Category Archives: NorAmph

Tokttid

Som Anne Helene fortalte (se TangloppeTorsdag: Svamp, amfipoder, gjørme og gamle damer) så har museet nylig vært på tokt. Først ut var en uke med SponGES-prosjektet, ledet av prof. Hans Tore Rapp ved institutt for biologi.

Her var vi tre med fra universitetsmuseet: Anne Helene på tangloppejakt, Luis med Hydrozoa til HYPNO-prosjektet på agendaen, og meg som plukket i fra diverse grupper til NorBOL (Norwegian Barcode of Life).

Jeg var også med for å sikre at vi fikk spritfiksert materiale i fra lokaliteter som vi manglet det i fra – det er mange spennende stasjoner som vi kun har formalinfikserte prøver i fra – og mange steder vi ikke har vært og samlet enda!

ROV'en Aglantha, inni den blå boksen, og høyst spesialisert svampeinnsamlingsutstyr

ROV’en Aglantha, inni den blå boksen, og høyst spesialisert svampeinnsamlingsutstyr

Moro på dekk

Moro på dekk – viktig å  holde blodsukkeret oppe og sirkulasjonen i gang!

Noen av dyrene vi har støtt på

Noen av dyrene vi har støtt på – koraller, børstemark, pigghuder, svarthå, svamp og anemoner

SponGES-ferden gikk mellom 26. april og 2. mai. Allerede neste dag sto Sognefjorden – et tokt arrangert av institutt for biologi og ledet av prof. Henrik Glenner – på agendaen for Luis og meg. Her var vi i fra 3.-7. mai,fortsatt om bord på R/V Kristine Bonnevie.

Absolutt aksemptabelt kontor!

Absolutt akseptabelt kontor!

I Sognefjorden fikk vi –  i tillegg til Hydrozoa- og NorBOLprøvejakt – også tatt nye prøver i fra typelokalitetene (stasjonen der arten først ble beskrevet i fra) til noen børstemarkarter beskrevet på 70-tallet av Kristian Fauchald. Håpet er at vi finner de samme artene igjen nå, slik at de kan barcodes. Vi tok også nye prøver i fra stasjoner hvor Sognefjordprosjektet (nylig avsluttet) har funnet nye arter, men hvor vi trenger litt mer materiale før vi kan formelt beskrive dem.

Vi har med andre ord fartet mye rundt, her er stasjonene vi har vært innom de siste to ukene; Sognefjorden i grønne sirkler og SponGES-toktet med lilla stjerner.

2017_sognefjord_sponges_small

Vi har vært helt uforskammet heldige med været, og har fått samlet mange fine prøver med ulike redskaper; vi har brukt ROV, planktonhov, RP-slede, Agassis/bomtrål, reketrål og den alltid like anvendelige grabben.

Rektrål innerst i Sognefjorden

Rektrål innerst i Sognefjorden

Sortering av fangsten

Sortering av fangsten

Havets bunn har mye å by på – ikke minst havbunn! Anne Helene sin episke RP-slede i den linkede posten er et eksempel, reketrålen som vi avsluttet Sognefjordtoktet med er et annet – den bestemte seg for å drive bunndyrinnsamling i stedet for å holde seg i vannmassene, og kom opp med noen tonn stein, grus og gjørme – og spennende dyr!

"Skal dokker ha alt det der inn på dekk?!" V1

“Skal dokker ha alt det der inn på dekk?!” V1: RP-slede

"Skal dokker ha alt det der inn på dekk?!" V2

“Skal dokker ha alt det der inn på dekk?!” V2: liten trål

"Skal dokker ha alt det der inn på dekk?!" V3

“Skal dokker ha alt det der inn på dekk?!” V3: reketrål

Innimellom havbunnen var det masse spennende!

Vi lover: Innimellom havbunnen var det masse spennende!

