Monthly Archives: June 2017

TangloppeTorsdag: en offisiell Distrikt-amfipode?

Fossekall. Foto: Thomas Kraft, Wikimedia Commons.

Fossekall. Foto: Thomas Kraft, Wikimedia Commons.

De fleste land har en nasjonalfugl eller en nasjonalblomst – noen steder har de i tillegg et nasjonaldyr. Selv om disse symbolbærerne ikke er fullt så fremtredende som flagg eller nasjonalsang kan mange lett finne på å løfte fram egenskaper ved disse artene som understreker noe om landet de representerer. I Norge har vi fossekallen (Cinclus cinclus) – beskrevet av svenske Linné i 1758 i den tiende utgaven av Systema Naturae. Det er den utgaven som blir sett på som starten for vår vitenskapelige beskriving og navngiving av organismer. Vi valgte fossekallen som nasjonalfugl i en lytteravstemning i NRK radio i mai 1963 – tre år etter at Danmark som første skandinaviske land valgte sin nasjonalfugl – sanglerke (Alauda arvensis Linné, 1758). Normennene valgte fossekallen fordi de mente den var en liten tøffing (akkurat som de selv?) – fossekallen finnes gjerne i tilknytning til rennende vann, der den står på små steiner og dypper hodet nedi det kalde klare fjellfossevannet som har gitt den det norske navnet…

Hvithodehavørn over Alsek elven. Foto: Wikimedia Commons

Hvithodehavørn over Alsek elven. Foto: Wikimedia Commons

Det første landet i verden som valgte seg en nasjonalfugl var USA –  allerede den 20 juni i 1782 valgte de hvithodehavørn (bald eagle – Haliaeetus leucocephalus ) ikke bare som nasjonalfugl, men som selve nasjonalsymbolet. Sjekk neste gang du ser en offisiell uttalelse fra presidenten eller noen av hans menn – det store runde nasjonalsymbolet  er en hvithodehavørn. Det norske riksvåpenet har en løve som holder en hellebard – langt fra fossekallen.   Det var nok sånn at de amerikanske grunnlovsfedrene tenkte at hvithodehavørnen bare fantes på det amerikanske kontinentet, og så var den både majestetisk og levde lenge, på mange måter var den et perfekt symbol. Det var forresten Linné som beskrev denne arten også – så tidlig som i 1776. Utbredelsen er over store deler av nordamerika – fra Canada til nord i Mexico.

 

I hovedstaden til USA – Columbia Distriktet  (Washington DC) – har de tatt nasjonal – eller disktrikt – dyr til nye høyder. De har valgt seg en offisiell “District Amphipod”! Tenk om vi kunne hatt det samme – en offisiell amfipode for store byer, fylker eller andre geografiske områder. Jeg ville vært superglad for å kunne ha en nasjonalamfipode, tror jeg. Men når jeg leser begrunnelsen til at Washington har valgt seg en distriktamfipode blir stemningen litt mindre glad.

Nasjonalfugler og andre nasjonaldyr blir ofte valgt fordi de representerer en eller annen kvalitet man gjerne vil forbinde med landet – en sommerlykkelig sanglerke til Danmark, en liten tøff antihelt til Norge, og en sterk og modig langlivet jeger for USA. Det kunne blitt en hel liten sosialantropoligistudie hvis vi virkelig hadde gitt oss i kast med slike tolkninger. Dyr som blir valgt til å representere mindre geografiske områder blir gjerne plukket ut fordi trenger litt støtte i forvaltningen. De fleste slike arter er endemiske – de finnes bare på et lite, avgrenset område som tar ansvar for opprettholdelsen av en livskraftig mengde av arten – ofte blir dette samtidig lagt inn i  miljøplanene til området.

Når en art bare finnes på en begrenset plass – og gjerne samtidig i små antall – øker sannsynligheten for at den skal utryddes. Det skal ofte veldig lite til i endringer i bruk av landskapet – en ny vei eller et endret elveløp for eksempel – for å ødelegge for hele arten hvis det er akkurat der de holder til. Slike endringer skjer hele tiden når vi bygger ut byene og havnene våre.

Offisiell amfipode for hovedstaden.Det er slike endringer som har gjort at byadministrasjonen i Washington nå har valgt seg en offisiell amfipode. Hele 13 forskjellge amfipodearter lever i de forskjellige elvene og kildene som finnes innenfor byens grenser, og mange av disse vannveiene blir endret med utbygging av byen. Arten de nå kaller Hays Amphipod (Stygobromus hayi Hubricht & Mackin, 1940) lever i kilden Hay´s spring som ligger i den nasjonale zoologiske hagen. De blir ca 12 mm lange, , lever for det meste i de underjordiske delene av kilden, og er nå regnet som “sterkt truet” for å kunne dø ut. Hvis de skal bygge nye t-baner for å hjelpe på med kollektivtraffikken i byen vil de muligens måtte bryte opp store deler av de underjordiske elveløpene til Hays kilde, og da regner forskerne med at det vil være slutten for amfipoden som bor der. Med å gjøre Stygobromus hayi til et offisielt symbol på naturen i byen Washington håper nok mange at ikke bare amfipodene, men også annen bynatur skal bli mer lagt merke til og satt pris på.

