Featured post

Velkommen!

Evertebratsamlingen er en av Universitetsmuseets store samlinger av vitenskapelig zoologisk materiale. Evertebrater, eller invertebrater, er en betegnelse for dyr uten ryggrad. Ved vårt museum, som ved mange andre vitenskapelige samlinger, er evertebratene den delen av dyreriket som gjenstår når virveldyrene (vertebrater), insekter, edderkoppdyr og tusenbein (entomologi) er tatt ut. Evertebratene omfatter derfor en svært variert gruppering av veldig ulike dyregrupper, både frittlevende, fastsittende og parasitter, som kan ha spektakulære levevis i mange typer miljø. Mange av artene i disse dyregruppene vet vi fremdeles svært lite om fordi de er vanskelige å studere og å identifisere. Vitenskapelige samlinger er fundamentale kilder til kunnskapen om vårt zoologiske mangfold. På disse sidene ønsker vi å informere litt om samlingenes innhold og om tidligere og nåværende virksomhet.

Vår offisielle nettside finner du her

For the English version of the blog, go here

Bilder og annet materiell på bloggen er © Evertebratavdelingen dersom ikke annet er oppgitt. Om noen ønsker å benytte materiale herifra bes de ta kontakt.

TangloppeTorsdag: Syrrhoites serrata (Sars, 1879)

Dampskipet Vøringen. Tegning: Waldermar Waldor, bilde fra "Den Norske Nordhavsekspedisjonen" bind 1

Dampskipet Vøringen. Tegning: Waldermar Waldor, bilde fra “Den Norske Nordhavsekspedisjonen” bind 1

Denne historien begynner med den norske nordhavsekspedisjonen – tre tokt ut i havet vest og nord for Norge med dampskipet Vøringen i løpet av somrene 1876, 1877 og 1878, ledet av professorene Henrik Mohn og Georg Ossian Sars. Et av de mange resultatene vi har fra disse toktene er at havområdet nå kalles Norskehavet – etter ekspedisjonen. Akkurat det var det H. Mohn som fikk ordnet.

 

 

Henrik Mohn. Foto: Fredrik Klem, Norge i det nittende århundre, bind 1.

Henrik Mohn. Foto: Fredrik Klem, Norge i det nittende århundre, bind 1.

…havet skal for Eftertiden bære Navnet ’Det norske Hav’, saavel fordi det siden umindelige Tider har været befaret af vore Sømænd, som fordi den norske Nation nu har overtaget dets videnskabelige Undersøgelse… (H. Mohn)

 

 

 

 

 

Oversikt over stasjonene i Den Norske Nordhavsekspedisjonen.

Oversikt over stasjonene i Den Norske Nordhavsekspedisjonen.

De zoologiske resultatene fra ekspedisjonen ble skrevet opp av flere forskere som vi i dag ser på som “gullaldergenerasjonen” av norske forskere. Herman Friele skrev om bløtdyrene, Daniel Cornelius Danielssen skrev om pigghudene, Kristine Bonnevie fikk ikke være med ut på havet, men fikk skrive om de innsamlete hydroidene i etterkant, Gerhard Armauer Hansen, han med leprabasillen, var heller ikke med ut, men skrev om leddormene og svampene etterpå, og G.O. Sars skrev om krepsdyr og havedderkopper – i tillegg til å være marinbiologisjef. Bortsett fra Sars og Bonnevie var alle de andre zoologene knyttet til Bergen Museum. Fritjof Nansen gjorde både “hovedfag” og videre studier basert på materiale fra denne ekspedisjonen i løpet av sin tid ved Bergen Museum.

