Featured post

Velkommen!

Evertebratsamlingen er en av Universitetsmuseets store samlinger av vitenskapelig zoologisk materiale. Evertebrater, eller invertebrater, er en betegnelse for dyr uten ryggrad. Ved vårt museum, som ved mange andre vitenskapelige samlinger, er evertebratene den delen av dyreriket som gjenstår når virveldyrene (vertebrater), insekter, edderkoppdyr og tusenbein (entomologi) er tatt ut. Evertebratene omfatter derfor en svært variert gruppering av veldig ulike dyregrupper, både frittlevende, fastsittende og parasitter, som kan ha spektakulære levevis i mange typer miljø. Mange av artene i disse dyregruppene vet vi fremdeles svært lite om fordi de er vanskelige å studere og å identifisere. Vitenskapelige samlinger er fundamentale kilder til kunnskapen om vårt zoologiske mangfold. På disse sidene ønsker vi å informere litt om samlingenes innhold og om tidligere og nåværende virksomhet.

Vår offisielle nettside finner du her

For the English version of the blog, go here

Bilder og annet materiell på bloggen er © Evertebratavdelingen dersom ikke annet er oppgitt. Om noen ønsker å benytte materiale herifra bes de ta kontakt.

Vått og grått – men vindstille!

Det oppsummerer gårsdagen ganske greit – vi var ute en tur med R/V Hans Brattstrøm på jakt etter ferske dyr til NorBOL. Denne gangen gikk ferden til Osterfjorden, Litlebergen og Lonevågen, og vi fikk tatt fem grabbstasjoner som vi holder på å sortere opp nå.

Planlegging, finposisjonering, og gjørmesuppe på dekk

Planlegging, finposisjonering, grabbing og gjørmesuppe på dekk

TangloppeTorsdag: Ampeliscidae – få eller mange øyne?

Haploops setosa. Foto: K Kongshavn

Haploops setosa. Foto: K Kongshavn

Krepsdyr har som oftest det vi kan kalle fasettøyne – eller sammensatte øyne. Et eksempel på de som satser stort på øyne er hyperiidae amfipoder – de har øyne over hele hodet!

En hel del krepsdyr – for eksempel tifotkrepsene (reker, krabber og hummer er grupper som alle hører til tifotkreps) – har fasettøynene på stilk. Da kan de bevege øynene litt, og muligens kan de få en bedre oversikt over hva som skjer rundt dem. Amfipoder har alle det vi kaller fastsittende øyne – øynene sitter “inni” eller “fast på” hodet og i alle fall ikke på stilk.

Ofte bruker vi fasongen på øynene til å hjelpe oss med å identifisere hvilken gruppe amfipoder vi ser på – som for eksempel når hele hodet er dekket av øyne (da vet vi at vi ser på en Hyperiidae). Andre ganger kan det være at øynene har vokst sammen til et øye på toppen av hodet, eller – som det er for Ampeliscidae-familien: det er to øyne på hver side av hodet.

Fasettøyne består altså av en mengde linser (ommatidier) som ser i litt forskjellig retning (Hyperiidaene har ofte store lysbrønner ned til linsene, derfor ser det ut som om hodet bare er øyne), og tilsammen gir de nok et felles inntrykk av verden rundt. Hvordan det ser ut å se gjennom et fasettøye kan vi nok ikke helt forestille oss, – vårt hjerne tolker uansett bildene veldig anderledes enn sentralvervebuntene til de forskjellige dyregruppene som har sammensatte øyne.

Ampelisca aequicornis tegnet av GO Sars i 1892. Legg merke til det "korte" hodet og de to øynene.

Ampelisca aequicornis tegnet av GO Sars i 1892. Legg merke til det “korte” hodet og de to øynene.

Ampeliscidae er den eneste familien innen amfipodene der øynene bare har et enkelt ommatidium (linse) hver seg – så istedenfor sammensatte øyne heller enkle linser. Til gjengjeld har de to øyne på hver side av hodet! Disse er ofte ganske store, og ofte stikker de litt ut fra hodet – det kan nesten se ut som om det er festet to små perler på hver side av hodet. Vi kan kanskje tenke at de kan bevege linsen en liten smule, og slik få litt bredere utsyn, men dette er det ingen dokumentasjon på enda.

