Author Archives: pans

About pans

Zoological taxonomist with a focus on the crustacean order Amphipoda.

TangloppeTorsdag: Når amfipodene angriper…

Forrige uke eksploderte mediene av amfipodehistorier. I alle fall en amfipodehistorie – fra den andre siden av jorden – fra like ved Melbourne, Australia. (Her er lenke til NRK sin versjon av historien).  Vi har fått se skrekkfilmaktige bilder av blodige bein og det er i alle fall helt sikkert at den 16 år unge mannen som ville avkjøle beina sine etter fotballkampen både har hatt store smerter og nok har blitt veldig skremt. Historien – slik den er blitt fremstilt i media – har nok også skremt mange andre rundt om i verden – mange sier nå  de er redde for å bade, de vil ikke ende opp som skrekkfilmmateriale. Kolleger fra Museum Victoria i Melbourne måtte plutselig svare på masse spørsmål om hvilke dyr det egentlig var, om de var farlige, hvordan skulle man behandle skaden, etc – her er deres gode oppsummering av arbeidet med saken.

Forsiden på Euronews sin nettside-sak om angrepet på guttens bein. Teksten dekker over mesteparten av skadene, heldigvis?. Foto: Faksimile fra euronews.com

Forsiden på Euronews sin nettside-sak om angrepet på guttens bein. Teksten dekker over mesteparten av skadene, heldigvis?. Foto: Faksimile fra euronews.com

Sakens fakta – slik det er mulig å sammenstille dem fra forskjellige medier og etter spørsmål og diskusjoner med andre krepsdyrforskere – er

* en ung mann stod ca 30 minutter i vinterkaldt sjøvann (Melborune style – så ikke så kaldt som Norsk vintersjøvann!) så langt ut han kunne stå uten av shortsen ble våt – direkte etter fotballspilling – ingen dusj eller fotvask – men sokker og sko var tatt av
* da den unge mannen kom opp av vannet, merket han at noe satt fast på beina, og da han prøvde å børste det bort, oppdagen han at han blødde fra masse små sår – disse sårene er beskrevet som “pinpricks” av de fleste, inkludert faren hans, og både familien og legene på sykehuset han ble tatt til, har sagt at det som var mest uvanlig med disse småsårene var at de ikke ville stoppe å blø

Bilde av (en av) lysianassoid amfipode som ble samlet inn av guttens far like etter angrepet på guttens bein. Foto: C Farrelly, Museum Victoria

Bilde av (en av) lysianassoid amfipode som ble samlet inn av guttens far like etter angrepet på guttens bein. Foto: C Farrelly, Museum Victoria

* den unge guttens far dro dagen etter tilbake til samme stranden, og hadde med seg et nett med kjøtt og beinbiter (rå), og lot de henge ute i vannet i ca 30 minutter, før han tok dem opp igjen og samlet inn de dyrene som hadde kommet til for å spise. Faren filmet også fangsten mens dyrene fremdeles spiste på åtet
* “fangsten” ble tatt med til Museum Victoria i Melbourne, der krepsdyrforskere fant at de fleste dyrene i innsamlingen var amfipoder fra gruppen Lysianassoidea.

 

 

Først av alt: angrepet ser heldigvis ikke ut til få noen varige fysiske konsekvenser for den unge mannen. Om han – eller andre – blir redde for å bade, vil det være trist – det er ikke farligere å vasse langs stranden i dag enn det var for to uker siden. Og før noen kommer og sier “det er massevis av farlige dyr i Austraila” – la oss med en gang si at amfipoder ikke blant de farlige dyrene.

Det gikk mellom et halvt og et døgn mellom “angrepet” og innsamlingen faren utførte. Svette idrettsbein er heller ikke det samme som rå grillmat, det kan også tenkes at en del arter varierer veldig i spisevanene sine med døgn (og lys-) forhold. Men farens innsamling fikk nok med seg i alle fall deler av den faunaen som er tilbøyelig til å spise kjøtt ved den stranden sønnen ble skadet.

En "sverm" av lysianassoide amfipoder spiser på rur-larve-oppsamlinger. Bildet er tatt i et akvarium, men både amfipoder og larver kom sammen i innsamling. Foto: AH Tandberg

En “sverm” av lysianassoide amfipoder spiser på rur-larve-oppsamlinger. Bildet er tatt i et akvarium, men både amfipoder og larver kom sammen i innsamling. Foto: AH Tandberg

Det er ikke noe overraskende at farens innsamling for det meste resulterte i dyr vi vet er åtseletere – han hang ut en hel liten fastfood-restaurant for dem. Det er heller ikke uvanlig at små åtseletere i havet opptrer i det som med et litt løst uttrykk kan beskrives som “svermer” – det har kanskje mest av alt å gjøre med måten maten de leter etter er distribuert. Det er heldigvis ikke et jevnt lag med åtsel (død fisk, døde evertebrater, døde hvaler, døde fugler, etc) på havets bunn – disse matfatene er det vi kan tenke på som “klumpvis fordelt” mat. Noen av disse matfatene vil være små – som for eksempel et annet evertebrat dyr – andre vil være gigantiske – som foreksepmel en hval som har blitt gammel og trett av dage. I havet (og i ferskvann med) vil dyr som før synke til bunnen – hvis det er langt ned til bunnen vil de kanskje bli gnafset litt på på veien, men de ender opp på bunnen. Det er jammen bra vi har åtseletende dyr – og det er mange grupper dyr som har åtseletere – ellers ville det sikkert ikke sett så digg ut i havet. Renovasjonsarbeidere kan være en god måte å tenke på disse dyrene som. Det kan også tenkes at en del av disse dyrene vil være med på en rovjakt hvis de finner et bytte som er saktegående nok (eller helt stillestående) – men de er i utgangspunktet ikke rovjegere – de liker at maten står/ligger i ro. Måten de finner maten (åtselen) på, er ved hjelp av lukteorganer, så jo mer det lukter jo flere åtseletere vil finne veien.

