Monthly Archives: March 2017

TangloppeTorsdag: invaderende mordere?

Dikerogammarus villosus. Foto: Michal Grabowski

Dikerogammarus villosus. Foto: Michal Grabowski

Det er ikke alle amfipoder det er like lett å si noe fint og positivt om. Noen arter har så dårlig rykte at de får nidnavn og blir omtalt i media. Den arten som nok har det værst slik for tiden, er den fersk- og brakkvannslevende Dikerogammarus villosus (Sowinsky, 1894) – eller “The Killer Amphipod” som den ofte kalles på folkemunne – og i flere vitenskapelige artikler! Hvorfor har den fått et sånt ugreit navn? Det er mange grunner.

Elvene som ender i Svartehavet. Illustrasjon fra http://infomapsplus.blogspot.no

Elvene som ender i Svartehavet. Illustrasjon fra http://infomapsplus.blogspot.no

Dikerogammarus villosus er nemlig noe så nifst som en invaderende amfipode. Slik språkbruk kan få en til å tenke på marsjerende hærer og store slag, og om enn i mye mindre skala er det kanskje det som skjer. Opprinnelig kommer D. villosus fra Svartehavskysten – den holdt til i de mange store elvedeltaene som er der Donau, Dnieper og Don kommer ut i havet. Det var sannsynligvis så seint som bare 100-200 år siden, og den har holdt til i deltaet lenge. Men så begynte den å spre seg oppover elvene.

Elvedeltaet til Donau - fotografert av NASA [Public domain], via Wikimedia Commons

Elvedeltaet til Donau – fotografert av NASA [Public domain], via Wikimedia Commons

En ansamling sebramuslinger. Foto fra “Amassing Efforts against Alien Invasive Species in Europe”. Shirley SM, Kark S, PLoS Biology Vol. 4/8/2006, e279. http://dx.doi.org/10.1371/journal.pbio.0040279

En ansamling sebramuslinger. Foto fra “Amassing Efforts against Alien Invasive Species in Europe”. Shirley SM, Kark S, PLoS Biology Vol. 4/8/2006, e279. http://dx.doi.org/10.1371/journal.pbio.0040279

La oss ta historien om invasjonen av Donau. Vi vet veldig lite om hvilke amfipodearter som fantes i Donau før 1926 da den første systematiske undersøkelsen av faunaen der fant sted. Da fant de noen individer i den ungarske delen av elven – egentlig ganske langt oppe hvis vi ser på kartet. I 1989 ble de registrert i den Østerrikske delen av Donau. 60 år på den korte distansen virker kanskje ikke så agressivt, men vi må huske på at det er motstrøms og amfipoder er lette og små dyr. I de opprinnelige tilholdsområdene i elvedeltaene holder D. villosus ofte til i nærheten av sebramuslingene Dreissena polymorpha. Denne arten har også spredt seg oppover Donau, og den langsomme invasjonen har nok skjedd i et slags fler-artslig samarbeid.

I 1992 åpnet sammenbindingskanalen mellom elvene Donau og Main. Jeg tror D. villosus må ha feiret like mye som politikerne og elveskipperne, for fra det punktet tok invasjonen av. Spredningen fra nesten øverst i Donau til utløpet av Rhinen tok bare to år. Nå har den spredt seg via små og store kanaler til nesten hele det Europeiske fastlandet.