Ampeliscidaene bor ofte på lett mudrete bunn, der de graver seg U-formete tuneller som de bor i. Ofte ligger de og hviler i toppen av tunellen og “fisker” etter mat med antennene. Maten de liker er det vi kaller detritus (dødt organisk materiale som allerede er litt i småbiter) – disse små matbitene fester seg til de lange hårene på antennene. Tuneller er også praktiske hvis de blir skremt, da kan de lett trekke seg tilbake til den mer beskyttete tilværelsen lengre ned i tunellen. Noen arter Ampeliscidae kan gjemme seg i flere dager nedi tunellen sin om livet er nifst på overflaten.

Haploops tubicola hviler på toppen av tunellen sin. Fig 63 fra P. Enequist, 1949.

Haploops tubicola hviler på toppen av tunellen sin. Fig 63 fra P. Enequist, 1949.

Paul Enequist, som på 40-tallet hadde mange Ampeliscidae i akvarier der han observerte både hvordan de bygget tuneller og fisket fra toppen av dem, skriver at de alltid orienterer seg mot vannstrømmen slik at det som fester seg i antennene lett kan kjemmes av med de fremste beina. Bevegelsen i vannet var så viktig at Enequist mente at Ampeliscidae ikke ville kunne holde til på havbunner som hadde korrekt mudrete leirbunn hvis de ikke i tillegg hadde litt vannstrømninger. Muligens kan vi også si at hvis ikke maten kommer rekende til dem med vannbevegelsene, klarer de ikke å få den i seg selv om de sitter midt i matfatet? Enequist sa ingenting om øynene til Ampeliscidaene…


Selv om vi bruker antall øyne til å hjelpe oss med identifikasjon når vi ser på amfipodene, vet vi nesten ingenting om hvorfor denne familien amfipoda har så forskjellige øyne fra resten av amfipodene med øyne, eller hvordan det påvirker livene deres, og hvordan de egentlig ser verden rundt seg. Få eller mange øyne – det kommer kanskje an på øyet som ser?

Anne Helene


Litteratur:

Bellan-Santini D (2015) Order Amphipoda. Chapter in “The Crustacea”, ed: von Vaupel Klein JC, Charmantier-Daures M, Schram FR.

Bellan-Santini D, Dauvin JC (1988) Elements de synthèse sur les Ampelisca du nord-est Atlantique. Crustaceana Suppl 13:20–60

Enequist P (1949) Studies of the Soft-Bottom Amphipods of the Skagerak. Zoologiska Bidrag från Uppsala 28, 1-196.

King RA (2009) Ampeliscidae. Zootaxa 2260:132–142

TangloppeTorsdag: IceAGE-amfipoder i de polske skoger

img_2610Sommeren for 26 år siden begynte en 13 år lang utforskning av biologien på havbunnen rundt Island – BioICE. Sammen med de to norske havbunnsforskerne Torleiv Brattegard (Universitetet i Bergen) og Jon-Arne Sneli (fra det som nå heter Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet) var tre islandske forskere (Jörundur Svavarsson og Guðmundur V. Helgasson fra Universitetet på Island og Guðmundur Guðmundsson fra det islandske Naturhistoriske Museet) – og etterhvert fulgte mange studenter med både til havs og på land, – i alt ble det 19 tokt og en hel masse havbunnsdyr og veldig mange fine artikler og mye vitenskap.

Selv om mye arbeid ble gjort med forskning på arvestoff (DNA) for 25 år siden, var det ikke tradisjon for å ta vare på havbunnsprøver på en sånn måte at de kunne brukes i denne forskningen. Det aller meste av forskningen foregikk på morfologi (utseendet) til de forskjellige dyrene, og det er ofte lettere å studere utseendet på mange virvelløse havdyr hvis de har blitt bevart på formalin. Ting som skal brukes til DNA-undersøkelser må være oppbevart slik at DNA-strengene inne i cellene ikke blir ødelagt, og vi bruker ofte etanol (sprit) til dette. Problemet med å oppbevare evertebrater i sprit, er at de ofte blir sprø og knekker, eller de krymper til en skrukk vi ikke kan se noe særlig utseende på. Noen dyr som muslinger lukker seg sammen og slipper ikke inn noe sprit, og så råtner de bare inni der de myke delene er. Amfipoder og andre krepsdyr er blant de som blir sprø og knekker – og veldig lite er mindre morsomt enn å prøve å identifisere en amfipode uten antenner og bein.


