Monthly Archives: November 2016

TangloppeTorsdag Neohela monstrosa (Boeck, 1861)

Olaus Magnus sitt Nordenkart fra 1539. I havet utenfor Nordlands-kysten bor det kanskje flere monstre?

Olaus Magnus sitt Nordenkart fra 1539. I havet utenfor Nordlands-kysten bor det kanskje flere monstre?

På veldig gamle kart er det ofte tegnet inn monstre over områder som ble sett på som farlige. Som oftest var det drager eller store slanger, og av og til var det dyr med store klør eller farlige tenner. Det var kanskje en måte å si fra at dette var farlige områder, eller kanskje det viste dyr som var funnet omtrent på de kanter. Mest berømt her i Skandinavia er kanskje kartet den svenske erkebiskopen Olaus Magnus laget over “Norden” allerede i 1539 – der finner vi til og med superstore og superfarlige (?) krepsdyr!

Farlige krepsdyr (en hummer?) på Olaus Magnus´ kart?

Farlige krepsdyr (en hummer?) på Olaus Magnus´ kart?

Vi har for det meste sluttet å tro at det er monstre i havet, men av og til finnes de fremdeles. Ukens art – Neohela monstrosa (Boeck, 1861) – har i hvert fall navn som om den er et monster. (monstrosa på latin er monstrøs på norsk: “som et monster”). Boeck beskrev arten med navnet Hela monstrosa – dette ble 20 år seinere endret til Neohela monstrosa (fordi en annen dyregruppe hadde hevd på slektsnavnet Hela: de hadde fått det først). Hela er en norrøn gudinne for dødsriket – så på mange måter er dette et monster fra dødsriket.

Det er også en art som har en strategi for livet som er litt utenom det vanlige for amfipoder. Den holder til på bløte sandmudderbunner – men i motsetning til de fleste andre amfipodene som lever  like over disse undervannsslettene graver de huler som de holder til i. Hulene gir mest av alt beskyttelse, men kanskje også litt mulighet for småspising på veggene når de utvider huset.

 

Neohela monstrosa titter ut av hulen sin. Foto fra mareano.no

Neohela monstrosa titter ut av hulen sin. Foto fra mareano.no

Tidligere observasjoner av N. monstrosa viser at de bruker de to fremste beinparene litt som skuffen til en bulldozer: den flate nederste delen av beina blir brukt til å skufle sand og gjørme ut av hullet. Når hulen er omtrent 10 cm lang, stiller den seg i åpningen, vifter med antennene og “lukter” etter mat. Vi mener at den for det meste spiser små matbiter den finner innimellom sandkornene i gjørmen, men vi har også observasjoner av at den spiser andre dyr.

Slekten Neohela holder for det meste til i de dypere delene av havet – det er også her vi finner de største forekomstene av de fine bløte slettene de liker å bygge huler i. Neohela monstrosa har blitt  funnet på alt fra 30 til rundt 700 meter. På samme måte som mange andre monstre, krabber den ut av hulen sin om natten. Vi vet ikke hvorfor, men kanskje jakter den bedre da? Det kan også hende at de som liker å spise N. monstrosa trenger litt lys for å finne maten sin, så det er tryggere å lete etter mat når man ikke selv så lett kan bli mat? Selv monstere fra dødsriket er kanskje litt pyser når det gjelder?

Anne Helene


Litteratur:

Boeck A (1861) Bemærkninger angaaende de ved norske Kyster forekommende Amphipoder. Forhandlinger ved de skandinaviske naturforskeres ottende møde i København. p 631-677

Buhl-Mortensen L, Tandberg AHS, Buhl-Mortensen P, Gates AR (2015) Behaviour and habitat of Neohela monstrosa (Boeck, 1861) (Amphipoda: Corophiida) in Norwegian Sea deep water. Journal of Natural History  doi:10.1080/00222933.2015.1062152

Enequist P (1949) Studies on the Soft-Bottom Amphipods in Skagerak. Zoologiska Bidrag från Uppsala. 299 – 492.

d´Udekem d´Acoz C (2007) The genera Haliragoides and Neohela in the North Atlantic, with the description of two new deepwater species from Norway and Svalbard (Crustacea: Amphipoda). Cahiers de Biologie Marine 48: 17-35.