Innholdet fra en amfipodefelle som har stått ute ca 24 timer på 2350m dyp i Norskehavet. Silden ble brukt som åte, og var død i hele samlingsprosessen. Denne prøven inneholdt minst 9 forskjellige arter lysianassoide amdipoder - de fleste ligger under silden. Foto: AH Tandberg

Innholdet fra en amfipodefelle som har stått ute ca 24 timer på 2350m dyp i Norskehavet. Silden ble brukt som åte, og var død i hele samlingsprosessen. Denne prøven inneholdt minst 9 forskjellige arter lysianassoide amdipoder – de fleste ligger under silden. Foto: AH Tandberg

De fleste tidligere registrerte historier av bitt fra åtseletende små krepsdyr i fjæresonen, er at isopoder (tanglus) fra gruppen Cirolinidae eller Aegidae har tatt et eller to små bit på beina til folk som vasser. Disse tanglusene er ca en cm lange, og til vanlig graver de seg litt ned i sanden når de ikke spiser på gammel råtten fisk. Bittene kan minne om kleggbitt, men kleggen er en mye mer standhaftig plager, og kleggbitt er mye vanligere enn tanglusbitt. De fleste reagerer vanligvis på tanglusbitt med å børste dem bort og kanskje sprelle litt i vannet, og så forsvinner de. Det er derfor sjelden at vi hører om folk som har fått mer enn et bitt i løpet av et bad (og det kan ofte være det eneste bittet de får i livet av tanglus). Munndelene  – og spesielt framdelen av mandibelen (incisor) er formet slik at de lett kan bite av en liten bit kjøtt. Det er derfor vi kjenner når de biter. Slike munndeler er logisk hvis man lever av å gnafse i seg (dødt) kjøtt.

En mengde lysianassoide amfipoder (alle de orange dyrene) spiser på en død Gammarus setosus. Bildet er fra akvarium, både de lysianassoide amfipodene og Gammarus setosus levde sammen i begynnelsen, og kom fra samme innsamlingssted og tid. Foto: AH Tandberg

En mengde lysianassoide amfipoder (alle de orange dyrene) spiser på en død Gammarus setosus. Bildet er fra akvarium, både de lysianassoide amfipodene og Gammarus setosus levde sammen i begynnelsen, og kom fra samme innsamlingssted og tid. Foto: AH Tandberg

Mange – både i media og blant forskerne som har diskutert hendelsen i søraustralia – har lurt på hvorfor sårene blødde så mye. En av teoriene, som vi ikke har noe annet belegg for enn spekulasjon, er at det kan ha vært noe som stopper blodet fra å levre seg i spyttet – eller magejuicene – til de dyrene som spiste på ham. Dette er ting som ikke har blitt påvist i noen amfipoder, hos isopoder er det foreslått som noe de blodsugende fiskeparasittene i familien Rocinela kan ha – men vi har ikke påvist det der heller. Det kan være logisk å ha slike antikoagulanter hvis man skal suge blod – ellers vil det fort bli tungt å få i seg noe annet enn dannende skorpe på alle hull som blir laget.

Det er viktig å understreke at dette er første gangen vi har hørt om så sterke resultater av møter med amfipoder og isopoder i fjæra. Vi kjenner ikke til noen giftige amfipoder eller isopoder, og det er ikke farlig å holde dem i hånden, eller å vasse eller bade i områder der de holder til. Artikler som beskriver skader fra krepsdyr nevner dem kun såvidt, og da kun fordi det finnes noen isopoder som kan gi et ufarlig men irriterende lite bit. Artikler som beskriver hvor fort åtsel blir spist av disse dyrene er en annen ting. Da kan vi snakke både tempo og volum oppspist åtsel. Det holder badestrendene dine rene for biologisk “søppel”, og er en “tjeneste” vi vanligvis liker at disse dyrene utfører for livet i havet. Det er ikke farlig for noen som ikke er åtsel.

Anne Helene


Litteratur:

Burke WA 2002. Skin problems from marine arthropods. Dermatologic Therapy 15, 43-36.

Duband S, Forest F, Gaillard Y, Dumollard JM, Debout M & Péoc’h M 2011. Macroscopic, histological and toxicological aspects of early Gammarus pulex scavenging. Forensic science international, 209(1), e16-e22.

Vanin S & Zancaner S 2011. Post-mortal lesions in freshwater environment. Forensic science international, 212(1), e18-e20.

SommerLopper: Plasthvaler og plasttanglopper – anthropocenens svøpe?

I sommervarmen som endelig brer seg over evertebratlaben og resten av landsdelen benker mange seg i kveld for å se filmen om plasthvalen som vi “fikk” til museet i januar. Nå er den også blitt utstilling her på Universitetsmuseet. Mange har tenkt på den stakkars hvalen, og på problemet med plastforurensing lenge – vi har hatt strandryddedager og vi har latt strandryddingen skje også på dager der det ikke er nasjonal dugnad. Lokale og nasjonale politkerene har kommet på banen, og i land som Rwanda, Kenya og Frankrike skal det være forbudt med plastposer.