Luis – som prosesserer sine prøver levende siden de vanskelig lar seg spritfiksere – har totalt samlet 97 nye individer geleplankton til HYPNO (av totalt rett under 700 registrerte prøver i prosjektet). Disse har alle blitt fotografert levende ombord. I tillegg har han samlet en del bentiske (bunnlevende) arter i fra grabb og ulike tråler. Flere av artene har bare blitt sett noen få ganger tidligere, så dette blir spennende!

Luis og Marie undersøker en planktonprøve

Luis og Marie undersøker en planktonprøve

Leuckartiara sp

Leuckartiara sp

Nå står prøvene på kjølerommet og venter på å bli sortert – det blir litt av en jobb, men vi gleder oss til å se hva vi finner. Det kommer nok flere bloggposter om disse to toktene etter hvert 🙂

Ferskt materiale!

Ferskt materiale!

Vi har allerede skrevet en del på den engelske bloggen, klikk deg inn om du vil lese mer om

Fieldwork with the SponGES project on R/V Kristine Bonnevie

Hunting for jellyfish (and some hydroids) with the SponGES Project

Fieldwork with the SponGES project on R/V Kristine Bonnevie – part II

Sognefjorden cruise May 2017

 

Tusen takk for god hjelp ombord til alle på b-skiftet!

Tusen takk for god hjelp ombord til alle på b-skiftet!

img_7644Takk for turen(e)!

-Katrine

TangloppeTorsdag: Svamp, amfipoder, gjørme og gamle damer

Svampegjengen i ekstase (?) over en trål med masse spennende. (Mye morsomt som ikke var svamp også innimellom her!) Foto: AHS Tandberg

Svampegjengen i ekstase (?) over en trål med masse spennende. (Mye morsomt som ikke var svamp også innimellom her!) Foto: AHS Tandberg

Hva gjør en glad forsker i marinbiologi når våren nærmer seg med mange langhelger og løvsprett i lunden? Hun drar ut på bøljan blå, selvsagt! Innsamlingstur dit man kan og får lov, og gjerne med gode venner. Forrige uke dro 8 forskere og studenter fra Universitetet i Bergen og Universitetet i Amsterdam ut på havet med F/F Kristine Bonnevie for å samle inn prøver til det store prosjektet SponGES.

SponGES prosjektet skal undersøke områder der det er svamper på havbunnen – spesielt alle de fine svampene, men også og alt som hører med svampeområdene. Ofte står svampene i store ansamlinger på hvabunnen og der blir de til boligområder for andre dyr – både virvelløse venner og små fisker finner gode gjemmeplasser i og rundt mange svamper. Det passet derfor bra at museet kunne bli med og samle inn de dyrene som holder til sammen med svampene – samarbeid gjør at alle vinner i tillegg til at det er morsomt.

 

Kristine Bonnevie (1872-1948) Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” - UiO

Kristine Bonnevie (1872-1948) Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” – UiO

F/F Kristine Bonnevie er kalt opp etter norges første kvinnelige professor. Kristine Elisabeth Heuch Bonnevie ble født i 1872 inn i en både rik og velutdannet familie – der det var forventet at guttene fikk seg en fin og ordentlig utdannelse. Jentene, derimot, trengte ikke slikt mente faren (som var undervisningsminister fra 1889-1891), de hadde mer evner for “de hjemlige plikter”. Allikevel lot han Kristine ta artium, og i 1906 fikk hun doktorgrad i biologi. Men hun kunne ikke få noen akademisk stilling ved universitetet – det var ikke åpning for det i loven. I 1912 fikk hun tilbud om et professorat ved Bergen Museum – som da ikke var et universitet enda. Det skremte nok professorene i Oslo – Bonnevie var nemlig assistent for mange av dem, og hun hadde mye undervisnings- og innsamlingsansvar de nok ikke var helt klare for å takle selv igjen hvis hun skulle forsvinne til Bergen. Så plutselig – et år før kvinner fikk stemmerett i Norge – ble loven endret slik at landet kunne få sin første kvinnelige professor.