En del av den vitenskapelige staben ved Bergens Museum på 1880-tallet. Fra venstre Jørgen Brunchorst, naturforsker og politiker, direktør for Bergens Museum, Gerhard Armauer Hansen, overlege og naturforsker, Fridtjof Nansen som student (og forsker) i zoologi, Daniel Cornelius Danielssen, overlege, preses ved museet og stortingsrepresentant, og Herman Friele, kjøpmann og zoolog. Foto: «Fridtjof Nansen bildearkiv», Nasjonalbiblioteket

En del av den vitenskapelige staben ved Bergens Museum på 1880-tallet. Fra venstre Jørgen Brunchorst, naturforsker og politiker, direktør for Bergens Museum, Gerhard Armauer Hansen, overlege og naturforsker, Fridtjof Nansen som student (og forsker) i zoologi, Daniel Cornelius Danielssen, overlege, preses ved museet og stortingsrepresentant, og Herman Friele, kjøpmann og zoolog. Foto: «Fridtjof Nansen bildearkiv», Nasjonalbiblioteket

En ung G.O. Sars. Foto: ukent. Bilde fra Oslo Museums byhistoriske samlinger. (bilde no  OB.F03334D)

En ung G.O. Sars. Foto: ukent. Bilde fra Oslo Museums byhistoriske samlinger. (bilde no OB.F03334D)

Sars var så ivrig etter å dele sine zoologiske funn med resten av den vitenskapelige verden at han allerede i 1879 publiserte de første nye artene av krepsdyr og havedderkopper – som et kort notat før de vitenskapelige funnene fra ekspedisjonen ble oppsummert i store og tunge trykksaker i løpet av 1880årene. En av artene han fant fra dype (350 favner eller rundt 640 meter) og kalde vann ut i havet vest for Helgeland, var amfipoden som etterhvert skulle få navnet Syrrhoites serrata.

Original illustrasjon av Syrrhoites serrata. Tre av munndelene er illustrert under hele dyret. G.O. Sars, Norske Nordhavsekspedisjon bind 6, Zoologi.

Original illustrasjon av Syrrhoites serrata. Tre av munndelene er illustrert under hele dyret. G.O. Sars, Norske Nordhavsekspedisjon bind 6, Zoologi.

Dette er en robust liten amfipode – med masse tagger langs hele ryggen. De er nok grunnen til navnet serrata – “som en sag”, selv om det er mye tagger og kanter på resten av kroppen også. Hele familien (Synopiidae) består av arter med mye tykkere skall enn mange av de andre amfipodene rundt omkring, og med ekstra mange skarpe kanter kan en lett se for seg at det er en god beskyttelse mot å bli spist.

Syrrhoites serrata. Foto: AHS Tandberg

Syrrhoites serrata. Foto: AHS Tandberg

Syrrhoites serrata er helt blind, men den bruker kanskje antennene til å finne ut om omgivelsene sine? Det kan i alle fall se ut som om de spiller en rolle i partnersøk, for hannene har mye lengre og mye mer hårete antenner enn hunnene. Mange, men ikke alle artene i familien er blinde, men dette er også en familie som for det meste finnes i dype, kalde havområder, og for de fleste artene er det ikke mye lys å se med uansett.

Syrrhoites serrata hunn øverst, hann under - med illustrasjon av mandibelen med den store molaren (tyggeflaten). Ill: G.O.Sars, Crustacea of Norway bind 1, plansje 137.

Syrrhoites serrata hunn øverst, hann under – med illustrasjon av mandibelen med den store molaren (tyggeflaten). Ill: G.O.Sars, Crustacea of Norway bind 1, plansje 137.

En av de tingene som skiller Syrrhoites-artene ut fra de andre Synopiidaene er at de har en veldig stor molar – noe som gir oss en pekepinn på at de kanskje spiser ting som må knuses litt før de kan fordøyes. Vi mener de spiser andre havbunnsdyr.

I norske farvann finnes to arter Syrrhoites  – den andre arten heter Syrrhoites pusillus Enequist, 1949 – og det navnet (pusillus) betyr “liten” (de voksne er 3-4 mm lange). De kommer også fra rimelig dype farvann: den første plassen de ble funnet (“typelokaliteten”) er fra de dypere delene av Skagerrak.