Kart som viser de to søppel-områdene i Stillehavet, i tillegg til de fremherskende havstrømmene som samler opp søpla. Figur fra NOAA (noaa.gov)

Kart som viser de to søppel-områdene i Stillehavet, i tillegg til de fremherskende havstrømmene som samler opp søpla. Figur fra NOAA (noaa.gov)

Allikevel flommer havet over av plastsøppel . I Stillehavet er to ganske store områder døpt til “the great Pacific Garbage Patches” (et øst og et vest i det nordlige stillehavet), slike flekker finnes i alle de store havene. Disse store søppelflekkene på kartet ser nok ikke ut som den lokale søppelfyllingen der husholdningsavfallet ditt havner ukentlig. De er derimot fylt med biter vi ikke så lett kan se: mikroplast.

Plastposene vi putter varene våre i en kort tur hjem fra butikken, plastflaskene vi drikker den deilig kalde brusen fra, sugerørene vi slurper milkshaken gjennom, plastbestikket vi bruker til grillingen i parken – og alle de andre lett gjenkjennelige plastproduktene vi bruker og forbruker – blir etterhvert som tiden går brutt ned i mindre og mindre biter – men de små bitene forsvinner ikke så lett. I tillegg har en del kosmetikkprodukter, tannkremer og skuremidler pittesmå plastbiter i seg, dette problemet alene er så stort at FNs miljøprogram (UNEP) allerede i 2011 løftet det fram som et problem vi må finne andre løsninger for hvis vi skal ha en bærekraftig verden.

 

Kunstneren Pippip Ferner (www.pippip.no) har i lengre tid jobbet med å lage kunst av plast hun har samlet fra naturen i sitt eget nærområde. Dette er et flere meter langt teppe som er strikket av plastposer fra veikanten.

Kunstneren Pippip Ferner (www.pippip.no) har i lengre tid jobbet med å lage kunst av plast hun har samlet fra naturen i sitt eget nærområde. Dette er et flere meter langt teppe som er strikket av plastposer fra veikanten.

Når du vasker fleece-jakken din, løsner hver gang mikroplast fra fleece-materialet (fleece er laget av plast), og renner ut sammen med såpevannet fra maskinen. Mye av avløpsvannet vårt havner i sjøen – og selv om vi gjør vårt beste for å rense kloakken før vi slipper den ut, kommer nok en del gjennom. Plast som ligger i solen brytes fortere ned til mikroplastbiter, som er lette og kan fly med vinden. Havene – som dekker 70% sånn cirka av overflaten på Jorden – blir oppsamlingsplassen for brorparten av plasten vår. Mikroplastbiter kan enten være små kuler, små skarpe biter eller mest vanlig i havbunnsedimenter: små tråder. Alle typer plast blir brutt ned til mikroplast til slutt – om det er myk eller hard plast, om den kommer fra innpakning, klær eller er tilsetning i industrien.

De små mikroplastbitene er vanskeligere å se – de lyser ikke mot deg fra stranden eller svaberget der du vil sole deg – men de har stor påvirkning på verden rundt seg. De små og halvsmå bitene som all plastikk til slutt ender opp som flyter like under overflaten først, og så synker de ned mot havbunnen. På veien nedover blir nok mange av bitene misforstått som mat – slik plasthvalen sannsynligvis misforstod plastposer for deilige maneter (som den liker å spise, og som har næring i seg). De bitene som ikke blir spist mens de synker nedover kan lett ende opp som middagen til et av de mange havbunnsdyrene – mange av dem spiser sand og sedimenter for å finne maten mellom sandkornene.

Mikroplastfibre i tarmen til Gammarus fossarum (hvite piler). Fig 1 fra Blarer & Burkhardt-Holm 2016.

Mikroplastfibre i tarmen til Gammarus fossarum (hvite piler). Fig 1 fra Blarer & Burkhardt-Holm 2016.

Mange amfipoder er blant de som spiser seg gjennom hav- og elvebunner for å finne mat. En labstudie på elveamfipoder (Gammarus fossarum) i Sveits viste at med bare litt mikroplastfibre i vannet fikk alle amfipodene i studien i seg plast i løpet av så kort tid som en halv time. Forskerne talte plastfibre i tarmen på amfipodene, og fant en direkte sammenheng mellom mengden plastfibre i vannet og plastfibre i tarmen. Amfipodene klarer altså ikke å velge bort mikroplasten som er i miljøet de spiser fra, selv om de ellers ofte er flinke til å velge seg de spesifikke bladene de liker best å spise, og ikke andre blader, for eksempel. I korte eksperimenter (24 timer) kom alle mikroplastfibrene ut med avføringen til amfipodene, så tarmen ble ikke proppfull og blokkert av de tynne trådplastbitene. Dette skjedde ikke når eksperimentet tok lengre tid. Ved permanent eksponering for mikroplastfibre kunne forskerne se at allerede etter to uker begynte amfipodene å miste matlysten, vekten gikk ned, og det var fyfsiske sår i tarmen som de mener kommer av skraping fra plastfibrene. Plasten kommer også i veien for fordøyelsesprosessene, så den lille maten som kommer inn i tarmen blir ikke ordentlig brukt før den kommer ut igjen.

Mikroplastkuler i tarmen og på gjellene til Platorchestia smithi (grønne sirkler). Fig 2 fra Tosetto et al 2016.

Mikroplastkuler i tarmen og på gjellene til Platorchestia smithi (grønne sirkler). Fig 2 fra Tosetto et al 2016.