Men, DNA-undersøkelser kan gi veldig mange spennende resultater, og det kan hjelpe oss til å stille spørsmål vi ofte ikke visste at vi lurte på. Dette gjelder både når vi undersøker hva som egentlig er samme arten, og hvis vi vil undersøke historien til utbredelsen av en art, for eksempel.

Dette var en av bakgrunnene for at et nytt prosjekt som skulle undersøke Islands bunndyrsfauna ble startet. Det nye prosjektet – IceAGE – er ledet av forskere fra Universitetet i Hamburg, og har med en større internasjonal gruppe havbunnsforskere. Universitetet på Island og Universitetet i Bergen har vært med fra starten, som vi var i BioICE.

Teori-gruppen på workshopen. Foto: Christian Bomholt (www.instagram.com/mcb_pictures)

Teori-gruppen på workshopen. Foto: Christian Bomholt (www.instagram.com/mcb_pictures)

Til nå har det vært 2 IceAGE-tokt – et i 2011 og et i 2013. Vi håper det skal bli flere, men det er allerede mye materiale å jobbe med. Denne uken har vi hatt workshop for IceAGE. Noen har jobbet med tekniske og teoretiske detaljer til rapportering og artikler. 10 av oss har jobbet med å identifisere amfipoder.

Deltagerne på workshopen. Foto: Christian Bomholt (www.instagram.com/mcb_pictures)

Deltagerne på workshopen. Foto: Christian Bomholt (www.instagram.com/mcb_pictures)

Workshopen er organisert av den polske delen av IceAGE – og siden de hører til universitetet i Łodz, sitter vi på feltstasjonen deres i Spała – midt i en stor skog der det ryktes at det er bison og bever (vi har ikke sett noen, men vi har sett beverdammen). Der har vi sittet siden mandag – og det er kjempeflott å sitte tett sammen og jobbe med nesten de samme dyrene. Det er alltid noen rundt  deg som har et lurt triks for å identifisere en spesiell gruppe, og alle har sine favorittgrupper som de gjerne lærer bort til de andre som er der. Ofte ropes det “kom hit og se det stilige dyret jeg har under lupen”, og vi har alle fått se arter og grupper vi ikke har sett før, bare lest om. Innimellom alt vi har litteratur til å identifisere finner vi også ting som gir oss større problemer, og vi har en liten boks med arter vi tror ikke har vært beskrevet tidligere.


Amfipodegjengen denne gangen har kommet fra Australia, Storbritannia, Canada, Tyskland, Spania, Polen og Norge. Vi har kjent hverandre lenge, og innimellom all amfipodepraten blir det både historier om andre amfipodevenner, vennskapelig kappestrid om hvem som kan spise mest sjokolade, ville planer om “den aller beste tangloppeferien vi kunne ha laget sammen” og – når noen har en spesielt fin prøve under lupen kanskje til og med litt sang eller i alle fall lykkelig nynning. Av og til har det også vært noen frustrerte utbrudd – for siden vi denne gangen ser på dyr som bare har vært oppbevart i sprit, knekker de hvis du ser strengt på dem, og ingen har noe særlig farge (spriten trekker ut fargen de har mens de lever).

 

Isopodeforskerne Marina og Jörundur kom på besøk til amfipodefolkene. Foto: AH Tandberg

Isopodeforskerne Marina og Jörundur kom på besøk til amfipodefolkene. Foto: AH Tandberg

Prøvene fra IceAGE kommer fra et geografisk område som grenser opp til de norske farvannene NorAmph prosjektet fokuserer på, og det er derfor spesielt fint å kunne samarbeide prosjektene mellom. Akkurat nå plukker vi derfor ut prøver av amfipoder fra familien Eusiridae til DNA-strekkoding, sånn at vi kan sammenligne dem med DNA-strekkodene vi har levert til NorBOL fra den samme familien. Hvorfor Eusiride? En plass må man jo starte, og Eusiridene er fine amfipoder. Det skal nok komme en egen blogg om dem om ikke så alt for lenge – men Eusirus holmii er en av dem…

God påske fra tangloppene og alle tangloppologene!

