Category Archives: artsdata

Feltsamarbeid – Kilstraumen 17.-22. juni

Vi har for tiden mange artsprosjekter gående ved evertebratsamlingen, og flere av dem ser på dyr som lever i samme type habitater. Dette åpner for at vi kan samarbeide om innsamlinger i felt, og være særs effektive med tiden når vi har tilgang på båt.

Fire prosjekter i et bilde! Her har vi fra venstre Luis/NorHydro, Nina/NorChitons, Katrine/Hardbunnsfauna, og fotografen i vannet er Cessa/HYPCOP! Foto: Cessa Rauch

Feltarbeid: planer legges, og endres.

 

I juni hadde Universitetsmuseet fått tildelt tre dager med R/V Hans Brattström, og vi hadde i utgangspunktet lagt opp til at to-tre av prosjektene skulle dra til Sognefjorden for å samle prøver der. Men så kom korona, og alle planer ble snudd på hodet.

 

R/V Hans Brattstöm på vei inn Kilstraumen. Foto: K. Kongshavn

Da det viste seg at vi allikevel kunne bruke båten, men at vi ikke kunne sove om bord som planlagt, bestemte vi oss for å droppe å dra langt inn i Sognefjorden, og heller fokusere finne et bra sted å sette opp base på land, og samle interessante lokaliteter både med R/V Hans Brattström og for egen maskin (plukking i fjæra og snorkling). Dette åpnet for at flere prosjekter kunne delta, og vi ble til slutt hele fem artsprosjekt som samarbeidet på den utvalgte basen vår i Kilstraumen (Austrheim, Vestland).

På vei inn til Kilstraumen Brygge, hvor vi hadde base. Foto: K.Kongshavn

Deltagende prosjekter (med respektive deltagere i parentes) var

Kilstraumen er en spennende lokalitet i seg selv, da den sterke strømmen gir et rikt dyreliv – og det var samtidig kort vei til andre interessante lokaliteter. Vi endte med mange innsamlings-stasjoner, som du ser på kartet:

Stasjoner hvor vi samlet materiale under feltarbeidet. Kart: K. Kongshavn

Dag 1
Vi delte oss i mindre grupper på veien opp; Anne Helene, Luis og Katrine dro opp med Brattström. På veien satte vi ut fellene som Anne Helene bruker for å fange amphipodene hun studerer; de er åtseletere, og fanges i spesiallagde feller åtet med fisk; hvis de får stå et døgn eller mer så kommer amphipodene for å spise. Vi tok også prøver på veien; to trekk med planktonnett, og to trekantskrapeprøver. Trekantskrapen drar med seg opp det som finnes på havbunnen i fra et lite område, og tåler å hoppe rundt på hardbunn, så den gir gode prøver for flere av prosjektene.

Jon og Cessa tok bilen oppover, og stoppet et par steder på veien for å samle på grunt vann.

Vel fremme i Kilstraumen gjorde vi campinghytte om til laboratorium (det begynner vi å bli ganske drevne i!), og gjøv løs på prøvene.

En fin trekantskrapeprøve med skjellsand, tang, stein og en mengde døde skjell som det bodde mange ulike dyr på. Foto: K. Kongshavn

Prøvevasking; vi vil helst ha med oss mest mulig dyr, og minst mulig sediment, tilbake på laben!

Dag 2
Dag to var det ut med Brattström, og så delte vi oss; Jon, Cessa og Katrine dro mot land ute på noen holmer for innsamlinger i poller og på grunt vann, mens Luis og Anne Helene jobbet om bord på Brattström. Vi var fantastisk heldige med været, og fikk flotte prøver – grunntvannsteamet var først i en bukt med lite vannutskifting, deretter mer eksponert i tareskog, før vi avsluttet med tidevannspytter helt ytterst på en holme.

Fangst!

De to på Brattström tok plankton- og trekantskrapeprøver. Etter at alle hadde kommet seg vel om bord igjen ble det bestemt at vi skulle utnytte at været var så godt, og ta en ekstra stasjon på det som heter Jonsflua (hehe) – det er ikke ofte forholdene ligger til rette for at vi kan få prøver derifra med relativt liten båt!