Australske labstudier på strandlevende sandhoppere som Platorchestia smithi som ble utsatt for mikroplastkuler i sanden de bodde på viser at 80% av amfipodene fikk i seg plastkuler nesten med en gang – og både tarmen og gjellene var fulle av plast. For dyr som ble langtidseksponert (120 timer, eller 5 døgn), gikk dødeligheten drastisk opp. De som overlevde en så lang tid på plastinfisert sand hoppet både lavere og sjeldnere enn de som bodde på rein sand, en av grunnene til det kan kanskje være at plastsandhoppere ble merkbart tyngre enn de som bodde på rein sand. For sandhoppere er hoppingen en måte å komme seg unna fiender på, så med færre og lavere hopp ligger de nok tynt an. De som bodde i plastsanden brukte også lengre tid på å finne gjemmesteder og skjule seg for de som ville spise dem. Med slike effekter allerede etter 5 døgn på en plastforurenset strand blir det lett å se at den generelle overlevelsen vil gå ned for disse sandhopperne.

Flere ting kan bli resultatet av av amfipoder får i seg mikroplast. Hvis dødeligheten øker blant amfipodene kan dette ha effekter på de som er avhengige av å spise amfipoder – det vil bli mindre mat for dem, og for de som spiser dem igjen. Hvis amfipodene har mikroplast i seg når de blir spist, vil den som spiser dem også få i seg mikroplasten, og  siden plasten ikke så lett går i oppløsning, er det stor sannsynlighet for at i hvert ledd oppover i næringskjeden vil det bil enda mer mikroplast. Det gjør det ikke så hyggelig å tenke på alle de deilige sjømatmiddagene som skal komme i somrene framover.

Flette av en del av plasten Pippip har samlet i eget nærområde i år. (www.pippip.no)

Flette av en del av plasten Pippip har samlet i eget nærområde i år. (www.pippip.no)

Antropocenen – “tidsalderen der menneskene har gjort endringer på jorden” – har ikke enda helt blitt en geologisk tidsbeskrivelse, en kommite leter etter hva de vil bruke som vitenskapelig indikator. Blant de mange forslagene som blir vurdert, er plast. På Hawaii har de funnet stein som er dannet av nystørknet lava og mikroplast.

En oppfordring for sommeren – og resten av året: gjør ditt for at mindre plast kommer ut i naturen, og help andre til å gjøre sitt! Fortsatt god sommer!

Anne Helene


Litteratur:

Blarer P, Burkhardt-Holm P (2016) Microplastics affect assimilation efficiency in the freshwater amphipod Gammarus fossarum. Environ Sci Pollut Res 23: 23522-23532.

Tosetto L, Brown C, Williamson JE (2016) Microplastics on beaches: ingestion and behavioural consequences for beachhoppers. Marine Biology 163: 199.

UNEP (United Nations Environment Programme) (2011) UNEP year- book emerging issues in our global environment 2011. United Nations Environment Programme, Nairobi

National Geographic film: plastic ocean

SommerLopper: Jakten på det ultimate tokt-postkortet…

Hilde, Anne Helene og Tone på dekk. Foto: AH Tandberg

Hilde, Anne Helene og Tone på dekk. Foto: AH Tandberg

Inspirert av forrige ukes blogpost om GO Sars sin reisebrev-artikkel fra en sommerinnsamlingsreise, har vi bestemt oss for å modernisere sjangeren og skrive våre egne “Beretninger om en i 2017 foretatt zoologisk (og geobiologisk) reise”. Vi er ombord på forskningsfartøyet G.O.Sars, og toktet vi er på er organisert for og av KG Jebsen Senter for DyphavsForskning ved UiB. Biologene som jobber med “store ting” er Hilde og Tone som er straks ferdige masterstudenter fra Institutt for Biologi og Anne Helene fra Universitetsmuseet.

Reisebrev er kanskje ikke så vanlig lengre, men det er ikke lenge siden vi sendte mange postkort fra hver reise vi foretok på land. Siden vi er på havet og det ikke er noen postkasse i nærheten har vi bestemt oss for å sende dere postkortene våre som en blog. Da blir det mange postkort på en gang. Kanskje et av dem er det ultimate for deg? God lesing!

Hilde, Tone, Anne Helene


KGJebsenCDeepSea-tokt-leg2


Hei! Jeg er fortsatt ute på havet, mer nøyaktig langt ute i norske havet. Her er det flatt og nesten ingen bølger! Det er ikke noe som heter en typisk dag her på G.O. Sars. Vi jobber gjerne på skift, noen ganger om natten, noen ganger om dagen. Det kan hende vi sitter oss på møterommet og jobber med arbeidet vårt individuelt, og det er en perfekt plass å diskutere problemstillinger med kollegaer. På båten er det både geologer, biokjemikere, mikrobiologer og marinbiologer som skal få prøver fra dyphavet. Prøvene samples ved hjelp av en ROV, som er et fjernstyrt kjøretøy tilpasset for å jobbe helt ned til 6000 meters dyp! For mange av oss blir det en del tid i ROV rommet hvor man kan se live hvordan det ser ut i dypet. Når ROVen kommer «på land» kommer forskerne løpende for å hente fangsten sin. For oss biologer blir det ganske mange timer på laboratoriet hvor vi sorterer alle dyr vi finner. Disse dyrene kan være 1-2 millimeter og oppover i størrelse, så å gå igjennom prøver med mye sand og stein kan ta lang tid. Men heldigvis er det veldig kjekt arbeid og vi finner mange kule dyr!  Håper alt står bra til på fastlandet!
Livet på forskningsbåten


ROV slurping
En ROV er en ubemannet undervannsbåt, den blir styrt fra et kontrollrom på skipet. ROVen som brukes på dette toktet heter Ægir 6000. I teorien skal den kunne gå ned til 6000 meters dyp. Så langt ned har de ikke testet om den tåler enda, men jeg har personlig sett den slå sin egen rekord med å dykke ned til over 3000 m i fjor. Fun fact: ROVen Ægir 6000 har fått navnet sitt fra en jotun i norrøn mytologi og betyr den som rår over havet. Ifølge norrøn mytologi var jotunen Ægir den som inviterte æsene til ete- og drikkegilde, og Odin mente at Ægir brygget det beste ølet.

