Category Archives: artskunnskap

Internasjonalt kurs i systematikk, morfologi og evolusjon hos Annelider

20170609_100827Ute på UiB sin marinbiologiske stasjon myldrer det i “annelidologer” – folk som arbeider med Annelider/leddormer. De fleste driver med børstemark, eller polychaeter, som leserne av denne bloggen vel etter hvert begynner å kunne en del om 🙂

Glade, travle studenter på laben

Glade, travle studenter på laben

Vi er totalt 38 deltagere; 20 studenter og 18 forelesere/organisatorer, i fra 12 nasjonaliteter! Kurset er et samarbeid mellom Universitetsmuseet i Bergen, Moscow State University and ForBio, med økonomisk støtte i fra SPIRE (Strategic Programme for International Research and Education) og SIU (Norwegian Centre for International Cooperation in Education).

Studentene arbeider med en kombinasjon av materiale tatt med i fra Russland, og levende dyr som vi er ute med R/V Brattstrøm og den mindre båten Aurelia og henter.

Brattstøm, Katrine på vei om bord, og hektisk plukking på laben

Brattstøm, Katrine på vei om bord, og hektisk plukking på laben – fotos N. Budaeva

Vi har vært ute og samlet i fra ulike habitater, slik at vi i størst mulig grad får dekket de ulike polychaetfamiliene. Vi får naturligvis også andre dyr i prøvene, og benytter anledningen til å samle mest mulig av arter vi mangler til NorBOL, og til de ulike marine artsprosjektene som pågår i Bergen.

Dekksarbeid- ikke heeelt optimalt vær, men god stemning og innsatsvilje på dekk

Dekksarbeid- ikke heeelt optimalt vær, men god stemning og innsatsvilje på dekk

NorBOL-og Artsprosjektplukking: flotte amphipoder og isopoder i ifra tangstilker, Diplecogaster bimaculata, sjuarmet skjørstrejne (Luidia ciliaris), sjøfjær, nakensnegl og sjøhare, og en anemone, antakelig Sagitaria troglodytes

NorBOL-og Artsprosjektplukking: flotte amphipoder og isopoder i ifra tangstilker, Diplecogaster bimaculata, sjuarmet skjørstjerne (Luidia ciliaris), sjøfjær, nakensnegl og sjøhare, og en anemone, antakelig Sagitaria troglodytes

Dagene er en kombinasjon av foredrag og lab, og det er ikke rent få tema og metoder som dekkes – her er vi innom alt i fra beskrivende taksonomi via fylogeni og dype diskusjoner om hva en art egentlig er, til siste nytt innen metoder og kunnskap.

foto: N. Budaeva

foto: N. Budaeva

Vi skal holde på hele neste uke også, ta en kikk på den engelske bloggen– og sjekk gjerne vår nyvalgte # på twitter: #annelidacourse2017 for siste nytt.

TangloppeTorsdag: avslutning av studentprosjekt.

I løpet av dette semesteret har Christine vært med på NorAmph-prosjektet. En av oppgavene har vært at hun skulle skrive blogger om hvordan det har vært å være på museet og ha studentprosjekt her. Dette er Christines avslutningsblogg, nå er det bare oppgaveskriving igjen…


Hei igjen!

Paramphitoe hystrix - fotografert før innsending til barcoding med NorBOL hos BOLD. Foto: C Østensvig

Paramphitoe hystrix – fotografert før innsending til barcoding med NorBOL hos BOLD. Foto: C Østensvig

For noen måneder siden skrev jeg et blogginnlegg der jeg fortalte at jeg dette semesteret skulle være med Anne Helene på hennes prosjekt om barkoding av amfipoder, blogginnlegget finner du her.

Dette semesteret er nå forbi, og sommeren står og banker på døren. I løpet av de siste 5 månedene har jeg fått ta del i hele prosessen fra man henter inn prøver til man får tilbake resultater av barkoding, og alt innimellom. Det har vært et svært lærerikt semester med mange nye ting å bli kjent med.

På grunn av tidspress for å få sendt inn prøvene til barkodingen, startet vi semesteret med å gjøre dette. Her plukket vi ut 95 ulike individer som var indentifiserte. Vi tok bilder som skulle følge prøvene til barkodingen, og vi registrerte de i samlingene til universitetsmuseet. Etter dette reiste vi på tokt til Raunefjorden der vi hentet inn prøvene (dette kan du lese mer om i blogginnlegget over).