Anne Helene


Litteratur:

Brix S (2014) The IceAGE project – a follow up of BIOICE. Polish Polar Research 35, 1-10

Dauvin J−C, Alizier S, Weppe A, Guðmundsson G (2012) Diversity and zoogeography of Ice−
landic deep−sea Ampeliscidae (Crustacea: Amphipoda). Deep Sea Research Part I: 68: 12–23.

Svavarsson J (1994) Rannsóknir á hryggleysingjum botns umhverfis Ísland. Íslendingar og hafiđ.
Vísindafélag Íslendinga, Ráđstefnurit 4: 59–74.
Svavarsson J, Strömberg J−O,  Brattegard T (1993) The deep−sea asellote (Isopoda,
Crustacea) fauna of the Northern Seas: species composition, distributional patterns and origin. Journal of Biogeography 20: 537–555.

Barcodede havedderkopper

Vi har skrevet en del om havedderkopper – Pycnogonida – tidligere, f.eks om pycnogonidepappaer som bærer rundt på egg og unger, og om platen som vi skulle sende inn som en del av NorBOL.

Vi laget også en ganske omfattende bloggpost om dem på engelsk som en del av adventskalenderen 2016. ZMBN_106286Vi var usikre på hvor godt barcodingen kom til å lykkes, for det var neimen ikke mye muskelvev å finne som kunne brukes til vevsprøver – men gruppen viste seg (litt overraskende) å ha høy suksessrate (i alle fall sammenlignet med en del av de andre marine evertebratene vi jobber  med), og vi fikk sekvenser for 79 av de 95 dyrene vi sendte vevsprøver av (83% suksess)!

På kartet kan du se hvem vi har sekvensert, og i fra hvor.

TangloppeTorsdag: invaderende mordere?

Dikerogammarus villosus. Foto: Michal Grabowski

Dikerogammarus villosus. Foto: Michal Grabowski

Det er ikke alle amfipoder det er like lett å si noe fint og positivt om. Noen arter har så dårlig rykte at de får nidnavn og blir omtalt i media. Den arten som nok har det værst slik for tiden, er den fersk- og brakkvannslevende Dikerogammarus villosus (Sowinsky, 1894) – eller “The Killer Amphipod” som den ofte kalles på folkemunne – og i flere vitenskapelige artikler! Hvorfor har den fått et sånt ugreit navn? Det er mange grunner.

Elvene som ender i Svartehavet. Illustrasjon fra http://infomapsplus.blogspot.no

Elvene som ender i Svartehavet. Illustrasjon fra http://infomapsplus.blogspot.no

Dikerogammarus villosus er nemlig noe så nifst som en invaderende amfipode. Slik språkbruk kan få en til å tenke på marsjerende hærer og store slag, og om enn i mye mindre skala er det kanskje det som skjer. Opprinnelig kommer D. villosus fra Svartehavskysten – den holdt til i de mange store elvedeltaene som er der Donau, Dnieper og Don kommer ut i havet. Det var sannsynligvis så seint som bare 100-200 år siden, og den har holdt til i deltaet lenge. Men så begynte den å spre seg oppover elvene.

Elvedeltaet til Donau - fotografert av NASA [Public domain], via Wikimedia Commons

Elvedeltaet til Donau – fotografert av NASA [Public domain], via Wikimedia Commons

En ansamling sebramuslinger. Foto fra “Amassing Efforts against Alien Invasive Species in Europe”. Shirley SM, Kark S, PLoS Biology Vol. 4/8/2006, e279. http://dx.doi.org/10.1371/journal.pbio.0040279

En ansamling sebramuslinger. Foto fra “Amassing Efforts against Alien Invasive Species in Europe”. Shirley SM, Kark S, PLoS Biology Vol. 4/8/2006, e279. http://dx.doi.org/10.1371/journal.pbio.0040279

La oss ta historien om invasjonen av Donau. Vi vet veldig lite om hvilke amfipodearter som fantes i Donau før 1926 da den første systematiske undersøkelsen av faunaen der fant sted. Da fant de noen individer i den ungarske delen av elven – egentlig ganske langt oppe hvis vi ser på kartet. I 1989 ble de registrert i den Østerrikske delen av Donau. 60 år på den korte distansen virker kanskje ikke så agressivt, men vi må huske på at det er motstrøms og amfipoder er lette og små dyr. I de opprinnelige tilholdsområdene i elvedeltaene holder D. villosus ofte til i nærheten av sebramuslingene Dreissena polymorpha. Denne arten har også spredt seg oppover Donau, og den langsomme invasjonen har nok skjedd i et slags fler-artslig samarbeid.