ROVen blir heist opp på dekk.

ROVen blir heist opp på dekk.

Videre til de mer seriøse temaene; hvordan fanger man dyr med denne store farkosten? Ægir har 2 armer, høyre heter Titan og venstre heter Atlas. Vi har utstyrt Ægir med noe vi kaller en suction sampler, som kan oversettes til en støvsuger på godt norsk. Ægir har også et utrolig bra kamera, slik at når vi ser interessante dyr kan vi støvsuge det opp. Ved hjelp av ROV gutta på kontrollrommet får vi velge ut hva vi vil plukke med oss. Vi kan ta 5 ulike prøver ettersom vi har 5 kammer som roterer rundt etter hver prøvetaking, da vet vi presis hvor støvsugeprøve nummer 1 er fra, nummer 2 osv. Støvsugeren kan fange dyr som lever nedi og oppå sedimentene, i tillegg til de som svømmer over havbunnen. Om selve fangsten kan dere lese om i Tones postkort. Støvsugeren styres av høyrearmen Titan. Finmotorikken er helt utrolig, kloen på armen kan snurres og bøyes i alle retninger. Utrolig praktisk! Et av dyrene på ønskelisten var å samle inn en spesiell type mangebørstemark. Akkurat disse er så tynne og lange at de ser ut som en gresslette. Sammen med disse bor det ulike typer dyr, og når man støvsuger mangebørstemarken, får man det som lever sammen med den og. Veldig interessant og praktisk at man får flere ulike typer dyr på en gang. Kloen titan kan også brukes til andre ting, ROV teamet fanget for eksempel en fisk med den. De er utrolig dyktige, og det er utrolig kult å se!


Hei alle landkrabber! På G.O Sars har vi klart å fange mange kule dyr! Vi har tatt prøver ved varmekilder på midthavsryggen i Norskehavet. Vi har tatt 2 typer prøver; en støvsuger (suction sampler) som vi bruker til å suge til oss det som lever på/ved varme og kaldekilder. I disse prøvene har vi blant annet funnet snegler (både store og små – butte og spisse!), børstemarker (polychaeta), tanglopper (amfipoder), anemoner, reker og fisk. Det sies at hver varmekilde har sin egen fisk, og denne fisken ved Loke slottet (som området heter) har vi bare hatt 2 av tidligere, men vi har klart å fange 4 til! Vi har også lagt ut noen feller, noe dere kan lese mer om i Hilde sitt postkort. På ROV rommet hvor vi kan se hva som skjer i dyphavet live ble det også gjort en del filming av dyrene som lever nede på lokeslottet. Vi fikk filmet amfipoder (Exitomelita sigynea) som reproduserte seg (some lovin’), tusenvis av snegler som levde på varmekildene og på børstemark matter (som ser ut som flekker med gress). Vi så også flere av disse unike fiskene, samt hvite og mørke anemoner. Vi klarte også å filme en dumbo blekksprut! Filmen er av høy kvalitet og vi skal bruke den til å formidle forskningen vi gjør. Vi skal ta ut stillbilder som skal brukes i artikler til å illustrere hva som faktisk finnes på 2300 meters dyp ved varme og kaldekilder. Og det blir kule bilder det! I år satt vi også ut kubein. Ja, som i beinet inni en faktisk ku – ikke verktøyet. Når store dyr (for eksempel hval) dør, så faller kroppen ned på havbunnen. Mange små dyr kommer da og spiser resten av hvalen, også skjelettet. Slike skjelett fungerer då som en oase av mat. Så ved å plassere ut et kubein (ettersom vi ikke har noen hval bein..) kan vi simulere slike hval fall. Så til neste år skal vi hente kubeinene og se hva som har spist på de. Det blir kjempe spennende! Sees snart?
Tone


En av oppgavene våre på toktet var å sette ut to feller i håp om å fange amfipoder. Fellene består av et plastrør med et finmasket nett i den ene enden, og en trakt i den andre. Trakten gjør at amfipodene kan lett svømme inn i fellen, men vil ha vanskelig for å svømme ut igjen. Ettersom vi vet at noen av amfipodene er åtseletere, la vi en åpnet sild i hver felle som åte. Da vil den lukte godt, og trekke til seg åtseleterne. Dette forsøkte vi på fjorårets tokt også, men med litt dårlig planlegging. Da ble fellene festet på ROVen rett ved propellene. Det ble ikke en suksess, og derfor forsøkte vi noe nytt i år. Denne gangen ble de ankret med en vekt og selve fellen fløt ca 10 – 20 cm over havbunnen. De ble fraktet ned på ca 2300 meter dyp, i nærheten av de varme kildene. De ble liggende der i ca 2 døgn, og resultatet i en av fellene er dere på bildet. Som dere ser hadde amfipodene spist ganske mye av fisken, og det var veldig overraskende for meg. Imponerende mye! Det var også flere forskjellige arter enn forventet, noe som gjorde amfipode-dronningen Anne Helene veldig glad. Innholdet ble fotografert og sortert for å bli tatt vare på, og etter toktet skal Anne Helene få kose seg videre med å identifisere hver enkelt. Vi var fornøyde med fangsten!