Når vi kom tilbake fra tokt ble prøvene først sortert ned til fylum, med unntak av krepsdyrene, som jeg identifiserte ned til orden. Til slutt sorterte jeg amfipodene ned til familier.

På slutten av semesteret fikk vi tilbake resultatene fra barkodingen. Der var mye interessant å hente fra disse, blant annet var flere individene vi trodde var samme art var muligens ikke det, og vi så også noen individer som var identifisert til ulike arter som potensielt kan være den samme.

En første kikk på resultatene fra barcodingen.

En første kikk på resultatene fra barcodingen.

I dette prosjektet har jeg innsett at barkoding er en veldig viktig prosess som kan gi oss mye informasjon, og enklere tilgang på denne informasjonen. Ved å skape en offentlig database med alle barkodete arter i, kan man enklere finne frem til arter og informasjon om disse. Det har vært veldig artig å få ta del i et prosjekt som er en del av en større sammenheng.

Gjennom tiden min på universitetsmuseet har jeg lært utrolig mye. Jeg har lært mye om ulike biologiske metoder på lab, og ikke minst mye om den spennende gruppen amfipoder. Og som student er det deilig å kunne få et avbrekk fra det å gå på forelesninger hele tiden, så det har vært utrolig deilig å få litt praktisk arbeide inn i hverdagen. Og ikke minst har dette prosjektet gjort meg mer nysgjerrig! Forhåpentligvis får jeg muligheten til å få komme tilbake å fortsette med dette!

Christine

 

TangloppeTorsdag: Skattejakt i London

Natural History Museum i London. Også dette museet er under litt omgjøring og oppussing...

Natural History Museum i London. Også dette museet er under litt omgjøring og oppussing…

På alle vitenskapelige museer finnes det en skattkiste som de fleste som besøker museet ikke kommer til å få se: samlingene. Jeg vil ikke komme med noen påstand om at utstillingene ikke er viktige og fine og spennende og tankevekkende, men samlingene er grunnfjellet vi bygger forskningen vår på, den forskningen vi viser fram i utstillingene.

 

Noen museer har små samlinger – andre museer har kjempestore samlinger. Universitetsmuseet i Bergen har kanskje middels store samlinger, og i de samlingene er det mye viktig og spennende. Derfor er det en glede å få jobbe med de samlingene daglig. Allikevel må jeg innrømme at den siste uken har vært fylt med ærefrykt. Jeg har fått jobbe med en av verdens største naturhistoriske samlinger: den ved Natural History Museum i London.

Forskernes utsikt: ned til publikum! Foto: AH Tandberg

Forskernes utsikt: ned til publikum! Foto: AH Tandberg

Hvis jeg skal småløpe gjennom museet fra inngangen på Exhibition Road og til Darwin Centre – den delen der de vitenskapelige samlingene er, og der forskerne sitter i 7 etasjer oppover et moderne tilbygg på det ærverdige museet, bruker jeg lett et kvarter – hvis det ikke er mange folk på museet. Men det er mange folk på museet – det står hele tiden køer av skoleklasser, familier og glade besøkende rundt overalt – for å lære mer om hvaler, forlengst utryddete dinosaurer og om marine evertebrater. De skulle bare visst hvor fine samlinger det er bak de låste dørene der jeg har fått lete etter spennende dyr!

 

 

En del av Darwin sine rur. Illustrasjon fra Darwin, C. A monograph on the sub-class Cirripedia, with figures of all the species. (1851-54). http://biodiversitylibrary.org/page/2007061.

En del av Darwin sine rur. Illustrasjon fra Darwin, C. A monograph on the sub-class Cirripedia, with figures of all the species. (1851-54). http://biodiversitylibrary.org/page/2007061.

Siden oppstarten av The British Museum of Natural History har spesialister som har jobbet med og samlet inn krepsdyr vært ansatt ved museet. Forskere som var interessert i krepsdyr har studert samlingene og sendt eksemplarer til samlingene – og noen av samlingene har på denne måten blitt berømte. I glassrommet midt i gangen der jeg jobber disse ukene står det de fleste kaller “Darwins rur”. Rur er små krepsdyr som bygger seg et hus de kan bo beskyttet inni – og Charles Darwin brukte 8 år på å studere de forskjellige rurene fra samlingene til Natural History Museum. Resultatene fra disse studiene var blant de viktigste argumentene han la fram i boken “On the Origin of Species”. Jeg holder alltid litt pusten når jeg er i nærheten av den skuffen med rur – snakk om dyr som har betydd mye for biologi-historien!