 

Kristine Bonnevie på naturhistoriker-møte i Gøteborg. Albert Einstein ved siden. Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” - UiO

Kristine Bonnevie på naturhistoriker-møte i Gøteborg. Albert Einstein ved siden. Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” – UiO

Hovedtyngen av arbeidet til Kristine Bonnevie var “arvelighetsforskning” – genetikk kaller vi det i dag – og mange av dyrene hun  studerte var marine, og hun samlet mange av dyrene inn selv. Spesielt ved den marinbiologiske stasjonen i Drøbak, men også langs kysten ellers. Vi følte oss litt i Bonnevies fotspor denne uken, der vi samlet inn marine dyr for blant annet å kunne studere arvematerialet deres.


Innsamlingene på vårt tokt ble gjort med en kombinasjon av undervannsrobot (ROV), trål, grabb og slede.  De fleste amfipodene kommer til vanlig i sleden, og sånn var det også denne gangen. Områdene vi besøkte (ytterst i Korsfjorden, ytterst i Bømlofjorden, og utenfor Stord, Øygarden og Fedje) har til tider ganske bløt bunn, og det vistes godt i enkelte av sledeprøvene. Til vanlig drømmer vi om å få små og “rene” sledeprøver, og det er mulig å få på sandbunn. På mudderbunn, slik det var i de ytre fjordbassengene vi besøkte, blir det “gjørmeprøver”.

Ganske nedgjørmet av sledeprøven. Foto: K. Kongshavn

Ganske nedgjørmet av sledeprøven. Foto: K. Kongshavn

Det er ikke slik at gjørmeprøver er ille – det er bare så mye mer materiale – og det sprer seg av og til utover både forskere og båt. Allikevel fikk vi spennende resultater fra gjørmen – ikke minst fra den stasjonen som var så gjørmete at vi alle så ut som om vi hadde hatt lekedag i barnehagen da vi var ferdige på dekk. I den veldig bløte og finkornete gjørmen holdt nemlig nesten bare amfipoden Eriopisa elongata (Bruzelius, 1859) til. E. elongata har artsnavnet elongata fordi de har en veldig lang uropode 3 – den er så lang at den nesten alltid detter av når vi samler den inn og legger den på sprit. De kom kravlende på toppen av det bløte mudderet – og de kom kravlende på ryggen! Det visste vi ikke om dem fra før av – og det er spennende å lære nye ting om dyr som har vært “kjent” lenge, men som vi ikke har samlet så mye av før. Det kan hende vi ikke kommer til å samle så mye av dem siden heller – 500L løs gjørme på dekk ble litt i meste laget for lattermusklene… Vi skal derfor bruke de innsamlete E. elongata for alt det er verd – de skal DNA-strekkodes og fotograferes og studeres nøye nå som vi har fått mange av dem.

 

Kristine Bonnevie (1872-1948) malt av Agnes Hiorth (1899-1984). Maleriet er i Universitetet i Oslos eie.

Kristine Bonnevie (1872-1948) malt av Agnes Hiorth (1899-1984). Maleriet er i Universitetet i Oslos eie.

Kristine Bonnevie var i flere år assistenten til professor G.O. Sars – og han studerte mye amfipoder. Eriopisa elongata er en av artene som er illustrert og omtalt i hans “Crustacea of Norway” – og selv om amfipodebindet kom ut helt i starten på Kristine Bonnevies studietid (hun begynte på universitetet samme året som Sars begynte å gi ut de første heftene med amfipoder), har hun nok sett både den ene og den andre amfipoden fra sine marine innsamlinger. Gjørmeprøver ville kanskje ikke vært like lett å hanskes med i langt skjørt og pen hatt, men det ville sikkert gått. Hun ville kanskje også likt at noen av oss sang på dekk – mangeårig medlem i Kvindelige Studenters Sangforening som hun var…

Anne Helene


Litteratur:

van der Ham JL, Vonk R (2003) A phylogenetic analysis of the Eriopisa complex (Crustacea: Amphipoda: Melitidae) and a new species from beach interstitia in Venezuela. Journal of Natural History 37, 1-18.