Utbredelse av Dikerogammarus villosus fra det opprinnelige området i Svartehavet (grå skygge) og langs en østlig (grønn) og en vestlig (rød) rute. Kanalene vises med tverrbånd. Årstallene viser første registrerte funn av D. villosus for de forskjellige områdene. Illustrasjon fra Rewicz T, Wattier R, Grabowski M, Rigaud T, Bacela-Spychalska K (2015)

Utbredelse av Dikerogammarus villosus fra det opprinnelige området i Svartehavet (grå skygge) og langs en østlig (grønn) og en vestlig (rød) rute. Kanalene vises med tverrbånd. Årstallene viser første registrerte funn av D. villosus for de forskjellige områdene. Illustrasjon fra Rewicz T, Wattier R, Grabowski M, Rigaud T, Bacela-Spychalska K (2015)

Men hvorfor “killer”? Den tar over plassen og maten til de lokale amfipodene i de europeiske elvene. Den er nemlig litt større, kan reprodusere seg i litt kaldere og litt varmere vann, og når det begynner å bli smått om halvråtne blader og annen god mat, kan den godt spise noen av de lokale amfipodene. Og det blir uhorvelig mange av dem når de først får slått seg til en plass!

Dikerogammarus villosus på vadere etter en fisketur. Foto fra Check-Clean-Dry kampanjen.

Dikerogammarus villosus på vadere etter en fisketur. Foto fra Check-Clean-Dry kampanjen.

Siden 2010 har D. villosus hatt et lite fotfeste på de Britiske øyer, og allerede nå er det så mange av dem i enkelte elver at det har kommet egne holdningskampanjer for å hindre større spredning. Den kom nok med ballastvann over kanalen, men nå sprer den seg ved hjelp av vadestøvler, gummibåter og tauverk som blir fraktet av fritidsfiskere og andre naturelskere.

 

 

Vi skal kke være veldig redd for at de skal komme til Norge. Våre elver er nok enda både for kalde og for det meste for bratte – i tillegg til at de fleste norske havner er i saltvann og ikke i brakkvannsområder. Det kommer også stadig nye og strengere regler for rensing av ballastvann nettop for å forhindre slik spredning. Allikevel: vi følger med, sånn for sikkerhets skyld!

Anne Helene


Litteratur:

Bacela-Spychalska K, Grabowski M, Rewicz T, Konopacka A, Wattier R (2013) The “killer shrimp’ Dikerogammarus villosus (Crustacea, Amphipoda) invading Alpine lakes: overland transport by recreational boats and scuba-diving gear as potential entry vectors? Aquatic Conservation-Marine and Freshwater Ecosystems 23: 606–618.

Ford, A (2015) Coming to a river near you: the invasion of the intersex demon shrimp. The Conversation. http://theconversation.com/coming-to-a-river-near-you-the-invasion-of-the-intersex-demon-shrimp-35935

MacNeil C, Platvoet D, Dick JTA, Fielding N, Constable A, Hall N, Aldridge D, Renals T, Diamond M. 2010. The Ponto-Caspian ‘killer shrimp’, Dikerogammarus villosus (Sowinsky, 1894), invades the British Isles. Aquatic Invasions 5: 441–445.

Rewicz T, Grabowski M, MacNeil C, Bacela-Spychalska K (2014) The profile of a “perfect “ invader – the case of killer shrimp, Dikerogammarus villosus. Aquatic Invasions 9,  267-288

Rewicz T, Wattier R, Grabowski M, Rigaud T, Bacela-Spychalska K (2015) Out of the Black Sea: Phylogeography of the Invasive Killer Shrimp Dikerogammarus villosus  across Europe. PLoS ONE 10(2): e0118121 doi:10.1371/journal.pone.0118121

TangloppeTorsdag: Syrrhoites serrata (Sars, 1879)

Dampskipet Vøringen. Tegning: Waldermar Waldor, bilde fra "Den Norske Nordhavsekspedisjonen" bind 1

Dampskipet Vøringen. Tegning: Waldermar Waldor, bilde fra “Den Norske Nordhavsekspedisjonen” bind 1

Denne historien begynner med den norske nordhavsekspedisjonen – tre tokt ut i havet vest og nord for Norge med dampskipet Vøringen i løpet av somrene 1876, 1877 og 1878, ledet av professorene Henrik Mohn og Georg Ossian Sars. Et av de mange resultatene vi har fra disse toktene er at havområdet nå kalles Norskehavet – etter ekspedisjonen. Akkurat det var det H. Mohn som fikk ordnet.