Allikevel er ikke ruren den eneste skatten i samlingene – det er så mye her at man lett kan bli matt bare av tanken på å begynne. Jeg bruker tiden min mest i Amfipode-avdelingen av samlingen. De fleste amfipodene hører til det som kallet “wet-collection” – som betyr at de ligger på sprit. Da må jeg inn en låst dør, gjennom en luftsluse som skal hindre av avgasser kommer ut i resten av Darwin Centre, og til slutt inn i et sterkt avkjølt rom (fordi kalde rom gjør at det blir mindre fordampning fra alle spritprøvene) med hyller fra gulv til tak i så mange sidekorridorer at jeg må telle for å komme fram til rett del. Det er her den ordentlige skattejakten kan begynne.


Det meste av de amfipodene som er i disse samlingene er samlet inn for lenge siden – for det meste for mer enn 100 år siden. Mange av prøvene er de første vitenskapelige registreringene av arten i prøven – dette er det vi kaller en Type. Når vi lurer på hvordan en art ser ut – hvis vi for eksempel har nye prøver vi vil identifisere, men når vi leser de gamle beskrivelsene klarer vi ikke helt å skjønne hva de mener – da er det Typen vi må sammenligne med. Derfor er de store, gamle vitenskapelige samlingene ekstra viktige – de er på mange måter fasiten til hvordan artene er.

Mange av de norske amfipodene ble beskrevet av forskere fra Bergen, Oslo, Tromsø eller København, og Typene til disse artene er på museene i disse byene. Men vi deler jo Nordsjøen med Storbritannia, så det er lett å forstå at mange av artene som vi har i Norge først ble beskrevet av forskere ved museet her i London. Jeg har med med en liste over arter jeg vil sjekke Typene til mens jeg er her, og så skal det forhåpentligvis bli litt nyere illustrasjoner og nøkler til disse gruppene etterhvert. Det vil også gjøre identifiseringene av amfipoder fra våre norske prøver mer sikre – og det er jo en av de tingene vi strever etter: å lære mer så vi kan undersøke enda nøyere det vi har.

img_3608Det er ikke lett å få sett på  alle artene jeg har lyst til å undersøke mens jeg er her, men det går jo alltid an å drømme om flere turer. Kanskje blir det flere bloger fra museums-besøk også?

Anne Helene


LItteratur:

Bate CS, Westwood JO (1863) A history of the British sessile-eyed Crustacea. London, J vanVoorst.

Darwin C (1851 [=1852]) Living Cirripedia, A monograph on the sub-class Cirripedia, with figures of all the species. The Lepadidæ; or, pedunculated cirripedes. Vol. 1
Darwin C (1854) Living Cirripedia, The Balanidæ, (or sessile cirripedes); the Verrucidæ. Vol. 2

 

Dette oppholdet er støttet av Synthesys prosjektet  – tusen takk!

TangloppeTorsdag: Norske tanglopper?

17-mai feiring i Oslo. Foto: Morten Johnsen CC-BY-SA-3.0, via Wikimedia Commons

17-mai feiring i Oslo. Foto: Morten Johnsen CC-BY-SA-3.0, via Wikimedia Commons

17 mai har nettop blitt feiret over hele landet (og i utlandet med) – og vi har viftet med flagg og vært stolte over landet vårt. Navnet Norge gir god gjenklang rundt i verden – men hvordan er det i den biologiske verden? Hvis vi ser på artsnavn med “Norge” er nok den “vanlige” brune rotten Rattus norvegicus Berkenhout, 1769 den mest kjente. Kanskje var det ikke helt snilt ment å gi den lite likte havnerotten, kloakkrotten eller pestrotten (Rattus norvegicus bragte ifølge mytene Svartedauden til Bergen i 1349) et norsk navn, men vi tror nok ellers at de fleste dyr som heter “norsk” har blitt hetende så med kjærlig henblikk på hvor de finnes, eller hvor typelokaliteten (det første vitenskapelige funnet) er. Norge har en lang kyst, og store havområder, og hvis vi konsentrerer oss om marine dyr, finner vi 130 aksepterte artsnavn med norvegicus/norvegica (“fra norge” eller “norsk”).

10 amfipodearter har en gang i løpet av tiden hatt norvegica/norvegicus som artsepitet. Fire har det fremdeles. Grunnen til at arter skifter navn kan være mange, og flere grunner ser ut til å være representert i listen over “norske” amfipodenavn.