Liten ramsløkflue. Foto: Fritz Geller-Grimm, Wikimedia Commons

Liten ramsløkflue. Foto: Fritz Geller-Grimm, Wikimedia Commons

I Bergen har vi valgt liten ramsløkflue Cheilosia fasciata Schiner & Egger, 1853 som vår ansvarsart. Denne er i Norge regnet som “sterkt truet” i rødlisten – den er bare registrert fra noen få områder ved Bergen og videre nord mot Møre. Det er kanskje ikke så mange som har hørt om den enda, men håpet er, som med Hays amfipode, at den skal hjelpe med oppmerksomhet rundt truet bynatur. Selv skulle jeg nok gjerne sett en amfipode som representant for Bergen – men heldigvis er det få amfipoder på den norske rødlisten over arter. Vi får håpe det er en situasjon som fortsetter.

Nasjonalsymbolet hvithodehavørn var en stund truet i USA. Fra å ha hatt bestander på mellom 300 000 og 500 000 sank de rundt 1950-tallet til 412 hekkende par i fastlands USA, man tror at en av årsakene til dette var forurensing, i tillegg til jakt og dårligere leveområder. Med freding og begrensing av en del av den forurensingen som var værst, har bestandene i USA og Canada kommet seg igjen, og siden 1995 er de ikke lengre regnet som truet.

Fossekallens favorittmat er ferskvannsamfipoder fra slekten Gammarus. Hverken fossekallen eller de Gammarus-artene vi har i ferskvann er rødlistet i Norge, men ornitologisk forening påpeker at store endringer i mange elveløp vil kunne endre fossekallens livsforhold. Slike endringer vil muligens også endre livsforholdene til amfipodene i elvene.

For å hindre en altfor trist avslutning på ukens Tangloppetorsdag vil jeg heller foreslå at vi kan ha en nasjonalamfipode i ren glede over amfipodene vi har rundt oss – blir noen med på det?

Anne Helene


Litteratur:

Holsinger, J.R. (1978) Systematics of the Subterranean Amphipod Genus Stygobromus (Crangonyctidae) Part II: Species of the Eastern United States. Smithsonian Contributions to Zoology 266, 1-148.

Stygobromus Working Group

TangloppeTorsdag: På skriveren i Hamburg

Publikumsinngangen til Zoologisk Museum i Hamburg. Foto: AH Tandberg

Publikumsinngangen til Zoologisk Museum i Hamburg. Foto: AH Tandberg

“Publiser eller forsvinn” hører man ofte i vitenskapelige kretser. Det virker kanskje ikke helt høflig å si til folk at de bare kan forsvinne (fra vitenskapen, altså), men kunnskap vi ikke deler med andre har nokså liten verdi. Vitenskapelige teorier og ideer må testes for at vi kan sjekke om de holder mål, og vi kan ikke teste ting vi ikke vet om. Så kunnskapsdeling er en viktig del av vitenskapen.

Noen ganger kan en låse seg inn på et stille rom og skrive for seg selv i mange uker før verket sendes til en journal eller en forlegger som vil trykke det – men som oftest, og mer så nå enn i tidligere tider, er det flere forfattere for hver minste lille notis i et vitenskapelig tidsskrift. Av og til kan det ta litt av – det finnes visstnok artikler der listen med medforfatternavn var lengre enn selve teksten – men for det meste er det en liten gruppe mennesker som har prøvd å finne ut av noe sammen, og så skriver de om det sammen.

Anne-Nina sjekker ut samlingen med Eusirider fra tidligere innsamlinger. Foto: AH Tandberg

Anne-Nina sjekker ut samlingen med Eusirider fra tidligere innsamlinger. Foto: AH Tandberg

Å være flere folk som skal bli enige om en tekst kan ha både fordeler og ulemper – vi kan hjelpe hverandre med hva vi kan og hvordan vi kan formulere ting, eller vi kan ende opp med en tekst som ikke helt har samme stil hele veien gjennom. Det er nok mange som har vært med på leker der hele klassen lager en fortelling – en setning fra hver elev – slike historier kan ofte bli morsomme selv om de ikke alltid er helt sammenhengende.