Luis på manetjakt i planktonprøven. Foto: AHS Tandberg

Dag 3
Nina kom opp torsdag kveld, og ble med Brattström ut en tur på morgenkvisten for å ta noen skrapetrekk sammen med Anne Helene og Cessa. Deretter dro båten nedover mot Bergen, med Anne Helene om bord (hun skulle på et annet feltarbeid), og de hentet inn igjen fellene som ble satt ut første dagen. Tom kom oppover, så vi fikk forsterkninger på laben – det er absolutt fordeler med å ha feltarbeid i grei kjøreavstand i fra Bergen!

Dag 4
Vi dro til Sævrøysundet for innsamling på grunt vann, som viste seg å være en skikkelig kul lokalitet – der var det mye liv! Bildet i starten av posten ble tatt der.

Mwah! Se den flotte tarehapteren! Her *kryr* det av liv! foto: K. Kongshavn

Nina jakter leddsnegler Foto: K.Kongshavn

Det er ganske morsomt å se hvor skjerpet blikk folk har for å finne “sine” dyr – disse tre kunne lett se på samme tarestilken og alle komme helt fornøyde utav det! Foto: K. Kongshavn

Nok krepsdyr til å holde oss i ånde for en stund…

Dag 5
Siste dagen brukte vi til å arbeide med prøver i fra selve Kilstraumen, der var det også mye spennende å finne – og til å pakke, det er en del tetris som skal til!

Et par av oss drøyde hjemreisen til neste morgen, slik at vi fikk mest mulig tid til å arbeide med dagens fangst – så var det å få alt trygt plassert på museet, hvor vi fortsetter arbeidet med å sortere opp og artsbestemme, velge ut hva som skal til DNA strekkoding, og innlemme materialet i museet sine vitenskapelige samlinger.

Litt av fangsten; her er noe for enhver smak! Fotos: Katrine Kongshavn og Luis Martell

Vi hadde fem enormt produktive dager, og fikk samlet mye spennende materiale for alle prosjektene – det kommer det kanskje mer om på bloggen i tiden fremover?

-Katrine

Den søteste tangloppen?

Amphilochus anoculus. Foto: AH Tandberg

Kan amfipoder være søte? Det ligger vel litt i øyet som ser, men jeg mener at det definitivt finnes noen søte amfipoder. (Det finnes også noen som jeg ikke synes er så søte…) Hva er det som gjør en amfipode ekstra søt?  – Vel, det kan være så mye. Kanskje fargene, kanskje navnet vi har gitt dem, kanskje måten de beveger seg på eller måten de lever på? I dag skal jeg derfor presentere en av de mange søtingene. Si hei til Amphilochus anoculus!

 

Amphilochidae er en familie amfipoder som virker som den trives best i kaldt vann – enten det er i Arktis, Antarktis eller i dyphavet. De er små (de største nærmer seg rundt 8mm), har store sideplater og tynne, korte bein som de lett kan skjule på baksiden av sideplatene. Mange amfipode-forskere tenker på dem som “skinnende”, for de har ofte et litt hardt ytterskall som gjerne reflekterer lys når vi ser på dem i lupen. Nesten alle har runde eller litt nyreformete øyne, men de som kan latin skjønner at Amphilochus anoculus (an= ikke, oculus=øyne) ikke har øyne.

Konfokal-mikroskop-bilde av framkroppen (og hodet) til Amphilochus anoculus. Foto: AHTandberg

Til nå har vi funnet den i prøver fra de dype delene av Norskehavet og rundt Svalbard, gjerne dypere enn 800m. Vi vet at nesten alt lyset forsvinner allerede ved 200 meters dyp, og de siste lumenene gir opp ved 1000m. De dyrene som bor så dypt har veldig ofte enten store øyne eller lyne med veldig “åpne” linser (sånn at de kan ta inn alt lys som er tilgjengelig), eller så trenger de ikke øynene og finner ut av omgivelsene sine på andre måter.

Stasjoner med funn av Amphilochidae i IceAGE prosjektet.

Vi vet veldig lite om hvordan de små Amphilochidaene lever, men vi vet at de er blant de mest tallrike amfipodegruppene i Norskehavet. Prosjektet IceAGE , der Universitetesmuseet i Bergen er en samarbeidspartner, fant at rundt Island (både på grunt og dypt vann) var Amphilochidae og amfipodefamilien Oedicerotidae de mest vanlige.