Beskrevet som (navn) Akseptert navn
Anonyx norvegicus Liljeborg, 1851 Anonyx cicada (Fabricius, 1780)
Apherusa norvegica Rathke, 1849 Apherusa jurinei (Milne Edwards, 1830)
Bathyporeia norvegica  G.O. Sars, 1892 Bathyporeia guilliamsoniana (Sp. Bate, 1857)
Oediceros norvegicus Boeck, 1871 Deflexilodes norvegicus (Boeck, 1871)
Lepechinella norvegica Johansen & Vader, 2015 Lepechinella norvegica Johansen & Vader, 2015
Leucothoe norvegica Liljeborg, 1851 Metopa boeckii G.O. Sars, 1892
Parvipalpus norvegicus Stephensen, 1931 Proaeginina norvegica (Stephensen, 1931)
Podoprionella norvegica G.O.Sars, 1895 Podoprionella norvegica G.O.Sars, 1895
Pontocrates norvegicus Pontocrates arcticus G.O.Sars, 1895
Urothoe norvegica Boeck, 1871 Urothoe elegans (Sp. Bate, 1875)

Urothoe bairdii Sp. Bate, 1862

En oversikt over de amfipodene som har hatt norvegicus/a som navn. Fet skrift for de som fremdeles heter norvegicus/a

 

Metopa boeckii - med tidligere navn Leucothoe norvegica (og Metopa norvegica). Foto: AH Tandberg

Metopa boeckii – med tidligere navn Leucothoe norvegica (og Metopa norvegica). Foto: AH Tandberg

Anonyx norvegicus som svensken Liljeborg beskrev i 1851 ble senere oppdaget å være samme art som Anonyx cicada (Beskrevet av Fabricius i 1780). Siden A. cicada er det eldste navnet, ble A. norvegica lagt inn som et synonym, og sluttet å være akseptert. Det samme har skjedd med Apherusa norvegica som ble synonymisert med Apherusa jurinei, og med Bathyporeia norvegica som ble lagt inn under B. guilliamsoniana.

Oediceros norvegicus ble beskrevet av Boeck i 1871. Siden har den hatt en lang navnereise – først som Monoculodes norvegicus (Boeck, 1871) og nå heter den Deflexilodes norvegicus (Boeck, 1871). Her har det ikke vært noen tidligere beskrevet art som har tatt over “navneretten”, men forskere som har spesialisert seg på familien Oedicerotidae (der slektene Oediceros, Monoculodes og Deflexilodes alle er med) har tenkt at Oediceros norvegicus kanskje heller lignet mest på amfipodene i slekten Monoculodes, og så ble den flyttet dit, før andre forskere igjen sa at “Det er jo Deflexilodes den ligner mest på – dit flytter vi den!” Når beskriveren sitt navn og årstall (Boeck, 1871) står i parentes, betyr det at denne arten har startet sitt vitenskapelige liv under en annen slekt, men fremdeles med samme artsepitet.

Urothoe norvegica Boeck, 1871 har lidd nok en sjebne: ved nærmere ettersyn har det vist seg at beskrivelsen til Boeck omfattet to tidligere beskrevne arter: Urothoe elegans og Urothoe bairdii, begge beskrevet av Spence Bate.

To av amfipodene som ble beskrevet som “norske” har fått beholde det opprinnelige navnet. Lepechinella norvegica Johansen & Vader, 2015 er en ganske nylig beskrevet art, mens Podoprionella norvegica G.O. Sars 1895 leder med 120 år i vitenskapelig alder. Bare fremtiden vil vise om de vil bestå, men vi kan jo håpe..

Metopa boeckii - med tidligere navn Leucothoe norvegica (og Metopa norvegica). Foto: AH Tandberg

Metopa boeckii – med tidligere navn Leucothoe norvegica (og Metopa norvegica). Foto: AH Tandberg

Hvorfor heter noen norvegicus mens andre norvegica? Det har med latinsk grammatikk å gjøre. Hvis slektsnavnet (det første av de to navnene i artsnavnet) er i maskulinum (hannkjønn) eller neuter (intetkjønn) bøyes artsnavnet norvegicus. Slektsnavn i femininum (hunnkjønn) fører til epitetsbøyningen norvegica. Det kan til og med føre til at noe som ble opprinnelig beskrevet som norvegicus blir hetende norvegica, hvis det flyttes til en slekt med navn i et annet kjønn. Det er det som har skjedd med Parvipalpus norvegicus Stephensen, 1931 som ble flyttet til Proaeginina norvegica (Stephensen, 1931).