TorsdagsTangloppe: Paramphithoe hystrix Ross, 1835

Du er det du spiser, er det mange som sier. For dagens art kan dette se ut til å stemme..

Paramphithoe hystrix - tegnet og fargelagt av G.O. Sars i 1893

Paramphithoe hystrix – tegnet og fargelagt av G.O. Sars i 1893

Amfipoden Paramphithoe hystrix Ross, 1835 er en av de artene vi “alltid” har kjent igjen med en gang – litt sånn som Eurythenes gryllus. På samme måte som Norskehavets mellomstore gigant  har vist seg å være et helt isfjell av forskjellige arter, viser det seg nå at den lett gjenkjennelige piggete amfipoden kanskje lurer oss med sitt karakteristiske utseende.

For Paramphithoe hystrix er en art vi gjerne blir glad for å se i prøvene våre. Den dukker opp, har pigger overalt, og med en gang har vi satt et navn på artslisten. “Den piggete”, “den hysteriske” (hystrix er latin for pinnsvin – et artsepitet vi kanskje kan forstå hvordan har kommet?), “den der lette” – kjært barn har ofte mange ekstra navn.

Dette er en art som trives i kaldt vann på den nordlige kalvkule, og den holder til fra ganske grunne områder og ned til ca 500 meter. Der spiser den på svamp, sjøstjerner og myke koraller – så vidt vi vet så langt. Det er ikke sånn at den spiser opp disse andre dyrene, vi kan kanskje si at den gnafser litt på dem – micropredator er ordet vi bruker. Det betyr at maten – eller verten – kan leve lenge med P. hystrix sittende utenpå seg, stille småspisende.

En rød Paramphithoe hystrix. Foto AHS Tandberg

En rød Paramphithoe hystrix. Foto AHS Tandberg

Vi har lenge visst at P. hystrix finnes i minst to farger – en mørkerød og en lys. Noen ganger ser vi også en slags mellomvariant – en halvlys versjon med mørkere felt. De forskjellige farge-utgavene av P. hystrix kan gjerne finnes live ved hverandre – i prøver vi har fra Svalbard, har vi noen ganger fått opp begge variantene i samme prøve. Da må vi huske på at en prøve gjerne er samlet som et drag etter båten vi samler fra – og slike slede- eller skrape-trekk kan gjerne være noen hundre meter lange langs havbunnen.

En lys (eller en flerfarget?) Paramphithoe hystrix. Foto: AHS Tandberg

En lys (eller en flerfarget?) Paramphithoe hystrix. Foto: AHS Tandberg

 

Gersemia rubiformis. Foto: Derek Keats, foto fra Newfoundland, Canada, CC BY 2.0

Gersemia rubiformis. Foto: Derek Keats, foto fra Newfoundland, Canada, CC BY 2.0

Men – det er håp for mer informasjon! Siden dette er en art som også finnes ganske grunt – spesielt i arktis, har vi observasjoner fra dykkere.  Canadiske dykkere har rapportert at de røde P. hystrix gjerne sitter og spiser på bløtkorallen Gersemia rubiformis (Ehrenberg, 1834), og at de lyse ofte sitter på solsjøstjernen Solaster endecea (L. 1771) og gnafser. Gersemia rubiformis er rød og fin, og Solaster endecea er ofte gul. Vi vet ikke helt hvilken fargevariant som holder til på svampene.