Nordal I, Hessen DO, Lie T (2012). Kristine Bonnevie: et forskerliv. Cappelen-Damm, 437pp. ISBN 978-82-02-34580-8

Sars GO (1895) The Crustacea of Norway, 1: Amphipoda. Alb. Cammermeyers forlag, Christiania.

Fotoutstillingen “Alma Maters Døtre

TangloppeTorsdag: Ampeliscidae – få eller mange øyne?

Haploops setosa. Foto: K Kongshavn

Haploops setosa. Foto: K Kongshavn

Krepsdyr har som oftest det vi kan kalle fasettøyne – eller sammensatte øyne. Et eksempel på de som satser stort på øyne er hyperiidae amfipoder – de har øyne over hele hodet!

En hel del krepsdyr – for eksempel tifotkrepsene (reker, krabber og hummer er grupper som alle hører til tifotkreps) – har fasettøynene på stilk. Da kan de bevege øynene litt, og muligens kan de få en bedre oversikt over hva som skjer rundt dem. Amfipoder har alle det vi kaller fastsittende øyne – øynene sitter “inni” eller “fast på” hodet og i alle fall ikke på stilk.

Ofte bruker vi fasongen på øynene til å hjelpe oss med å identifisere hvilken gruppe amfipoder vi ser på – som for eksempel når hele hodet er dekket av øyne (da vet vi at vi ser på en Hyperiidae). Andre ganger kan det være at øynene har vokst sammen til et øye på toppen av hodet, eller – som det er for Ampeliscidae-familien: det er to øyne på hver side av hodet.

Fasettøyne består altså av en mengde linser (ommatidier) som ser i litt forskjellig retning (Hyperiidaene har ofte store lysbrønner ned til linsene, derfor ser det ut som om hodet bare er øyne), og tilsammen gir de nok et felles inntrykk av verden rundt. Hvordan det ser ut å se gjennom et fasettøye kan vi nok ikke helt forestille oss, – vårt hjerne tolker uansett bildene veldig anderledes enn sentralvervebuntene til de forskjellige dyregruppene som har sammensatte øyne.

Ampelisca aequicornis tegnet av GO Sars i 1892. Legg merke til det "korte" hodet og de to øynene.

Ampelisca aequicornis tegnet av GO Sars i 1892. Legg merke til det “korte” hodet og de to øynene.

Ampeliscidae er den eneste familien innen amfipodene der øynene bare har et enkelt ommatidium (linse) hver seg – så istedenfor sammensatte øyne heller enkle linser. Til gjengjeld har de to øyne på hver side av hodet! Disse er ofte ganske store, og ofte stikker de litt ut fra hodet – det kan nesten se ut som om det er festet to små perler på hver side av hodet. Vi kan kanskje tenke at de kan bevege linsen en liten smule, og slik få litt bredere utsyn, men dette er det ingen dokumentasjon på enda.

Ampeliscidaene bor ofte på lett mudrete bunn, der de graver seg U-formete tuneller som de bor i. Ofte ligger de og hviler i toppen av tunellen og “fisker” etter mat med antennene. Maten de liker er det vi kaller detritus (dødt organisk materiale som allerede er litt i småbiter) – disse små matbitene fester seg til de lange hårene på antennene. Tuneller er også praktiske hvis de blir skremt, da kan de lett trekke seg tilbake til den mer beskyttete tilværelsen lengre ned i tunellen. Noen arter Ampeliscidae kan gjemme seg i flere dager nedi tunellen sin om livet er nifst på overflaten.

Haploops tubicola hviler på toppen av tunellen sin. Fig 63 fra P. Enequist, 1949.

Haploops tubicola hviler på toppen av tunellen sin. Fig 63 fra P. Enequist, 1949.