Med gode hensikter eller ikke – Norge finnes også i den biologiske litteraturen. Med ekte 17-mai stolthet og glede kan vi kanskje være glad for alle de “norske” artene? Navnet skjemmer ingen, sies det.

Anne Helene

TangloppeTorsdag: Lepechinella Stebbing, 1908

Noen amfipoder er mindre like enn andre amfipoder. Kanskje skal vi si at noen amfipoder ser litt mer ut som om de har stukket en antenne inn i stikkontakten – og så ble de seende ut deretter? Selvfølgelig skal vi ikke si det – ingen amfipoder har noensinne stukket antennene inn i stikkontakten. Men noen kan kanskje se litt sånn ut. Det er ingen overraskelse av disse uvanlig-utseende artene holder til utelukkende i de dype havområdene.

Lepechinella chrysotheras Stebbing, 1908. Denne illustrasjonen fulgte med den trykte utgaven av Stebbings foredrag fra 1907.

Lepechinella chrysotheras Stebbing, 1908. Denne illustrasjonen fulgte med den trykte utgaven av Stebbings foredrag fra 1907.

Den første Lepechinella ble beskrevet fra funn på 850 m dyp vest av det nordlige Skottland – i et foredrag som TRR Stebbing leste opp for the Linnean Society i London 21 november 1907. I foredraget beskrev Stebbing en 5 mm lang, nesten gjennomsiktig men ganske hårete amfipode med lange, tynne bein og lange, nesten trådaktige, pigger over hele ryggen. Noe så hårete og piggete amfipoder hadde de ikke sett før – ikke engang Paramphitoe hystrix har denne typen pigger. Ikke holder de til på samme dyp heller, og det er kanskje mer informativt når vi undersøker dyrene nøyere.

Lepechinella arctica fra dype norske farvann. Foto: AH Tandberg

Lepechinella arctica fra dype norske farvann. Foto: AH Tandberg

De dype delene av havet er de vanskeligste å undersøke – vi sier ofte at vi vet mer om månen enn om dyphavets bunn. Heldigvis finner vi stadig mer ut om dyphavet – og til og med om amfipodene der. Det begynte forsiktig med den norske nordhavsekspedisjonen, men det var først på 1950-tallet at undersøkelsene av de store dypene – – de dypere enn 3000 meter tok virkelig fart. Bare navnene som ble gitt disse dypene: abyssale (3000-6000 meters dyp – fra gresk ἄβυσσος – bunnløst) og hadale (dypere enn 6000 meter – kalt opp etter den greske dødsguden Hades) vitner om hvor lite liv man trodde fantes der.

Laben ombord på Galathea 2. Fra venstre T Wolf, PH Krarup og Sv Aa Horsted. (bilde fra Galathearapporten)

Laben ombord på Galathea 2. Fra venstre T Wolf, PH Krarup og Sv Aa Horsted. (bilde fra Galathearapporten)

Det var danskene som skulle lede an i den store utforskningen av havbunnen på dypet. Den andre Galathea-ekspedisjonen (1950-52) hadde som uttalt formål å undersøke de store havdypene på din reise rundt jorden. De samlet inn tusenvis av prøver på turen, men ifølge forskerne som var ombord, var høydepunktet en prøve fra 10190 meters dyp i Philipine trench – det dypeste noen noensinne hadde samlet inn prøver til da. Blant anemoner, sjøpølser og muslinger samlet de også tre arter amfipoder fra denne prøven i det største dypet.

Lepechinella wolffi. Figur 19 fra Dahl 1959.

Lepechinella wolffi. Figur 19 fra Dahl 1959.

På relativt grunnere dyp (“bare” 6670 meter) i Kermadec trench nord for New Zealand var mangfoldet av amfipoder enda større, hele 10 arter fantes i prøvene. Ikke overraskende var 8 av dise artene nye og totalt ukjente – og en av dem var en Lepechinella. Lepechinella wolffi Dahl, 1959 fikk navnet sitt etter den unge danske bunndyrsforskeren som hadde hovedansvaret for bunndyrsinnsamlingene hele Galathea-ekspedisjonen, Torben Wolff. De to årene på verdensomseiling gav mer enn nok materiale til en doktorgrad om dyphavskrepsdyr, og siden ekspedisjonen har flere hundre vitenskapelige artikler blitt skrevet på grunnlag av det Torben og hans kolleger samlet inn. Kanskje gav det ham også ekstra masse energi og forskningsglede? I alle fall fortsatte han langt inn i pensjonisttilværelsen sin med å studere dyphavets dyr. Som den siste av deltagerne på den andre Galathea-ekspedisjonen gikk Torben Wolff bort 2 mai i år. Kanskje må vi nå si at dyphavsutforskningen er ferdig med sine tidlige år?