Disse ukene er jeg i Hamburg for å skrive på to artikler sammen med gode kolleger her. Sammen skal vi prøve å si noe fornuftig om amfipodene som finnes rundt Island og langs norskekysten. Er det de samme artene? Har en art som finnes både ved Island og ved norskekysten likt arvemateriale? Lever de på samme måte – på samme dyp, bunntype og i samme vanntemperatur? Det er mange spørsmål vi lurer på, og noen av dem kan vi klare å svare på.

Arbeidet som ligger til grunn for disse artiklene er delvis fra workshopene vi hadde på Espegrend og i Polen (Spała) – og delvis fra alt labarbeidet som har kommet etter disse og andre workshoper, fra prosjektene NorAmph og IceAGE. Begge disse prosjektene ser på strekkode-DNA fra artene som registreres – og dette kan vi se videre på for å finne ut om det vi tror er den samme arten virkelig er det genetisk også.


Uten å foregripe begivenhetene for mye, kan jeg si at vi ser på Eusirider og Amphilohider. Dette er to veldig forskjellige familier amfipoder – Eusiridene er ganske store (de største vi har i våre farvann er opp mot to cm lange, men i dag så jeg noen i samlingene her som var nesten syv cm lange!), de er jegere og er flinke til å svømme. Amphilochidaene er mye mindre (her snakker vi noen få mm i lengde), og for de artene vi vet noe om livet til, lever mange inni eller utenpå andre bunnlevende dyr, eller de spiser pittesmå dyr som sitter fast på bunnen. De er ikke så veldig flinkge til å svømme, men er nok bedre til å gjemme seg innimellom smågrus og sand.

 

Inn en dør og opp en trapp - og inn mange flere dører og opp enda flere trapper... Det er en labyrint å finne fram til krepsdyrforskerne! Foto: AH Tandberg

Inn en dør og opp en trapp – og inn mange flere dører og opp enda flere trapper… Det er en labyrint å finne fram til krepsdyrforskerne! Foto: AH Tandberg

Diskusjonene pågår for fullt, både om hva vi egentlig kan si ut fra de dataene vi har, og hvordan vi skal formulere setningene. Det blir lange dager, mye kaffe og mye latter. Det er lurt å sitte sammen på samme kontor – da går både samarbeidet om setningene bedre og ideene får lettere bli til ordentlige teorier. Ikke minst får vi testet is-sjappen nedi gaten – det er akkurat nok dager til at vi kan prøve en ny smak hver dag.

Resultatene? De kommer i artiklene – og kanskje også i en seinere TangloppeTorsdag!

Anne Helene

 

Internasjonalt kurs i systematikk, morfologi og evolusjon hos Annelider

20170609_100827Ute på UiB sin marinbiologiske stasjon myldrer det i “annelidologer” – folk som arbeider med Annelider/leddormer. De fleste driver med børstemark, eller polychaeter, som leserne av denne bloggen vel etter hvert begynner å kunne en del om 🙂

Glade, travle studenter på laben

Glade, travle studenter på laben

Vi er totalt 38 deltagere; 20 studenter og 18 forelesere/organisatorer, i fra 12 nasjonaliteter! Kurset er et samarbeid mellom Universitetsmuseet i Bergen, Moscow State University and ForBio, med økonomisk støtte i fra SPIRE (Strategic Programme for International Research and Education) og SIU (Norwegian Centre for International Cooperation in Education).

Studentene arbeider med en kombinasjon av materiale tatt med i fra Russland, og levende dyr som vi er ute med R/V Brattstrøm og den mindre båten Aurelia og henter.

Brattstøm, Katrine på vei om bord, og hektisk plukking på laben

Brattstøm, Katrine på vei om bord, og hektisk plukking på laben – fotos N. Budaeva

Vi har vært ute og samlet i fra ulike habitater, slik at vi i størst mulig grad får dekket de ulike polychaetfamiliene. Vi får naturligvis også andre dyr i prøvene, og benytter anledningen til å samle mest mulig av arter vi mangler til NorBOL, og til de ulike marine artsprosjektene som pågår i Bergen.

Dekksarbeid- ikke heeelt optimalt vær, men god stemning og innsatsvilje på dekk

Dekksarbeid- ikke heeelt optimalt vær, men god stemning og innsatsvilje på dekk

NorBOL-og Artsprosjektplukking: flotte amphipoder og isopoder i ifra tangstilker, Diplecogaster bimaculata, sjuarmet skjørstrejne (Luidia ciliaris), sjøfjær, nakensnegl og sjøhare, og en anemone, antakelig Sagitaria troglodytes

NorBOL-og Artsprosjektplukking: flotte amphipoder og isopoder i ifra tangstilker, Diplecogaster bimaculata, sjuarmet skjørstjerne (Luidia ciliaris), sjøfjær, nakensnegl og sjøhare, og en anemone, antakelig Sagitaria troglodytes

Dagene er en kombinasjon av foredrag og lab, og det er ikke rent få tema og metoder som dekkes – her er vi innom alt i fra beskrivende taksonomi via fylogeni og dype diskusjoner om hva en art egentlig er, til siste nytt innen metoder og kunnskap.

foto: N. Budaeva

foto: N. Budaeva

Vi skal holde på hele neste uke også, ta en kikk på den engelske bloggen– og sjekk gjerne vår nyvalgte # på twitter: #annelidacourse2017 for siste nytt.