 

 

Henrik Mohn. Foto: Fredrik Klem, Norge i det nittende århundre, bind 1.

Henrik Mohn. Foto: Fredrik Klem, Norge i det nittende århundre, bind 1.

…havet skal for Eftertiden bære Navnet ’Det norske Hav’, saavel fordi det siden umindelige Tider har været befaret af vore Sømænd, som fordi den norske Nation nu har overtaget dets videnskabelige Undersøgelse… (H. Mohn)

 

 

 

 

 

Oversikt over stasjonene i Den Norske Nordhavsekspedisjonen.

Oversikt over stasjonene i Den Norske Nordhavsekspedisjonen.

De zoologiske resultatene fra ekspedisjonen ble skrevet opp av flere forskere som vi i dag ser på som “gullaldergenerasjonen” av norske forskere. Herman Friele skrev om bløtdyrene, Daniel Cornelius Danielssen skrev om pigghudene, Kristine Bonnevie fikk ikke være med ut på havet, men fikk skrive om de innsamlete hydroidene i etterkant, Gerhard Armauer Hansen, han med leprabasillen, var heller ikke med ut, men skrev om leddormene og svampene etterpå, og G.O. Sars skrev om krepsdyr og havedderkopper – i tillegg til å være marinbiologisjef. Bortsett fra Sars og Bonnevie var alle de andre zoologene knyttet til Bergen Museum. Fritjof Nansen gjorde både “hovedfag” og videre studier basert på materiale fra denne ekspedisjonen i løpet av sin tid ved Bergen Museum.

En del av den vitenskapelige staben ved Bergens Museum på 1880-tallet. Fra venstre Jørgen Brunchorst, naturforsker og politiker, direktør for Bergens Museum, Gerhard Armauer Hansen, overlege og naturforsker, Fridtjof Nansen som student (og forsker) i zoologi, Daniel Cornelius Danielssen, overlege, preses ved museet og stortingsrepresentant, og Herman Friele, kjøpmann og zoolog. Foto: «Fridtjof Nansen bildearkiv», Nasjonalbiblioteket

En del av den vitenskapelige staben ved Bergens Museum på 1880-tallet. Fra venstre Jørgen Brunchorst, naturforsker og politiker, direktør for Bergens Museum, Gerhard Armauer Hansen, overlege og naturforsker, Fridtjof Nansen som student (og forsker) i zoologi, Daniel Cornelius Danielssen, overlege, preses ved museet og stortingsrepresentant, og Herman Friele, kjøpmann og zoolog. Foto: «Fridtjof Nansen bildearkiv», Nasjonalbiblioteket

En ung G.O. Sars. Foto: ukent. Bilde fra Oslo Museums byhistoriske samlinger. (bilde no  OB.F03334D)

En ung G.O. Sars. Foto: ukent. Bilde fra Oslo Museums byhistoriske samlinger. (bilde no OB.F03334D)

Sars var så ivrig etter å dele sine zoologiske funn med resten av den vitenskapelige verden at han allerede i 1879 publiserte de første nye artene av krepsdyr og havedderkopper – som et kort notat før de vitenskapelige funnene fra ekspedisjonen ble oppsummert i store og tunge trykksaker i løpet av 1880årene. En av artene han fant fra dype (350 favner eller rundt 640 meter) og kalde vann ut i havet vest for Helgeland, var amfipoden som etterhvert skulle få navnet Syrrhoites serrata.

Original illustrasjon av Syrrhoites serrata. Tre av munndelene er illustrert under hele dyret. G.O. Sars, Norske Nordhavsekspedisjon bind 6, Zoologi.

Original illustrasjon av Syrrhoites serrata. Tre av munndelene er illustrert under hele dyret. G.O. Sars, Norske Nordhavsekspedisjon bind 6, Zoologi.

