Category Archives: plastforurensing

SommerLopper: Plasthvaler og plasttanglopper – anthropocenens svøpe?

I sommervarmen som endelig brer seg over evertebratlaben og resten av landsdelen benker mange seg i kveld for å se filmen om plasthvalen som vi “fikk” til museet i januar. Nå er den også blitt utstilling her på Universitetsmuseet. Mange har tenkt på den stakkars hvalen, og på problemet med plastforurensing lenge – vi har hatt strandryddedager og vi har latt strandryddingen skje også på dager der det ikke er nasjonal dugnad. Lokale og nasjonale politkerene har kommet på banen, og i land som Rwanda, Kenya og Frankrike skal det være forbudt med plastposer.

Kart som viser de to søppel-områdene i Stillehavet, i tillegg til de fremherskende havstrømmene som samler opp søpla. Figur fra NOAA (noaa.gov)

Kart som viser de to søppel-områdene i Stillehavet, i tillegg til de fremherskende havstrømmene som samler opp søpla. Figur fra NOAA (noaa.gov)

Allikevel flommer havet over av plastsøppel . I Stillehavet er to ganske store områder døpt til “the great Pacific Garbage Patches” (et øst og et vest i det nordlige stillehavet), slike flekker finnes i alle de store havene. Disse store søppelflekkene på kartet ser nok ikke ut som den lokale søppelfyllingen der husholdningsavfallet ditt havner ukentlig. De er derimot fylt med biter vi ikke så lett kan se: mikroplast.

Plastposene vi putter varene våre i en kort tur hjem fra butikken, plastflaskene vi drikker den deilig kalde brusen fra, sugerørene vi slurper milkshaken gjennom, plastbestikket vi bruker til grillingen i parken – og alle de andre lett gjenkjennelige plastproduktene vi bruker og forbruker – blir etterhvert som tiden går brutt ned i mindre og mindre biter – men de små bitene forsvinner ikke så lett. I tillegg har en del kosmetikkprodukter, tannkremer og skuremidler pittesmå plastbiter i seg, dette problemet alene er så stort at FNs miljøprogram (UNEP) allerede i 2011 løftet det fram som et problem vi må finne andre løsninger for hvis vi skal ha en bærekraftig verden.

 

Kunstneren Pippip Ferner (www.pippip.no) har i lengre tid jobbet med å lage kunst av plast hun har samlet fra naturen i sitt eget nærområde. Dette er et flere meter langt teppe som er strikket av plastposer fra veikanten.

Kunstneren Pippip Ferner (www.pippip.no) har i lengre tid jobbet med å lage kunst av plast hun har samlet fra naturen i sitt eget nærområde. Dette er et flere meter langt teppe som er strikket av plastposer fra veikanten.

Når du vasker fleece-jakken din, løsner hver gang mikroplast fra fleece-materialet (fleece er laget av plast), og renner ut sammen med såpevannet fra maskinen. Mye av avløpsvannet vårt havner i sjøen – og selv om vi gjør vårt beste for å rense kloakken før vi slipper den ut, kommer nok en del gjennom. Plast som ligger i solen brytes fortere ned til mikroplastbiter, som er lette og kan fly med vinden. Havene – som dekker 70% sånn cirka av overflaten på Jorden – blir oppsamlingsplassen for brorparten av plasten vår. Mikroplastbiter kan enten være små kuler, små skarpe biter eller mest vanlig i havbunnsedimenter: små tråder. Alle typer plast blir brutt ned til mikroplast til slutt – om det er myk eller hard plast, om den kommer fra innpakning, klær eller er tilsetning i industrien.

De små mikroplastbitene er vanskeligere å se – de lyser ikke mot deg fra stranden eller svaberget der du vil sole deg – men de har stor påvirkning på verden rundt seg. De små og halvsmå bitene som all plastikk til slutt ender opp som flyter like under overflaten først, og så synker de ned mot havbunnen. På veien nedover blir nok mange av bitene misforstått som mat – slik plasthvalen sannsynligvis misforstod plastposer for deilige maneter (som den liker å spise, og som har næring i seg). De bitene som ikke blir spist mens de synker nedover kan lett ende opp som middagen til et av de mange havbunnsdyrene – mange av dem spiser sand og sedimenter for å finne maten mellom sandkornene.

Mikroplastfibre i tarmen til Gammarus fossarum (hvite piler). Fig 1 fra Blarer & Burkhardt-Holm 2016.