I 1992 åpnet sammenbindingskanalen mellom elvene Donau og Main. Jeg tror D. villosus må ha feiret like mye som politikerne og elveskipperne, for fra det punktet tok invasjonen av. Spredningen fra nesten øverst i Donau til utløpet av Rhinen tok bare to år. Nå har den spredt seg via små og store kanaler til nesten hele det Europeiske fastlandet.

Utbredelse av Dikerogammarus villosus fra det opprinnelige området i Svartehavet (grå skygge) og langs en østlig (grønn) og en vestlig (rød) rute. Kanalene vises med tverrbånd. Årstallene viser første registrerte funn av D. villosus for de forskjellige områdene. Illustrasjon fra Rewicz T, Wattier R, Grabowski M, Rigaud T, Bacela-Spychalska K (2015)

Utbredelse av Dikerogammarus villosus fra det opprinnelige området i Svartehavet (grå skygge) og langs en østlig (grønn) og en vestlig (rød) rute. Kanalene vises med tverrbånd. Årstallene viser første registrerte funn av D. villosus for de forskjellige områdene. Illustrasjon fra Rewicz T, Wattier R, Grabowski M, Rigaud T, Bacela-Spychalska K (2015)

Men hvorfor “killer”? Den tar over plassen og maten til de lokale amfipodene i de europeiske elvene. Den er nemlig litt større, kan reprodusere seg i litt kaldere og litt varmere vann, og når det begynner å bli smått om halvråtne blader og annen god mat, kan den godt spise noen av de lokale amfipodene. Og det blir uhorvelig mange av dem når de først får slått seg til en plass!

Dikerogammarus villosus på vadere etter en fisketur. Foto fra Check-Clean-Dry kampanjen.

Dikerogammarus villosus på vadere etter en fisketur. Foto fra Check-Clean-Dry kampanjen.

Siden 2010 har D. villosus hatt et lite fotfeste på de Britiske øyer, og allerede nå er det så mange av dem i enkelte elver at det har kommet egne holdningskampanjer for å hindre større spredning. Den kom nok med ballastvann over kanalen, men nå sprer den seg ved hjelp av vadestøvler, gummibåter og tauverk som blir fraktet av fritidsfiskere og andre naturelskere.

 

 

Vi skal kke være veldig redd for at de skal komme til Norge. Våre elver er nok enda både for kalde og for det meste for bratte – i tillegg til at de fleste norske havner er i saltvann og ikke i brakkvannsområder. Det kommer også stadig nye og strengere regler for rensing av ballastvann nettop for å forhindre slik spredning. Allikevel: vi følger med, sånn for sikkerhets skyld!

Anne Helene


Litteratur:

Bacela-Spychalska K, Grabowski M, Rewicz T, Konopacka A, Wattier R (2013) The “killer shrimp’ Dikerogammarus villosus (Crustacea, Amphipoda) invading Alpine lakes: overland transport by recreational boats and scuba-diving gear as potential entry vectors? Aquatic Conservation-Marine and Freshwater Ecosystems 23: 606–618.

Ford, A (2015) Coming to a river near you: the invasion of the intersex demon shrimp. The Conversation. http://theconversation.com/coming-to-a-river-near-you-the-invasion-of-the-intersex-demon-shrimp-35935

MacNeil C, Platvoet D, Dick JTA, Fielding N, Constable A, Hall N, Aldridge D, Renals T, Diamond M. 2010. The Ponto-Caspian ‘killer shrimp’, Dikerogammarus villosus (Sowinsky, 1894), invades the British Isles. Aquatic Invasions 5: 441–445.

Rewicz T, Grabowski M, MacNeil C, Bacela-Spychalska K (2014) The profile of a “perfect “ invader – the case of killer shrimp, Dikerogammarus villosus. Aquatic Invasions 9,  267-288

Rewicz T, Wattier R, Grabowski M, Rigaud T, Bacela-Spychalska K (2015) Out of the Black Sea: Phylogeography of the Invasive Killer Shrimp Dikerogammarus villosus  across Europe. PLoS ONE 10(2): e0118121 doi:10.1371/journal.pone.0118121