Som for mange andre grupper av dyr fra dyphavet var det relativt få beskrevne arter fram til 1950-60 tallet. Da var det flere studier av dype havområder fra rundt om hele jorden, og beskrivelsen av dyr fra store havdyp har nærmest “eksplodert”. Før dette var det nesten bare det nordlige Atlanterhavet som var noenlunde godt undersøkt biologisk av dypere havområder. De senere årene har undersøkelser av dyphavsområder i Stillehavet, rundt Antarktis og i det sørlige Atlanterhavet resultert i  at en mengde nye arter har blitt oppdaget og beskrevet. Sånn vil det nok fremdeles være – når vi kommer til et område vi ikke har samlet fra før finner vi nesten alltid nye ting. Det er en spennende verden!

Anne Helene


Litteratur:

Barnard JL (1972) A review of the Family Synopiidae (=Tironidae), Mainly Distributed in the Deep Sea. Smithsonian Contributions to Zoology 124, 1-104.

Enequist P (1949) Studies of the Soft-Bottom Amhipods of the Skagerak. Zoologiska Bidrag från Uppsala 28, 1-196.

Lörz A-N, Coleman CO (2013) The Marine Fauna of New Zealand and the Ross Sea: Amphipoda, Synopiidae (Crustacea). NIWA-publications 127, 1-162.

Sars GO (1879) Crustacea et Pycnogonida nova. In itinere 2do et 3tio expeditionis Norvegicae anno 1877 & 1878 collecta. (Prodomus descriptionis). Archiv for Mathematik og Naturvidenskab 4, 427-476.

Mandagstokt

Nærbilde av eremittkrepsen Pagurus prideaux Foto: K. Kongshavn

Nærbilde av eremittkrepsen Pagurus prideaux (foto: K. Kongshavn)

Tidlig mandag morgen dro vi ut med FF “Hans Brattstrøm” til Manger nord for Bergen. Målet var å samle ferskt materiale i fra gamle typelokaliteter etter Michael Sars, som arbeidet mye der ute. Vi har skrevet litt om viktigheten av å ha materiale i fra stedet hvor arten først ble beskrevet, og om å dra på skattejakt på slike lokaliteter tidligere (klikk på lenkene).

Mandagen begynte som en iskald dag med tricky innsamling (grabben fanget mye vann de første par forsøkene fordi det var for mye stein på bunnen der vi startet), men vi fikk etter hvert både fine prøver og fint vær – nå jobber vi oss igjennom materialet, og plukker dyr til NorBOL-barcoding.

Det tar litt tid å komme igjennom fangsten, men vi finner alltid noe spennende etter slike turer – vi kommer tilbake med mer etter hvert!

-Jon, Tom & Katrine

TangloppeTorsdag: Corophium – overvåkningsagenten

Corophium volutator, fra de skotske hebridene. Foto: Bill Crighton, Natural Sciences Volunteer, National Museums Scotland.

Corophium volutator, fra de skotske hebridene. Foto: Bill Crighton, Natural Sciences Volunteer, National Museums Scotland.

Den tingen som lett skiller amfipoder fra slekten Corophium fra de fleste andre amfipoder vi finner i Norge, er de store antennene. Antennene til hannene, altså. Ikke at de er så superlange, men de er så tykke! Det er nesten som om kroppen og antennen kan forveksles før man ser nøyere på dem. Men når man ser nøyere på dem, legger vi merke til at det er det tredje inderste leddet på det nederste antennepartet som er en stor, tykk, og av og til piggete sak hos hannene. Resten av amfipoden (både hannene og hunnene) er ganske langsmale – på laben min blir de ofte først sortert opp i glasset “de lange, tynne” før en mer nøyaktig identifikasjon tar til.

Corophium affine, slik G.O.Sars tegnet hannen i 1895.