Paul Enequist, som på 40-tallet hadde mange Ampeliscidae i akvarier der han observerte både hvordan de bygget tuneller og fisket fra toppen av dem, skriver at de alltid orienterer seg mot vannstrømmen slik at det som fester seg i antennene lett kan kjemmes av med de fremste beina. Bevegelsen i vannet var så viktig at Enequist mente at Ampeliscidae ikke ville kunne holde til på havbunner som hadde korrekt mudrete leirbunn hvis de ikke i tillegg hadde litt vannstrømninger. Muligens kan vi også si at hvis ikke maten kommer rekende til dem med vannbevegelsene, klarer de ikke å få den i seg selv om de sitter midt i matfatet? Enequist sa ingenting om øynene til Ampeliscidaene…


Selv om vi bruker antall øyne til å hjelpe oss med identifikasjon når vi ser på amfipodene, vet vi nesten ingenting om hvorfor denne familien amfipoda har så forskjellige øyne fra resten av amfipodene med øyne, eller hvordan det påvirker livene deres, og hvordan de egentlig ser verden rundt seg. Få eller mange øyne – det kommer kanskje an på øyet som ser?

Anne Helene


Litteratur:

Bellan-Santini D (2015) Order Amphipoda. Chapter in “The Crustacea”, ed: von Vaupel Klein JC, Charmantier-Daures M, Schram FR.

Bellan-Santini D, Dauvin JC (1988) Elements de synthèse sur les Ampelisca du nord-est Atlantique. Crustaceana Suppl 13:20–60

Enequist P (1949) Studies of the Soft-Bottom Amphipods of the Skagerak. Zoologiska Bidrag från Uppsala 28, 1-196.

King RA (2009) Ampeliscidae. Zootaxa 2260:132–142

TangloppeTorsdag: IceAGE-amfipoder i de polske skoger

img_2610Sommeren for 26 år siden begynte en 13 år lang utforskning av biologien på havbunnen rundt Island – BioICE. Sammen med de to norske havbunnsforskerne Torleiv Brattegard (Universitetet i Bergen) og Jon-Arne Sneli (fra det som nå heter Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet) var tre islandske forskere (Jörundur Svavarsson og Guðmundur V. Helgasson fra Universitetet på Island og Guðmundur Guðmundsson fra det islandske Naturhistoriske Museet) – og etterhvert fulgte mange studenter med både til havs og på land, – i alt ble det 19 tokt og en hel masse havbunnsdyr og veldig mange fine artikler og mye vitenskap.

Selv om mye arbeid ble gjort med forskning på arvestoff (DNA) for 25 år siden, var det ikke tradisjon for å ta vare på havbunnsprøver på en sånn måte at de kunne brukes i denne forskningen. Det aller meste av forskningen foregikk på morfologi (utseendet) til de forskjellige dyrene, og det er ofte lettere å studere utseendet på mange virvelløse havdyr hvis de har blitt bevart på formalin. Ting som skal brukes til DNA-undersøkelser må være oppbevart slik at DNA-strengene inne i cellene ikke blir ødelagt, og vi bruker ofte etanol (sprit) til dette. Problemet med å oppbevare evertebrater i sprit, er at de ofte blir sprø og knekker, eller de krymper til en skrukk vi ikke kan se noe særlig utseende på. Noen dyr som muslinger lukker seg sammen og slipper ikke inn noe sprit, og så råtner de bare inni der de myke delene er. Amfipoder og andre krepsdyr er blant de som blir sprø og knekker – og veldig lite er mindre morsomt enn å prøve å identifisere en amfipode uten antenner og bein.


Men, DNA-undersøkelser kan gi veldig mange spennende resultater, og det kan hjelpe oss til å stille spørsmål vi ofte ikke visste at vi lurte på. Dette gjelder både når vi undersøker hva som egentlig er samme arten, og hvis vi vil undersøke historien til utbredelsen av en art, for eksempel.

