiske områder veldig langt fra hverandre: originalbeskrivelsen er fra Nordatlanteren (utenfor Kanariøyene og Kapp Verde), siden skulle det gå nesten 100 år før den ble funnet ved Hawaii (i det nordlige Stillehavet) og så etter ytterligere 25 år ble den funnet på den sørlige halvkule – i det sørvestre Stillehavet. Genetiske undersøkelser av individer fra alle tre områdene viser at de er helt like! Ikke bare en stor geografisk utbredelse – like imponerende er det vi kaller den batymetriske (eller vertikale) utbredelsen -: hvor grunt og hvor dypt en art lever. A. gigantea har blitt funnet fra 1720 – 7000 m dybde – de dypeste funnene er de fra Kermadec Trench.

Når vi snakker om hvem som lever ved forskjellige havdyp, deler vi havet inn i forskjellige soner. Dyphavet har tre slike soner: den bathyale (fra 1000 til 4000m), den abyssale (4000 til 6000m) og den hadale (under 6000m). Navnet til den bathyal sonen kommer fra det greske ordet for “dyp”: βαθύς. Den abyssale sonen har fått navnet sitt fra det greske ordet ἄβυσσος som betyr “bunnløs” – lenge tenkte man at det var så dypt det gikk an å nå i havet. Den bunnen som finnes i den abyssale sonen er ofte langstrakte flater – vi kaller dette ofte for de abyssale slettene. Det som er dypere enn dette er sprekker og groper i jordskorpen – det er området til den Hadale sonen. Dette navnet kommer fra Hades, den greske guden for dødsriket. Veldig lenge trodde man at det ikke fantes noe liv så dypt – det er veldig mørkt (de siste restene av lys rekker 1000m ned i havet) og trykket som alt utsettes for der nede er enormt.

Selv om det er mørkt, for det meste rimelig kaldt og høyt trykk, lever ganske mange dyr både i den abyssale og hadale sonen – som oftest i begge sonene (kanskje heller ikke slike menneskedefinerte grenser er lette å se under vann). Havstrømmer flytter på vannmassene som store elver som blant annet beveger seg langs bunnen enten den er 5000 eller 6500m under overflaten, og små og ganske store dyr kan sikkert følge med slike strømmer. De fleste virvelløse havdyrene er mer sårbare for temperaturendringer enn endringer i trykk, selv om trykket sikkert også spiller en rolle. Det er mindre tilgjengelig oksygen i vannet jo dypere en kommer. Kjemiske endringer i proteiner og fettsyrer i kroppsvevet kan gjøre at det fremdeles er mulig å ta opp oksygen eller at ikke væskene stivner helt slik at dyret ikke kan bevege seg. Jo dypere vi kommer, jo færre dyrearter og jo færre individer finner vi. En tilpasning til store dyp og stort trykk hos A. gigantea kan vi se ved at de har gjeller på flere bein enn det er vanlig å ha hos amfipodene – dette hjelper nok med å få nok oksygen.

Stillbilde fra videofilming av åte og foto av Alicella gigantea. Figur 2 fra Jamieson et al, 2013.

Stillbilde fra videofilming av åte og foto av Alicella gigantea. Figur 2 fra Jamieson et al, 2013.

Hvis det ikke er så mange som lever her, hva lever de av? Vi mener at en av de største matkildene i både abyssale og hadale dyp er døde andre dyr (gjerne store: hval eller fisk, for eksempel). Åtseleterne som nyttegjør seg slike “matnedfall” (food-falls) er lette å fange eller observere ved hjelp av åte. Alt det andre som kanskje finnes der nede, vet vi mindre om. A. gigantea er en av de som spiser døde andre dyr. På en film av et makrellåte lagt ut på 7000m dyp i Kermadec trench se vi A. gigantea som en hvit kjempe, alle de andre dyr er fisker fra gruppen ringbuk. Forskerne som undersøker slike filmer kan rapportere at det er amfipodene som kommer først – og gjerne i store ansamlinger – noen ganger kan det være umulig å se åtet for bare amfipoder! På den siste videoen kan vi også se mange mindre små hvite prikker som svømmer rundt (i tillegg til flere fisker og en reke) – det er andre amfipodearter som også trekkes av det duftende åtet.

Hvordan er kroppen til disse gigantiske amfipodene? Forskerne fra Aberdeen forteller at de har et stort ytre, men et mye mindre indre! De sammenlignet det å ta på en Alicella gigantea med å ta på en badeand – litt hard og gummiaktig. Inni det store skallet har de derfor god plass til å spise seg mette de gangene de finner mat, og så kan de fordøye maten sakte før de krymper tilbake til en mye mindre indre kropp – mesteparten av skallet blir da bare fylt med vann, og det går lange, tynne musker fra koppen og ut til de bevegelige delene som bein og ryggsegmenter. Det er også tydelig fra filmene at A. gigantea kan sitte i ro og spise uten å bli dyttet bort – sikkert fordi de er så store at de er vanskelige å flytte på – for ikke å snakke om at de er vanskelige å  spise… Ofte var A. gigantea det største dyret som ble filmet over åtet – både fiskene og rekene var mindre og mer pjuskete. I snitt satt de store amfipodene 4,5 timer og spiste, gjerne med hele hodet inni maten – og uten å bevege resten av kroppen.

Det største eksemplaret av Alicella gigantea som ble samlet inn fra Kermadec Trench. Foto: Oceanlab, U Aberdeen

Det største eksemplaret av Alicella gigantea som ble samlet inn fra Kermadec Trench. Foto: Oceanlab, U Aberdeen

I løpet av toktet i 2012 ble det satt ut filmkamere med åte 9 ganger innenfor det dybdeintervallet vi vet A. gigantea finnes. De ble bare filmet på to av disse stasjonene. Dette forteller oss at de nok holder til i tette grupper på mindre områder – vi kaller dette for en “klumpvis fordeling”. Dette er vanlig hos arter som det ikke finnes mange individer av: de må holde seg i rimelig nærhet til i alle fall noen av sine artsfrender, ellers blir det vanskelig å for eksempel reprodusere seg.

Vi kan kanskje summere opp livet til Alicella gigantea som at de kan minne om superkule mafiabosser. For det meste ser vi de ikke, men når de først er der, kommer de i flokk, er store, rolige, og setter seg ned for å spise… “Cool customers” kanskje? De er i alle fall ikke redd for noen.

Anne Helene


Litteratur:

Chevreux E (1899) Sur deux espèces géantes d´amphipodes provenant des campagnes du yacht Princesse Alice. Bulletin de la Société Zoologique de France 24, 152-158.

Jamieson AJ, Fujii T, Mayor DJ, Solan M, Priede IG (2010) Hadal trenches: the ecology of the deepest places on Earth. Trends in Ecology and Evolution 25(3), 190-197.

Jamieson AJ, Lacey NC, Lörz A-N, Rowden AA, Piertney SB (2013) The supergiant amphipod Alicella gigantea (Crustacea: Alicellidae) from hadal depths in the Kermadec Trench, SW Pacific Ocean. Deep Sea Research II 92, 107-113.