Amfipodefangsten sammen med silden. Legg merke til hvor mye de har spist midt på buken! Foto: H Dybevig

Amfipodefangsten sammen med silden. Legg merke til hvor mye de har spist midt på buken! Foto: H Dybevig

Hilde


Nei, dette kan vi ikke streame live på nettet!

Oi!

Det blir pornofilm!

Wow – så akrobatisk!

Det var mange kommentarer som strømmet på i ROV-rommet (Central Operation) da vi fikk de første bildene av vent-amfipodene på Lokeslottet i år. Vi var ferdige med dykkets geologiske innsamlinger, og ROVen svømte opp til foten av skorsteinen der vi vet Exitomelita sigynae holder til. Vi biologene gledet oss stort til det hele, for årets dykk har blitt livestreamet (se lenke nederst i blogposten) og vi var klare til å forklare dyphavsbiologi til alle og enhver som ville innom facebooksiden til toktet. Og hva så vi? E. sigynae i gang med å sikre neste generasjon.

E. sigynae er den mest karakteristiske av de amfipodene vi bare finner på varmekilder i Norskehavet, mest fordi den holder til så nært selve utblåsningspunktet der den sitter på skorsteinen. Men den er ikke den eneste amfipoden som finnes på Lokeslottet – det  er flere andre arter også. Familien Oedicerotidae (her står det litt om noen Oedicerotidae) er kanskje mest vanlig – og der har vi har en ny art som vi er i ferd med å beskrive! I tillegg er barittfeltet rundt en liten urskog av amfipoder (inni urskogen av polychaeter). Her finner vi både store og små amfipoder, og det har blitt mye spennende med hjem til laben. Fellene som Hilde skrev om var også fulle av åtseletende Lysianassider (slike som Tmetonyx cicada – selv om den ikke var i prøvene nå) – blant annet Eurythenes gryllus, så nå har vi har både mange arter fra mange familier og noe vi ikke helt vet hva er…

Anne Helene


Lenker:

KG Jebsen Centre for Deep Sea Research
Twitter: @KGJebsenCDeepSea
Facebook: @KGJebsenCDeepSea
Livestreaming av dykk (vi er like nord for Jan Mayen)

Sommerlopper: “Beretning om en i Sommeren 1865 foretagen zoologisk Reise”

Dagens biologer klare for sommerinnsamling! Anne Helene, Tone og Hilse på framdekket på forskningsbåten G. O. Sars. Foto: AH Tandberg

Dagens biologer klare for sommerinnsamling! Anne Helene, Tone og Hilde i vinden på framdekket på forskningsbåten G. O. Sars. Foto: AH Tandberg

Det er sommer, skolene har tatt ferie, og det er det nok flere som godt kan tenke seg å få. Mens vi legger fra kai i Tromsø med forskningsfartøyet G.O. Sars for å undersøke Norskehavets dype hemmeligheter, starter årets “Sommerlopper” – TangloppeTorsdag sin feiring av sommerferietiden.

Det engelske ordet for tokt, “cruise”, får faglige innsamlingsturer til å høres ut som en sommerferie med god mat og soldekk med lek og late stoler. God mat får vi, og sikkert minst like luksuriøst (og ikke minst enestående) som på et mer tradisjonelt cruiseskip, og prislappen tør jeg ikke tenke på. Men ferie vil nok de fleste ikke kalle det – selv om vi har det både spennende og moro her ombord. Det er kanskje slik mange forskere har “ferie” – vi bruker tiden der det er rolig rundt oss til å reise til spennende steder og samle nytt materiale?

En ung G. O. Sars (fotografert i 1871 av F. Klem; eier: Billedsamlingen, Nasjonalbiblioteket)

En ung G. O. Sars (fotografert i 1871 av F. Klem; eier: Billedsamlingen, Nasjonalbiblioteket)

Det er lang tradisjon for å blande arbeid med glede innen marinbiologisk forskning. En sommer kan brukes til så mangt – og gjerne til å samle dyr i fint vær på en behagelig plass. G.O. Sars – han som båten vår er kalt opp etter – visste nok hva han gjorde da han som 28-åring sommeren 1865 bestemte seg for å undersøke “de sydligere Kyster af vort Land”. Turen gikk langs kystene av Christianias og Christiansands Stifter – eller langs Oslofjorden og nedover langs Sørlandskysten. Denne turen er beskrevet i en artikkel i Nyt Magazin for Naturvidenskaperne: “Beretning om en i Sommeren 1865 foretagen zoologisk Reise ved Kysterne af Christianias og Christiansands Stifter”. Slik stilen var for publikasjoner om innsamlingsturer på den tiden, er dette en blanding av reisebrev og en “inventorieliste” over artene han har truffet på.
beretning_intro

Han begynte tilforlatelig i Drøbak – et sted som allerede da var kjent blant marinbiologer. Den danske marinbiologen O.F. Müller hadde allerede vært der midt på 1700-tallet og sjekket dyrelivet i fjæra – det i dag mest synlige resultatet av hans arbeid er det latinske navnet på den grønne kråkebollen: Strongylocentrorus droebachiensis. Men Georg Ossian (han likte visst best å bare bli kalt “Ossian”) hadde et ekstra triks for å samle spennende dyr: han hadde konstruert en særdeles fin bunnskrape som kunne ta prøver av det han kalte “de finere Sødyr” og da spesielt krepsdyr.