Mikroplastfibre i tarmen til Gammarus fossarum (hvite piler). Fig 1 fra Blarer & Burkhardt-Holm 2016.

Mange amfipoder er blant de som spiser seg gjennom hav- og elvebunner for å finne mat. En labstudie på elveamfipoder (Gammarus fossarum) i Sveits viste at med bare litt mikroplastfibre i vannet fikk alle amfipodene i studien i seg plast i løpet av så kort tid som en halv time. Forskerne talte plastfibre i tarmen på amfipodene, og fant en direkte sammenheng mellom mengden plastfibre i vannet og plastfibre i tarmen. Amfipodene klarer altså ikke å velge bort mikroplasten som er i miljøet de spiser fra, selv om de ellers ofte er flinke til å velge seg de spesifikke bladene de liker best å spise, og ikke andre blader, for eksempel. I korte eksperimenter (24 timer) kom alle mikroplastfibrene ut med avføringen til amfipodene, så tarmen ble ikke proppfull og blokkert av de tynne trådplastbitene. Dette skjedde ikke når eksperimentet tok lengre tid. Ved permanent eksponering for mikroplastfibre kunne forskerne se at allerede etter to uker begynte amfipodene å miste matlysten, vekten gikk ned, og det var fyfsiske sår i tarmen som de mener kommer av skraping fra plastfibrene. Plasten kommer også i veien for fordøyelsesprosessene, så den lille maten som kommer inn i tarmen blir ikke ordentlig brukt før den kommer ut igjen.

Mikroplastkuler i tarmen og på gjellene til Platorchestia smithi (grønne sirkler). Fig 2 fra Tosetto et al 2016.

Mikroplastkuler i tarmen og på gjellene til Platorchestia smithi (grønne sirkler). Fig 2 fra Tosetto et al 2016.

Australske labstudier på strandlevende sandhoppere som Platorchestia smithi som ble utsatt for mikroplastkuler i sanden de bodde på viser at 80% av amfipodene fikk i seg plastkuler nesten med en gang – og både tarmen og gjellene var fulle av plast. For dyr som ble langtidseksponert (120 timer, eller 5 døgn), gikk dødeligheten drastisk opp. De som overlevde en så lang tid på plastinfisert sand hoppet både lavere og sjeldnere enn de som bodde på rein sand, en av grunnene til det kan kanskje være at plastsandhoppere ble merkbart tyngre enn de som bodde på rein sand. For sandhoppere er hoppingen en måte å komme seg unna fiender på, så med færre og lavere hopp ligger de nok tynt an. De som bodde i plastsanden brukte også lengre tid på å finne gjemmesteder og skjule seg for de som ville spise dem. Med slike effekter allerede etter 5 døgn på en plastforurenset strand blir det lett å se at den generelle overlevelsen vil gå ned for disse sandhopperne.

Flere ting kan bli resultatet av av amfipoder får i seg mikroplast. Hvis dødeligheten øker blant amfipodene kan dette ha effekter på de som er avhengige av å spise amfipoder – det vil bli mindre mat for dem, og for de som spiser dem igjen. Hvis amfipodene har mikroplast i seg når de blir spist, vil den som spiser dem også få i seg mikroplasten, og  siden plasten ikke så lett går i oppløsning, er det stor sannsynlighet for at i hvert ledd oppover i næringskjeden vil det bil enda mer mikroplast. Det gjør det ikke så hyggelig å tenke på alle de deilige sjømatmiddagene som skal komme i somrene framover.

Flette av en del av plasten Pippip har samlet i eget nærområde i år. (www.pippip.no)

Flette av en del av plasten Pippip har samlet i eget nærområde i år. (www.pippip.no)

Antropocenen – “tidsalderen der menneskene har gjort endringer på jorden” – har ikke enda helt blitt en geologisk tidsbeskrivelse, en kommite leter etter hva de vil bruke som vitenskapelig indikator. Blant de mange forslagene som blir vurdert, er plast. På Hawaii har de funnet stein som er dannet av nystørknet lava og mikroplast.

En oppfordring for sommeren – og resten av året: gjør ditt for at mindre plast kommer ut i naturen, og help andre til å gjøre sitt! Fortsatt god sommer!

Anne Helene


Litteratur:

Blarer P, Burkhardt-Holm P (2016) Microplastics affect assimilation efficiency in the freshwater amphipod Gammarus fossarum. Environ Sci Pollut Res 23: 23522-23532.