Dette er en robust liten amfipode – med masse tagger langs hele ryggen. De er nok grunnen til navnet serrata – “som en sag”, selv om det er mye tagger og kanter på resten av kroppen også. Hele familien (Synopiidae) består av arter med mye tykkere skall enn mange av de andre amfipodene rundt omkring, og med ekstra mange skarpe kanter kan en lett se for seg at det er en god beskyttelse mot å bli spist.

Syrrhoites serrata. Foto: AHS Tandberg

Syrrhoites serrata. Foto: AHS Tandberg

Syrrhoites serrata er helt blind, men den bruker kanskje antennene til å finne ut om omgivelsene sine? Det kan i alle fall se ut som om de spiller en rolle i partnersøk, for hannene har mye lengre og mye mer hårete antenner enn hunnene. Mange, men ikke alle artene i familien er blinde, men dette er også en familie som for det meste finnes i dype, kalde havområder, og for de fleste artene er det ikke mye lys å se med uansett.

Syrrhoites serrata hunn øverst, hann under - med illustrasjon av mandibelen med den store molaren (tyggeflaten). Ill: G.O.Sars, Crustacea of Norway bind 1, plansje 137.

Syrrhoites serrata hunn øverst, hann under – med illustrasjon av mandibelen med den store molaren (tyggeflaten). Ill: G.O.Sars, Crustacea of Norway bind 1, plansje 137.

En av de tingene som skiller Syrrhoites-artene ut fra de andre Synopiidaene er at de har en veldig stor molar – noe som gir oss en pekepinn på at de kanskje spiser ting som må knuses litt før de kan fordøyes. Vi mener de spiser andre havbunnsdyr.

I norske farvann finnes to arter Syrrhoites  – den andre arten heter Syrrhoites pusillus Enequist, 1949 – og det navnet (pusillus) betyr “liten” (de voksne er 3-4 mm lange). De kommer også fra rimelig dype farvann: den første plassen de ble funnet (“typelokaliteten”) er fra de dypere delene av Skagerrak.

Som for mange andre grupper av dyr fra dyphavet var det relativt få beskrevne arter fram til 1950-60 tallet. Da var det flere studier av dype havområder fra rundt om hele jorden, og beskrivelsen av dyr fra store havdyp har nærmest “eksplodert”. Før dette var det nesten bare det nordlige Atlanterhavet som var noenlunde godt undersøkt biologisk av dypere havområder. De senere årene har undersøkelser av dyphavsområder i Stillehavet, rundt Antarktis og i det sørlige Atlanterhavet resultert i  at en mengde nye arter har blitt oppdaget og beskrevet. Sånn vil det nok fremdeles være – når vi kommer til et område vi ikke har samlet fra før finner vi nesten alltid nye ting. Det er en spennende verden!

Anne Helene


Litteratur:

Barnard JL (1972) A review of the Family Synopiidae (=Tironidae), Mainly Distributed in the Deep Sea. Smithsonian Contributions to Zoology 124, 1-104.

Enequist P (1949) Studies of the Soft-Bottom Amhipods of the Skagerak. Zoologiska Bidrag från Uppsala 28, 1-196.

Lörz A-N, Coleman CO (2013) The Marine Fauna of New Zealand and the Ross Sea: Amphipoda, Synopiidae (Crustacea). NIWA-publications 127, 1-162.

Sars GO (1879) Crustacea et Pycnogonida nova. In itinere 2do et 3tio expeditionis Norvegicae anno 1877 & 1878 collecta. (Prodomus descriptionis). Archiv for Mathematik og Naturvidenskab 4, 427-476.

Mandagstokt

Nærbilde av eremittkrepsen Pagurus prideaux Foto: K. Kongshavn

Nærbilde av eremittkrepsen Pagurus prideaux (foto: K. Kongshavn)

Tidlig mandag morgen dro vi ut med FF “Hans Brattstrøm” til Manger nord for Bergen. Målet var å samle ferskt materiale i fra gamle typelokaliteter etter Michael Sars, som arbeidet mye der ute. Vi har skrevet litt om viktigheten av å ha materiale i fra stedet hvor arten først ble beskrevet, og om å dra på skattejakt på slike lokaliteter tidligere (klikk på lenkene).

