Category Archives: artskunnskap

Festival på Marineholmen

Lørdag 23. april blir det vitenskapsfestival på Marineholmen, og Universitetsmuseet er naturligvis med!

Universitetsmuseet i Bergen stiller med folk fra hagene (🌳🌾⚘), eksperter på bein (klarer du å bygge et 🐑 -skjelett?), midd, insekter (🐛🪳🐞🪲🐜), sopp (🍄), hai (🦈), en hel flokk av oss som jobber med marine evertebrater (🐌🐚🐙🪱🦀🦞🦐🦑🎐), og et opplegg på plast i havet.
Vi kommer også til å ha aktiviteter om #DNAbarcoding 🧬

Vi fra Avdeling for naturhistorie skal stå ca her i fra 11.00-18.00, sammen med Akvariet i Bergen og Havforskningsinstituttet:

Det blir fire foredrag fra museet som gjentas tre ganger i løpet av dagen:

For oss på natur så kommer forskere på alt i fra maneter til hai – vi skal ha mange aktiviteter (med kule premier!) og gleder oss veldig til å vise frem en del av det vi jobber med!

Andre marine tema blir bl.a. utforsking av dyphavet, disseksjoner av fisk (med @akvariet)
og større havdyr (med @eplesko), fokus på fremmede marine arter (@havforskningen), mat fra havet, og mye mer!

Plott det inn i kalenderen, og sjekk ut https://www.opplevmarineholmen.no/ for mer info!

Hvem er egentlig Avdeling for naturhistorie? Du kan gjerne besøke nettsiden vår for å finne ut mer – her er en ensides oppsummering av en veldig vidtfavnende institutt! 

Vi ses på lørdag – i strålende sol!

-Katrine & resten av gjengen

 

Leddsnegl med øyne i nakken

Leddsnegl lever et langsomt liv. Krypende med foten sin beveger de seg sakte over stein og annen hard bunn i havet, mens de skraper løs mat med raspetungen sin. Om de føler seg truet, er det ikke nødvendig å skynde seg å rømme unna. De må bare holde seg godt fast til underlaget med den muskuløse foten, for på oversiden er de beskyttet av en rustning av åtte skallplater.

Visste du at hvis du kikker på en leddsnegl der den sitter på steinen sin, så kan den også se deg? Hodet til leddsneglene har ikke øyne, men til gjengjeld kan de se gjennom skallplatene de har på ryggen. Snakk om å ha øyne i nakken!

Callochiton septemvalvis, flekkledsnegl, er en norsk art som har øyeflekker i skallplatene.

En leddsnegl kan ha opp til 1000 ørsmå øyne i skallet sitt. Fordi skallplatene dekker det meste av overflaten som vender ut mot verden omkring, er det nyttig å ha sanseorganer her. Øynene er små groper dekket med lysesensitive celler som kan skille mellom lys og skygge. Fra gropene, som ligger i det øverste laget i skallplatene, sendes signaler via nerveceller som går i kanaler som går ned gjennom hele skallet. Dette er en type nervestruktur vi ikke finner hos noen annen dyregruppe.

Øyeflekkene kan sees som små mørke prikker ut mot kanten av skallplatene.

Mange arter av leddsnegl lever på grunt vann, noen helt oppe i fjæresonen. Evnen til å se hjelper dem å oppdage farer, som skyggen av en predator, som en fugl eller fisk, slik at de kan feste seg godt til underlaget med den muskuløse foten for å unngå å bli spist. Det hjelper dem også med å finne veien inn i skyggen på undersiden av en stein hvor de er beskyttet, både mot predatorer og uttørking fra sol og luft.

Hos noen arter har de lyssensitive gropene utviklet seg til mer avanserte strukturer, og er blitt til avanserte øyne med linser. Linsene er laget av aragonitt, en type kalsiumkarbonat-krystaller, det samme materialet skallplatene er laget av. De gjennomsiktige linsene fokuserer lyset ned på de lyssensitive cellene under. Derfra sendes signaler som tolkes av nervesystemet. Forskere har funnet ut at disse øynene til og med har evnen til å danne bilder. Ledsnegl som har øyne med linser kan for eksempel se en predator som nærmer seg.