Tosetto L, Brown C, Williamson JE (2016) Microplastics on beaches: ingestion and behavioural consequences for beachhoppers. Marine Biology 163: 199.

UNEP (United Nations Environment Programme) (2011) UNEP year- book emerging issues in our global environment 2011. United Nations Environment Programme, Nairobi

National Geographic film: plastic ocean

Havmonsterjakt

Vi er ute på tokt med R/V Kristine Bonnevie (det kan du lese mer om her), og nå er vi i Sognefjorden og tar prøver på jakt etter ulike dyregrupper. Her er så vakkert at det er nesten ikke til å tro – men under idyllen lurker «det ekte havmonsteret».

Her er noe av makroplasten som har dukket opp i prøvene vi har tatt de siste tre dagene – de fleste av dem tatt på over 1000 meters dyp i Sognefjorden.

I dag er den nasjonale strandryddedagen – ta turen ut (i sola!) og hjelp til. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe – hver plastbit som plukkes opp og kastes riktig er en plastbit som ikke havner i havet – og i dyrene der, som gåsenebbhvalen.

TangloppeTorsdag: hvallusen på gåsenebbhvalen fra Sotra

Det er ikke ofte en hval går iland – det er noe som skjer mye oftere med sjømenn. Men når en hval gjentatte ganger forsøker å gå på land (på engelsk bruker de uttrykket at den “beacher” – den forsøker å svømme opp på stranden), blir det ofte stor ståhei. Sånn ble det også da en, for oss, ganske uvanlig hval prøvde å gå iland på Sotra. Hvalen var tydelig ikke frisk, og det endte med at Viltnemda mente den viste så store tegn på sykdom at den ble besluttet avlivet. Universitetsmuseet i Bergen fikk så overta dyret, og det var dessverre ingen tvil om at gåsenebbhvalen Ziphius cavirostris var syk og svak: den hadde for det meste spist plast-søppel.

Hvallusen sittende på gåsenebbhvalen. Foto: Katrine Kongshavn

Hvallusen sittende på gåsenebbhvalen. Foto: Katrine Kongshavn

Gåsenebbhvalen gav oss også noen mer hyggelige “gaver” – blant annet to hvallus, amfipoder fra familien Cyamidae. Bilder av hvalen fra like etter den ble tatt på land viser at det nok var flere enn to hvallus, men mange falt nok av i transporten til Espegrend Marinbiologiske Stasjon der vi undersøkte hvalen. Hvallus er ektoparasitter (parasitter som sitter utenpå dyret) på hvaler, og i store ansamlinger sikkert kan de være litt plagsomme, omtrent som hodelus er for mennesker. Det er allikevel ingen grunn til å tro at det var de som var skyld i denne hvalens triste helsetilstand.

Hvis en ikke kjenner til hvallus på forhånd, er det ikke så lett å se at de kan være amfipoder, dette er dyr som gjennom tiden har endret seg mye fra “standardamfipoden”. Mest iøyenfallende er at de er flatklemt “feil vei” (som om noen har skvist dem med tommelen ned mot et bord mer enn å fange dem mellom hender som klapper), men i tillegg mangler hele bakkroppen, og der to av beinparene burde vært, er det bare gjellene som synes.

Dette gjør at det ikke er så lett å identifisere Cyamidae som en skulle tro, og som jeg naivt kanskje håpet. Det er ikke mange artene, bare 31 arter fordelt på 6 små slekter, og de fleste av hvallusene holder bare til på en hvalart, eller en gruppe hvaler. Men det er ikke mye litteratur som finnes om denne gruppen, og beskrivelsene som finnes er ofte av typen “andre fot litt større enn første fot” eller “andre fot litt mer større enn første fot” – uten å si noe om hva “litt større” er i forhold til “litt mer større”. Vi har sittet på laben i mange timer og lest og sett til øynene er store og våte, men vi kan enda ikke si med sikkerhet hvilken art vi har å gjøre med. Vi må sammenligne med materiale fra samlingene til blant annet Natural History Museum i London, og kanskje vil analyser av arvestoffet hjelpe oss litt på vei? Vi kan ikke annet enn å håpe.