Dette var en av bakgrunnene for at et nytt prosjekt som skulle undersøke Islands bunndyrsfauna ble startet. Det nye prosjektet – IceAGE – er ledet av forskere fra Universitetet i Hamburg, og har med en større internasjonal gruppe havbunnsforskere. Universitetet på Island og Universitetet i Bergen har vært med fra starten, som vi var i BioICE.

Teori-gruppen på workshopen. Foto: Christian Bomholt (www.instagram.com/mcb_pictures)

Teori-gruppen på workshopen. Foto: Christian Bomholt (www.instagram.com/mcb_pictures)

Til nå har det vært 2 IceAGE-tokt – et i 2011 og et i 2013. Vi håper det skal bli flere, men det er allerede mye materiale å jobbe med. Denne uken har vi hatt workshop for IceAGE. Noen har jobbet med tekniske og teoretiske detaljer til rapportering og artikler. 10 av oss har jobbet med å identifisere amfipoder.

Deltagerne på workshopen. Foto: Christian Bomholt (www.instagram.com/mcb_pictures)

Deltagerne på workshopen. Foto: Christian Bomholt (www.instagram.com/mcb_pictures)

Workshopen er organisert av den polske delen av IceAGE – og siden de hører til universitetet i Łodz, sitter vi på feltstasjonen deres i Spała – midt i en stor skog der det ryktes at det er bison og bever (vi har ikke sett noen, men vi har sett beverdammen). Der har vi sittet siden mandag – og det er kjempeflott å sitte tett sammen og jobbe med nesten de samme dyrene. Det er alltid noen rundt  deg som har et lurt triks for å identifisere en spesiell gruppe, og alle har sine favorittgrupper som de gjerne lærer bort til de andre som er der. Ofte ropes det “kom hit og se det stilige dyret jeg har under lupen”, og vi har alle fått se arter og grupper vi ikke har sett før, bare lest om. Innimellom alt vi har litteratur til å identifisere finner vi også ting som gir oss større problemer, og vi har en liten boks med arter vi tror ikke har vært beskrevet tidligere.


Amfipodegjengen denne gangen har kommet fra Australia, Storbritannia, Canada, Tyskland, Spania, Polen og Norge. Vi har kjent hverandre lenge, og innimellom all amfipodepraten blir det både historier om andre amfipodevenner, vennskapelig kappestrid om hvem som kan spise mest sjokolade, ville planer om “den aller beste tangloppeferien vi kunne ha laget sammen” og – når noen har en spesielt fin prøve under lupen kanskje til og med litt sang eller i alle fall lykkelig nynning. Av og til har det også vært noen frustrerte utbrudd – for siden vi denne gangen ser på dyr som bare har vært oppbevart i sprit, knekker de hvis du ser strengt på dem, og ingen har noe særlig farge (spriten trekker ut fargen de har mens de lever).

 

Isopodeforskerne Marina og Jörundur kom på besøk til amfipodefolkene. Foto: AH Tandberg

Isopodeforskerne Marina og Jörundur kom på besøk til amfipodefolkene. Foto: AH Tandberg

Prøvene fra IceAGE kommer fra et geografisk område som grenser opp til de norske farvannene NorAmph prosjektet fokuserer på, og det er derfor spesielt fint å kunne samarbeide prosjektene mellom. Akkurat nå plukker vi derfor ut prøver av amfipoder fra familien Eusiridae til DNA-strekkoding, sånn at vi kan sammenligne dem med DNA-strekkodene vi har levert til NorBOL fra den samme familien. Hvorfor Eusiride? En plass må man jo starte, og Eusiridene er fine amfipoder. Det skal nok komme en egen blogg om dem om ikke så alt for lenge – men Eusirus holmii er en av dem…

God påske fra tangloppene og alle tangloppologene!