Mandagen begynte som en iskald dag med tricky innsamling (grabben fanget mye vann de første par forsøkene fordi det var for mye stein på bunnen der vi startet), men vi fikk etter hvert både fine prøver og fint vær – nå jobber vi oss igjennom materialet, og plukker dyr til NorBOL-barcoding.

Det tar litt tid å komme igjennom fangsten, men vi finner alltid noe spennende etter slike turer – vi kommer tilbake med mer etter hvert!

-Jon, Tom & Katrine

TangloppeTorsdag: Corophium – overvåkningsagenten

Corophium volutator, fra de skotske hebridene. Foto: Bill Crighton, Natural Sciences Volunteer, National Museums Scotland.

Corophium volutator, fra de skotske hebridene. Foto: Bill Crighton, Natural Sciences Volunteer, National Museums Scotland.

Den tingen som lett skiller amfipoder fra slekten Corophium fra de fleste andre amfipoder vi finner i Norge, er de store antennene. Antennene til hannene, altså. Ikke at de er så superlange, men de er så tykke! Det er nesten som om kroppen og antennen kan forveksles før man ser nøyere på dem. Men når man ser nøyere på dem, legger vi merke til at det er det tredje inderste leddet på det nederste antennepartet som er en stor, tykk, og av og til piggete sak hos hannene. Resten av amfipoden (både hannene og hunnene) er ganske langsmale – på laben min blir de ofte først sortert opp i glasset “de lange, tynne” før en mer nøyaktig identifikasjon tar til.

Corophium affine, slik G.O.Sars tegnet hannen i 1895.

Corophium affine, slik G.O.Sars tegnet hannen i 1895.

Corophium volutator fra Bay of Fundy, Canada. Hann øverst, hunn nederst. Foto: S. Mautner, University of Ottawa

Corophium volutator fra Bay of Fundy, Canada. Hann øverst, hunn nederst. Foto: S. Mautner, University of Ottawa

Når det er sånn at hannene og hunnene ser forskjellige ut (seksuell dimorfisme kaller vi det), da er det også ofte sånn at hannene på en eller annen måte kappes om hunnenes gunst – enten det er med å sloss slik for eksempel tiuren leiker om våren, holde hunnene fast sånn som elefantselene liker det, vise seg fram slik påfuglene fjaser rundt, eller vise hvor sterke og staute de er som kan bære rundt på noe ekstrekt tungt og upraktisk sånn som geviret til kronhjorten. De store, kraftige og til tider piggete antennene Corophium-hannene drasser rundt på kan nok brukes på alle disse måtene, og vi vet ikke helt hvilken metode de har valgt. Men vi vet at det til slutt er hunnene som gjør valget om hvilken hann de vil ha – sånn er det alltid hos arter der hunnene bruker mer tid og krefter på reproduksjonen enn hannene…

Mange Corophium volutator leker på en mudderbit. Foto: C. Löser - Own work, CC BY 3.0 de,  https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=11068940

Mange Corophium volutator leker på en mudderbit. Foto: C. Löser – Own work, CC BY 3.0 de, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=11068940

De fleste kjente arter av Corophium bor i tidevannssonen – på mudder og gjørmeflater som er tørre eller under vann alt etter som om det er fjære eller flo. Dette har gjort at det er mye lettere å studere adferden til denne gruppen enn til mange andre amfipoder, og mye av den tidlige forskningen på adferd benyttet seg av Corophiider. En annen grunn til at de var et yndet forskningsobjekt er at hvis man først finner dem, finner man ganske mange av dem – de liker seg i store ansamlinger.