P. hystrix bruker altså fargen til å kamuflere seg. Den beste forklaringen vi har på det piggete utseendet er at det sikkert ikke er veldig godt og fristende å spise noe som er så stikkete, så det er nok et forsvar mot å bli andres mat, hvis de allikevel skulle finne den.

Solaster endecea. Foto fra Wikipedia.

Solaster endecea. Foto fra Wikipedia.

Vi forskere har brukt fargene som en måte å skille de som spiser bløtkrall fra de som spiser sjøstjerne. Det viser seg nemlig at når vi undersøker genetikken til disse to fargegruppene (både DNA-strekkoden og et gen fra cellekjernen er testet av de Canadiske forskerne), så ser vi tydelige forskjeller. Kanskje så store at P. hystrix ikke lenger bare er P. hystrix, men burde deles opp i flere arter – etter hva den spiser? Dette er ikke gjort offisielt enda, men forslaget har blitt lagt fram for det vistenskapelige samfunnet for debatt.

Fra norske farvann har vi hittil testet 4 individer av P. hystrix. To var røde og to var lyse – før de ble lagt på sprit for å bli tatt vare på i samlingene våre. Sprit trekker ut farger – så nå er de røde blitt gul-brune og de lyse blitt kritthvite. Men det spennende er at når vi ser på barcoding-genet til disse fire individene, så samler de lyse seg i en gruppe og de mørke seg i en annen. Det er såpass stor forskjell mellom disse gruppene at det gir oss grunn til å tro at vi kan se støtte for tanken om at det kan være to forskjellige arter.


Vi kan selvsagt ikke dele opp en art basert på fire små individer. Men dette synes vi er spennende, og det passer med mye av det vi ser når vi undersøker flere artsgrupper. Dette er en av de tingene NorAmph-prosjekte skal gjøre: finne artsgrupper som bør undersøkes nærmere, slik at vi kan sette gode grenser for hva som er arter. Og det viser seg ofte at det er de artene vi mener er så lette å kjenne igjen at vi ikke ser så nøye på dem som har hemmeligheter vi kan grave opp. Pinnsvinamfipoden Paramphithoe hystrix står kanskje for tur til å bli avslørt?

Anne Helene


Litteratur:

Oshel PE & Steele DH (1985) Amphipod Paramphithoe hystrix: a micropredator on the sponge Halicona ventilabrum. Marine Ecology Progress Series 23: 307-309.

Schnabel KE & Hebert PDN (2003) Resource-associated divergence in the arctic marine amphipod Paramphithoe hystrix. Marine Biology 143: 851-857.

Havforskermøtet 2016

Universitetsmuséet deltok på årets Havforskermøte med foredrag om Jellyfish diversity in Norway and its implications av Aino Hosia, som har Artsprosjekt gående på “Småmaneter og kolonimaneter i norske farvann (HYPNO)” (se også bloggposter her for mer om prosjektet).

Vi hadde også med oss en poster om den marine, samlingsbaserte biodiversitetsforskingen som gjøres på og med muséets samlinger – som lesere av denne bloggen vet, har vi høy aktivitet på materialet vårt. Posteren ser du her:

havforsk

 

Fredagsbilde: Tung i hodet?

Durene ble samlet inn under feltarbeidet på Sletvik (Foto: K.Kongshavn)

Dyrene ble samlet inn under feltarbeidet på Sletvik (Foto: K.Kongshavn)

Vi vet ikke hvordan denne børstemarken av slekta Terebellides følte seg, men en kan jo gjette på at den var litt tung i hodet…? Den oransje strukturen (farget i Photoshop så det skal bli lettere å se) er en parasittisk hoppekreps, Copepoda, som har vokst seg diger og full av egg på børstemarken.

"Fluffet" foran på børstemarken er munntentakler og gjeller. (Foto: K.Kongshavn)

“Fluffet” foran på børstemarken er tentakler og gjeller. (Foto: K.Kongshavn)

Mange, mange egg..! (foto: K.Kongshavn)

Mange, mange egg..! (foto: K.Kongshavn)

 

TangloppeTorsdag: hvordan samler vi amfipoder fra havet?