Anne Helene


Litteratur:

Brix S (2014) The IceAGE project – a follow up of BIOICE. Polish Polar Research 35, 1-10

Dauvin J−C, Alizier S, Weppe A, Guðmundsson G (2012) Diversity and zoogeography of Ice−
landic deep−sea Ampeliscidae (Crustacea: Amphipoda). Deep Sea Research Part I: 68: 12–23.

Svavarsson J (1994) Rannsóknir á hryggleysingjum botns umhverfis Ísland. Íslendingar og hafiđ.
Vísindafélag Íslendinga, Ráđstefnurit 4: 59–74.
Svavarsson J, Strömberg J−O,  Brattegard T (1993) The deep−sea asellote (Isopoda,
Crustacea) fauna of the Northern Seas: species composition, distributional patterns and origin. Journal of Biogeography 20: 537–555.

TangloppeTorsdag: invaderende mordere?

Dikerogammarus villosus. Foto: Michal Grabowski

Dikerogammarus villosus. Foto: Michal Grabowski

Det er ikke alle amfipoder det er like lett å si noe fint og positivt om. Noen arter har så dårlig rykte at de får nidnavn og blir omtalt i media. Den arten som nok har det værst slik for tiden, er den fersk- og brakkvannslevende Dikerogammarus villosus (Sowinsky, 1894) – eller “The Killer Amphipod” som den ofte kalles på folkemunne – og i flere vitenskapelige artikler! Hvorfor har den fått et sånt ugreit navn? Det er mange grunner.

Elvene som ender i Svartehavet. Illustrasjon fra http://infomapsplus.blogspot.no

Elvene som ender i Svartehavet. Illustrasjon fra http://infomapsplus.blogspot.no

Dikerogammarus villosus er nemlig noe så nifst som en invaderende amfipode. Slik språkbruk kan få en til å tenke på marsjerende hærer og store slag, og om enn i mye mindre skala er det kanskje det som skjer. Opprinnelig kommer D. villosus fra Svartehavskysten – den holdt til i de mange store elvedeltaene som er der Donau, Dnieper og Don kommer ut i havet. Det var sannsynligvis så seint som bare 100-200 år siden, og den har holdt til i deltaet lenge. Men så begynte den å spre seg oppover elvene.

Elvedeltaet til Donau - fotografert av NASA [Public domain], via Wikimedia Commons

Elvedeltaet til Donau – fotografert av NASA [Public domain], via Wikimedia Commons

En ansamling sebramuslinger. Foto fra “Amassing Efforts against Alien Invasive Species in Europe”. Shirley SM, Kark S, PLoS Biology Vol. 4/8/2006, e279. http://dx.doi.org/10.1371/journal.pbio.0040279

En ansamling sebramuslinger. Foto fra “Amassing Efforts against Alien Invasive Species in Europe”. Shirley SM, Kark S, PLoS Biology Vol. 4/8/2006, e279. http://dx.doi.org/10.1371/journal.pbio.0040279

La oss ta historien om invasjonen av Donau. Vi vet veldig lite om hvilke amfipodearter som fantes i Donau før 1926 da den første systematiske undersøkelsen av faunaen der fant sted. Da fant de noen individer i den ungarske delen av elven – egentlig ganske langt oppe hvis vi ser på kartet. I 1989 ble de registrert i den Østerrikske delen av Donau. 60 år på den korte distansen virker kanskje ikke så agressivt, men vi må huske på at det er motstrøms og amfipoder er lette og små dyr. I de opprinnelige tilholdsområdene i elvedeltaene holder D. villosus ofte til i nærheten av sebramuslingene Dreissena polymorpha. Denne arten har også spredt seg oppover Donau, og den langsomme invasjonen har nok skjedd i et slags fler-artslig samarbeid.

I 1992 åpnet sammenbindingskanalen mellom elvene Donau og Main. Jeg tror D. villosus må ha feiret like mye som politikerne og elveskipperne, for fra det punktet tok invasjonen av. Spredningen fra nesten øverst i Donau til utløpet av Rhinen tok bare to år. Nå har den spredt seg via små og store kanaler til nesten hele det Europeiske fastlandet.