At linsene er laget av mineralet aragonitt i stedet for protein, slik de er i øynene hos andre dyr, gjør at de blir mer motstandsdyktige mot slitasje fra omgivelsene i miljøet de lever i. Byggematerialet i linsene gir også en annen fordel. Aragonitt har to brytningsindekser: lyset som går gjennom linsen blir fokusert på to ulike måter. Linsene har derfor to fokusplan, og danner ett bilde som faller på øyet i luft, og ett i vann. Det gjør at øynene kan se både over og under vann, noe som er nyttig når man lever i fjæresonen.

Litteratur/ videre lesning:

Speiser, D.I., Eernisse, D. J. and Johnsen, S. 2011. A chiton uses aragonite lenses to form images. Current Biology 21, 665-270.

Sigwart, J., and Sumner-Rooney, L. 2015. Mollusca: Caudofoveata, Monoplacophora, Polyplacophora, Scaphopoda and Solenogastres. Structure and evolution of invertebrate nervous systems, 172-189.

-Nina

Hardbunnsfauna 2021 – årskavalkade

Jeg har rett og slett valgt ut en post fra hver måned i 2021 på Instagram-kontoen til Hardbunnsfauna og brukt det som en kjapp oppsummering på noe av det vi har gjort i år.

Klikk på bildene for å se dem i full størrelse

Følg oss gjerne på @hardbunnfauna!
(samme brukernavn på twitter også)

Januar: Året begynte godt, med feltarbeid i strålende vintervær

Februar: Rapporten vår i fra feltarbeid i Saltstraumen ble publisert

Mars: Workshop-uke på Espegrend sammen med NorChitons og HypCop

April: Barcoding av svamp er i gang, og vi begynner å få resultater på det vi har levert til sekvensering

Mai: Flere prøver til genetisk strekkoding (DNA barcoding), her holdt vi på med små snegler

Juni: Prosjektets første masterstudent fullfører oppgaven sin og gjør en kjempejobb!

Juli: Fjærebingo på vei inn mot fellesferien – vi hørte fra flere som fikk bingo!

August: Feltarbeid i Puddefjorden i forbindelse med SUB sin opprydningsaksjon

September: Deltagelse på stand ute på Os sammen med Havkollektivet

Oktober: Katrine er på tokt med Marano, og poster derfor ikke så mye (dårlig dekning ute til havs) – men det samles kjempespennende prøver til prosjektet, for Mareano går grunnere enn de pleier

November: Vi drar til Haugesund i Halloweenhelga for å være med Slettaa Dykkerklubb når de arrangerer marinbiologikurs

Desember: Innspurt på alle fronter og mange prosjekter som skal rapporteres på – men vi får noen trivelige julegaver i posten (både fysisk og elektronisk) fra ulike folkeforskere – tusen takk!

-Katrine

Haugesund under overflaten

Haugesund er mer enn rosa rådhus, Sildajazz og Vamp – vi finner også Norges største dykkeklubb der, og et rikt dyreliv under vann for dem som vet å komme seg ned for å se!

Fotos: Katrine Kongshavn

Her er hva man ser *like* under; jeg stakk en GoPro ned i vannet fra brygga. Smedasundet er strømrikt, og det sitter mange filtrerende organismer på tau og flytebrygger – og en stim småsei som koser seg i matfatet. 

Mange som dykker får etter hvert lyst til å lære mer om det de ser og fotograferer under dykk – noe vi naturligvis synes er verdens mest naturlige ting, for hvem vil vel ikke lære mer om livet under vann?

En dykkende Torbjørn og en uaffisert Eledone cirrhosa. Foto: Audhild Ulset, Slettaa dykkerklubb. CC-BY-SA

I slutten av oktober arrangerte Slettaa Dykkerklubb kurs i marinbiologi. Dette kurset er utviklet av Norges Dykkerforbund, og gir en innføring gjennom teori og praksis i hvem man treffer på under vann.