Våre to skatter: Hvallusene fra gåsenebbhvalen. Foto: AHS Tandberg

Våre to skatter: Hvallusene fra gåsenebbhvalen. Foto: AHS Tandberg

Siden det ble slutt på generell hvalfangst fra fangstsesongen 1985/86 da det internasjonale hvalfangsmoratoriet startet, har det vært veldig lite nytt forskningsmateriale av dyr som lever hele livet sitt på eller i hval. Nesten alt materiale som finnes av Cyamidae, er fra gamle museumssamlinger. Enn så fantastisk og viktig materale dette er, er det fryktelig spennende å få nytt materiale! Nå har vi altså to nye individer av Cyamidae – og det er bare å håpe at de er ferske nok til at vi kan få arvemateriale fra dem. De døde nok sammen med verten sin: da hvalen ble dratt opp på land, ble det tørt rundt dem, og for dyr som må ha vann rundt seg for å kunne “puste”, er det vanskelig å leve i det tørre.


Hvalen, og hvallusene som satt på den, kom inn fra sidelinjen og tok over en del av arbeidsplanene våre disse siste ukene. Det er selvsagt spennende, og hvallusen vil være et lite “sideprosjekt” som kan være en flott og uventet bit av NorAmph-prosjektet. Hvis vi får til å analysere strekkode-DNA fra dem, blir dette registrert i NorBol, sammen med DNA fra hvalen de bodde på. Fra før finnes det DNA-prøver fra 8 av artene hvallus; halvparten av dem er av Strekkode-DNA.

Anne Helene


Litteratur:

Berzin AA & Vlasova LP (1982) Fauna of the Cetacea Cyamidae (Amphipoda) of the World Ocean. Investigations on Cetacea 13, 149-164

Leung YM (1967) An Illustrated Key to the species of Whale-lice (Amphipoda, Cyamidae), Ectoparasites of Cetacea, with a guide to the literature. Crustacea 12(3), 279-291.

Martin JW & Heyning JE (1999) First record of Isocyamus kogiae Sedlak-Weinstein, 1992 (Crustacea, Amphipoda, Cyamidae) from the Eastern Pacific, with Comments on Morphological Characters, a Key to the Genera of Cyamidae, and a Checklist of Cyamids and their Hosts. Bulletin of the Southern California Academy of Sciences 98 (1), 26-38.

Mignucci-Giannoni AA et al. (1998) Metazoan Parasites and Other Symbionts of Cetaceans in the Caribbean. Faculty Publications from the Harold W. Manter Laboratory of Parasittology, paper 823.

Søppelmat i ordets rette betydning

Gåsenebbhvalen (Ziphius cavirostris) som ble avlivet utenfor Bergen etter gjentatte grunnstøtinger viste seg å være full av plast; i magen hadde den hele tretti plastposer, i tillegg til diverse mindre biter av søppel.

Plastfunnet i hvalen har ført til mange avisoppslag om marin forsøpling

Plastfunnet i hvalen har ført til mange avisoppslag – og forhåpentligvis økt bevissthet – om marin forsøpling

 

Vi har laget en post om Universitetsmuseet sin obduksjon av hvalen her, og arbeider nå både med å DNA-barcode den for NorBOL, og å forsøke å finne ut hvilke parasitter det var vi fant på hvalen.

Men hva skulle gåsenebbhvalen egentlig spise?

Gåsenebbhvaler er vanskelige å studere fordi de opptrer ensomme eller i små grupper, er sjeldne å se, og ofte befinner seg dypt sjøen. Forskere har funnet at de kan dykke til 3000 m og oppholde seg neddykket opptil to timer. De orienterer seg med ekkolokalisering, men når de kommer nærmere overflaten enn ca 100 meter, blir de stille, kanskje for å unngå å provosere angrep fra spekkhoggere eller haier.

En vet ikke mye om hvordan disse hvalene ernærer seg, men fra obduksjon av strandede hvaler har en observert at denne arten muligens er relativt altetende. Det vil si at den kanskje spiser det som er tilgjengelig i de frie vannmassene den beveger seg gjennom, uten å være spesielt selektiv. Det er heller ikke klart i hvilken grad hvalene har mulighet for å danne et detaljert bilde av potensielle byttedyr ved hjelp av refleksjonen fra egne ekkosignaler. Kanskje er dette den enkle forklaringen på hvorfor dypdykkende hvaler forveksler plastposer med sine vanlige byttedyr. Og kanskje er det slik at den måten disse hvalene svelger byttet på gir liten anledning til å finsmake fangsten på gourmeters vis.