Corophium affine, slik G.O.Sars tegnet hannen i 1895.

Corophium volutator fra Bay of Fundy, Canada. Hann øverst, hunn nederst. Foto: S. Mautner, University of Ottawa

Corophium volutator fra Bay of Fundy, Canada. Hann øverst, hunn nederst. Foto: S. Mautner, University of Ottawa

Når det er sånn at hannene og hunnene ser forskjellige ut (seksuell dimorfisme kaller vi det), da er det også ofte sånn at hannene på en eller annen måte kappes om hunnenes gunst – enten det er med å sloss slik for eksempel tiuren leiker om våren, holde hunnene fast sånn som elefantselene liker det, vise seg fram slik påfuglene fjaser rundt, eller vise hvor sterke og staute de er som kan bære rundt på noe ekstrekt tungt og upraktisk sånn som geviret til kronhjorten. De store, kraftige og til tider piggete antennene Corophium-hannene drasser rundt på kan nok brukes på alle disse måtene, og vi vet ikke helt hvilken metode de har valgt. Men vi vet at det til slutt er hunnene som gjør valget om hvilken hann de vil ha – sånn er det alltid hos arter der hunnene bruker mer tid og krefter på reproduksjonen enn hannene…

Mange Corophium volutator leker på en mudderbit. Foto: C. Löser - Own work, CC BY 3.0 de,  https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=11068940

Mange Corophium volutator leker på en mudderbit. Foto: C. Löser – Own work, CC BY 3.0 de, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=11068940

De fleste kjente arter av Corophium bor i tidevannssonen – på mudder og gjørmeflater som er tørre eller under vann alt etter som om det er fjære eller flo. Dette har gjort at det er mye lettere å studere adferden til denne gruppen enn til mange andre amfipoder, og mye av den tidlige forskningen på adferd benyttet seg av Corophiider. En annen grunn til at de var et yndet forskningsobjekt er at hvis man først finner dem, finner man ganske mange av dem – de liker seg i store ansamlinger.

Hovedaktiviteten til mange Corophiider er å grave i mudderet de bor i. Og her får de bruk for de store antennene sine – som de dytter inn i gjørmen mens de sparker fra med beina og bakkroppen (uropodene) lager en vannstrøm langs dyret slik at de bøyer og åler på seg mens de lager lange ganger nesten 10 cm under overflaten. De “limer” veggen i hulen sin med en slags slim som de lager, slik at veggene ikke kollapser rundt dem. Ofte har gangen en U-form, med en åpning i hver ende. Forskere som hadde Corophium sp. i akvarier over lang tid, fant ut at om de ikke fikk nok mudder å grave i, begynte de å lage mudderrør som de kunne gjemme seg inni. Kanskje de var litt sjenerte? Det er nok mer sannsynlig at de trenger tunnellen til hjelp for å pumpe vann (og på den måten også oksygen) over gjellene sine.

To Corophium sp vandrer på bunnen av et akvarium. Foto: Aquatonics ltd

To Corophium sp vandrer på bunnen av et akvarium. Foto: Aquatonics ltd

Så lenge de graver tunneller, spiser de nok små organiske biter de finner i mudderet de dytter på, men med det samme de er ferdig med å grave, skjer all spising utenfor hjemmet. Da kan de enten fortsette med å plukke ut små organiske biter av gjørmen eller de kan sette seg i åpningen til hulen og forsiktig plukke matbiter ut fra vannstrømmen de pumper inn gjennom hjemmet. Da hjelper det at de har lange hår på undersiden av de fremste beina – der kan nemlig god mat feste seg. Når de plukker mat fra gjørmen gjør de det også på en velordnet måte: utenfor huleåpningen kan man se en stjerneform der hver stjernearm er den gropen de har samlet mat fra. Orden både i og utenfor hjemmet, altså!