Når vi skal undersøke amfipoder, er den første utfordringen å få tak i dem. Hvordan gjør vi det når havet er så stort, så stort, og amfipodene er så små?

De marine amfipodene er for det aller meste det vi kaller bentiske – de holder til ned i, oppå eller rett over havbunnen. Det er også noen som er plelagiske – de svømmer rundt i de frie vannmassene. Noen amfipoder lever i nærheten av land, eller på grunt vann, men de aller fleste finnes så langt fra land at vi må bruke båt for å komme til.

ring-nett som kan samle dyreplankton i vannsøylen. Foto: AHS Tandberg

ring-nett som kan samle dyreplankton i vannsøylen. Foto: AHS Tandberg

Den vanlige måten å samle pelagiske amfipoder på, er å bruke veldig finmaskete nett som vi drar enten på skrå eller rett opp gjennom vannet. Maskestørrelsen kan variere etter hva vi vil samle inn, men ofte når vi ønsker å samle dyreplankton brukes nett med 0,5mm små hull. De enkleste nettene er festet på store ringer, sånn at de er åpne og samler dyr hele tiden de er i vannet. Det går an å sammenligne dem med kjempestore insekthåver som vi drar gjennom vannet.  Det finnes også  nett som er festet til datastyrte åpne- og lukkemekanismer, slik at vi kan kontrollere på hvilke dyp vi samler inn dyr. Dette kan gi oss masse spennende informasjon – og det er noe vi skal komme tilbake til i denne bloggen siden.

For å samle de bentiske amfipodene bruker vi to hovedgrupper med redskaper: de som tar en bit av havbunnen, og de som samler like over havbunnen. Siden disse samler forskjellige leveområder, er det ofte lurt å samle litt med begge typer hvis vi vil samle inn flest mulig av de artene som kanskje finnes en plass.

Grabb på vei inn, nå er kjeften lukket. Foto: AHS Tandberg

Grabb på vei inn, nå er kjeften lukket. Foto: AHS Tandberg

De gravende og hulebyggende amfipodene (for eksempel Urothoe elegans) er de gruppene som oftest blir samlet med grabb eller boxcorer – som er de vanligste redskapene for å samle inn en bit av bløt havbunn. De settes sakte ned fra en båt, og når de lander på bunnen, løses en lukkemekanisme ut, slik at de “spiser” med seg en bit bunn opp igjen til båten. Dette er den typen redskap som oftest brukes i overvåkning av miljø fordi det er mulig å vite nøyaktig hvor stor del av havbunnen vi har en prøve av, og slik kan vi regne ut hvor mange dyr det er på bestemte arealer.

 

 

 

 

Beyerslede. Dette er en ganske liten slede for å samle hyperbenthos. Foto: AHS Tandberg

Beyerslede. Dette er en ganske liten slede for å samle hyperbenthos. Foto: AHS Tandberg

De fleste amfipodene holder allikevel til oppå eller like over havbunnen – vi kaller dette hyperbentos. De er det enklest å samle med en slede. Sleder kan på mange måter minne litt om det kjempestore planktonnettet vi bruker til å samle pelagiske amfipoder med, bare at nettet er montert på noe som kan ligne et stort akebrett som vi drar langs havbunnen. Sledene har gjerne en slik utforming foran at de virvler opp den øverste, lette delen av havbunnen, slik at dyrene som bor oppå bunnen ikke blir overkjørt av brettet, men blir fanget i nettet.

 

 

 

 

Felles for begge hovedmetodene for å samle bentiske dyr fra bløt bunn, er at sammen med dyrene kommer det opp en hel del havbunn. Det blir mye forsiktig vasking av prøvene for å skille de lette amfipodene (og andre bunnlevende dyr!) fra sand, silt og gjørme. Til tider kan det virke som om havbunnsdyr-biologer aldri har kommet seg bort fra å leke i sandkassen – selv om målet nå er å bli kvitt sanden, ikke bygge fine slott og byer av den.