"Biologen" - den marinbiologiske stasjonen i Drøbak. Foto: UiO.

“Biologen” – den marinbiologiske stasjonen i Drøbak. Foto: UiO.

Drøbaksundet gav ham også mange og mangfoldige resultater – og Universitetet etablerte nær 30 år seinere en marinbiologisk stasjon i Drøbak – den brukes fremdeles av glade biologer. Selv syntes Sars det var så praktisk med Drøbak – bare to timers dampskipstur unna hjemme – og lett og billig å skaffe seg bosted i Drøbak mens han holdt på med innsamlingene!

Ferden fortsatte videre til Vallø, så til Langesund, Risør, Flekkefjord og til slutt Farsund. Han noterte både bunnforhold, strømretninger og dyreliv, og i løpet av turen beskrev han ikke mindre enn 15 nye arter (flere også med ny slekt) i artikkel-reisebrevet sitt!

Kart over sørNorge, med G.O. Sars sin sommertur i 1865 inntegnet. 1: Drøbak 2: Vallø 3: Langesund 4: Risør 5: Flekkefjord 6: Farsund. (kart fra Google maps, inntegninger AH Tandberg)

Kart over sørNorge, med G.O. Sars sin sommertur i 1865 inntegnet. 1: Drøbak 2: Vallø 3: Langesund 4: Risør 5: Flekkefjord 6: Farsund. (kart fra Google maps, inntegninger AH Tandberg)

Sars sin bunnskrape. Illustrasjon 17 fra Den Norske Nordhavsekspedisjon (Vol 1).

Sars sin bunnskrape. Illustrasjon 17 fra Den Norske Nordhavsekspedisjon (Vol 1).

Han traff også på Pandalus borealis – det vi i dag ofte kaller ishavsreke – og som er den vanlige reken vi spiser på smørbrød eller til sommerfest. Han var dog ganske usikker på om det han hadde funnet noen få eksemplarer av utenfor Langesund virkelig var P. borealis – og han sammenlignet den med Svelvigsrekene (ofte fanget ved Svelvig utenfor Drammen) – de skulle være både særdeles gode og ha “fin Smag”. Langesund hadde flere kaldtvannsarter: pungreken Mysis erythropthalma som Goes hadde funnet på Svalbard tidligere ble registrert av Sars, som også diskuterte hvorfor en så kaldtlevende art skulle være her. Det kan nok godt hende at Georg Ossian ikke badet så mye som en vanlig sommergjest gjør i dag, men jeg er ganske sikker på at han kjente på vannet og ville ha skrevet det ned om det var ekstra kaldt i Langesund.

Amfipodene han fant var mange og mangeartede. Spesielt på mudder bunn fant han mange – men han likte spesielt de litt mer uvanlige artene han fant på sandbunn.

Helt på slutten av reisebrevet skriver Sars: “En Times Gang (fra Farsund) fører os i Vest til den sandige for Havet utsatte Listerkyst, hvorhen man især efter en stærk Sydveststorm bør tage sig en Udflugt, ikke alene for at nyde det storartede Syn af de sig fraadende mor den flade Strand brydende Bølger, men ogsåå for at undersøge de af Brændingerne opkastede løsrevne Tangstykker, hvor ikke alene Algologen, men også Zoologen vel vil kunne finde adskilligst af Interesse.“ Dette er et sommertips som ikke bare er gyldig i Farsund, men langs hele kysten: finn deg et avrevet stykke tang og se hvor mye morsomt som bor på den!

Anne Helene


Litteratur:

Sars, G.O. (1867)  Beretning om en i Sommeren 1865 foretagen zoologisk Reise ved Kysterne af Christianias og Christiansands Stifter. Nyt Magazin for Naturvidenskaperne, 84-128.

TangloppeTorsdag: en offisiell Distrikt-amfipode?

Fossekall. Foto: Thomas Kraft, Wikimedia Commons.

Fossekall. Foto: Thomas Kraft, Wikimedia Commons.

De fleste land har en nasjonalfugl eller en nasjonalblomst – noen steder har de i tillegg et nasjonaldyr. Selv om disse symbolbærerne ikke er fullt så fremtredende som flagg eller nasjonalsang kan mange lett finne på å løfte fram egenskaper ved disse artene som understreker noe om landet de representerer. I Norge har vi fossekallen (Cinclus cinclus) – beskrevet av svenske Linné i 1758 i den tiende utgaven av Systema Naturae. Det er den utgaven som blir sett på som starten for vår vitenskapelige beskriving og navngiving av organismer. Vi valgte fossekallen som nasjonalfugl i en lytteravstemning i NRK radio i mai 1963 – tre år etter at Danmark som første skandinaviske land valgte sin nasjonalfugl – sanglerke (Alauda arvensis Linné, 1758). Normennene valgte fossekallen fordi de mente den var en liten tøffing (akkurat som de selv?) – fossekallen finnes gjerne i tilknytning til rennende vann, der den står på små steiner og dypper hodet nedi det kalde klare fjellfossevannet som har gitt den det norske navnet…

Hvithodehavørn over Alsek elven. Foto: Wikimedia Commons

Hvithodehavørn over Alsek elven. Foto: Wikimedia Commons

Det første landet i verden som valgte seg en nasjonalfugl var USA –  allerede den 20 juni i 1782 valgte de hvithodehavørn (bald eagle – Haliaeetus leucocephalus ) ikke bare som nasjonalfugl, men som selve nasjonalsymbolet. Sjekk neste gang du ser en offisiell uttalelse fra presidenten eller noen av hans menn – det store runde nasjonalsymbolet  er en hvithodehavørn. Det norske riksvåpenet har en løve som holder en hellebard – langt fra fossekallen.   Det var nok sånn at de amerikanske grunnlovsfedrene tenkte at hvithodehavørnen bare fantes på det amerikanske kontinentet, og så var den både majestetisk og levde lenge, på mange måter var den et perfekt symbol. Det var forresten Linné som beskrev denne arten også – så tidlig som i 1776. Utbredelsen er over store deler av nordamerika – fra Canada til nord i Mexico.