Vi vet også at Corophium-artene kan klare seg i både salt og mindre salt vann – det er ganske vanlig for dyr som lever i fjæresonen, der det ofte kan bli mindre salt bare det regner nok, for eksempel, eller i nærheten av bekker og elver. Det de er mye mer kresne på, er den kjemiske sammensetningen av mudderet – og hvor mye sand og grus som er blandet inn i mudderet. Derfor finner vi dem ofte i områder som stadig får nytt påfyll av friskt slam – som for eksempel i nærheten av elveutløp.

Det at vi har så mye kunnskap om økologien til artene i denne slekten amfipoder (hvordan de lever), og spesielt at vi vet hvor kresne de er for kjemien i mudderet, har gjort at de har blitt mye brukt i studier som undersøker toksisitet  (hvor giftig noe er) av ting som kan blandes i vann. Mange ganger holdes Corophium volutator i akvarier, og så tilsetter man et eller annet giftstoff og ser om oppførselen endrer seg. Forskjellige Corophium-arter brukes også som indikatorarter ved overvåkningsstudier i grunne mudderområder, og de er tatt med i flere metodebeskrivelser for europeiske forurensingsstudier. Slik har denne gjengen med kanskje jålete hulegravende amfipoder blitt overvåkningsagenter for forurensing, og det er nesten så kult at man kan like dem ekstra godt?

Anne Helene


Litteratur:

  • Dauvin JC, Ruellet T (2009) The estuarine quality paradox: Is it possible to define an ecological quality status for specific modified and naturally stressed estuarine ecosystems? Marine Pollution Bulletin 59, 38-47.
  • Dixon IMT, Moore PG (1997) A comparative study on the tubes and feeding behaviour of eight species of corophioid Amphipoda and their bearing on phylogenetic relationships within the Corophioidea. Philosophical Transactions of the Royal Society B 352, 93-112.
  • Droulet D, Barbeau MA (2010) Population structure of resident, immigrant, and swimming Corophium volutator (Amphipoda) on an intertidal mudflat in the Bay of Fundy, Canada. Journal of Sea Research 70, 1-13.
  • Enequist P (1949) Studies of the Soft-Bottom Amphipods of the Skagerak. Zoologiska Bidrag från Uppsala 28, 1-196.

Ny forsending av vevsprøver på gang

På tross av vinterferie på vestlandet er det hektisk på laben, vi forbereder neste forsendelse av vevsprøver til Canada for sekvensering. For NorBOL sender vi tanglopper (Amphipoda), børstemark (Polychaeta), nesledyr (Cnidaria), hoppekreps (Copepoda), en plate med insekter i fra entomologene, og en plate med bløtdyr (Mollusca).

Her er noen av dyrene fra sistnevnte:

resized

TangloppeTorsdag: Hyperia galba (Montagu, 1815)

Hyperia galba sittende inne i en manet. Foto: Expedition Aqualis/ Alexander Semenov

Hyperia galba sittende inne i en manet. Foto: Expedition Aqualis/ Alexander Semenov

Det finnes noen mennesker i enhver forskerkarriere som har vært viktige for hvilken retning de faglige interessene har tatt. Det er sjelden den faglige veien er rett og bred som en motorvei, men av og til kan vi se en faglig rød tråd. Som for mange andre forskere er den personen som har vist meg både hovedinteressen (“Amfipoda”) og ikke minst alle de spennende sidesporene til det sentrale temaet min veileder Wim. Han ser de store sammenhengene – og en av mange interesser er hvordan forskjellige arter lever sammen i en større eller mindre avhengighet, spesielt om i alle fall en av artene er en amfipode. Et eksempel på slikt samboerskap er historien om amfipoden Metopa glacialis og muslingen Musculus discors. Et annet slikt eksempel er Hyperia galba og de fleste manetene den bor i nærheten av.