De relativt få strandede gåsenebbhvaler som er undersøkte for mageinnhold viser ulike arter av byttedyr i ulike områder av verden, men hovedgruppene ser ut til å være pelagiske blekkspruter, dypvannsfisk og mellomstore krepsdyr (Santos og andre 2001). Blekksprutene synes å dominere, men det bør ikke utelukkes helt at dette bildet kan være preget av at blekksprutene har kroppsdeler som er lite fordøyelige og lettere å oppdage i en åpnet mage. Skulle det derimot være slik at gåsenebbhvalene også eter store maneter, vi det være langt vanskeligere å påvise i en strandet hval.

Det øverste bildet viser den sagtakkede kitinringen i sugekoppene på en kjempeblekksprut, Architeuthis. Under ser en arrene etter slike sugekopper på huden til en spermhval, som også ernærer seg på blekkspruter.

Det øverste bildet viser den sagtakkede kitinringen i sugekoppene på en kjempeblekksprut, Architeuthis.
Under ser en arrene etter slike sugekopper på huden til en spermhval, som også ernærer seg på blekkspruter. (foto. Endre Willassen)

 

De såkalte papegøyenebbene, som finnes i munnåpningen og brukes til å rive av biter av føde når blekksprutene spiser, blir blottlagt fra blekksprutenes munnkapsel under påvirkning av hvalens førdøyelsesvæsker. Nebbene er bygd av det harde stoffet kitin. Dette stoffet finnes også i sugekoppene til mange av  blekksprutartene.

 

Innimellom plastsøppelet i den døde gåsenebbhvalen ble det også funnet enkelte blekksprutnebb. Fordi nebbene har ulik form og størrelse hos ulike grupper av blekkspruter, kan de brukes til å identifisere hvilke arter hvalene har spist.

Innimellom plasten finner vi også noen rester av hvalens naturlige føde

Innimellom plasten finner vi også noen rester av hvalens naturlige føde. Her skimtes mørkbrune “papegøyenebb” fra flere fordøyde blekkspruter Foto: C. Noever

Samlingene ved museet

Blekksprutstudier har lange tradisjoner ved museet. Blant annet var konservator og professor Appellöf spesialist på disse dyrene. Da museet deltok i MAR-ECO-toktene i 2004 fikk våre samlinger tilført et stort og verdifullt materiale fra områder som kan tenkes å være matfatet for gåsenebbhvaler.  Arbeidet med blekksprutene på museet ble omtalt i ulike media, blant annet i disse lenkene:

PÅ HØYDEN: Blekksprutverkstedet

MAR-ECO: Cephalopod workshop

Det ble også publisert flere vitenskapelige arbeider, blant annet en samlet oversikt over funnene fra MAR-ECO, der det til sammen ble registrert 54 forskjellige arter blekkspruter. Hele 34 av disse hadde lave forekomster i fangstene og noen av disse er bunnlevende arter. Noen av disse pelagiske artene er også funnet i magen på gåsenebbhvaler.

Noen arter som tidligere er funnet i magen på gåsenebbhvaler

Her er et utvalg av arter som i følge Santos og andre 2001  har blitt påvist i mageinnholdet til gåsenebbhvaler i europeiske farvann.

 

Teuthowenia megalops fotografert av Richard Young under MAR-ECO-toktet i 2004.

Teuthowenia megalops fotografert av Richard E. Young under MAR-ECO-toktet i 2004.

Teuthowenia megalops er en merkelig blekksprut på rundt 30 cm som flyter fritt i vannmassene ved hjelp av et oppdriftssystem basert på ammoniumklorid, som dyret produserer selv under nedbrytingen av protein. Den har fått navnet «megalops» på grunn av de store øynene, som også inneholder tre lysproduserende organer, “kromatoforer”. Den synes å være vanlig på store dyp i Nordatlanteren (se Vecchione og andre 2008). Mer utfyllende informasjon om denne arten finnes i engelsk Wikipedia.

 

Mastigoteuthis agassizi

Mastigoteuthis agassizi

Mastigoteuthis agassizii ble registrert i hvalmager under navnet Mastigoteuthis schmidti, men som et resultat av arbeidet med MAR-ECO, ble tre arter av Mastigoteuthis ansett å være bare én, som nå heter M. agassizii. Det er imidlertid ennå en viss usikkerhet om artene i denne slekta av oseaniske blekkspruter, som er vidt utbredt i dyp rundt 500 til 1000 m i verdenshavene. De er også vertikalvandrende og kan jakte nærmere overflaten på nattetid.

 

taonius_pavo1

Taonius pavo. Illustrasjon fra Wikipedia.