 

 

… og hvorfor er nettopp Amphilochus anoculus en spesiell søting i mine øyne? Det var den første nye arten jeg oppdaget. Fra studietiden og oppdagelsen til den ble publisert 20 år etter, var den der i bakhodet hele tiden. Når en finner noe nytt, kan en gjerne tenke at det må være noe sjeldent, siden den ikke er funnet før. Dette er et eksempel på det motsatte. Det som nok manglet mest, var beskrivelsen av arten, og ikke minst tanken på at dette var en egen art. Siden den ble offisielt publisert for to år siden, har den blitt funnet i mange prøver fra dypt nord-Atlantisk vann, og ikke bare av meg…

Anne Helene

Du kan lese mer om islandske amfipoder i denne bloggposten fra 2018.

Amphilochus anoculus ble beskrevet her

Tandberg AHS, Vader W (2018) On a new species of Amphilochus from deep and cold Atlantic waters, with a note on the genus Amphilochopsis (Amphipoda, Gammaridea, Amphilochidae). ZooKeys 731: 103-134 doi:10.3897/zookeys.731.19899

Søte, bløte pelsmollusker

De færreste av dyrene vi jobber med på evertebratsamlingene har fordelen av å ha store øyene eller bløt pels for å fange oppmerksomheten vår. Heldigvis er ikke dette et kriterium for å være interessante forskningsobjekter, og som taksonomer bryr vi oss ikke om estetikk når vi studerer utseende til de ulike artene vi arbeider med, men hvordan vi kan bruke karakterer ved utseendet til å skille mellom arter, og utlede hvordan de er beslektet med hverandre. Det er likevel ikke til å unngå at noen arter kan utmerke seg og bli spesielle favoritter som vi får litt ekstra varme følelser for. Dette er den første bloggen i en serie vi kaller “søtinger” – her kan dere få bli kjent med noen av våre favorittdyr

En favoritt er Chaetoderma nitidulum Lovén, 1844, som har fått navn etter de glinsende kalknålene som dekker kroppen (fra gresk: chaetos =nål, børste; derma = hud, skinn, og nitidus = skinnende, glitrende). Foto: N Mikkelsen

En av dyregruppene som det arbeides med ved evertebratsamlingen er ormebløtdyr, også kjent som pelsbløtdyr. De kan se ut som de er myke og gode å ta på, men den myke pelsen består av stive kalkpigger eller kalknåler, og er i virkeligheten alt annet enn myk. Ormebløtdyrene tilhører nemlig gruppen av bløtdyr eller mollusker som har kroppen dekket av kalkpigger istedenfor et dekkende skall. Kalknålene er små, men dekker hele kroppen i et tett lag og gir god beskyttelse mot omgivelsene og mot predatorer.

En av ormebløtdyrene i Norge er Chaetoderma nitidulum. Dette er en av artene av ormebløtdyr som lever på bløt bunn i havet, hvor de graver seg ned i bunnen med hodet først. Her livnærer de seg på organisk materiale og encellede dyr som lever i sedimentene. Ormebløtdyrene har ikke øyne, det har de ikke bruk for nede i sedimentet, men rundt munnen har de et mykt og følsomt munnskjold som de kan føle seg fram med. Bakenden lar de stikke opp av bunnen. I bakenden finnes gjeller, og dessuten sanseorganer som kan registrere vannkvaliteten. Dusken av kalkpigger rundt bakenden som stikker opp er ofte rustfarget avsetning av mineraler fra sedimentene.

Kalknålene gjør også at pelsbløtdyrene får et vakkert, glinsende utseende. Hvordan kan man unngå å bli sjarmert?

 

-Nina

Sotraferd

Team Hardbunnsfauna utnyttet det fine været og dro på spontant feltarbeid til Sotra for å samle i tareskog på mandag; ute på Golten kan man bare få fatt i materiale om været har vært vindstille i lengre tid, for storhavet står rett på.

Fangst!

Dette gjør også at tareskogen der er “godt luftet”, og vi ville sikre oss noen tarestilker med mye påvekst.

Som tenkt, så gjort.

Bange anelser

 

 

 

 

 

Vi hadde også en “hitlist” på strandsnegl som vi mangler, og fikk faktisk fatt i samtlige av disse – de går til barcoding neste gang vi sender inn en plate med bløtdyr (Mollusca).

Siden vi var i nabolaget dro vi også til Glesvær og tok en stasjon i marinaen der – vi fant et tau som hadde nok påvekst til å holde oss i aktivitet i lang, lang tid på laben..!

Vi hadde en strålende dag i felt, og gleder oss til å se nærmere på fangsten!