 

I hovedstaden til USA – Columbia Distriktet  (Washington DC) – har de tatt nasjonal – eller disktrikt – dyr til nye høyder. De har valgt seg en offisiell “District Amphipod”! Tenk om vi kunne hatt det samme – en offisiell amfipode for store byer, fylker eller andre geografiske områder. Jeg ville vært superglad for å kunne ha en nasjonalamfipode, tror jeg. Men når jeg leser begrunnelsen til at Washington har valgt seg en distriktamfipode blir stemningen litt mindre glad.

Nasjonalfugler og andre nasjonaldyr blir ofte valgt fordi de representerer en eller annen kvalitet man gjerne vil forbinde med landet – en sommerlykkelig sanglerke til Danmark, en liten tøff antihelt til Norge, og en sterk og modig langlivet jeger for USA. Det kunne blitt en hel liten sosialantropoligistudie hvis vi virkelig hadde gitt oss i kast med slike tolkninger. Dyr som blir valgt til å representere mindre geografiske områder blir gjerne plukket ut fordi trenger litt støtte i forvaltningen. De fleste slike arter er endemiske – de finnes bare på et lite, avgrenset område som tar ansvar for opprettholdelsen av en livskraftig mengde av arten – ofte blir dette samtidig lagt inn i  miljøplanene til området.

Når en art bare finnes på en begrenset plass – og gjerne samtidig i små antall – øker sannsynligheten for at den skal utryddes. Det skal ofte veldig lite til i endringer i bruk av landskapet – en ny vei eller et endret elveløp for eksempel – for å ødelegge for hele arten hvis det er akkurat der de holder til. Slike endringer skjer hele tiden når vi bygger ut byene og havnene våre.

Offisiell amfipode for hovedstaden.Det er slike endringer som har gjort at byadministrasjonen i Washington nå har valgt seg en offisiell amfipode. Hele 13 forskjellge amfipodearter lever i de forskjellige elvene og kildene som finnes innenfor byens grenser, og mange av disse vannveiene blir endret med utbygging av byen. Arten de nå kaller Hays Amphipod (Stygobromus hayi Hubricht & Mackin, 1940) lever i kilden Hay´s spring som ligger i den nasjonale zoologiske hagen. De blir ca 12 mm lange, , lever for det meste i de underjordiske delene av kilden, og er nå regnet som “sterkt truet” for å kunne dø ut. Hvis de skal bygge nye t-baner for å hjelpe på med kollektivtraffikken i byen vil de muligens måtte bryte opp store deler av de underjordiske elveløpene til Hays kilde, og da regner forskerne med at det vil være slutten for amfipoden som bor der. Med å gjøre Stygobromus hayi til et offisielt symbol på naturen i byen Washington håper nok mange at ikke bare amfipodene, men også annen bynatur skal bli mer lagt merke til og satt pris på.

Liten ramsløkflue. Foto: Fritz Geller-Grimm, Wikimedia Commons

Liten ramsløkflue. Foto: Fritz Geller-Grimm, Wikimedia Commons

I Bergen har vi valgt liten ramsløkflue Cheilosia fasciata Schiner & Egger, 1853 som vår ansvarsart. Denne er i Norge regnet som “sterkt truet” i rødlisten – den er bare registrert fra noen få områder ved Bergen og videre nord mot Møre. Det er kanskje ikke så mange som har hørt om den enda, men håpet er, som med Hays amfipode, at den skal hjelpe med oppmerksomhet rundt truet bynatur. Selv skulle jeg nok gjerne sett en amfipode som representant for Bergen – men heldigvis er det få amfipoder på den norske rødlisten over arter. Vi får håpe det er en situasjon som fortsetter.

Nasjonalsymbolet hvithodehavørn var en stund truet i USA. Fra å ha hatt bestander på mellom 300 000 og 500 000 sank de rundt 1950-tallet til 412 hekkende par i fastlands USA, man tror at en av årsakene til dette var forurensing, i tillegg til jakt og dårligere leveområder. Med freding og begrensing av en del av den forurensingen som var værst, har bestandene i USA og Canada kommet seg igjen, og siden 1995 er de ikke lengre regnet som truet.

Fossekallens favorittmat er ferskvannsamfipoder fra slekten Gammarus. Hverken fossekallen eller de Gammarus-artene vi har i ferskvann er rødlistet i Norge, men ornitologisk forening påpeker at store endringer i mange elveløp vil kunne endre fossekallens livsforhold. Slike endringer vil muligens også endre livsforholdene til amfipodene i elvene.

For å hindre en altfor trist avslutning på ukens Tangloppetorsdag vil jeg heller foreslå at vi kan ha en nasjonalamfipode i ren glede over amfipodene vi har rundt oss – blir noen med på det?

Anne Helene


Litteratur:

Holsinger, J.R. (1978) Systematics of the Subterranean Amphipod Genus Stygobromus (Crangonyctidae) Part II: Species of the Eastern United States. Smithsonian Contributions to Zoology 266, 1-148.

Stygobromus Working Group