Det finnes noen mennesker i enhver forskerkarriere som har vært viktige for hvilken retning de faglige interessene har tatt. Det er sjelden den faglige veien er rett og bred som en motorvei, men av og til kan vi se en faglig rød tråd. Som for mange andre forskere er den personen som har vist meg både hovedinteressen (“Amfipoda”) og ikke minst alle de spennende sidesporene til det sentrale temaet min veileder Wim. Han ser de store sammenhengene – og en av mange interesser er hvordan forskjellige arter lever sammen i en større eller mindre avhengighet, spesielt om i alle fall en av artene er en amfipode. Et eksempel på slikt samboerskap er historien om amfipoden Metopa glacialis og muslingen Musculus discors. Et annet slikt eksempel er Hyperia galba og de fleste manetene den bor i nærheten av.

Hyperia galba er en liten amfipode fra familien Hyperiidae  – de med øyne som dekker hele hodet. De fleste artene i denne familien svømmer rundt i de frie vannmassene og leter etter mat der, så det er ikke rart de trenger store øyne for å holde seg med nok å spise. Hyperia galba har en kjempelur løsning på akkurat det problemet: den bor inni de den spiser.

Samboerskapet – eller skal vi kanskje heller kalle det Hyperia galbas favoritt-bosted – er en av disse fler-arts-assosiasjonene vi har kjent til lenge. De er nesten gjennomsiktige, opp til 15 mm lange, ¼ av kroppens lengde er hode (og altså øyne), og veldig ofte er de funnet inne i maneter. Det er ikke så lett å få øye på dem, men når man vet at de finnes der, blir de lettere å se.

Undersøkelser av tarmen til Hyperia galba har avslørt nesleceller (“brennceller”) fra manetene den bor inni – men det ser ikke ut til å være hovedmaten. Det kan hende at det de egentlig driver på med, er å spise på alle de ande som sitter på og i manetene – og så får de med seg litt manet sånn i samme jafsen.  Munndelene er store og kraftige, og kan sikkert knuse mer enn geleaktige manetceller. Og ville ikke maneten ha spist en liten deilig knask av et krepsdyr som satt inne i kroppshulen dens? Kanskje de allikevel er mer som samboere å regne? Noen forskere har observert at hvis bare maneten har nok mat, “deler” den maten sin med Hyperia galba mer enn å prøve å spise amfipode-samboerne sine. Det kan hende H. galba er en slags “renholdsarbeider” som tar bort (spiser) de bitene manetene ikke selv vil ha?

Når jeg skriver “maneter” og ikke mer spesifikt, er det fordi vi har funnet Hyperia galba i så mange forskjellige maneter. Glassmanet (Aurelia aurita) og brennmaneter (for eksempel Cyanea capillata eller Cyanea lamarckii) er nok kjente eksempler for de fleste, men også mindre og mindre kjente maneter av alle grupper har vært registrert som samboer for vår storøyde venn.

Litteraturen om hvordan forskjellige arter lever – og ikke minst lever sammen – øker hele tiden. Det kan virke som om hver gang vi tror at “nå vet vi alle løsninger på samboerskap”, så overrasker naturen oss med noe nytt. Heldige meg som får være med Wim når han undersøker amfipodenes mange samboerskap.

I dag er fyller Wim 80 unge år – gratulerer med dagen!

Anne Helene

---

Litteratur:

Blanc H (1884) Die Amphipoden der Kieler Bucht nebst einer histologischen Darstellung der “Calceoli”. Nova Acta der Ksl. Leopold-Carol. Deutschen Akademie der Naturforscher XLVII (2), 1-90.

Bowman TE (1973) Pelagic Amphipods of the Genus Hyperia and Closely Related Genera (Hyperiidea: Hyperiidae). Smithsonian Contributions to Zoology 136, 1-84.

Bowman TE, Gruner HE (1973) The Families and Genera of Hyperiidea (Crustacea: Amphipoda). Smithsonian Contributions to Zoology 146, 1-72.

Dittrich B (1988) Studies of the life cycle and reproduction of the parasitic amphipod Hyperia galba in the North Sea. Helgolander Meeresuntersuchungen 42, 79-98.

Laval P (1972) Comportement, parasitisme ct ecologie d’Hyperia schizogeneios Stebb. (Amphipode Hyperide) dans le plancton de Villefranche-sur-Mer. Annales de I’Institut Oce’anographique, Paris, 48(l):49-74.