Hovedaktiviteten til mange Corophiider er å grave i mudderet de bor i. Og her får de bruk for de store antennene sine – som de dytter inn i gjørmen mens de sparker fra med beina og bakkroppen (uropodene) lager en vannstrøm langs dyret slik at de bøyer og åler på seg mens de lager lange ganger nesten 10 cm under overflaten. De “limer” veggen i hulen sin med en slags slim som de lager, slik at veggene ikke kollapser rundt dem. Ofte har gangen en U-form, med en åpning i hver ende. Forskere som hadde Corophium sp. i akvarier over lang tid, fant ut at om de ikke fikk nok mudder å grave i, begynte de å lage mudderrør som de kunne gjemme seg inni. Kanskje de var litt sjenerte? Det er nok mer sannsynlig at de trenger tunnellen til hjelp for å pumpe vann (og på den måten også oksygen) over gjellene sine.

To Corophium sp vandrer på bunnen av et akvarium. Foto: Aquatonics ltd

To Corophium sp vandrer på bunnen av et akvarium. Foto: Aquatonics ltd

Så lenge de graver tunneller, spiser de nok små organiske biter de finner i mudderet de dytter på, men med det samme de er ferdig med å grave, skjer all spising utenfor hjemmet. Da kan de enten fortsette med å plukke ut små organiske biter av gjørmen eller de kan sette seg i åpningen til hulen og forsiktig plukke matbiter ut fra vannstrømmen de pumper inn gjennom hjemmet. Da hjelper det at de har lange hår på undersiden av de fremste beina – der kan nemlig god mat feste seg. Når de plukker mat fra gjørmen gjør de det også på en velordnet måte: utenfor huleåpningen kan man se en stjerneform der hver stjernearm er den gropen de har samlet mat fra. Orden både i og utenfor hjemmet, altså!

Vi vet også at Corophium-artene kan klare seg i både salt og mindre salt vann – det er ganske vanlig for dyr som lever i fjæresonen, der det ofte kan bli mindre salt bare det regner nok, for eksempel, eller i nærheten av bekker og elver. Det de er mye mer kresne på, er den kjemiske sammensetningen av mudderet – og hvor mye sand og grus som er blandet inn i mudderet. Derfor finner vi dem ofte i områder som stadig får nytt påfyll av friskt slam – som for eksempel i nærheten av elveutløp.

Det at vi har så mye kunnskap om økologien til artene i denne slekten amfipoder (hvordan de lever), og spesielt at vi vet hvor kresne de er for kjemien i mudderet, har gjort at de har blitt mye brukt i studier som undersøker toksisitet  (hvor giftig noe er) av ting som kan blandes i vann. Mange ganger holdes Corophium volutator i akvarier, og så tilsetter man et eller annet giftstoff og ser om oppførselen endrer seg. Forskjellige Corophium-arter brukes også som indikatorarter ved overvåkningsstudier i grunne mudderområder, og de er tatt med i flere metodebeskrivelser for europeiske forurensingsstudier. Slik har denne gjengen med kanskje jålete hulegravende amfipoder blitt overvåkningsagenter for forurensing, og det er nesten så kult at man kan like dem ekstra godt?

Anne Helene


Litteratur:

  • Dauvin JC, Ruellet T (2009) The estuarine quality paradox: Is it possible to define an ecological quality status for specific modified and naturally stressed estuarine ecosystems? Marine Pollution Bulletin 59, 38-47.
  • Dixon IMT, Moore PG (1997) A comparative study on the tubes and feeding behaviour of eight species of corophioid Amphipoda and their bearing on phylogenetic relationships within the Corophioidea. Philosophical Transactions of the Royal Society B 352, 93-112.
  • Droulet D, Barbeau MA (2010) Population structure of resident, immigrant, and swimming Corophium volutator (Amphipoda) on an intertidal mudflat in the Bay of Fundy, Canada. Journal of Sea Research 70, 1-13.
  • Enequist P (1949) Studies of the Soft-Bottom Amphipods of the Skagerak. Zoologiska Bidrag från Uppsala 28, 1-196.