Originalfull (typelokaliteter) for forskjellige Lepechinella i det nordlige Atlanterhav. Figur 1 i Johansen & Vader, 2015.

Originalfull (typelokaliteter) for forskjellige Lepechinella i det nordlige Atlanterhav. Figur 1 i Johansen & Vader, 2015.

Lepechinella-utforskningen derimot, er nok ikke helt ferdig med noe som helst. For tiden er det 34 godkjente arter innen slekten, av de er 27 beskrevet etter Lepechinella wolffi. Alle finnes på store dyp, og en stor andel av dem (hele 11 arter!) både finnes i og har sin typelokalitet i nord-Atlanteren. Kanskje er det sånn at slekten ikke bare trives med dypt hav, men at de også liker seg med kaldt vann og veldig finkornete sedimenter? Dette henger ofte sammen – de dype havbunnslettene er gjerne bløte mudderbunner, og kaldt vann er tyngre enn varmt vann.

Det virker kanskje ikke helt praktisk å være pigg-hårete mens man bor på bløt mudderbunn, men det kan virke som om Lepechinella har munndeler som passer perfekt til å suge opp mudder og spytte ut det som ikke er organisk og spiselig, og kanskje liker ikke predatorene på dype havbunner små, sprø og stikkete matbiter? Det er i alle fall ikke mye “kjøtt på beina” i forhold til hvor mye pigger og hår de må spise seg gjennom om de vil spise Lepechinella. Vi som jobber med å finne ut av hvilke arter som er hvilke er veldig glade for alle piggene og hårene – nøklene som hjelper oss til å finne ut hvilken art vi ser på er fulle av detaljer om pigger som er hele eller delte, og om hår på piggene. Det største problemet vi har er ofte at når disse dyrene skal bli med mudder og gjørme opp fra dype havdyp knekker både pigger og hår veldig lett.

Lepechinella norvegica Johansen & Vader, 2015. Legg merke til alle detaljene på hårene og piggene!

Lepechinella norvegica Johansen & Vader, 2015. Legg merke til alle detaljene på hårene og piggene!

Det er slike problemer vi håper skal bli lettere å løse hvis vi får laget et genetisk strekkode bibliotek som vi kan sammenligne prøvene våre med. NorAmph prosjektet har hittil laget biblioteksfiler for 3 av artene som finnes i norske farvann, og her samarbeider vi med IceAge prosjektet som har samlet prøver rundt Island – sånn at vi tilsammen har kartlagt 5 av artene i det nordlige Atlanterhavet. Vi leter stadig gjennom nyinnsamlet dyp-materiale etter flere arter, slik at vi kan få kartlagt resten av artene. Et problem da er selvsagt at vi må ha veldig hele og fine individer som vi kan bruke til “biblioteks-typer” – og vi må klare å få arvemateriale ut av dyr uten så veldig mye kjøtt på beina.

I foredraget sitt i 1907 sa Stebbing  “In writing to me on the subject, Prof. Thompson observes: “It is remarkable how few new species turn up nowadays in our collections: we seem to be getting very near to the bottom of our local fauna.”  Han skulle bare visst hva som kom med utforskningene av dypere hav, og med moderne genetiske metoder! Lepechinella er kanskje en av de slektene vi vil finne mye nytt fra? Den som dykker dypt vil se…

Anne Helene


Litteratur:

Barnard JL 1973. Deep-sea Amphipoda of the Genus Lepechinella (Crustacea). Smithsonian Contributions to Zoology 133, 1-40.

Dahl E 1959. Amphipoda from depths exceeding 6000 meters. Galathea Report Vol 1, 211-241.

Johansen PO, Vader W 2015. New and little known species of Lepechinella (Crustacea, Amphipoda, Lepechinellidae) and an allied new genus Lepesubchela from the North Atlantic. European Journal of Taxonomy 127, 1-35.

Stebbing TRR 1908. On two new species of northern Amphipoda. Journal of the Linnean Society of London, Zoology 30, 191-197.

Thurston MH 1980. Abyssal benthic Amphipoda (Crustacea) from the East Iceland Basin. 2. Lepechinella and an allied new genus. Bulletin of the British Museum (Natural History) Zoology 38, 69-87.

Galathea-ekspedisjonens rapporter