Utbredelse av Dikerogammarus villosus fra det opprinnelige området i Svartehavet (grå skygge) og langs en østlig (grønn) og en vestlig (rød) rute. Kanalene vises med tverrbånd. Årstallene viser første registrerte funn av D. villosus for de forskjellige områdene. Illustrasjon fra Rewicz T, Wattier R, Grabowski M, Rigaud T, Bacela-Spychalska K (2015)

Utbredelse av Dikerogammarus villosus fra det opprinnelige området i Svartehavet (grå skygge) og langs en østlig (grønn) og en vestlig (rød) rute. Kanalene vises med tverrbånd. Årstallene viser første registrerte funn av D. villosus for de forskjellige områdene. Illustrasjon fra Rewicz T, Wattier R, Grabowski M, Rigaud T, Bacela-Spychalska K (2015)

Men hvorfor “killer”? Den tar over plassen og maten til de lokale amfipodene i de europeiske elvene. Den er nemlig litt større, kan reprodusere seg i litt kaldere og litt varmere vann, og når det begynner å bli smått om halvråtne blader og annen god mat, kan den godt spise noen av de lokale amfipodene. Og det blir uhorvelig mange av dem når de først får slått seg til en plass!

Dikerogammarus villosus på vadere etter en fisketur. Foto fra Check-Clean-Dry kampanjen.

Dikerogammarus villosus på vadere etter en fisketur. Foto fra Check-Clean-Dry kampanjen.

Siden 2010 har D. villosus hatt et lite fotfeste på de Britiske øyer, og allerede nå er det så mange av dem i enkelte elver at det har kommet egne holdningskampanjer for å hindre større spredning. Den kom nok med ballastvann over kanalen, men nå sprer den seg ved hjelp av vadestøvler, gummibåter og tauverk som blir fraktet av fritidsfiskere og andre naturelskere.

 

 

Vi skal kke være veldig redd for at de skal komme til Norge. Våre elver er nok enda både for kalde og for det meste for bratte – i tillegg til at de fleste norske havner er i saltvann og ikke i brakkvannsområder. Det kommer også stadig nye og strengere regler for rensing av ballastvann nettop for å forhindre slik spredning. Allikevel: vi følger med, sånn for sikkerhets skyld!

Anne Helene


Litteratur:

Bacela-Spychalska K, Grabowski M, Rewicz T, Konopacka A, Wattier R (2013) The “killer shrimp’ Dikerogammarus villosus (Crustacea, Amphipoda) invading Alpine lakes: overland transport by recreational boats and scuba-diving gear as potential entry vectors? Aquatic Conservation-Marine and Freshwater Ecosystems 23: 606–618.

Ford, A (2015) Coming to a river near you: the invasion of the intersex demon shrimp. The Conversation. http://theconversation.com/coming-to-a-river-near-you-the-invasion-of-the-intersex-demon-shrimp-35935

MacNeil C, Platvoet D, Dick JTA, Fielding N, Constable A, Hall N, Aldridge D, Renals T, Diamond M. 2010. The Ponto-Caspian ‘killer shrimp’, Dikerogammarus villosus (Sowinsky, 1894), invades the British Isles. Aquatic Invasions 5: 441–445.

Rewicz T, Grabowski M, MacNeil C, Bacela-Spychalska K (2014) The profile of a “perfect “ invader – the case of killer shrimp, Dikerogammarus villosus. Aquatic Invasions 9,  267-288

Rewicz T, Wattier R, Grabowski M, Rigaud T, Bacela-Spychalska K (2015) Out of the Black Sea: Phylogeography of the Invasive Killer Shrimp Dikerogammarus villosus  across Europe. PLoS ONE 10(2): e0118121 doi:10.1371/journal.pone.0118121