TangloppeTorsdag: avslutning av studentprosjekt.

I løpet av dette semesteret har Christine vært med på NorAmph-prosjektet. En av oppgavene har vært at hun skulle skrive blogger om hvordan det har vært å være på museet og ha studentprosjekt her. Dette er Christines avslutningsblogg, nå er det bare oppgaveskriving igjen…


Hei igjen!

Paramphitoe hystrix - fotografert før innsending til barcoding med NorBOL hos BOLD. Foto: C Østensvig

Paramphitoe hystrix – fotografert før innsending til barcoding med NorBOL hos BOLD. Foto: C Østensvig

For noen måneder siden skrev jeg et blogginnlegg der jeg fortalte at jeg dette semesteret skulle være med Anne Helene på hennes prosjekt om barkoding av amfipoder, blogginnlegget finner du her.

Dette semesteret er nå forbi, og sommeren står og banker på døren. I løpet av de siste 5 månedene har jeg fått ta del i hele prosessen fra man henter inn prøver til man får tilbake resultater av barkoding, og alt innimellom. Det har vært et svært lærerikt semester med mange nye ting å bli kjent med.

På grunn av tidspress for å få sendt inn prøvene til barkodingen, startet vi semesteret med å gjøre dette. Her plukket vi ut 95 ulike individer som var indentifiserte. Vi tok bilder som skulle følge prøvene til barkodingen, og vi registrerte de i samlingene til universitetsmuseet. Etter dette reiste vi på tokt til Raunefjorden der vi hentet inn prøvene (dette kan du lese mer om i blogginnlegget over).

Når vi kom tilbake fra tokt ble prøvene først sortert ned til fylum, med unntak av krepsdyrene, som jeg identifiserte ned til orden. Til slutt sorterte jeg amfipodene ned til familier.

På slutten av semesteret fikk vi tilbake resultatene fra barkodingen. Der var mye interessant å hente fra disse, blant annet var flere individene vi trodde var samme art var muligens ikke det, og vi så også noen individer som var identifisert til ulike arter som potensielt kan være den samme.

En første kikk på resultatene fra barcodingen.

En første kikk på resultatene fra barcodingen.

I dette prosjektet har jeg innsett at barkoding er en veldig viktig prosess som kan gi oss mye informasjon, og enklere tilgang på denne informasjonen. Ved å skape en offentlig database med alle barkodete arter i, kan man enklere finne frem til arter og informasjon om disse. Det har vært veldig artig å få ta del i et prosjekt som er en del av en større sammenheng.

Gjennom tiden min på universitetsmuseet har jeg lært utrolig mye. Jeg har lært mye om ulike biologiske metoder på lab, og ikke minst mye om den spennende gruppen amfipoder. Og som student er det deilig å kunne få et avbrekk fra det å gå på forelesninger hele tiden, så det har vært utrolig deilig å få litt praktisk arbeide inn i hverdagen. Og ikke minst har dette prosjektet gjort meg mer nysgjerrig! Forhåpentligvis får jeg muligheten til å få komme tilbake å fortsette med dette!

Christine

 

Brakkvann kan da vel ikke være vanskelig å finne…

…i Bergen? Det viste seg å være litt vanskeligere enn antatt:

Absolutt ikke det verste kontoret!

Absolutt ikke det verste kontoret!

Vi fikk overta R/V Brattstrøm i fra Bio forrige torsdag, og satte kursen mot /Osterfjorden/Sørfjorden/Stanghelle. Målet denne gangen var en veldig spisset jakt på en del arter som opptrer i områder med stor ferskvannspåvirkning, så vi skulle ta prøver grunt og nær et elveutløp.

"Ønskelisten" (artsliste i fra miljøundersøkelser på lokaliteten) granskes, og planer legges

“Ønskelisten” (artsliste i fra miljøundersøkelser på lokaliteten) granskes, og planer legges

Som sagt, så gjort – men det ser så langt (vi har så vidt begynt å sortere) ikke ut som om vi har fått innetier på plasseringen denne gangen. Like fullt fikk vi fine grabbprøver, og en heeelt ok dag på jobben.

Har du sett, vi fant gjørme!

Har du sett, vi fant gjørme denne gangen også!

Det er definitivt dyr oppi her, da. Riktig type dyr også, blir jeg fortalt.

Det er definitivt dyr oppi her, da. Riktig type dyr også, blir jeg fortalt.