Hvordan samler vi de amfipodene som lever på havbunn som ikke er bløt og jevn? Det har lenge vært vanskelig – for når vi setter en grabb eller en slede ned i vannet, ser vi ikke akkurat hvor den “lander”, og steiner og skarpe kanter kan ødelegge innsamlingsredskapene våre. Vi har lenge samlet inn med mer hardføre skraper, som i stor grad gjør det samme som sleder: de dras langs havbunnen. Forskjellen er at de ikke har så finmasket nett, men heller noe som kan minne om et fiskegarn i tykk og sterk tråd. Selv om vi tenker at alt som er mindre enn maskestørrelsen (hvor store hullene i nettet er) har stor sjanse for å bli vasket ut når vi drar nettet langs bunnen og opp til båten igjen, er det ofte slik at det sitter en og annen liten amfipode på noe som sitter som en propp i et hull – en stein eller et større dyr.

Eusirus holmii innsamlet av en "støvsuger" på en ROV. Foto: AHS Tandberg

Eusirus holmii innsamlet av en “støvsuger” på en ROV. Foto: AHS Tandberg

Planktonnett, grabber og sleder har blitt brukt i marinbiologi siden vi begynte å interessere oss for å undersøke mer enn fisk fra båter. Med utviklingen av datastyrt undervannsteknologi har vi fått mange nye muligheter. Nå kan vi bruke undervannsroboter som vi styrer fra båten (ROV) til å se og samle inn blant annet amfipoder. Ofte kan vi bruke noe som ligner på en støvsuger til å suge inn amfipoder som sitter på steder vi ikke kan komme til med de tradisjonelle redskapene. Da kan vi både se og filme at vi samler inn dyret, og vi vet nøyaktig hvor det ble samlet inn. Nøyaktigheten på hvor et dyr fra en sledeprøve kommer fra (“en plass langs de noenhundre metrene sleden ble trukket langs bunnen”) til en oppsugt ROV-prøve (“innsamlet på dette punktet”) kan gi ny og spennende informasjon. En ROV kan også ta prøver av selve bunnen, slik som en grab.

Det er ikke bare roboter som kan samle og ta bilder under vann – på dyp der dykkere kan holde til, kan vi samle mye informasjon om hvordan amfipodene lever samtidig som vi kan plukke med oss akkurat de amfipodene vi liker best. De aller fineste bildene av amfipoder jeg vet om, er tatt av dykkere, og mange spennende og nye arter blir fremdeles funnet av dykkere.

Feller med åte, klare til å skru på netting. Foto: AHS Tandberg

Feller med åte, klare til å skru på netting. Foto: AHS Tandberg

De amfipodene som er åtseletere (for eksempel slike som Tmetonyx cicada) samler vi inn med feller. Slike feller kan ha forskjellige utforminger, men de fungerer på samme måte som en hummer- eller krabbeteine. Ofte har vi et rør med netting i den ene enden (slik at duften av åtet kommer ut i vannet), og en trakt som peker innover i røret i den andre enden. Da blir det lett å svømme inn, og vanskeligere å svømme ut igjen.

 

 

Innsamling av amfipoder i iskald fjære. Foto: AHS Tandberg

Innsamling av amfipoder i iskald fjære. Foto: AHS Tandberg

Stor forskningbåt, liten sjark eller kanskje en liten robåt? Det kommer an på hvor lang ut på havet du skal, og hvor tung redskap du skal bruke. Ofte må vi bruke store og tunge (og av og til kjempedyre!) redskaper for å få opp små, små dyr fra det store havet. Hvis du vil lete i fjæra, kan du godt klare deg med en bøtte og litt kjøkkenredskaper… God jakt!

Anne Helene