Inni boblen? To hyperia galba og en samboer. Foto: Lill Haugen (c)

Inni boblen? To hyperia galba og en samboer. Foto: Lill Haugen (c)

Hyperia galba er en liten amfipode fra familien Hyperiidae  – de med øyne som dekker hele hodet. De fleste artene i denne familien svømmer rundt i de frie vannmassene og leter etter mat der, så det er ikke rart de trenger store øyne for å holde seg med nok å spise. Hyperia galba har en kjempelur løsning på akkurat det problemet: den bor inni de den spiser.

Samboerskapet – eller skal vi kanskje heller kalle det Hyperia galbas favoritt-bosted – er en av disse fler-arts-assosiasjonene vi har kjent til lenge. De er nesten gjennomsiktige, opp til 15 mm lange, ¼ av kroppens lengde er hode (og altså øyne), og veldig ofte er de funnet inne i maneter. Det er ikke så lett å få øye på dem, men når man vet at de finnes der, blir de lettere å se.

Undersøkelser av tarmen til Hyperia galba har avslørt nesleceller (“brennceller”) fra manetene den bor inni – men det ser ikke ut til å være hovedmaten. Det kan hende at det de egentlig driver på med, er å spise på alle de ande som sitter på og i manetene – og så får de med seg litt manet sånn i samme jafsen.  Munndelene er store og kraftige, og kan sikkert knuse mer enn geleaktige manetceller. Og ville ikke maneten ha spist en liten deilig knask av et krepsdyr som satt inne i kroppshulen dens? Kanskje de allikevel er mer som samboere å regne? Noen forskere har observert at hvis bare maneten har nok mat, “deler” den maten sin med Hyperia galba mer enn å prøve å spise amfipode-samboerne sine. Det kan hende H. galba er en slags “renholdsarbeider” som tar bort (spiser) de bitene manetene ikke selv vil ha?

Hyperia galba sitter på en ribbemanet. Foto: Lill Haugen (c)

Hyperia galba sitter på en ribbemanet. Foto: Lill Haugen (c)

Når jeg skriver “maneter” og ikke mer spesifikt, er det fordi vi har funnet Hyperia galba i så mange forskjellige maneter. Glassmanet (Aurelia aurita) og brennmaneter (for eksempel Cyanea capillata eller Cyanea lamarckii) er nok kjente eksempler for de fleste, men også mindre og mindre kjente maneter av alle grupper har vært registrert som samboer for vår storøyde venn.

Litteraturen om hvordan forskjellige arter lever – og ikke minst lever sammen – øker hele tiden. Det kan virke som om hver gang vi tror at “nå vet vi alle løsninger på samboerskap”, så overrasker naturen oss med noe nytt. Heldige meg som får være med Wim når han undersøker amfipodenes mange samboerskap.

I dag er fyller Wim 80 unge år – gratulerer med dagen!

Anne Helene


Litteratur:

Blanc H (1884) Die Amphipoden der Kieler Bucht nebst einer histologischen Darstellung der “Calceoli”. Nova Acta der Ksl. Leopold-Carol. Deutschen Akademie der Naturforscher XLVII (2), 1-90.

Bowman TE (1973) Pelagic Amphipods of the Genus Hyperia and Closely Related Genera (Hyperiidea: Hyperiidae). Smithsonian Contributions to Zoology 136, 1-84.

Bowman TE, Gruner HE (1973) The Families and Genera of Hyperiidea (Crustacea: Amphipoda). Smithsonian Contributions to Zoology 146, 1-72.

Dittrich B (1988) Studies of the life cycle and reproduction of the parasitic amphipod Hyperia galba in the North Sea. Helgolander Meeresuntersuchungen 42, 79-98.

Laval P (1972) Comportement, parasitisme ct ecologie d’Hyperia schizogeneios Stebb. (Amphipode Hyperide) dans le plancton de Villefranche-sur-Mer. Annales de I’Institut Oce’anographique, Paris, 48(l):49-74.