Taonius pavo Denne lille blekkspruten er også nokså dårlig kjent. T. pavo finnes i Atlanterhavet, men det er usikkert om den også har en større utbredelse. På denne lenken kan du se en video fra 850 m dyp utenfor Bahamas.  I fluktreaksjonen slipper den ut bioluminiserende blekk.  Illustrasjonene viser et individ sett nedenfra (øverst) og fra ryggsiden (nederst).

 

Histioteuthis bonelli illustrert av den berømte Ernst Haeckel.

Histioteuthis bonelli illustrert av den berømte Ernst Haeckel.

Histioteuthis bonelli fotografert av Richard E.Young under Mar-Eco-toktene I 2004.

Histioteuthis bonelli fotografert av Richard E.Young under Mar-Eco-toktene i 2004.

Histioteuthis bonnellii blir omtalt med ulike navn på engelsk. Ett av dem kunne vi oversette til «paraplyblekksprut».  Dette navnet har den fått på grunn av den lange skjørtelignende membranen mellom armene.  Når armene er utspilte kan det minne om en paraply. En vet nokså lite om biologien til H. bonellii, bare at den har flere nære slektninger i verdenshavene og at det som hittil har vært ansett som H. bonellii til og med kanskje består av flere ulike arter.

 

 

 

 

Todarodes sagittatus -akkar.

Todarodes sagittatus -akkar.

Todarodes sagittatus  er en av de tiarmede blekksprutene som kan opptre i stimer oppover norskekysten.  På norsk er den kjent som akkar, men dette navnet brukes av noen også om blekkspruter av arten Loligo forbesi. Den sistnevnte har en langt mer langstrakt form på finnene og det bør derfor være nokså greit å kjenne de to artene fra hverandre. Disse artene drives det også fiskerier på.

 

Vampyroteuthis infernalis ble først beskrevet av den tyske zoologen Chun. Her er en illustrasjon fra et verk publisert i 1915.

Vampyroteuthis infernalis ble først beskrevet av den tyske zoologen Chun. Her er en illustrasjon fra et verk publisert i 1915.

Vampyroteuthis infernalis er en dyphavsblekksprut med åtte armer og et sidt “skjørt” mellom armene. Den har også bevegelige vinger på bakkroppen som den manøvrerer med. Navnet vampyrblekksprut er litt misvisende for dette er ingen blodsuger. Den fanger organisk materiale fra vannmassene ved hjelp av klebrige lange tråder. V. infernalis beskytter seg mot å bli spist ved å vrenge skjørtet bakover over bakkroppen slik at den minner om et pinnsvin. Den kan også forvirre en angriper med øyelignende lysorganer i bakenden og med skyer av bioluminesens. Likevel kan den bli offer for gåsenebbhvaler på jakt.

Her er lenker til tre videofilmer som viser V. infernalis i sitt rette element.


youtube 1 (samme som ovenfor)
youtube 2
youtube 3
youtube 4

Andre byttedyr

Pelagiske krepsdyr og dyphavsfisk er også registrert i gåsenebbhvaler fra andre geografiske områder. Blant disse er de relativt storvokste og rekelignende Gnathophausia, i gruppen Lophogastrida, som har vært inngående studert ved UiB. Hvalen fra Sotra hadde også et skjell i magen. Det vites ikke om slike bunndyr normalt etes av gåsenebbhvaler.

Plast eller mat?

Det kan synes underlig at hvalene får i seg store plastflak av den størrelsen som ble registrert under obduksjonen av hvalen fra Sotra. Men dersom det som hvalen fanger først og fremst oppdages og sanses med ekkosignaler i stummende mørke, kan det tenkes at den lett tar feil. Eksperimenter med tumler-delfin har blitt tolket slik at de leser egenskapene til et objekt direkte fra ekkosignalene og det har vært antatt at akustiske signaler kan gi hvaler et svært detaljert 3D-bilde av omgivelsene.  Vi ser at noen av blekksprutene som er funnet i magen kan innta en nesten paraplylignende form, og det kan tenkes at refleksene fra en flytende plastflate kan ligne på refleksene fra en blekksprut. Om hvalene er i stand til å skjelne mellom enkeltidivider av relativt små dyr, som Gnathophausia, er også et spørsmål. Kanskje kan det være ekkosignaler fra tette stimer av pelagiske krepsdyr som gjør at også slike blir spist. Og igjen, er det mulig at plast fortoner seg som en ansamling av små byttedyr i hvalens fortolkning?

-EW & Katrine