Slettaa har flotte klubblokaler ved Smedasundet, – fint for kortreist innsamling! Foto: Katrine Kongshavn

Anne Mari, Karlo og Erik på lab på klubbhuset

Gjennom tidligere bekjentskap ble vi invitert på besøk: i 2017 var Katrine med ut for å plukke dyr i fra det som dykkerne samlet inn til det norske genetiske strekkodebiblioteket over arter, NorBOL.
Den gangen var det instruktørkurs i marinbiologi som ble avholdt, og en av deltagerne der (Anne Mari) var instruktør i Haugesund nå. Vi har lite nyere materiale i fra dette området, så det passet helt supert at vi fikk en ekstra god grunn til å ta turen.   

Byen viste seg i fra sin beste side, i strålende sol – langt i fra det uværet som det i utgangspunktet var meldt!

Første dag var det teoriundervisning og planlegging av dykk for kursdeltagerne.

Jeg holdt et foredrag om evertebratsamlingen, og spesielt da om Hardbunnsfauna– og NorHydro-prosjektet og hvordan vi har fått hjelp av dykkere til å samle materiale; eksempelvis samarbeidet vi hadde med Interessegruppa for Saltstraumen marine verneområde, som resulterte i rapporten «Feltarbeid i Saltstraumen marine verneområde – Utfordringer og metodikk for observasjon og skånsom innsamling av marin fauna i en av verdens sterkeste tidevannsstrømmer» (link til rapporten).

Dag to startet med dykk i nydelige Kvalsvik; syv dykkere i vannet i en times tid, og så dro vi med fangsten til klubbhuset ved Smedasundet.

Kvalsvik, med tareskog, sand, og skulpturpark – i soloppgang! Ren luksus 🙂 Fotos. Katrine Kongshavn

På klubbhuset er det stort våtrom på bakkeplan, så de kunne rigge seg opp med akvarier og bakker og fordype seg i det de hadde samlet – mens Jon, Luis og meg gikk i skytteltrafikk med interessante dyr opp til der vi hadde satt opp lab. Her ble dyrene fotografert, identifisert, gitt museumsnummer og fiksert på løpende bånd.

Luis holdt et spennende foredrag om hvordan folkeforskere (citizen scientists) har bidratt til ny kunnskap om hydroider gjennom observasjoner og undervannsbilder – og fikk flere hektet på maneter underveis. Noen tok også et nattdykk på kvelden, og kom tilbake med mye fint – og havnespy (Didemnum vexillum), som ikke var så fint, men som vi gjerne ville ha prøver av så vi kan få strekkodet den.

Der var den, ja. Havnespy, Didemnum vexillum, er et kolonidannende sekkedyr som nylig har blitt oppdaget i Norge – antakelig har den kommet med båttrafikk. Den er klassifisert til “svært høy risiko” i Norge siden arten har god spredningsevne og store økologiske konsekvenser. Foto. Katrine Kongshavn

Tredje og siste dag begynte også med dykk – her dro de ut med båt til en av holmene like ved, mens museumskontigenten holdt seg ved klubbhuset; vi tok like godt prøver i fra flytebrygga mens vi ventet, og fant – nok en gang – masse spennende der!

Innen vi var ferdige med å se på disse prøvene så kom dykkerne tilbake, med mer fangst! Vi jobbet med dette til kursslutt, og så rullet vi oppover til Bergen igjen – med bilen litt fullere, og færre hvite flekker på kartet over hvor vi har vært.

Tusen takk til Anne Mari for invitasjonen, og til alle kursdeltagerne for noen veldig kjekke dager, og for flotte prøver!

-Katrine

Mer om lignende:

Innsamlingstur i Drotningsvik med NDF

Workshop på Espegrend: en innholdsrik uke på feltstasjonen

På feltarbeid til verdens sterkeste malstrøm

Rapport i fra Saltstraumen

 

Leddsneglenes magnetiske raspetunge

Leddsneglen Leptochiton asellus kryper på et skjell. Hodeenden med munn og radula er til venstre.

Leddsnegl (Polyplacophora) er marine bløtdyr i klassen Mollusca som lever på alle typer harde underlag. De er beskyttet av åtte skallplater på oversiden, og på undersiden har de en muskuløs fot de bruker til å krype med og til å holde seg fast til underlaget.

Leddsnegl har i likhet med mange andre bløtdyr en raspetunge eller radula. Radulaen er en lang, båndformet struktur med flere rekker av små tenner. Denne bruker de til å skrape mat av underlaget og føre den inn i munnåpningen.