-Katrine

 

Fantastisk havfest på Marineholmen

Lørdag 31. august var det duket for den aller første Passion for Ocean-festivalen i Bergen. Tidligere har det blitt arrangert fire festivaler i Oslo, og en pilotfestival i Tromsø; nå var det det Bergen (og deretter Trondheim) som sto for tur. Scenen ble satt foran bystranden på Marineholmen, med drøssevis av boder og aktiviteter spredt utover området rundt.

Festivalområdet

De lokale arrangørene er en gruppe haventusiaster som har samlet seg i Havkollektivet, med inspirasjon og bistand i fra P4O-folkene i Oslo. Det var vanvittig imponerende å se hva de hadde fått til, for det er mye som skal på plass før dørene åpnes til fest – og for en feiring av havet det ble!

Festivalen inkluderte blant annet konserter, kokkekurs for barn, bryggeprat med Tarjei Strøm, turer med redningsskøyta Elias, teaterforestilling for barn, handlegate med havvennlige aktører, veteranbåt i skytteltrafikk mellom matfestivalen på Bryggen og P4O, disseksjon av oter på scenen, og haugevis av havrelaterte bedrifter og institusjoner som viste frem litt av det de driver med.

Sceneshow med Pia, Tarjei, og en oter

Universitetsmuseet var naturligvis tilstede; vi har tross alt drevet marin forskning her siden «hine, hårde dager» på både vertebrater og evertebrater.

På evertebratfronten benyttet de ulike artsprosjektene muligheten til å drive aktiv formidling, vi er jo etter hvert mange prosjekter basert ved museet. Her kunne du treffe folk i fra prosjektene om Nakensnegler i Sør-Norge, Evertebratfauna på grunne hardbunnshabitater: Artskartlegging og DNA strekkoding (Hardbunnsfauna), Leddormer fra dyphavet, Norske marine bentiske hydrozoer, og det helt nyoppstartede prosjektet på norske leddsnegler. Vandreutstillingen om plasthvalen var også å finne ved museet sin stand.

For de som ville vite mer laget vi en liten sak om hvor de finner oss – følg oss gjerne!

 

Vi kunne ikke vise frem dyrene i artsprosjektet “Leddormer fra dyhavet” i levende live – de fleste er bittesmå, og lever på mer enn 1000 meters dyp – så Nataliya laget en kul poster med elektronmikroskopibilder av noen av artene hun forsker på.

 

Med på laget hadde vi også Nico, som sto i «fiskedisken» sammen med folk i fra Institutt for biovitenskap (BIO) og viste fram norske hai og annet spennende som BIO hadde funnet frem i fra fryserne sine – det ble en artsrik og fascinerende aktivitet for store og små, da mye av dette var bifangst, og dermed ting en vanligvis ikke ser i den vanlige fiskedisken.

I forkant av festivalen så var Cessa og meg ute sammen med dykkeklubben SUB-BSI på fredagen og samlet lokal fauna (vi plukket i strandkanten, SUB samlet under vannlinjen), som ble satt i akvarier ved standen til museet. Mange lurte på hvor dyrene kom fra, og ble overrasket over at svaret var «Sotra, Drotningsvik» – med så knæsje farger og store dyr så tror jeg nesten de forventet at det de kom i fra tropene!

Vi hadde også med oss lupe og lysbord, slik at folk kunne få se nærmere på de små tingene, deriblant en planktonprøve som R/V Emiliania samlet inn til oss på veien i fra Espegrend. Fra den marinbiologiske stasjonen på Espegrend kom også mengder av dyr som var blitt samlet inn i forbindelse med BIO sitt kurs i marin faunistikk ukene før – det var disse som «befolket» de store grønne tankene.

 

 

Vi som sto sto ved akvariene ytterst ved Småpudden, hadde van(n)vittig mange interesserte og kunnskapstørste folk (i alle aldere) innom både akvarier og arbeidsstasjoner. Det var veldig, veldig givende og gøy å få vise frem litt av det vi jobber med, og hvor mye kult som finnes like utenfor stuedøren.

Glade frittgående marinbiologer som får snakke fag til store og små

Antall besøkende på festivalen ligger et sted mellom 4000 og 6000, og det overrasker oss ikke om hver eneste av disse var innom oss og holdt en sjøstjerne i løpet av dagen!

Vi håper og tror at festivalen var med på å øke engasjementet for våre fantastiske havområder, og at mange fikk et trivelig møte med både forskere og fauna.

All ære til Havkollektivet og Passion for Ocean for en fantastisk flott dag!

-Katrine, på vegne av de grønnkledde på stand