Det harde underlaget radulaen rasper over, ofte stein eller skjell, gjør stor slitasje på tennene på radulaen. Hos leddsnegl er derfor tennene på raspetungen forsterket med metaller, blant annet jernoksidet magnetitt.

Magnetitt er det hardeste mineralet som dannes av noe dyr, og leddsnegl har de hardeste tennene i hele dyreriket. Magnetittinnholdet gjør til og med radulaen magnetisk. Innholdet av magnetitt i radulaen kan bidra til leddsneglenes evne til å detektere jordens magnetfelt – et innebygget kompass!

Leddsneglen Leptochiton asellus skraper med sin radula. Radulaen synes i munnåpningen med metalliske tenner. Radulaen føres frem til munnåpningen for å skrape over underlaget.

Radulaen er stor i forhold til kroppsstørrelsen til leddsneglen, opp til så mye som en tredjedel av kroppslengden. Tennene er festet på et bånd som kan føres framover i munnhulen slik at tennene beveges over underlaget. Radulatennene består av et mikroskopisk nettverk av fiber som er satt sammen av karbohydrater, proteiner og mineraler. Dette nettverket er konstruert for å gi tennene slitestyrken som trengs for å kunne raspes over harde overflater igjen og igjen. Proteinene og karbohydratene i fibernettet gir fleksibilitet, slik at tennene skal tåle press uten å knekke. Mineralene gjør tennene slitesterke.

Til tross for at tennene er slitesterke, er det nødvendig å fornye dem jevnlig. Tennene fremme på radulaen som skraper over underlaget behøver å byttes ut hver andre til tredje dag. Derfor dannes det kontinuerlig nye tenner bakerst på radulaen som sakte føres fremover for å erstatte de utslitte. Til enhver tid finnes det derfor tenner i alle utviklingsstadier på radulaen hos en leddsnegl, og man kan se den gradvise utviklingen fra umodne tenner bakerst, mot stadig mer forsterkede tenner dekket av metall helt framme på den delen av radulaen som blir skrapt mot underlaget.

Radula dissekert ut av en leddsnegl. Legg merke til endringen i farge fra de nye, gjennomsiktige tennene til høyre til gradvis mer mineraliserte tenner mot venstre.

Nærbilde av radula med de kraftige, mineralforsterkede tennene langs hver side.

Radulaen er omgitt av en radulasekk som styrer utviklingen av radulaen. Inne i denne fungerer radulaen som et slags samlebånd. Oppbygningen av nye tenner begynner innerst i sekken med avsetning av en blanding av kitin og proteiner som danner den organiske grunnstrukturen til tannen. På undersiden av radulaen ligger vev som gradvis fører radulaen fram mot munnåpningen ettersom den dannes. På oversiden av radulaen ligger vev som sørger for at de nydannede tennene blir forsterket og klare til bruk mens den føres framover. Ettersom dannelsen av tennene fortsetter, endres den organiske strukturen i tannen for å gjøre plass til mineraler. Framover på radulaen blir tennene gradvis mindre gjennomsiktige og med kraftigere farge, først gulaktige, siden brune, og de ferdige tennene som er i bruk er nesten sorte.

Gjennom evolusjon over millioner av år har leddsneglen utviklet en raspetunge som er perfekt tilpasset oppgaven den har.

-Nina

Litteratur/ videre lesning:

Brooker, L. R., Shaw, J. A. 2012. The chiton radula: a unique model for biomineralization studies. Advanced topics in biomineralization 1, 65-84.

Gordon, L., Joester, D. 2011. Nanoscale chemical tomography of buried organic–inorganic interfaces in the chiton tooth. Nature 469, 194–197.

Sumner-Rooney, L. H., Murray, J. A., Cain, S. D., Sigwart, J. D. 2014. Do chitons have a compass? Evidence for magnetic sensitivity in Polyplacophora, Journal of Natural History 48:45-48, 3033-3045.

Weaver, J. C., Wang, Q., Miserez, A., Tantuccio, A., Stromberg, R., Bozhilov, K. N., Maxwell, P., Nay, R., Heier, S. T., DiMasi, E., Kisailus, D. 2010. Analysis of an ultra hard magnetic biomineral in chiton radular teeth. Materials Today 13, 42-52.